Jesu inntog i Jerusalem

Tekstbetraktning for Palmesøndag,
5. april 2020

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» (Joh 12, 12 - 24).


Ryktet løp gjerne foran Jesus.
Vi lese mange fortellinger i evangeliene om at det skapte både oppstuss og forventning når det ryktes at han var i nærheten.
Da kom de fram: Syke som ville bli helbredet, mødre med barn som de ville han skulle velsigne og så selvfølgelig de som kanskje utgjorde hoveddelen av flokken: De nysgjerrige.
Det toppet seg i den fortellingen vi forbinder med palmesøndag: Jesu inntog i Jerusalem.
Men det var ikke et inntog Jesus selv tok initiativ til.
Han kom mot byen sammen med resten av folkemengden og i samme ærend som dem.
Men ryktet løp foran, og en hyllest ble organisert.
Dermed satte Jesus seg på et esel som sto der, og så red han inn.

Det kan se ut som Jesus traff noen andre nerver denne gang enn ellers.
Hyllesten var mer «politisk»; den viste en annen type Messias-forventning: Den om en befrier, mer enn en Frelser.
Kanskje så de for seg noe som minnet om de romerske triumfmarsjene?
Men fortellingen slutter jo ikke med hyllesten.
Vi leser om samtalen blant fariseerne, og reaksjonene fra noen av de tilreisende.
Og Jesu egne ord på det som tilsynelatende er en triumfens dag, peker ikke mot mer triumf, men mot død og begravelse.
Ved å sammenlikne seg selv med et hvetekorn går Jesus inn i en bildebruk som han ofte benyttet: Såmannen, arbeid med vingården, innhøsting.
Hvordan reagerte disiplene på det som skjedde denne dagen?
Med stolthet?
Eller med undring?
Kanskje tilmed usikkerhet?
Hva er det som skjer?
Det var først etter at Jesus var blitt herliggjort at de fikk plassert denne begivenheten der den skulle være.
For oss som lever nå kan ikke palmesøndagen ses isolert fra langfredagen.
Men heller ikke fra påskemorgen.
Den skal vi feire om én uke!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK