Du har en venn...

På 1970-tallet gikk den som en farsott over hele verden. Sangen het «You got a friend», og innholdet i teksten var en hilsen fra sangeren til en ikke nærmere identifisert person. I oversettelse heter det i teksten: «Du bare roper navnet mitt, og uansett hvor jeg er, vil jeg kommende løpende, for du har en venn».

Med små justeringer ble popsangen til en gospelsang, og dermed ble også innholdet mye sannere. Som menneske kan vi ikke være sikre på at vi vil være i stand til å holde et slikt løfte som sangen formidler. Men Gud har gitt et slikt løfte, og han kan også holde det: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære» (Salme 50, 15).

Som medmennesker vil vi gjerne komme løpende når noen trenger oss. Vi sier, og mener, at «du kan regne med meg». Men iblant lar det seg ikke gjøre å holde et slikt løfte. Men Gud kan det – og han gjør det.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Vitnene

Ikke vet vi hva de het, hvem de var eller hvor mange de kan ha vært. De var på jobb og fikk et sjeldent besøk.

«Det var noen gjetere der i nærheten», heter det i juleevangeliet. Nærmere presentert blir de ikke. Men de fikk høre englesangen og de fikk se Jesus-barnet. De var de første vitnene til det som hadde skjedd. «De bar med seg små lamonger som gutten skulle få», synger Prøysen, eller ville de bare vise ham dem?

Som voksen skulle han som lå i krybben identifisere seg med disse første vitnene og si om seg selv: «Jeg er den gode hyrde». En god hyrde gir kanskje ikke fra seg lamonger i øst og vest? Men han er stolt av dem! Og han viser dem fram!

De som hørte gjeterne fortelle om det de hadde sett og hørt, undret seg. Men det var en som ikke bare undret seg; hun gledet seg. Det var Maria. Hun tok vare på det. Kanskje var det hun som fortalte Lukas om disse første vitnene?

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Vekkelseskvinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en interessant reportasje redaktør Kari Fure har skrevet i Dagen på julaften, der hun forteller om sin tante Margit Fure og hennes makker Aud Lønning, som i 16 år reiste rundt som predikanter i Sunnhordland, Hardanger og Voss. De representerer en del av vekkelseshistorien i Norge der mye ennå ikke er fortalt.



Når man snakker om «vekkelsespredikanter» fokuseres det gjerne på menn. Og statistisk sett var det sikkert flere av dem enn av kvinnelige predikanter som reiste rundt. Nettopp derfor er det så viktig å få dokumentert og fortalt også deres historier. De kvinnelige evangelistene var gjerne sangevangelister, det vil si at de både forkynte og sang. I nyere tid er duoen «Marit og Irene» mest kjent – Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes har reist sammen siden 1974, og har blant gjort en rekke innspillinger av sine sanger. Men på 1950- og 60-tallet var det flere slike duoer som reiste rundt og sang og forkynte. Både pinsebevegelsen, Frelsesarmeen og Norges Kristne Arbeideres Forbund hadde slike medarbeidere.
Noen av dem reiste i mange år, mens andre reiste i kortere tid. Ofte var det slik at når «mann og barn» kom inn i bildet, var det ikke lenger aktuelt – eller mulig – med den typen tilværelse.
Jeg kan ikke fri meg fra den tanke at her ligger det en utfordring både til forleggere og forfattere med tilknytning til de ulike vekkelsesbevegelsene. Disse vekkelseskvinnene fortjener å bli husket og deres tjeneste fortjener å bli dokumentert. Reportasjen i Dagen på julaften er et godt utgangspunkt for en slik dokumentasjon.

Sendt Dagen 25. desember 2013 - bildet viser søsterduoen «Milly og Oddny» som var aktive på 1960-tallet og sang inn flere plater

Stjerna

«Du ser a over huset der a Jordmor-Matja bor», heter det om julestjernen i Alf Prøysens julekveldsvise.
Betlehemsstjernen er et viktig element i våre tanker om julen. Derfor nevnes den både i andakter og julesanger.
«Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen», synger vi gjerne.

Det var stjernen som førte de vise menn fra et land vi ikke helt vet hvilket var og til huset der den lille familien befant seg. Kanskje var den også den som viste hyrdene hvor de var, selv om englesangen hadde gitt dem en forholdsvis god beskrivelse både av veien og det de skulle finne.

«Vi har og en ledestjerne», heter det i julesangen, og det utdypes i neste vers:
«Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill
er hans guddomsord det klare…».

I Julekveldsvisa blir stjerna beskrevet som noe nært og kjært. Et landemerke.
For andre er det kanskje ei bok på nattbordet: Bibelen - Guds eget ord.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Et Jesus-barn i bleier

Det var øvelse til et julespill i menigheten. Rollen som Jesus-barn var tildelt den to måneder gamle babyen til en av lederne. Men midt i øvelsen måtte man ta en pause: Hun som spilte Jomfru Maria oppdaget at Jesus-barnet trengte ny bleie.

Hvis man brukte bleier for to tusen år siden, kan man være nokså sikker på at også Jesus-barnet brukte det. Han var et ekte barn på alle måter: Han sov, han diet, han skrek. Trosbekjennelsen sier at Jesus var «virkelig og sant menneske» – han hadde de samme behov som alle andre menneskebarn, like til det å få tørr bleie.

Hebreerbrevet 4,15 sier om Jesus at han «er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd». Dette var en del av hele hans liv, fra han ble født i stallen og til han døde på korset; fra han trengte ny bleie til han ba om noe å drikke fordi han tørstet. Vi har en frelser som kjenner alle våre erfaringer.

Publisert som "Dagens andakt" på www.kpk.no

Å plante et tre...

Sjefen hennes var sikker på at dommedag kom neste søndag. Men da hun ble spurt hva hun tenkte om det, svarte hun: - Jeg regner med å komme på jobb mandag som vanlig!

Den kristne kirke har alltid levd med vissheten – og forventningen – om at Jesus skal komme igjen. Mange har prøvd å regne ut når det skulle skje, og alle har bommet. Det gjorde også sjefen til sekretæren som svarte så nøkternt for bare et par år siden. Hun gikk imidlertid inn i en sindig tradisjon som de fleste kristne står i, og som Martin Luther formulerte slik: «Selv om jeg visste at Herren ville kom igjen i morgen, hadde jeg plantet et tre i dag».
De fleste kristne gjennom tidene har husket Bibelens ord om at «Dagen og timen kjenner ingen». De har hatt ild i hjertet og is i magen samtidig. De regnet med å gå på jobb på mandag, selv om andre trodde jorda skulle gå under på søndag.

Publisert som «dagens andakt» av Kristelig Pressekontor, advent 2013

Å høre til

Hjelpearbeidet etter en lokal naturkatastrofe ble organisert etter menighetstilknytning. Men da alle kirkene hadde samlet sine, var det fremdeles en stor flokk igjen. Da sto den lokale frelsesoffiseren fram: -Alle dere som ikke tilhører noe sted, kan bli med meg.

Det er lett å dele folk inn i grupper: Bosted, rase, religion, kjønn. Iblant må alt klaffe for at man skal føle seg godtatt, iblant bare noen.
Jesus stiller ingen slike krav. Han sier «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
Jesu eneste «krav» at man innser at man trenger noen utenom seg selv for å takle livet. Dette gjelder i alle livets situasjoner, men først og sist gjelder det i forhold til Gud. Det mange kaller «syndebyrden» er den tyngste av disse byrdene.
At vi alle er syndere, er en ultimativ form for tilhørighet. Det samme er Jesu innbydelse til alle.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Løsningen

En sjakkmester fikk se et maleri som viste en mann som spilte sjakk med djevelen. Bildet het «sjakk matt» og viste en triumferende djevel og en fortvilet spiller.

Sjakkmesteren fikk satt opp et brett der brikkene sto nøyaktig som på bildet og studerte det lenge. Så utbrøt han: -Maleren har gjort en feil! Det finnes en løsning!
Som menneske kan man komme i situasjoner der det tilsynelatende ikke finnes noen løsning. Herfra går det bare en vei: Mot katastrofe og nederlag.
Det kan nok stemme i menneskelige og sosiale forhold, men i møtet med Gud finnes det alltid en løsning. Den løsningen heter Jesus. Selv om man har levd et liv som kan beskrives som «å spille sjakk med djevelen», vil «løsningen Jesus» alltid være tilgjengelig for den som vil bruke den. Det er ikke noen nødløsning – det er faktisk den eneste løsningen.

Publisert som Dagens Andakt på www.kpk.no

Om å finne «amen» og sette punktum

Lørdag 26. oktober avsluttet jeg et mangeårig «medarbeiderskap» i lokalavisa i Askim som en av de faste leverandørene av søndagsbetraktninger til avisa.

De første skrev jeg allerede høsten 1985, samme år som vi kom flyttende til Askim.
Den gang var det to aviser i Askim, både Øvre Smaalenenes Avis og Østfold-Posten. Dette var den tiden da man ennå leverte den slags på papir; jeg tror redaksjonene var glad til bare teksten var maskinskrevet. Det neste trinnet i teknologistigen var å levere på fax, men nå har det i mange år skjedd «elektronisk»; det vil si via e-mail. Før det hadde jeg skrevet noen andakter for Krigsropet, kanskje et ti-tall artikler i alt, spred over 13 års tjeneste.
En tid var det litt «til og fra» med om det var jeg eller andre som leverte Frelsesarmeens bidrag til denne serien, men siden tidlig 90-tall er det jeg som har skrevet disse betraktningene på vegne av Frelsesarmeen i Askim. Mange av dem har jeg nok tatt vare på som avisutklipp, og noen ligger vel også i manus, sammen med storparten av de prekener jeg også har holdt i disse årene.
Både når det gjelder avisandakter og prekener, har jeg holdt meg til kirkeårets tekst for den aktuelle søndag. Det ligger en viss disiplinering i dette. Man velger ikke bare et ord «som er blitt godt» for en, men må jobbe med iblant svært krevende tekster, både trosmessig og teologisk.
I sommer flyttet jeg fra Askim til Arendal, så når det nye kirkeåret – 2013/2014 - begynner 1. søndag i advent, er det også naturlig å overlate «stafettpennen» til en annen.
Avisandakter innbyr nok ikke til de store eksperimenter når det gjelder verken form eller innhold. Jeg tror jeg har forsøkt meg med det bare én gang – da leverte jeg et lite dikt i stedet.
Det har vært en glede og en utfordring å kunne levere disse betraktningene til lokalavisa. Hyggelig har det vært de gangene jeg har fått tilbakemeldinger på dem – det tyder vel på at de ble lest.
Kunsten i all formidling er å finne både «amen» og å sette punktum.
Når det gjelder søndagsbetraktningene i Askims lokalavis, er begge deler gjort med dette.

Nils-Petter Enstad

Det sjuende rommet

En gammel legende forteller om en mann som bygde et hus med sju rom. Han oppsøkte en hjemløs familie og tilbød dem å bo i huset, på betingelse av at de alltid holdt det sjuende rommet rent og i orden for ham.

Den første tiden gikk det bra, men så begynte de å slurve med renholdet, de brukte det sjuende rommet selv og til slutt nektet de huseieren å komme dit.

Det er nokså lett å forestille seg hvordan legenden skal forstås. Menneskets tid er delt inn i uker på sju dager hver. Den sjuende dagen skal være en annerledes dag; en hviledag, en helligdag.

Det er et paradoks at samtidig som vi får mer og mer fritid, blir dagene likere og likere: Like travle, like masete. Det var ikke uten grunn at Skaperen også skapte «et sjuende rom» som skulle være annerledes enn de andre seks. Kanskje vi skulle erobre helligdagen tilbake som en annerledes dag for oss alle?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Med et Fadervår i pakt...

Av
Nils-Petter Enstad,
Forfatter







En rabiat massemorder gikk rundt på den idylliske øya og skjøt ned for fote. Mange forsøkte å gjemme seg. De fryktet for sine liv. Noen av dem grep bokstavelig talt til barnelærdommen og hvisket fram en gammel tekst: «Fader vår, du som er i himmelen…». Det er overlevende AUF-ere som forteller dette til den kristne avisa Dagen.

«Fader vår» er en av den vestlige kulturens grunntekster. I kristen sammenheng kalles den gjerne «bønnen Jesus lærte oss». Men det er ikke nødvendigvis en «kristen» bønn. Det er en bønn som både jøder og muslimer kan be. Den sier noe om Guds storhet som skaper og om hans omsorg for menneskene i store og små situasjoner. Fra det daglige brød til livets kriser.
Dersom man i det hele tatt tror på en guddommelig makt, kan man saktens be sitt Fadervår.
Et av Jesu pedagogiske prosjekter med å lære disiplene «Fader vår» var at en bønn ikke behøver å bestå av så mange ord. Med sine 65 ord favnet bønnen det meste og de fleste av livets sider. Det er en tekst det er vanskelig å komme utenom. Under den store minnekonserten for Freddie Mercury på Wembly stadion 20. april 1992, erklærte artisten David Bowie at han ønsket å gjøre «noe personlig» i kampen mot AIDS. Deretter knelte han på scenen og leste – bad? – nettopp denne bønnen: «Our Father, Thou who art in Heaven….». På scenen bak ham sto de gjenlevende medlemmene av Freddie Mercurys band «Queen».
Teatralsk? Typisk Bowie?
Saktens begge deler, men alt er ikke sagt med det. Det var mange tekster – dikt eller sanger – han kunne ha valgt, både for å markere sin egen sorg over kollegaens død og den avmakt mange følte (og føler) med tanke på årsaken til at han døde. Men han grep nesten så langt ned i den vestlige kulturens tekstkammer som det er mulig å komme, og fant fram til «The Lord’s Prayer» - Herrens bønn.

Den danske presten Christian Richardt formulerer det slik i en kjent salme:
«Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse».
Han ville neppe formulert seg på samme måte i dag. «Aldri» er et sterkt ord; et ord man «aldri» bør bruke. Og kanskje er det nettopp i situasjoner der man må «gyse» - som i møtet med andres og kanskje også egen død – at man føler behov for å gripe til nettopp sitt Fadervår?

Publisert i Klassekampen 12. august 2013

Samme kall og samme budskap

En vise til Frelsesarmeens 125-årsjubileum

Samme kall og samme budskap,
samme Gud som kallet ga.
Samme kraft og samme nåde,
samme frelse, nå som da.

Samme nød og samme lengsel
etter frihet fra tvang.
Samme seier over synden,
samme jubel, samme sang.

Samme synd som skal bekjempes,
samme nederlag og nød.
Samme kors som en gang reistes
for å frelse oss fra død.

Samme Hellig Ånd fra Herren,
samme gaver som han ga.
Samme kall til ham å tjene,
samme budskap, nå som da.


Tekst: Nils-Petter Enstad

Denne sangen vant Frelsesarmeens sangkonkurranse i forbindelse med 125-årsjubileet. Morgan Juel Stavik laget melodien. Sangen ble framført av et stort felleskor under soldat- og medlemsmøtet i kongressen lørdag 29. juni.

Kom så drita full du er...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ingen som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen, har unngått å høre denne strofen: «Kom, kom, kom til Frelsesarme’n; kom så drita full du er…». Teksten fanger opp to særtrekk ved «Guds glade krigere», nemlig den åpne, kontinuerlige invitasjonen, og det at du kan komme som du er – om så «drita full».




Melodien er den samme som på alt kristent barnearbeids fremste klassiker: «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Det er en enkelt barnevers som til tider har hatt politisk sprengkraft i seg, og har det kanskje ennå: «Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord». Sånn sett fanger strofen «..kom så drita full du er» opp noe av det samme.

Den svensk-amerikanske fagforeningsagitatoren Joe Hill brukte den samme melodien da han skrev sin vise «The Tramp». Fred Åkeström har spilt inn en herlig versjon på svensk, visstnok hans egen oversettelse: «Tramp, tramp, tramp, gå på och trampa,/här finns ingenting att få./När du kommer hit härnäst åker du i mörk arrest./Det är bäst för dig att trampa och gå på». Ikke noe «kom, kom» eller «elsker alle barna» her.
Joe Hill endte ikke bare «i mørk arrest», men foran noen geværmunninger i Utah i november 1915 etter å ha blitt dømt til døden for et mord han med stor sannsynlighet ikke hadde begått. Man kunne ikke skyte ham for hans agitatorvirksomhet, og da var et uoppklart mord kjekt å ha. Det ga ham en legende- og martyrstatus som kanskje heller ikke var helt fortjent. Og noen av visene lever fortsatt. Som den om lofferen.

I år feirer Frelsesarmeen i Norge sitt 125-årsjubileum. Det er fremdeles de som synger sitt «kom, kom» når de ser en frelsessoldat, og det er fremdeles de som kommer – fulle som edru. Og det er fremdeles noen av oss som tror at Jesus faktisk elsker, ikke bare alle barna, men også oss voksne. Som tror at det er mer i pakt med hans idealer å si «kom, kom» enn å be dem gå videre, vandringsmenn og kvinner som kommer til våre byer og gater. Som ber dem komme, enten de er fulle, skitne eller bare rett og slett annerledes.

Publisert i Klassekampen 19. juni 2013

Send din ild...

Å, Kristus, guddomsflamme skjønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Oppfyll ditt løfte nå, Guds Sønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Se til vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp:
Gi oss på ny en pinsedåp,
send din ild, send din ild, send din ild.

William Booth

«Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» (1 Kong 18, 24).

Gjøre det også....

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en historie i skjæringspunktet mellom legende og anekdote, og som de fleste slike historier har den noe viktig å formidle: Det hadde vært en naturkatastrofe i en walisisk landsby rundt forrige århundreskifte. Det ble bestemt at hjelpearbeidet skulle organiseres etter menighetstilknytning. Alle i landsbyen ble samlet på torget, og så fulgte de med sine respektive prester: Baptister, metodister, anglikanere, katolikker. Men da alle disse var fordelt, sto det fremdeles en stor flokk igjen. Da tok den kvinnelige lederen for Frelsesarmeen i landsbyen ordet: -Alle dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Mens det politiske Norge diskuterer forbud mot tigging og om hjemløse skal få tilbud om en do, en dusj og et måltid, er det noen som tenker som den kvinnelige frelsesoffiseren fra Wales: Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med oss. På Fyrlyset i Oslo får romfolk et tilbud om mat, en do og en dusj. I armeens «storstue» Templet fikk mange hundre av dem mulighet til å sove under tak tidligere i vinter. For 120 år startet Armeens rusomsorg på samme måte: En frelsesoffiser som lot husløse sove i sitt lokale.
Det noen vil bestegne som å «sy puter under armene» på folk, blir i Frelsesarmeen oppfattet som selvsagte, medmenneskelige handlinger. Puter bidrar nå en gang til å gjøre livet litt mer behagelig for folk. Det har en verdi i seg selv. Knut Hamsun skrev: «Blide stunder har alle. En fange sitter på bøddelkjerren. En spiker gnager ham i setet. Han flytter seg, og synes han har det bedre.»
Jeg er født og oppvokst i denne bevegelsen og har tilhørt den i 60 år. Jeg er inhabil så det suser i en eventuell debatt om det er «riktig» når mine kamerater i Frelsesarmeen tilbyr slik hjelp. Jeg fikk inn med morsmelka en ryggmargrefleks som gjør meg sint når jeg hører snusfornuftig prat om man bare forsterker «problemet» ved å gi medmennesker noen øyeblikk av verdighet.
Det er en ryggmargrefleks som forteller meg at det er ikke nok å si «Halleluja»; man må gjøre det også.

Når så vi deg?

Når så vi deg i fengsel?
Når så vi du led nød?
Når så vi at du sultet
og ikke ga deg brød?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og bare lot deg ligge
langs veien der vi går?

Når så vi deg i fengsel
og møtte opp med deg?
Når så vi at du sultet
og delte vårt med deg?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og ga deg trøst og pleie
langs veien der vi går?

Du viser oss din smerte,
du viser dine sår
i alle dem vi møter
langs veien der vi går.
Da ser vi deg i fengsel,
vi ser du lider nød.
Du bærer våre plager
i både liv og død.

Nils-Petter Enstad

Vår Far som er i himmelen...

Melodi: Auld Lang Syne

Vår Far som er i himmelen
og kjenner sine små:
Ditt rike kom, din vilje skje,
la oss din nåde få.
På jorden som i himmelen,
der skal ditt ord ha makt.
På jorden som i himmelen,
det skje som du har sagt.

Vi ber deg om det daglig’ brød,
vår sult du stille må.
Og tilgi oss vår store skyld,
lær oss å tilgi så.
På jorden som i himmelen,
der skal ditt ord ha makt.
På jorden som i himmelen,
det skje som du har sagt.

Vi ber om frelse fra alt ondt
som kommer i vår vei.
La ingen synd og fristelse
få skille oss fra deg.
For riket, det er ditt, vår Gud,
all makt og herlighet.
Vår Far som er i himmelen:
Lovet i all evighet.

Tekst: Nils-Petter Enstad

George Beverly Shea: Ville heller ha Jesus

Av Nils-Petter Enstad

En 23 år gammel sangstudent fant et ark med noen vers på pianoet sitt. Teksten i diktet traff den unge musikeren, og han begynte nesten spontant å nynne en melodi til ordene. Den unge studenten fra den gang, George Beverly Shea, døde 16. april i år, 104 år gammel. Det var i 1932 han laget melodien til teksten «Jeg vil heller ha Jesus», skrevet av prestefruen Rhea A. Miller. Få kristne sanger er så godt kjent som denne.

George Beverly Shea har selv fortalt om episoden som førte til at han skrev denne melodien. Han ble verdenskjent som sangsolist i Billy Grahams møtekampanjer over hele verden på 1950- og 60-tallet. I selvbiografien «How sweet the sound» forteller han at det var moren hans som hadde skrevet av de tre versene og lagt arket på pianoet. Kanskje ønsket hun å utfordre sin sønn på det teksten sier om å treffe valg? Teksten er på mange måter en parafrase av Jesu ord i Matteus-evangeliet om å vinne hele verden, men tar skade på sin sjel, som det sto i tidligere oversettelser.
Da Beverly Shea senere fikk sin første platekontrakt med selskapet RCA Victor, var det først og fremst denne sangen de ville feste til rillene. Senere har en lang rekke sangere spilt den inn, blant dem Jim Reeves. Sangen fikk norsk tekst av Trygve Bjerkrheim i 1951: «Jeg vil heller ha Jesus». Også den norske versjonen er spilt inn flere ganger.
Rhea F. Miller, som skrev teksten til denne sangen, levde fra 1894 til 1966. Hun var gift med Howard Miller, som sto sentralt i det amerikanske kirkesamfunnet Church of Nazarene. George Beverly Shea spilte inn mer enn 80 LP-plater eller album og skrev også flere andre sanger. Han ble nominert til Grammy-priser ved ti ulike anledninger, og vant den i 1965.
Han har selv sagt at når «Jeg vil heller ha Jesus» ble den sang han framførte flest ganger, skyldes det først og fremst teksten, og ikke hans egen melodi.

De kom med det de haddde...

Melodi: «Die Forelle» (Schubert - «Den stille gaten»)

De kom med det de hadde,
litt fisk og noe brød
som Jesus fikk velsigne,
«del ut, del ut», han bød.
Og selv om det var lite,
fikk mange tusen mat,
og mye ble til overs,
det fylte mange fat.

De kom med det de hadde,
sin tid, sin kraft, seg selv,
de ville tjene Jesus
helt ut i livets kveld.
Og selv om de var svake,
de handlet på hans ord,
og mange møtte Herren,
hans kraft og nåde stor.

De kom med det de hadde,
om midlene var små.
Men Herren ser til hjertet
og han velsigner så.
De gaver vi kan bringe
gis tusen fold igjen.
De kom med det de hadde
og gav det til sin venn.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Jorden er din

Jorden er din og alt som den fyller,
alt har du skapt som din eiendom, Gud.
Vi er kun satt til rett å forvalte,
vokte og verne i tråd med ditt bud.

Jorden er din, Gud, hav, land og himmel,
alt det som vokser og lever og gror.
Mennesker, dyr og insekters vrimmel,
alt vokste fram da du talte et ord.

Jorden er din og ingen kan kreve
eiendomsrett til ditt skaperverk, Gud.
Alt du har skapt, har rett til å leve,
voktes og vernes i pakt med ditt bud.

Jorden er din, vi er bare gjester,
gjester som er på en liten visitt.
Hjelp å holde din klode i orden,
gi deg tilbake alt det som er ditt.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Mellom brødre....

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er gått ti år siden USA og Storbritannia gikk inn i Irak, og begrunnet dette med at man ville gjøre ende på Iraks påståtte lager av masseødeleggelsesvåpen. Disse ble aldri funnet, trolig fordi de ikke fantes, og krigen manglet legitimitet både fra FN og NATO. Det forhindret ikke at USA og president George W. Bush la sterkt press på flere NATO-land for å få dem med. Ett av disse var Norge, som mer eller mindre fortjent har hatt ry for å være den flinkeste gutten i NATO-klassen.

I ettertid har man fått vite at statsminister Kjell Magne Bondevik var innstilt på å gå av dersom ikke regjeringen samlet avviste dette presset. «Jeg sa at det ut fra mitt kristne og etiske verdigrunnlag ikke forelå et tilstrekkelig grunnlag for bruk av militærmakt,» sier han til Klassekampen 19. mars. Det var et språk Bush forsto, selv om han skulle være uenig i konklusjonen. Han skal da også ha sagt til Bondevik at «mellom venner» måtte det være rom for uenighet.
I 2003 var det trolig bare to europeiske ledere som kunne svart Bush på den måten. Foruten Kjell Magne Bondevik, kunne Tony Blair begrunnet sitt standpunkt på samme måte, og hatt en viss troverdighet. Han landet imidlertid på motsatt konklusjon enn sin norske kollega, uten at man - eller i hvert fall denne skribent - vet om han begrunnet dette med sin kristne tro eller ikke.
Det er ingen grunn til å tro annet enn at Bondeviks henvisning til sitt kristne og etiske verdigrunnlag var oppriktig ment. Selv om han er ordinert som prest i den norske kirke, har Bondevik vært forholdsvis lavmælt om sin tro i den politiske debatt. Sånn sett er han et godt eksempel på en praktisk, personlig tolkning av den lutherske toregimentslæren. I tilfellet Bush valgte han likevel å bruke sin kristne forankring som en del av begrunnelsen for et politisk standpunkt. Bondevik sier det samme intervjuet at Bush «hadde forståelse for Norges holdning». Jeg tror heller at han forsto argumentasjonen. Og som en som selv hadde brukt sin kristne tro som argument i nær sagt alle slags debatter, måtte han også respektere den. Selv i en sak der Bush brukte messianske argumenter til støtte for seg selv («Den som ikke er med oss, er mot oss»; jfr. Jesu ord i Matt 12, 30), måtte han godta at det kunne konkluderes annerledes – mellom brødre.

Guds lille fattige...

Av Nils-Petter Enstad



Verdens en milliard katolikker har fått en ny pave, og et nytt navn er introdusert i paverekken. Etter 23 ganger Johannes, 16 ganger Benedikt, 13 ganger Gregor og 12 ganger Pius er navnet Frans kommet til pavelig heder og verdighet. Mange vil mene det var på tide – særlig hvis forbildet til den nye paven er han som ble kalt «Guds lille fattige», nemlig Frans av Assisi. For mer enn 800 år siden vandret han rundt i Italia og talte både om forsakelse og naturvern. Hans tekst «Solsangen» er historiens første miljøvernsalme.

I mange år gikk en annen av «Guds små fattige» rundt i Oslos gater. Han het Frithjof, men ble kalt Frans eller Frants. På grunn av noen ukontrollerte spasmer i kroppen ble han kjent som Luse-Frants. Som sin navnbror fra Assisi vokste han opp i forholdsvis trygge kår, men i motsetning til Frans, overtok Frants sin fars forretning. Men han klarte ikke å drive den, og det som hadde vært en ved- og kullhandel endte som en omvandrende skraphandel. Frants og hans håndkjerre ble et kjent trekk i bybildet. Hans ærlighet var legendarisk og han gjorde alltid opp kontant.
Hans kristendom var av det enkle, tillitsfulle slaget; det man gjerne kaller «barnetro». Han var ofte å se på Frelsesarmeen i Pilestredet 22. Når kollektkurven gikk rundt, var det sedler han la i, ikke mynt.
Han var født 1. mai 1883 og vokste opp i det kildene kaller «et pent hjem» på Grefsen. Som voksen bodde han i mange år under verandaer og i kjellere og boder. I 1953 ble han 70 år og fikk alderstrygd. Den sto urørt på en konto til han døde. Da han under et sykehusopphold fikk en ny frakk av personalet, takket han pent. Men da forlot sykehuset neste morgen, hang den nye frakken igjen.
En vinterdag i 1958 ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, men ga beskjed om at han ville betale for oppholdet. Et par dager senere døde han. Hans begravelse var en av de største Oslo hadde sett. Hans nekrolog sto på lederplass i Aftenposten.
Lillebjørn Nilsen har skrevet en vár, fin vise om ham. Her heter det i siste vers:
«Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…».

Vis meg ditt ansikt

En salme for langfredag
Irsk tone - «Be Thou my vision»
(«Deg å få skoda»)


Vis meg ditt ansikt, min Herre og Gud,
vis dine sår og din merkede hud.
Vis du meg pannen der tornene satt,
vis meg din smerte i dødsangstens natt.

Spottet, foraktet av mengden du ble,
dine disipler var ikke å se.
Ensom på korset, forlatt av din far,
ropte i angst, men du fikk ikke svar.

Alt du betalte, vår skyld og vår gjeld.
«Er du en frelser så frels nå deg selv!
Stig ned fra korset, om du er Guds Sønn».
«Far, dem forlat» var din eneste bønn.

Smerte og sår, det var alt i vårt sted,
straffen du bar for å skjenke oss fred.
«Fullbrakt» du ropte da seier du vant.
Frelser så stor, takk at nåde jeg fant.

Tekst: Nils-Petter Enstad

På fjellet

«Jeg vil være her,
sammen med deg»,
sa jeg
til Jesus
på fjellet.

«Jeg har en bedre idé»,
sa han.
«Jeg blir med deg
ned
i dalen igjen.»

«KVINNER SELV STOD OP….»

Av Nils-Petter Enstad

«Kvinner selv stod op at stride/som de vare mænd...», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid. Da Frelsesarmeen kom til Norge for 125 år siden, ble det en helt bokstavelig realitet, og det på en arena der mennene hadde dominert minst like sterkt som i det mest annet: Kristenlivet.

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth var en mann som likte å spissformulere seg. Ett utsagn han huskes for, er «My best men are women». Blant kvinnene han satte inn på utsatte og krevende poster, var hans egne døtre.

I kirkehistorien står Frelsesarmeen som pioneren for kvinners rett til både forkynnelse og kristent lederskap.
Av gruppen på seks personer som «åpnet ilden» for Frelsesarmeen i Norge søndag 22. januar 1888, var fire kvinner og to menn. Leder for gruppen var en svensk kvinne på 50 år, en tidligere bokhandler i Värnamo som var blitt kjent med familien Booth, og som i 1882 hadde «åpnet ilden» i Sverige. Hun het Hanna Ouchterlony og hadde tittelen «kommandør».
Allerede i løpet av de to første arbeidsårene ble det dannet 26 menigheter rundt om i landet, fem av dem bare i hovedstaden. De som ble satt til å lede disse menighetene var unge – til dels svært unge – mennesker; mange av dem også forholdsvis nyomvendte. Og mange av dem var unge kvinner. Det provoserte mange. Norsk kristenliv var ikke vant til kvinnelige predikanter, og slett ikke kvinnelige pastorer, og Frelsesarmeen ble av enkelte omtalt både som «dyret i åpenbaringen» og «den store skjøge». Også pøbelen, som var en del av bildet mange steder der Frelsesarmeen kom, ble provosert av disse «halluja-jentene». Jeanna Corneliussen, en av dem som var med på de første møtene i 1888, ble krøpling for livet etter å ha blitt sparket i underlivet av pøbel som gikk amok under et møte i Kristiania høsten 1888. Hun var da leder for en av menighetene i hovedstaden.
I 1898 ble den svenskfødte Annette Anderson utnevnt til divisjonssjef for Midt-Norge, en stilling og et ansvar som tilsvarer biskop i andre kirkesamfunn. Og slik kunne man ramse opp modige kvinner som «stod op at stride som de vare mænd» - minst!
Til sommeren kommer Frelsesarmeens verdensleder til Norge for å markere 125-årsjubileet. Generalen heter Linda Bond.
Det er en kvinne, i tilfelle noen lurte.

Vår Far som er i himmelen....

Melodi: Auld Lang Syne

Vår Far som er i himmelen
og kjenner sine små:
Ditt rike kom, din vilje skje,
la oss din nåde få.
Omkved:
På jorden som i himmelen,
der skal ditt ord ha makt.
På jorden som i himmelen,
det skje som du har sagt.

Vi ber deg om det daglig’ brød,
vår sult du stille må.
Og tilgi oss vår store skyld,
lær oss å tilgi så.



Vi ber om frelse fra alt ondt
som kommer i vår vei.
La ingen synd og fristelse
få skille oss fra deg.
Omkved:
For riket, det er ditt, vår Gud,
all makt og herlighet.
Vår Far som er i himmelen:
Lovet i all evighet.

(2001)

Høsten 1999 ga Cliff Richard ut en plate han kalte «The Millenium Prayer», der han sang teksten til Fadervår på den skotske folkemelodien «Auld Lang Syne». Utgivelsen ble veldig omdiskutert, men også veldig populær. Etter nesten tilfeldig å ha hørt Cliffs versjon på fjernsyn en kveld, skrev jeg denne teksten på toget mellom Askim og Oslo neste morgen. Teksten ble sunget første gang under morgenandakten på Kristelig Folkepartis landskontor samme dag.
Samme år ble den tatt med i sangsamlingen «Til vår Gud» som Frelsesarmeen ga ut. Her hadde den tittelen «Tusenårsbønnen», som også var den tittel jeg ga teksten den gang den ble skrevet.

Religion og identitet

- Hva betyr religion for deg?
- Det er en del av min identitet. Jeg er en helt vanlig muslim, selv om jeg ikke bruker hijab, for eksempel. Og derfor blir jeg litt oppgitt når jeg leser i for eksempel Sunnmørsposten i dag at en tidligere KrF-politiker omtaler meg som «sekulær muslim». Hva er det? Hvis man stempler helt vanlige muslimer som «sekulære» bare fordi de er integrert i det norske samfunnet, overlater man definisjonsmakten for hva islam er til de mest konservative kreftene.
- Det blir litt som å la «Farmen-Anders» definere hva som er kristendom....
- Ja, ikke sant?

Kulturminister Hadia Tajik til Magasinet Kristne Arbeidere