«Sovepute»

Uttrykket «sovepute» har en litt negativ klang i de fleste sammenhenger.

Det gir inntrykk av at man slår seg til ro med noe man ikke skulle slå seg til ro med.
«Noe som blir brukt som hjemmel eller unnskyldning for ikke å foreta seg noe, gripe inn eller lignende», er ordbokas definisjon på uttrykket.
Kan det være en idé å «snakke opp» soveputa?
Henrik Ibsen skrev i skuespillet om Peer Gynt: «Samvittighetsfred er en deilig pute».
Fra min egen oppvekst husker jeg at det hver kveld ble sagt til oss barn: «Sov godt i Jesu navn».
Begrepene «sove» og «våke» er på mange måter motsetninger, men de hører også sammen.
For å kunne være våken, er det en forutsetning at man også har sovet.
Det er gjennom søvnen man henter overskuddet til å være våken.
Kanskje var det derfor Jesus sov så godt i båten, selv mens det stormet på Genesaretsjøen?
En våken kristen trenger også troens sovepute.

Publisert som «Dagena andakt» på KPK.

Under sengene også

I et gammelt misjonsblad fant jeg en notis om ei ung jente som arbeidet som hushjelp, og som var blitt en kristen.

På spørsmål om arbeidsgiveren hennes kunne merke at hun var blitt kristen, svarte hun: – Jeg tror det. Nå vasker jeg under sengene også.
I dag vil vel et slikt enkelt vitnesbyrd kalle mest på smilet.
Dels har ikke folk hushjelp lenger, og dels foregår nok renholdet på mer effektive måter.
Men samtidig sier anekdoten noe om å vise troskap også i de små tingene, og i de tingene som enten ikke synes så godt, eller kanskje ikke i det hele tatt.
En av Lina Sandells mest kjente sanger ble til i den tiden som notisen i misjonsbladet må være hentet fra.
Her heter det: «Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på at så ringe og lite det er!»
I lignelsen om talentene får to av de tre tjenerne høre: «Du har vært tro over lite. Jeg vil sette deg over mye» (Matt 25).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gebrokkent

For 50 år siden flyttet jeg fra Norge til Island i Frelsesarmeens tjeneste.

De første forsøkene på å snakke islandsk ble bare passe vellykte.
Å si at det var «gebrokkent» er en velment beskrivelse; senere ble uttalen bedre og ordforrådet større, men aldri slik at ikke andre islendinger forstår at jeg kommer fra et annet land om jeg prøver å snakke deres språk.
Tungemålet vårt kan være avslørende.
I yppersteprestens gård forsto de som sto rundt ham at Peter var fra Galilea; de hørte det på dialekten.
I GT fortelles det om en situasjon der måten man uttalte ett enkelt ord på, ble et spørsmål om liv eller død (Dom 12,5-6).
Lenge var latin det språket man brukte i kirkene.
Men som Paulus skrev: «Ingen vet hvor mange språk som finnes i verden, og alle språk har sin mening» (1 Kor 14,10).
Gud både kan og forstår alle språk. Det viste han på pinsedagen (Apg 2,11).
Det blir aldri gebrokkent.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fortsatt under oppføring

I 1883 begynte byggearbeidene på katedralen Sagrada Familia (Den hellige familie) i Barcelona i Spania.

Når dette skrives, 141 år senere, er bygget fremdeles ikke fullført, men katedralen er likevel blitt en turistattraksjon, og det feires gudstjenester i kirken.
Den må vel også være et av de få ufullførte byggverkene som står på UNESCOs verdensarvliste.

I salmen «Kirken, den en er et gammelt hus», heter det: «Vi er Guds hus og kirke nu/bygget av levende stener».
Det byggverket er heller ikke ferdig; det er under oppføring.
Det samme kan sies om det byggverket som den enkelte kristne er når det gjelder både tro og tjeneste.
Mange sier om seg selv at de er «underveis» når det gjelder troen.
Det kan nok forstås på litt ulike måter.
Kirken i Barcelona skal etter planen stå ferdig i 2030.
Vår sluttdato, både som kirke og mennesker, er ikke satt ennå.
Bygget er fortsatt under oppføring.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er enkle: Når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», tenker jeg gjerne at det som går i dur, uttrykker glede, mens det er noe dystert over det som går i moll.

Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir denne tanken utfordret.
For det er en lovsang i moll.
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll vært viktig: «Å, at jeg kunne min Jesus prise» – en gammel og mye brukt salme.
Uttrykket «lovsang i moll» representerer kanskje ikke noe paradoks i egentlig forstand, men stimulerer likevel både min tanke og min tro.
For lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen.
Kanskje ikke først og fremst det, en gang.
Lovsangen formidler tro, ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Det er et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Maleriet «Haugianere», med Hans Nielsen Hauge i sentrum - det var mens han nynnet på en lovsang i moll at han hadde sin store kalleopplevelse: «Jesus, din søte forening å smake».

En dag om gangen

Sangeren, skuespilleren og «låtskriveren» Kris Kristoffersen døde nylig.

Blant den store sangarven han etterlot seg, er mange glad i den som heter «One Day at the Time».
Den skrev han i 1974, 50 år før han døde.
Den er blitt kalt «den viktigste gospelsangen fra 1970-tallet» og er spilt inn av mer enn 200 ulike artister.
Teksten handler rett og slett om å få styrke til å ta én dag om gangen.
Lina Sandells «Blott en dag» er preget av den samme tanken.
Dette er en viktig tanke som ofte hentes fram, både i sjelesorgen og forkynnelsen, og som Jesus anbefaler i Bergprekenen (Matt 6,34).
I Kris Kristoffersens sang heter det: «Herre, for min skyld, hjelp meg å ta én dag om gangen», og videre: «Gi meg styrke til å gjøre det jeg må gjøre, én dag om gangen».
For: «Gårsdagen er gått, kjære Jesus, og morgendagen blir kanskje aldri min, men hjelp meg i dag og vis meg veien, én dag om gangen».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor tro?

I Lukasevangeliet kan vi lese at disiplene ba Jesus om en større tro.

Jesus svarte med lignelsen om sennepsfrøet. Tro handler ikke om mengde eller kvantum (17,5-6).

En tidligere frelsesoffiser i England skrev en gang: «Et av de største behov hos de troende i dag, er ikke en større tro på Gud, men tro på en større Gud».
Noen vil kanskje oppfatte dette som en lek med ord. Men det er mye mer enn det. Det er en innsikt som flytter fokuset fra vår egen tro mot ham som troen retter seg mot: Gud.
Ikke bare Gud, men en stor Gud.

Neste år er det 140 år siden en ung pastor i det svenske misjonsforbundet kom ut for et forrykende uvær.
Naturkreftene imponerte ham, og da han kom hjem, skrev han de første versene til en salme som senere har gått verden rundt: «Å, store Gud!»
Viktigere enn å tro stort og sterkt, er det at vi tror på han som er den største og sterkeste: Gud selv og hans sønn Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ord som gir glede

Det finnes ord som gir glede og det finnes ord som kan såre.

Ordene som gir glede tar vi gjerne til oss.
I Salme 104, 34 ber salmisten: «Måtte ordene mine gi ham (Herren) glede».
Om Maria, Jesu mor, leser vi at hun «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» i forbindelse med Jesu fødsel i Betlehem.
Jeg vil tro det var mange slike hendelser og ord hun tok vare på i sitt hjerte mens Jesus vokste opp: Da han ble båret fram i Templet, da vismennene kom med sine gaver, etter hendelsen i Jerusalem da Jesus var 12 år.
Kanskje også i forbindelse med bryllupet i Kana, da Jesus nærmest refset henne?
Salmistens ønske var nok ikke først og fremst at han skulle klare å formulere vakre bønner, men at han skulle be etter Guds vilje.
Romerbrevet 8: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (v. 26).
Ord som gjør Herren glad!

Pubslisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Kamerater»

Man hører kanskje ikke ordet «kamerat» så ofte lenger.

For mange er det et synonym til «venn» eller «kompis».
Trolig er det i arbeiderbevegelsen ordet har vært brukt mest, både i partier og fagforeninger.
I Frelsesarmeen er det også en lang tradisjon for å omtale hverandre som «kamerater».
Ifølge leksikonet er en kamerat en person man er nært knyttet til ved vennskap, arbeid eller felles interesser.
Ordet «kamerat» finnes ikke i Bibelen.
Der leser vi mer om venner og om vennskap.
David og Jonatan var venner, men de var sikkert kamerater også; pratet sammen, og gikk kanskje på jakt sammen.
Jesus sa til disiplene sine at han ikke ville kalle dem tjenere, men venner (Joh 15,15).
Det som er forskjellen mellom tjenere og venner, er den fortroligheten venner – og kamerater! – kan ha med hverandre.
Mellom sjef og tjener går kommunikasjonen ovenfra og nedover; mellom venner går den sidelengs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oppvarmede bønner

Vi har en klar linje i vårt hjemlige hushold: Mat skal ikke kastes.

Matavfall er et økende miljøproblem, og dårlig økonomi.
Er noe blitt til overs fra ett måltid, kan det tas fram igjen og bli en del av et nytt.
Forleden var det bønner i tomatsaus og to kalde poteter fra gårsdagens middag som ble formiddagens lunsjrett.
Potetene ble stekt, bønnene måtte varmes opp.
Ikke alle synes «oppvarmet mat» høres godt ut, selv om mange av oss har mye erfaring med det motsatte.
At noe er blitt «oppvarmet» betyr ikke annet enn at man har funnet det fram igjen og gjort seg bruk av det.
Det var nok bønnene i tomatsaus som startet denne vesle refleksjonsrekka.
Også bønner i religiøs forstand tåler både å bli tatt fram igjen og varmet opp.
Det kan ha vært et bønnetema man har glemt, eller hvor det har skjedd en utvikling.
Da kan det tas fram igjen, varmes opp, og for Herren smaker det like godt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Byen Babylon

Det er en discolåt, men teksten er nærmest ordrett hentet fra Bibelen.

Etter nesten 50 år hører man fremdeles Boney M synge «Rivers of Babylon». Fra vår egen kultur vil mange kjenne igjen navnet Babylon fra Alf Prøysens vise om «en dag i mårå» (bildet). Der møter vi en gutt som ville tegne Babylon, men læreren ødela tegningen.

Det er ikke så lett å skille hva som er myte og hva som er fakta når det gjelder Babylon.
Det er skremmende og forlokkende på samme tid.
Teksten i sangen om elvene ved Babylon bygger på Salme 137 i Bibelen. De versene ble født i et folk som var i fangenskap langt hjemmefra, og de spør: «Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (vers 4).
Kontrasten til Babylon blir Jerusalem.
Babylon er et bilde på det fremmede og skremmende i kristen tankegang – Jerusalem på det hjemlige og trygge.
Derfor er det flere både sanger og bibeltekster om Jerusalem enn om Babylon.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Døden i det levende

Jeg husker ikke når jeg la merke til det første gang, men midt i ei rekke med grønne, levende trær kunne det stå et nakent og vissent tre. Ingen blader eller nåler; knusktørr ved, et tre som kun egnet seg som fyringsmateriale.

Bildet dukker opp i blant i tanken min som en lignelse om hvordan det kan være i ulike, menneskelige fellesskap: En familie, en forening, en arbeidsplass, en menighet.
Tilsynelatende er det «liv og røre» over hele linja, men midt i raden av grønt og blomstrende, er det en som ikke er der lenger.
Jesu lignelse om de 99 sauene, og den ene, beskriver hvordan Jesus ikke bare har omsorg for flokken som flokk – for det har han! – men også for den enkelte.
Og ingen sørger mer enn Jesus når situasjonen oppstår at den bortkomne sauen ikke lenger kan berges.
Et vissent tre kan nok fjernes, men det etterlater et sår.
Så også når en som var en del av flokken blir borte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gamleveien»

For noen år siden ble veien mellom Arendal og Tvedestrand kraftig oppgradert, med flere felt og høyere fartsgrense.

Men da vi i sommer tok en tur til Tvedestrand, valgte kona og jeg likevel å ta «Gamleveien».
Den er smalere enn den nye, man kan ikke kjøre fullt så fort, men den er faktisk triveligere.
Man får med seg flere inntrykk; det er mer å se langs den gamle veien enn langs den nye.
Man kan stanse og suge andre impulser.

Profeten Jeremia ga folket en formaning: «Spør etter de gamle stiene» (6,16).
Overført på vår tid, er det en formaning som skal brukes med varsomhet, enten man tenker på samferdsel eller på livet som sådant.
Det var ikke alt ved «de gamle stiene» som var like bra.
Det var ikke alltid like klart hva som var bibelsk fundert og hva som mer eller mindre var «blitt sånn».
Om «Gamleveien» ikke er like relevant som den en gang var, er jeg likevel glad for at den ligger der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Merkevaren

Et liv i organisasjonsarbeid har medført en del «give-aways» og andre reklameartikler, blant annet kulepenner.

I forbindelse med et litt langvarig kurs oppdaget jeg at flere av deltakerne manglet noe å skrive med under foredragene.
Jeg tok derfor med meg et lite lager av kulepenner fra henholdsvis et politisk parti og en kristen organisasjon: KrF og Frelsesarmeen.
De fleste ville ha kulepennen med Frelsesarmeens logo på.
Det var en organisasjon de kjente og hadde en annen type respekt for enn man kanskje har for et politisk parti.
Det snakkes ofte om «merkevare» i ulike sammenhenger.
Kristennavnet er for mange en slik merkevare.
I Apostelgjerningene 11,26 kan vi lese at det var i Antiokia disiplene ble kalt «kristne» første gang.
Betegnelsen på merkevaren var etablert.
Siden den gang har kirken hver eneste dag arbeidet for at merkevaren skal bevares, det være seg gjennom diakoni eller vitnesbyrd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Finner ikke ord

Det var fri bønn i et kristent møte, det var mange til stede og flere reiste seg for å be.

Det var korte bønner og lange bønner; det var velformulerte bønner og mer spontane.
Jeg husker bare en av dem: En ung mann som ba intenst til å begynne med, men som så avrundet sin bønn slik: – Jeg finner ikke ord, kjære Jesus, men du vet hva jeg mener!

Paulus må ha kjent på noe av det samme.
Til de kristne i Roma skrev han: «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje» (Rom 8, 26-27).

«Du vet hva jeg mener», sa den unge mannen til Jesus.
Jeg tror Jesus likte den bønnen.
«Ja, jeg vet», svarte han, og med det utgangspunktet begynte de himmelske kreftene å arbeide.
Vi finner ikke alltid ord, men Jesus vet både hva vi mener og hva vi trenger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tårer i himmelen

Den verdenskjente gitaristen Eric Clapton opplevde det som er alle foreldres verste mareritt: Den fire år gamle sønnen hans omkom i en tragisk, meningsløs ulykke. Som en del av sitt sorgarbeid skrev han balladen «Tears in Heaven» – «Tårer i himmelen».

Både i sjelesorgen og forkynnelsen sies det at i himmelen skal det ikke være noen tårer.
Det stemmer kanskje den dagen vi er kommet dit, men stemmer det også mens vi ennå er her nede på jorda?
Jeg tror ikke det.
Jeg tror at himmelen både kan glede seg og sørge sammen med oss.
Som det er latter i himmelen, er det også tårer.
Det har liten troverdighet dersom vi tror på en Gud som gleder seg sammen med oss, dersom vi ikke samtidig tror på en Gud som sørger sammen med oss, og som lider sammen med oss.
Den gamle leirbålsangen «Kum ba yah» sier noe om dette.
Det er en bønn om at Gud skal være nær, også i sorg og smerte.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

I ett stykke

I det store drama som påskefortellingen utgjør, er det noen detaljer som trigger både nysgjerrigheten og ettertanken.

Som den unge mannen Markus forteller om, som noen prøvde å stanse, men som vrir seg ut av kappen sin og løper sin vei naken.
Eller fortellingen om Jesu kappe hos Johannes.
Da soldatene skulle fordele Jesu eiendeler mellom seg, fikk de et problem: Kappen hans var vevd i ett stykke og kunne ikke deles mellom soldatene uten å bli ødelagt.
Denne delen av påskefortellingen ga inspirasjon til romanen – og filmen – The Robe, på norsk: «…men jeg så ham dø».

Noen har tenkt at kappen som var vevd i ett stykke, er et bilde på den kristne kirke.
Jesus Kristus har bare én kirke, selv om denne kirken kan ha mange forgreininger og organisasjoner.
Et fint bilde, men det bildet Paulus bruker, er kanskje mer relevant.
Han beskriver kirken som en kropp (1 Kor 12).
Mange lemmer, men ett legeme!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Vannkrukken

I Johannes 4 kan vi lese om Jesu møte med kvinnen ved Sykars brønn.

Dette er bare en av mange spennende fortellinger om møter mellom Jesus og enkeltmennesker.
Han satt ved brønnen for å hvile; hun kom for å hente vann.
De innledet en samtale, og det gjorde så sterkt inntrykk på kvinnen at hun måtte skynde seg å fortelle andre om dette.
Men vannkrukken lot hun stå igjen ved brønnen (vers 28).

I dagligtalen har man et uttrykk om å «slippe alt man har i hendene» i gitte situasjoner; noe overraskende, noe spennende eller kanskje noe skremmende.
For det man holdt på med, var ikke lenger viktig. Boka man leste, eplet man spiste, vannkrukka man skulle fylle.
Kvinnen ved brønnen skjønte at hun var blitt møtt av en som tok henne på alvor, men uten fordømmelse eller anklager.
«Han skulle vel ikke være Messias?» var hennes reaksjon.
Da er det ham vi har ventet på! Vannkrukken kan jeg hente en annen gang!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.