Føtter på fjell

«Det er bedre å stå ustøtt på en sikker grunn enn å stå støtt på en usikker» leste jeg på et russekort for mange år siden.

Vedkommende russ – jeg tror nok det var snakk om en kristenruss – var kanskje inspirert av Jesu lignelse om de to bygningsmennene, der den ene bygde på fjell mens den andre bygde på sand (se Matt 7).
De fleste av oss synes et støtt underlag er tryggere enn et vaklende, enten man befinner seg i en stige eller skal over ei bro.
Bare grunnvollen er trygg kan beina godt være litt «shakey».
En av Bjørn Eidsvågs fineste sanger handler om dette:
«Du løftet meg opp av fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell.
Du viste meg nåde i stedet for krav; da fant jeg tilbake til meg selv».

Det er på den faste grunnen, på fjellgrunnen, vi hører hjemme.
En annen sanger, David, sa noe liknende:
«For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud» (Salme 18, 32).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK