Med et Fadervår i pakt...

Av
Nils-Petter Enstad,
Forfatter







En rabiat massemorder gikk rundt på den idylliske øya og skjøt ned for fote. Mange forsøkte å gjemme seg. De fryktet for sine liv. Noen av dem grep bokstavelig talt til barnelærdommen og hvisket fram en gammel tekst: «Fader vår, du som er i himmelen…». Det er overlevende AUF-ere som forteller dette til den kristne avisa Dagen.

«Fader vår» er en av den vestlige kulturens grunntekster. I kristen sammenheng kalles den gjerne «bønnen Jesus lærte oss». Men det er ikke nødvendigvis en «kristen» bønn. Det er en bønn som både jøder og muslimer kan be. Den sier noe om Guds storhet som skaper og om hans omsorg for menneskene i store og små situasjoner. Fra det daglige brød til livets kriser.
Dersom man i det hele tatt tror på en guddommelig makt, kan man saktens be sitt Fadervår.
Et av Jesu pedagogiske prosjekter med å lære disiplene «Fader vår» var at en bønn ikke behøver å bestå av så mange ord. Med sine 65 ord favnet bønnen det meste og de fleste av livets sider. Det er en tekst det er vanskelig å komme utenom. Under den store minnekonserten for Freddie Mercury på Wembly stadion 20. april 1992, erklærte artisten David Bowie at han ønsket å gjøre «noe personlig» i kampen mot AIDS. Deretter knelte han på scenen og leste – bad? – nettopp denne bønnen: «Our Father, Thou who art in Heaven….». På scenen bak ham sto de gjenlevende medlemmene av Freddie Mercurys band «Queen».
Teatralsk? Typisk Bowie?
Saktens begge deler, men alt er ikke sagt med det. Det var mange tekster – dikt eller sanger – han kunne ha valgt, både for å markere sin egen sorg over kollegaens død og den avmakt mange følte (og føler) med tanke på årsaken til at han døde. Men han grep nesten så langt ned i den vestlige kulturens tekstkammer som det er mulig å komme, og fant fram til «The Lord’s Prayer» - Herrens bønn.

Den danske presten Christian Richardt formulerer det slik i en kjent salme:
«Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse».
Han ville neppe formulert seg på samme måte i dag. «Aldri» er et sterkt ord; et ord man «aldri» bør bruke. Og kanskje er det nettopp i situasjoner der man må «gyse» - som i møtet med andres og kanskje også egen død – at man føler behov for å gripe til nettopp sitt Fadervår?

Publisert i Klassekampen 12. august 2013