fredag 10. mai 2013

Gjøre det også....




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er en historie i skjæringspunktet mellom legende og anekdote, og som de fleste slike historier har den noe viktig å formidle: Det hadde vært en naturkatastrofe i en walisisk landsby rundt forrige århundreskifte. Det ble bestemt at hjelpearbeidet skulle organiseres etter menighetstilknytning. Alle i landsbyen ble samlet på torget, og så fulgte de med sine respektive prester: Baptister, metodister, anglikanere, katolikker. Men da alle disse var fordelt, sto det fremdeles en stor flokk igjen. Da tok den kvinnelige lederen for Frelsesarmeen i landsbyen ordet: -Alle dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.


Mens det politiske Norge diskuterer forbud mot tigging og om hjemløse skal få tilbud om en do, en dusj og et måltid, er det noen som tenker som den kvinnelige frelsesoffiseren fra Wales: Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med oss. På Fyrlyset i Oslo får romfolk et tilbud om mat, en do og en dusj. I armeens «storstue» Templet fikk mange hundre av dem mulighet til å sove under tak tidligere i vinter. For 120 år startet Armeens rusomsorg på samme måte: En frelsesoffiser som lot husløse sove i sitt lokale.
Det noen vil bestegne som å «sy puter under armene» på folk, blir i Frelsesarmeen oppfattet som selvsagte, medmenneskelige handlinger. Puter bidrar nå en gang til å gjøre livet litt mer behagelig for folk. Det har en verdi i seg selv. Knut Hamsun skrev: «Blide stunder har alle. En fange sitter på bøddelkjerren. En spiker gnager ham i setet. Han flytter seg, og synes han har det bedre.»
Jeg er født og oppvokst i denne bevegelsen og har tilhørt den i 60 år. Jeg er inhabil så det suser i en eventuell debatt om det er «riktig» når mine kamerater i Frelsesarmeen tilbyr slik hjelp. Jeg fikk inn med morsmelka en ryggmargrefleks som gjør meg sint når jeg hører snusfornuftig prat om man bare forsterker «problemet» ved å gi medmennesker noen øyeblikk av verdighet.
Det er en ryggmargrefleks som forteller meg at det er ikke nok å si «Halleluja»; man må gjøre det også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar