Hank Williams og lyset - et 60 årsminne

Av Nils-Petter Enstad

Han ble 29 år gammel, og hadde vært rusmisbruker siden han var 15. Men han var også en av de fremste countryartistene gjennom tidene, og mannen bak flere av denne musikksjangerens klassikere. Mange av dem hadde et klart kristent innhold. Nyttårsdag 2013 er det 60 år siden Hank Williams ble funnet død i baksetet på sin egen bil, på vei fra en konsert til en annen.



Nesten er fjerdedel av de sangene Hank Williams skrev hadde et religiøst innhold. Under konsertene sine sang han rått og usminket om livets fortredeligheter, men avsluttet alltid kvelden med sanger om Jesus og himmelen. Den mest kjente av disse sangene er «I saw the light», som han skrev i 1948. Han sto da på høyden av sin karriere, men hadde allerede utviklet et tungt rusproblem.
Teksten gir et på mange måter rørende innblikk i en kristentro som sangeren klamrer seg fast til, uansett nederlag i livet. Sangen slo ikke særlig godt an i de første årene, men er i ettertid blitt den sangen som forbindes sterkest med Hank Williams. Mange artister har sunget den senere, blant andre Jerry Lee Lewis, Bobby Bare, Willie Nelson, Johnny Cash og Merle Haggard. Sondre Bratland har laget en norsk versjon («No ser eg ljos»).
Av de fire første sangene han spilte inn på plate, var tre gospelsanger. Sanger som «Calling You», «When God comes and gathers His Jewels» og «Wealth won’t save your Soul» har noe tidløst over seg i teksten som kristne mennesker alltid vil kjenne seg igjen i.

SMERTER
Hank Williams ble født 17. september 1923 i Alabama. Navnet Hank skal ha vært en feilskriving på fødselsattesten hans. Foreldrene kalte ham opprinnelig Hiram. En medfødt sykdom gjorde at han hadde smerter hele livet, og man har ment det var dette som var forklaringen på et omfattende alkohol- og pillemisbruk som startet allerede da han var tenåring. Det var også som tenåring han begynte å opptre. Han fullførte aldri skolegangen, og ble i stedet med i et band som kalte seg Drifting Cowboys. Da han var 20 år gammel, møtte han Audrey Sheppard, som han giftet seg med et par år senere. Hun var også hans manager i de første årene av hans karriere. I 1949 fikk han sitt store gjennombrudd med sangen «Lovesick Blues». I 1949 ble også sønnen Hank Williams jr. født. Han gikk senere i farens fotspor som countryartist, uten å ha helt den samme suksessen. Også hans sønn, Hank Williams III, er countrysanger.
Ekteskapet med Audrey var stormfullt. Hun hadde også ambisjoner om å være sanger, men når ekteparet sang duett, hørtes det mest ut som en krangel, ble det sagt. De ble skilt i 1952, men da Audrey døde 30 år senere, ble hun begravd ved siden av Hank.

SLUTTEN
Ved inngangen til året 1952 var Hank Williams regnet som den største av alle countryartister i USA. Et halvt år senere ville ikke noen konsertarrangører ta i ham med en ildtang. Man var lei av at han uteble fra konsert etter konsert på grunn av fyll og rus. Nyttårshelgen 1952/53 var han hyret inn på to spillejobber, i henholdsvis Charleston, West Virginia og Canton, Ohio. Han leide en Cadillac og fikk en 17-år gammel gutt til å være sjåfør. Grunnet dårlig vær kunne han ikke fly. Underveis stoppet de på et motell i Knoxville. Her ble Hank dårlig, og en kvakksalver ga ham to doser med morfin. Klokken var nå blitt så mye at Hank ikke ville klare å rekke fram til den første spillejobben, og en drøy time før midnatt satte han og sjåføren kurs mot Canton. Under en trafikkontroll kommenterte konstabelen at han synes personen i baksetet så død ut, men sjåføren sa at han sov og hadde tatt smertestillende medisiner. Senere fant man ut at Williams hadde dødd av et hjerteinfarkt etter overdose med alkohol og narkotika. Etter obduksjonen ble det sagt at kroppen hans var så nedslitt at han ikke ville levd mange månedene til uansett. Sånn sett var det noe profetisk over tittelen på den sangen han hadde på hitlistene i USA da meldingen om hans død ble kjent: «I’ll never get out of this world alive…».

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor (KPK) nyttårshelga 2012/2013.

Beste birolle: Tømmermannen Josef

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hvis juledramaet har noen birolle, må det være tømmermannen Josef. Vi vet nesten ingenting om ham, utover det evangelisten Matteus forteller: «Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, hennes mann, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (…). Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin hustru. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn; og han ga ham navnet Jesus» (Matt 1, 18-25).
Vi kan altså slutte oss til følgende: Josef var håndverker. Han var en rettskaffen mann. Da han fikk vite at Maria ventet et barn han umulig kunne være far til, ville han ikke la seg pille på nesen, men han hadde heller ikke noe behov for å hevne seg. Så får også han englebesøk, og tar Maria hjem til seg som sin hustru.

Eldre?
Det har lenge vært en slags allment vedtatt sannhet at Josef var en god del eldre enn Maria. En av grunnene til dette er at man ikke hører noe mer om ham etter begivenhetene rundt Jesus som 12-åring i templet (se Luk 2, 41-52). I fortellingene om Jesu offentlige virke som voksen, refereres det flere ganger til hans mor, men ikke til Josef. Han har tydeligvis vært død på det tidspunktet.
Men dette er bare gjettverk. Noe av bakgrunnen for denne hypotesen kan ligge i det faktum at det i middelalderen lenge ble hevdet at Josef og Maria ikke hadde noe seksuelt samliv, heller ikke at Jesus var født. Når evangeliene omtaler noen som «Jesu brødre» måtte dette derfor være sønner av Josef fra et tidligere ekteskap, ble det resonert. Disse teoriene har ingen bibelsk forankring. Tvert om kan man lese at folk på Jesu hjemsted ved en anledning sa seg i mellom: «Er ikke dette tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene hans, bor de ikke her alle sammen? Hvor har han så alt dette fra?» (Matt 13, 55-56).

Rotskudd
Historien om at Maria var en omsvermet ung kvinne som hele 12 friere beilet til, er ikke engang gjettverk; den er kun en legende. Legenden går ut på at samtlige av de 12 frierne overlot sine staver til ypperstepresten for at han skulle velge blant dem. Da skjøt Josefs stav friske skudd, og dermed var han den utvalgte. Denne legenden kan være avledet av det profeten Jesaia sier om at «Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord» (Jes 53,2).
De små glimtene vi har av Josef fra det bibelske materialet viser oss en mann som tar ansvar for seg og sine. Da ordren om folketelling kom, måtte han organisere den forholdsvis lange reisen fra Nasaret, der han og Maria bodde, til Betlehem, der ætten deres kom fra. Bildet av den gravide Maria på et esel, mens Josef går ved siden av, er et klassisk julemotiv. Kort tid etter fødselen, måtte den vesle familien begi seg på vandring igjen; denne gang for å unngå spebarnsmyrderiene som Herodes satte i gang da han fikk høre at Messias var født i Betlehem.

Diktere
Denne tausheten om Josef har appellert til mange diktere. Mest kjent i norsk sammenheng er linja fra Alf Prøysens julekveldsvise, der det heter at «mor hass dreiv og stelt’n og far hass sto og lo». Den stolte pappa er et klassisk motiv fra livet selv. Andre diktere har gått inn i den undringen som Josef-skikkelsen også innbyr til. Trodde han virkelig på dette med at barnet i Marias mage var unnfanget på overnaturlig vis?
Svenske Hjalmar Gullberg tar i sitt dobbeltdikt «Den heliga natten» for seg både Josef og Maria. I diktet om Josef lar han tømmermannen oppsummere nattens begivenheter. Det har skjedd mye han ikke kan forklare, men kjærligheten til Maria holder han fast ved. Det hele munner ut i dette:
«Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?»

Hymne til Josef
Også Inger Hagerup lot seg fascinere av Josef-skikkelsen. Diktet «Hymne til Josef» er en hyllest til den trauste og trofaste familiemannen:

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Man stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Josef har vært regnet blant kirkens hellige menn i så vel den romersk-katolske som ortodokse kirke. Hans er skytshelgen for arbeidere og håndverkere, og særlig for tømmermenn og snekkere. Han er også skytshelgen for oppdragere, ektepar og familiefedre, bare for å nevne noen av de mange tingene som ligger i hans portefølje. Sykehus, skoler og skoler er vigslet til hans minne. I 1955 ble hans minnedag flyttet fra 19. mars til 1. mai, som da var for lengst etablert som den internasjonal dagen for arbeidere. Som håndverker, og skytshelgen for arbeidere, mente paven at det passer å markere hans minne denne dagen.
I kirkekunsten framstilles han gjerne enten med snekkerverktøy i hendene, eller sammen med et barn. Det er lett å se for seg at gutten som ble født i en stall, er blitt med pappa på jobb.


Kilder:
www.katolsk.no/biografi/josef.htm
Egil Elseth (red): ..men hvorfor finnes ropet? Tvil og tro i nordisk lyrikk (Bokklubbens Lyrikkvenner, 1985)

Publisert i Klassekampen mandag 24. desember 2012

Jesus og jul

"Det er ikke muslimene, men humanetikerne som har vært pådrivere for å fjerne de religiøse rferansene i det offentlige rom. Det bunner i en snever forståelse av religion som utelukkende forkynnelse. Det ulykksalige er at det gjør alle oss kristne og muslimer som vil forsvare høytidskristendommen til funadmentalister. Når jeg reagerer på at julesalmer ikke synges i skolen, havner jeg i selskap med Kristent Samlingsparti og Norwegian Defence Leauge, som er de som roper høyest om avskristningen av Norge. Og når vi antar at muslimer blir krenket av at Jesus nevnes i skole eller barnehage, så behandler vi alle som om de var ekstremistene i Profetens Umma."
Journalist Åse Brandvold i Klassekampen torsdag 20. desember 2012

De så en stjerne stige

De så en stjerne stige,
de så at den ble tent.
En stjerne skulle varsle
at noe stort har hendt.
Et barn ble født den natten,
en frelser ble oss sendt.
De så en stjerne stige,
de så at den ble tent.

De så en stjerne lyse,
de fulgte i dens spor.
Den stanset over stedet
med barnet og hans mor.
En frelser født, en konge,
og menneskenes bror.
De så en stjerne lyse.
De fulgte i dens spor.

Vi ser en stjerne brenne,
den bryter mørkets makt.
Et budskap om en konge
som kom fra himlens prakt.
Han kom med frelsens budskap
slik Herren selv har sagt.
Vi ser en stjerne brenne,
den bryter mørkets makt.



Nils-Petter Enstad
17. desember 2012/2. januar 2015

Kan synges på melodien "Die Forelle" av Franz Schubert

Apokalypsens barn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: «Jeg tilhørte den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.» «Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml», svarte hun.



Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var «apokalypsens barn» mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om den såkalte Jesus-vekkelsen der unge «drop outs» og «hippies» ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede da såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Det gjorde at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og «sjølproletariserte» seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten. Andre innså at apokalypsen var utsatt på ubestemt tid, og hentet inn igjen noe av det man hadde utsatt.

I
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men tilsvarende fortellinger finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at katastrofen kom som en følge av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler på apokalyptiske fortellinger. Knut Faldbakkens dobbeltroman «Uår. Aftenlandet» og «Uår. Sweetwater» (1974 og 1976) er en slik. Den handler om et fremtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økologisk apokalypse. Det samme gjelder Torgrim Eggens roman «Jern» (2010), som handler om en gruppe - skal vi kalle dem «siste dagers hellige»? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
Også i den kristne skjønnlitteraturen finner man slike fortellinger. Frikirkepastoren J.F. Løvgren skrev to slike romaner: «Våre lamper slokner» (1941) er den mest kjente, «Syndens natt» (1948) er nok den beste.

II
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem» er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablert seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og «Folkets Tempel» var et moderne, historisk eksempel på dette. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner oppsto som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at «Jesus kommer snart» sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.

III
For om lag 40 år siden hadde jeg min faste plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Av en eller annen grunn valgte jeg meg etter hvert en annen arena – foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg sto ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med henholdsvis «det arbeidende folk» og en med de som levde «i synden og verden». Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg mitt, både fra den gang og siden, selv om Jesus ikke har kommet igjen – ennå; bomben ikke har falt – ennå og økosystemet ikke har brutt sammen – ennå.

IV
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
«… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»

... de døde bare sannheten

Et essay om nekrologen, språket og om sjangeren
Av Nils-Petter Enstad

Det er lørdag 16. september 2006.
Jeg sitter ved det jeg i noen dager har forstått er min mors dødsleie. Det er bare noen uker siden vi feiret hennes 85-årsdag. Da var hun som vi har kjent henne: Frisk, glad, pratsom og tilfreds. Nå ligger hun bare og sover, og vi får ikke kontakt med henne. Pleiepersonalet har sagt at det ennå kan gå både dager og mer før det skjer noen "forandring".
Jeg bøyer meg over senga hennes og kysser henne på en varm panne. Noen ord dukker fram, ord hun har sagt til meg tusenvis av ganger: - God tur, da! Og kjør forsiktig.
Noen timer senere sitter jeg foran pcen og skal finne ord for de tanker og følelser som kalles sorg. Da dukker ordene fra avskjeden fram igjen, og de blir utgangspunktet for en tekst om min mors bortgang. Jeg setter som overskrift: ”Hjemreisen”.

I
Livet som en reise. Som et kristent menneske er det en metafor jeg er fortrolig med, mer fra salmebøker og litteraturen enn fra Bibelen. I begravelsen til så vel min mor, som min far for 14 år siden og begge mine svigerforeldre sang vi en slik tekst:
"Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav, og denne kurs vil jeg følge".

Ett av verdenslitteraturens mest kjente verk er bygget opp rundt denne metaforen: John Bunyans "Pilgrim's Progress", skrevet på 1600-tallet og av enkelte beskrevet som "det femte evangelium". Henrik Wergeland brukte den samme tanken i ett av sine siste og mest kjente dikt:
"Nå siste reis meg forestår – sing, sailor, oh!
Av sted til himlen ferden går. Sing, sailor, oh!"

Til reiser – og særlig lange reiser – hører en avskjedshilsen med. En presang. Et brev. En omfavnelse. Når det gjelder den siste reisen blir slike hilsener gjerne gitt ved graven. Har det vært samling rundt en åpen kiste, hender det man stikker små gaver i hendene til den døde, eller i kisten. Det som blir sagt ved graven kan være små litterære perler, og det kan være nokså hjelpeløse uttrykk for sorg og savn og smerte.
Mange får også en siste hilsen, en siste offisiell oppmerksomhet, gjennom noen minneord i avisen. En nekrolog.
De aller fleste aviser i landet trykker slike tekster. Ikke minst i lokalaviser er dette prioritert stoff, men også i riksaviser og regionsaviser. Det går ikke en eneste dag uten at det står slike tekster på trykk i norske aviser.
Nekrologen er både en journalistisk sjanger og en biografisk sjanger, med de faglige krav og forventninger man bør kunne stille i den forbindelse. Men først og sist er det en folkets sjanger, en type tekster som "hvem som helst" kan produsere – og gjør det: Naboer, venner, slektninger, kolleger.
Noen aviser har som praksis at de ikke tar inn nekrologer som er skrevet av nære slektninger av den som er gått bort. Det gjelder for eksempel Aftenposten. Det kan sikkert argumenteres både for og mot en slik praksis, men det skal få ligge her. Terskelen for å få minneord på trykk i norske aviser er lav, og bør også være det. Men den kan nok være for lav noen ganger. Ikke minst gjelder dette i situasjoner der dødsfallet skyldes det man gjerne kaller "en personlig tragedie". Da kan det komme indiskresjoner på trykk som noen ganger skyldes velment vanvare, andre ganger bevisste valg om å plassere skyld og ansvar for tragedien ett eller annet sted.
Det første eksemplet henter jeg fra Aftenposten, tidlig på 2000-tallet. En kvinne hadde valgt å ta sitt liv etter mange år med en smertefull sykdom. I nekrologen ble det skrevet om det "mot" man mente dette viste, og det ble avlagt sterke visitter til norsk helsevesen som ikke hadde vært i stand til å gi avdøde den oppfølging og hjelp hun burde fått.
Enda grovere var et eksempel jeg leste i min hjemlige lokalavis noen år tidligere: En mann i 40-årene hadde tatt sitt eget liv. Den som skrev, var datteren til en kvinne mannen hadde hatt et forhold til etter at han var blitt skilt. Dette forholdet var kort tid i forveien blitt avsluttet, noe datteren tilskrev andre menneskers innblanding og kritikk. Hvem var disse "andre"? Naboer? Mannens barn fra første ekteskap? Andre familiemedlemmer? Anklagen ble hengende over mange, og reaksjonene var sterke.

Ofte forutsetter det et visst kjennskap til lokale og kulturelle koder å gjennomskue slike ting, og det er ikke alltid folkene i redaksjonen kjenner til disse. Det gjør derimot leserne, eller de av leserne som meldingen er ment å nå.

II
Som dødsannonsene, er også nekrologen en sjanger for så vel den svulstige patos som de mange omskrivninger. Et annet fellestrekk mellom dødsannonsen og nekrologen, er at de står på trykk kort tid etter at dødsfallet har skjedd. Hvis det går mer enn en ukes tid, kanskje halvannen, skyldes det gjerne ekstraordinære omstendigheter. Som det at vedkommende er funnet død etter å ha vært savnet i lang tid, eller at dødsfallet ikke er blitt kjent tidligere.
Det er en hevdvunnen praksis at man i en nekrolog skal skrive pent om den døde. Det er mange grunner til at det bør være slik. Ikke minst tilsier hensynet til det etterlatte dette. Og det er her omskrivningene kommer inn. En kranglete og vanskelig person blir gjerne som "en som sto for sine meninger", bare for å bruke ett eksempel.
Men noen ganger kan kanskje omskrivningen være en vel så "riktig" beskrivelse av den avdødes personlighet, som en melding i klartekst. Dette gikk opp for meg da jeg for noen år siden skrev noen minneord om en gammel frelsesoffiser. Han hadde hatt flere ledende stillinger, men var samtidig en som de fleste – det gjaldt meg også – lo litt av bak ryggen hans. Da han var død, slo det meg at dette skyldtes en naivitet hos ham som i utgangspunktet var en positiv egenskap, fordi den var et uttrykk for at han hadde tillit til sine medmennesker. Men det gjorde ham sårbar som leder. Omtrent slik omtalte jeg ham da også, og fikk flere positive tilbakemeldinger på akkurat det: - Jeg har ikke tenkt på det slik før, men ser nå at det var slik det hang sammen.
En "riktig" beskrivelse av et menneske behøver altså ikke bare være et spørsmål om fakta. Det kan også være et spørsmål om form.

III
Jeg har latt meg fortelle at i store aviser i USA og på kontinentet har man hele redaksjoner om utelukkende arbeider med nekrologer. De tar imot dem og redigerer dem, men de skriver dem også. I norske aviser vil jeg tro dette ligger som ett av flere ansvarsområder i personaliaredaksjonen, avdelingen for fødsler, bursdager og bryllup.
I så vel politiske miljøer som mediemiljøene er det en kjent sak at det til enhver tid ligger ferdigskrevne nekrologer over kjente personligheter fra samfunnsliv og kulturliv. Om ikke annet, sørger man for å få dem skrevet dersom det ryktes at vedkommende er blitt syk. Også i organisasjoner og politiske partier har man slik beredskap. Det kan virke som en form for kynisme, men det er like mye snakk om rasjonell planlegging.
Da Johan Borgen døde i 1979, hadde nekrologen hans allerede ligget i redaksjonen i Dagbladet lang tid. Det hadde Borgen selv sørget for. Han hadde nemlig skrevet den. Den begynte slik: "Med Johan Borgen er en hyggelig fyr gått bort…". Antakelig ville ingen andre enn Johan Borgen komme, om ikke levende, så helskinnet, fra en slik øvelse, og han hadde neppe lyktes med det annet sted enn i Dagbladet, som han var sterkt knyttet til gjennom et langt forfatterliv.
Samtidig kan eksemplet illustrere en av de utfordringene som denne sjangeren ikke har noe godt svar på: Hvem skal skrive minneordene om en som er gått bort? Hvilke bånd legger man på seg når man skal skrive en nekrolog? En ting er omskrivningene, som er nevnt tidligere. En annen ting er fortielsene. Skrives nekrologen av en nær venn eller beundrer, vil det gi én type slagside, skrives den av en som avdøde har vært uenig med eller hatt en konflikt med, vil dette også kunne prege teksten.
Et tankeeksperiment: Sett at det ikke var Johan Borgen selv som hadde skrevet om Johan Borgen, men derimot hans datter Brett? Ville hun ha skrevet om den døde som "en hyggelig fyr", eller ville hun skrevet om hans fyllekuler og damehistorier, slik hun gjorde det i boka "Den fortapte datter"?

Dette med barn som skriver om sine foreldre har mange sider. Det er eksempler på at barn har skrevet nært og vakkert om sine foreldre, og det er eksempler på det motsatte. Jørgen Sandemoses bok om sin far er ett av de ferskeste eksemplene på det siste. En nekrolog skrevet av en sønn, datter eller et barnebarn vil som regel være preget av de positive sidene ved relasjonen – men det vil som regel en nekrolog som er skrevet av en kollega, en venn eller en nabo også være. De aller fleste nekrologer som skrives, blir mens den som skriver ennå er i et sorgarbeid, kanskje også i sjokk. Vanligvis gir dette "cred" til den døde i den betydning at man er rausere med godordene enn man ville vært i en mer rasjonell situasjon.

IV
For svært mange er nekrologen den siste meldingen offentligheten får om et menneskes liv – noen ganger også den eneste. Nekrologen blir stående som en oppsummering over et liv. En fasit. Dette gjør at det er mange hensyn som må veies opp mot hverandre når den skal skrives og publiseres.
Jan E. Hansen, forfatter og kulturjournalist i Aftenposten, ga i 1996 ut boka "De døde". Her skriver han om en lang rekke personer, de fleste kjent fra kultur- og samfunnsliv, som har det til felles at de er døde. Artiklene i boka er ikke nekrologer i vanlig forstand. Bokas motto er et sitat fra den franske filosofen Voltaire: "De levende skylder man hensyn, de døde bare sannheten." Det er noe hensynsløst over en slik devise, men samtidig appellerer den sterkt til meg. Det er mange bekjennelser og avsløringer som er kommet fram "på dødens terskel", ting man kan ha båret på et helt liv, men som man på terskelen til det Forkynneren i Det gamle testamente kaller "den vei jeg ikke vender tilbake" føler man må gjøre opp. Denne tanken er sentral i Sigrid Undsets romaner om Olav Audunssøn, bare for å ha nevnt ett eksempel fra litteraturen.
Samtidig må man huske at "sannheten" er ikke bare én ting, og selv om én er død, er det andre som lever: Barn, ektefelle, venner. "De levende skylder man hensyn" – det gjelder ikke minst de gjenlevende.
Det var her mange følte at Prøysen-biograf Ove Røssbak bommet da han for et par år siden "outet" dikterens påståtte homofile tilbøyeigheter. At han i debattens hete anklaget både Prøysens enke og datter for å tale mot bedre vitende da de tok avstand fra dette, gjorde ikke prosjektet hans noe mer sympatisk.

En historisk forløper til nekrologene, er tidligere tiders gravskrifter, som ble hugget inn på vedkommende gravstein. Disse var selvsagt langt mer komprimert enn selv den korteste, moderne nekrolog. Dikteren Johan Herman Wessel (1742 – 1785) laget flere slik, blant annet over bryggeren Walt:
Her ligger Walt.
Han gjorde malt,
Og det var alt.
Fra mer moderne kultur kjenner vi Marve Fleksnes sin oppsummering av sitt liv: "Han kom, ble svett – og dett var dett."

V
Da Knut Hamsun døde i 1952, skrev Sigurd Hoel en artikkel om ham. Det var ingen nekrolog i snever forstand, men mer en analyse av mannen og dikteren. Han tok utgangspunkt i at Hamsun en måned før krigen brøt ut, i august 1939, fylte 80 år, og ble hyllet av en hel verden. "Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive hans nekrolog", som han på typisk hoelsk underfundig vis formulerer det. Men det lå en hel verdenskrig, og Hamsuns holdning under krigen, mellom hyllesten og avskjeden, og da ble det atskillig mer krevende å oppsummere.
Hamsun skrev ikke mye under krigen, og det han skrev, var stort sett av en slik art at de fleste helst hadde vært det foruten. Men han skrev noen nekrologer. To av dem skrev han som dikt: Da Gustav Vigeland døde i 1943 og da Edvard Munch døde i 1944. Og så den mest berømte og beryktede av dem alle, minneordene ved Adolf Hitlers død: " Jeg er ikke verdig til å tale høirøstet om Adolf Hitler, og til noen sentimental rørelse innbyr han liv og gjerning ikke…" skrev han i Aftenpostens kveldsutgave 7. mai 1945, samme dag som Tyskland kapitulerte. "Vi, hans nære tilhengere, bøier nu våre hoder ved hans død."
Denne følelsen av "tungt, men lett" er noe mange nekrologforfattere kjenner seg igjen i. Nekrologen er gjerne en form for hyllest som man framfører, dels på egne vegne, dels på vegne av et fellesskap: Venner, kolleger, nabolag. Det kan være både terapi og sjelesorg i en nekrolog med gode og varme ord - ikke minst for den skriver den. Men noen nekrologer er det vanskelig å skrive. Særlig gjelder dette dersom den man skal omtale har tatt sitt eget liv.
Det finnes en rekke "kjente" selvmordere i historien, ikke minst fra kulturlivet. Fra litteraturens verden kjenner man Per Sivle, Jens Bjørneboe, Karin Boye, Tor Jonsson og Stig Dagermann, bare for å nevne noen. Helt fram til 2006 het det i "Vær Varsom-plakaten" fra Norsk Presseforbund at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Dette er endret til: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Dersom et selvmord omtales i media, skjer det gjerne med standardformuleringen «en personlig tragedie».
Da tidligere helseminister Tore Tønne ble funnet død rett før jul i 2001, ble det allerede i de første nyhetsmeldingene slått fast at Tønne hadde tatt sitt eget liv. Reporter Geir Helljesen gjorde dette klart med sitt spørsmål til den vakthavende politimannen: - Er det noen grunn til å tro at dette er noe annet enn en personlig tragedie?
”En personlig tragedie” er den klassiske betegnelsen på selvmord i norske medier.
Ved andre uventede dødsfall kan spørsmålet om selvmord bli hengende i lufta i lang tid etterpå. Det gjaldt for eksempel da artisten Jan Werner Danielsen døde sensommeren 2006. I et forsøk på å stanse disse spekulasjonene gikk familien til det litt uvanlige skritt å offentlige konklusjonen i obduksjonsrapporten: At dødsfallet hadde en naturlig årsak.


VI
Hvem får så en nekrolog i avisen?
Fra en side sett er nekrologsidene noen av de mest demokratiske i norsk medieverden. De er i prinsippet åpne for alle, både når det gjelder omtale og innsending. I den grad det er noen "standsforskjell", viser dette seg i blant på lengden av omtalen, og noen ganger også antallet. En kjent politiker, næringslivsleder eller kulturpersonlighet får gjerne både mer plass og flere omtaler enn en som har befunnet seg lenger nede på en eventuell stige i samfunnet. Noen aviser har som praksis at man bare trykker én nekrolog om en person. Om det er prinsippet "første mann til mølla" som avgjør hva som blir trykket, eller om man ser avsenderen litt an, kan nok variere fra avis til avis og fra situasjon til situasjon. Andre får til dels svært mange omtaler.
Formen på en nekrolog kan også variere sterkt. Mange av de nekrologene som står i norske aviser er lite annet enn en cv i episk form, hvor man ramser opp eksamener og arbeidsgivere, nevner litt om familie og fritidsinteressert og avslutter om hvor kjekk og grei den avdøde var. Noen er så banale både i form og innhold at man nesten tenker for seg selv at vedkommende må da ha fortjent noe bedre enn dette.
I årenes løp har jeg flere ganger eksperimentert med formen når jeg har skrevet nekrologer. Det er en dristig ting å gjøre. Man risikerer å bomme både på formen og innholdet, og det som var ment å være en hyllest, kan bli det stikk motsatte. Men lykkes man, kan man komme til å oppdage at man faktisk kan lage journalistikk, i lykkelige øyeblikk kanskje noe nær litteratur, av en nekrolog.
Både som journalist og forfatter er jeg opptatt av at dersom jeg skriver en nekrolog, skal den holde en viss standard. Både språklig og litterært skal teksten ha et visst kvalitetspreg. Selvsagt klarer man ikke å oppfylle en slik forventning hver eneste gang, men de gangene man får det til, enten fordi man forstår det selv, eller fordi tilstrekkelig mange forteller en det, føler man at man har fått betalt litt tilbake på en gjeld man i utgangspunktet kanskje ikke var klar over at man hadde.

Publisert i "Fast Grunn" i 2008

Fra ilden til asken

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det hadde vært en av de største menighetene Frelsesarmeen hadde på Jylland. Opptil seks musikkgrupper hadde vært i virksomhet samtidig, og «alle» i den nordjyske byen hadde et forhold til «Hæren». Så skjedde det noe. Noen ble uenige om noe, og blant annet fordi vennskapsbånd og slektsbånd gikk på kryss og tvers i fellesskapet, raknet det fullstendig. Nærmest fra den ene uka til den andre var den store menigheten redusert til en håndfull.

Da jeg kom til byen som leder for menigheten var det gått mange år siden dette skjedde, men sårene fra den gang var åpenbart ikke grodd. Jeg fikk inntrykk av at ingen lenger riktig husket hva konflikten hadde gått på den gangen, men sårene var der. Mange av dem holdt fremdeles Krigsropet, og de satte pris på besøk av kapteinen, men det ble med det.
Det er reportasjene og debatten i Dagen om ettervirkningene av konflikten i menigheten «Levende ord» i Bergen som har brakt dette 35 år gamle minnet fram for min egen del. Det finnes en del slike fortellinger, både fra lokalmenigheter og hele bevegelser. «Ofrene» for slike konflikter er verken lokalmenigheten eller bevegelsen, men de mange enkeltmenneskene som føler seg kastet fra ilden til asken, for å bruke tittelen på Pål Repstads bok fra 1984 («Fra ilden til asken. En studie i religiøs passivisering». Universitetsforlaget).

Jeg vet svært lite om konflikten i «Levende Ord», og de tanker som legges fram her er derfor noen generelle betraktninger. Da tar jeg utgangspunkt i at det at noen velger å bryte med en menighet for å slutte seg til en annen, er i og for seg uproblematisk, selv om man ikke akkurat kan si at Guds rike vokser på den måten. Vekst i én menighet på bekostning av en annen, er i beste fall rokkering. Langt mer utfordrende – ikke minst sjelesørgerisk – er det med de som går i passivitet etter slike prosesser. Blant disse passive finner man ulike cases. Noen beholder sin tro, men går ikke på møter og gudstjenester. Noen velger å «shoppe» - de oppsøker ulike menigheter, går kanskje når en man kjenner er annonsert, eller en de setter pris på. Og noen bryter både med menigheter og tro. De blir det man kaller «frafalne», noen i all stillhet, andre mer høyrøstet og synlig.

Konflikter, uenighet og avskallinger er en del av dynamikken i alle organisasjoner. De fleste politiske partier her i landet har oppstått som følge av slike prosesser; det samme gjelder store deler av floraen av kirkesamfunn og kristne organisasjoner, i hvert fall sett fra et organisasjonsteoretisk perspektiv. I kristen sammenheng har man imidlertid ofte dels åndeliggjort, dels demonisert slike prosesser. Uenigheter har vært beskrevet som «angrep»; tilsynelatende har man sett for seg et ideal der kristne fellesskap skal være en slags kontinuerlig idyll.
Utfordringen er ofte å kunne håndtere uenighet på en – nåvel: - «kristelig måte» ved at man bevarer respekten for den som mener noe annet enn en selv, og ikke gjøre organisatoriske stridsemner til lakmustest på hvor kristelig man er, eventuelt om man er kristen i det hele tatt.

Flere av de konfliktene man har sett i både organisasjoner og menigheter har vært knyttet til måten ledende og/eller toneangivende personer har opptrådt på. Jeg var i sin tid forlagsredaktør på Edin Løvås sin bok «Maktmennesket i menigheten». Mange som leste den – det gjaldt også forlagsredaktøren! – fikk flere aha-opplevelser gjennom den boka enn man satte pris på. For mange ble den en øyeåpner. Det gjaldt nok første og fremst de som hadde vært ofre for maktmennesker, og i mindre grad maktmenneskene selv. Det er noe av uhyggen ved slike mennesker: Det ofte totale fravær av empati, selv om det tilsynelatende kan være både sjarmerende og vennlige. Som sjelesørger har jeg møtt konfidenter som kunne fortelle at møter med maktmennesker hadde gått på troen løs.

Igjen: Konflikten i «Levende Ord» vet jeg lite om og mener jeg ingenting om. Årsakene kan være flere og komplekse når noen går fra ilden til asken. Men når det skjer, er det som regel noe som ikke har fungert og noen som har trådt feil. Å ha med andre mennesker å gjøre vil alltid innebære at man er i en kontinuerlig læringsprosess når det gjelder dette, enten man har lederansvar eller er en del av det store fellesskapet. Apostelen sa det klokt: «Når ett lem hedres, hedres hele kroppen, når ett lem lider, lider hele kroppen.»

En god bok...

Hvilken bok har betydd mest for deg?
- Bibelen. En (...) god bok, spesielt Det gamle testamente. Du er et veldig udannet menneske om du ikke kjenner den. Ikke å kjenne Jobs bok er en skandale på linje med ikke å kjenne Ibsen.

Jon Hustad, programleder i "Harde Fakta" på TV2 til Dagsavisen

Salmer, krim og bibelvers

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gunnar Staalesen har en salmestrofe som tittel på årets Varg Veum-roman: «Der roser aldri dør». Sangen ble skrevet i USA i 1929. I Norden gjorde det svenske sangerparet Mia Marianne og Pär Filip den kjent. Tittelvalget går inn i en interessant rekke av norske kriminalromaner fra senere år der titlene er hentet fra salmer, liturgi eller rett og slett Bibelen.


Gunnar Staalesen har brukt slike referanser som tittel på flere Veum-bøker: «Skriften på veggen» (1995), «Som i et speil» (2002) og «Ansikt til ansikt» (2004).
I disse titlene finner man både profeten Daniel fra Det gamle testamente og apostelen Paulus fra det nye representert. At to sitater fra det såkalte «Kjærlighetskapitlet» – 1 Kor 13, for de innvidde – har gitt titler til hver sin kriminalroman er i seg selv en refleksjon verd. Det minner om utsagnet om at all litteratur i bunn og grunn handler om de evige konfliktene mellom menneskets fem sanser og Guds ti bud.

Også Kjetil Try har brukt bibelkunnskapen for å finne titler på sine to siste krimromaner, nemlig «La de små barn komme til meg» (2008) og «Frels oss fra det onde» (2011). Begge titlene spiller på utsagn fra Jesus selv. Det samme gjør Anne Holt med tittelen på en av de første Hanne Wilhelmsen-romanene: «Salige er de som tørster» (1994) – et utsagn fra Bergprekenen. Også «Det annet kinn», som Jan Mæhlum brukte på sin Svend Foyn-roman fra 1999 er et Jesus-sitat. At gravferdsliturgien kan gi titler til kriminalromaner, er det en viss logikk i. Chris Tvedt har gitt ut «Av jord er du kommet» (2012), mens Kolbjørn Hauge skrev «Til jord skal du bli» (1997).

Jeg har ikke noen oppfatning av om hvor disse forfatterne har fått ideene til disse titlene fra. Det kan være en arv fra en søndagsskolefortid, eller fra klasserommet. Alle vokste opp i den tiden da kristendomskunnskap fortsatt var et fag i norsk skole. Det har vært gjort mye feature og annen form for journalistikk på den påvirkning bibelspråket har og har hatt på dagligtalen. Bjelken i øyet versus flisa samme sted, er ett eksempel. Sluke kameler, er en annen. Skriften på veggen en tredje. «Veid og funnet for lett» er en fjerde – det var faktisk det uttrykket som ble skrevet på veggen under et kongelig gjestebud i det gamle Babylon. Rolv Wesenlund satte ord på dette fenomenet for mange år siden: «Kjenner du ikke Bibelen, kan du ikke løse en kryssordoppgave en gang.»
Kanskje ikke en krimgåte heller?

Publisert i Klassekampen fredag 21. september 2012

Om å syrgje

SORG
Sorga kan eg ikkje jogge bort. Eg sitter der eg er og lever med det.
(Hans Fredrik Dahl, medieprofessor og enkjemann for andre gong til vekeavisa "Dag og Tid")

IKKJE MØTE DØDEN MED DØD
Om eg gjer slutt på livet midt i sorga, vil eg kanskje bere på henne i det neste livet. Det kjennest ikkje rett å møte døden med ny død. Det hjelper ikkje at eg døyr. Eg må syrgje.
(Hans Fredrik Dahl, medieprofessor og enkjemann for andre gong til vekeavisa "Dag og Tid")

Røveren...

Han var en av skurkene i ett av de ekleste og mest skitne politiske drama i nyere, amerikansk historie. Selve hovedskurken – president Richard M. Nixon – gikk fri, men de som gjorde jobben for ham fikk betale, blant annet med fengselsstraffer. En av disse var Chuck Colson. Det fortelles at han i sine velmaktsdager hadde han et skilt hengende på kontoret: «Hvis du får balletak på dem, vil du også erobre deres hjerter og hjerner». Mottoet var betegnende for den kulturen som rådet i hvert fall i deler av den nixonske administrasjon.

Da Watergate-skandalen ble avslørt, takket være en pågående presse, dro presidenten mange med seg i fallet. Snarere enn å dra dem med seg i fallet, skjøv han dem foran seg utfor stupet, helt til også han måtte slippe taket. Da satt den tidligere spesialrådgiveren Chuck Colson allerede bak lås og slå, dømt til sju måneders ubetinget fengsel. Han var den første av de medskyldige i dekkoperasjonene som ble dømt, men flere skulle følge. Anklagen var at han hadde hindret etterforskningen – ”obstruction of justice”, som det heter på jurist-amerikansk.
I fengslet leste han boka ”Mere Christianty” av C.S. Lewis. Den ga støtet til en religiøs krise og en kristen omvendelse. Etter endt soning skrev han boka «Født på nytt», et sentralt begrep i all kristen sammenheng. I USA står begrepet særlig sterkt; der skiller man mellom «born again Christians» og «andre» kristne. Colson startet også organisasjonen «Prison Fellowship», som arbeider med forkynnelse og praktisk hjelp til fanger og deres pårørende. Denne organisasjonen har forgreninger i mange land, også Norge. Han skrev også andre bøker, og ble en etterspurt forkynner og foredragsholder.
Colson fikk mye anerkjennelse for dette arbeidet, og ble respektert på en helt annen måte enn den gang han hadde som mål å ta balletak på folk. I 2008 fikk han en borgerdådsmedalje av George W. Bush. Han fikk også andre priser for sitt kristne og humanitære arbeid. Politisk ble han trofast mot sin opprinnelse. I 2002 var han blant de kristenlederne i USA som skrev under på et dokument som ga en viss teologisk legitimitet til USAs krigføring i Irak.
Lørdag 31. mars døde han, 80 år gammel. Han er noe av det nærmeste man kommer røveren på korset i moderne tid.


Nils-Petter Enstad
Forfatter


Publisert i Klassekampen 6. juni 2012

"...man friest være bør i tro": Wergelands visjon

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Dikteren Henrik Wergeland likte å kalle seg ”Grunnlovens storebror” – han var seks år da den ble vedtatt, hans far hadde vært en av de sentrale mennene i Eidsvollsforsamlingen og fire år etter at grunnloven ble vedtatt ble Henriks far sokneprest nettopp i Eidsvoll. Så dikterens identifisering med grunnloven var sterk og klar. Nettopp derfor er det interessant at nettopp Henrik Wergeland var en av de første som tok opp behovet for å endre nettopp på grunnloven. Særlig var han opptatt av paragraf 2 i loven, den som lød slik da den ble vedtatt: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Mandag 21. mai 2012 – nesten på dagen 198 år etter at Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll – gjør Stortinget den mest omfattende revisjon av nettopp denne paragrafen som har vært gjort til nå.
Henrik Wergeland ”begynte bakfra”, kan man si, og førte en årelang kamp for at den siste setningen – også kalt ”jødeparagrafen” – skulle strykes. Den ble den da også til slutt, i 1851. Da hadde Wergeland vært død i seks år. Selv fra dødsleiet kjempet han for at denne paragrafen skulle endres, og samme år som han døde, publiserte han diktet ”Nordmandens Katechisme”. Her heter det i ett av versene:
”Jeg tror vor Grundlov best på jord
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2.”
Paragraf 2, slik den ble vedtatt på Eidsvoll, hadde en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens ”jesuittparagrafen” først ble opphevet i 1956.
Det manglet ikke på advarsler forut for hver enkelt av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Etter stortingsvedtaket mandag 21. mai lyder paragraf 2 i grunnloven slik: ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettigheder”. Noen har forsøkt å framstille det som om man med denne ordlyden ”fjerner Jesus fra grunnloven”. Det er et demagogisk knep som man har hatt en viss suksess med, til tross for at Jesus heller ikke er nevnt i noen av de tidligere versjonene av denne paragrafen. Det som derimot er nevnt, er den religion der Jesus regnes som frelser: kristendommen. Denne er med også i den nye bestemmelsen. Når det heter at ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv”, innebærer ordet ”forbliver” en kontinuitet og en videreføring av denne mer enn tusen år gamle arven. Verdigrunnlaget er en forpliktelse for myndigheter og øvrighet, men den enkelte borger har en selvsagt rett og et selvsagt krav på å få velge sine egne svar på livets store spørsmål.
Det var nettopp dette Wergeland var opptatt av i sine lett slentrende verselinjer:
”Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2.”

Med vedtaket 21. mai kan man si at Wergelands visjon om og ønske for grunnloven, er blitt ført til et logisk sluttpunkt. Det synes jeg man bør være både stolt av og glad for.

...wi¨ll always love you

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er den første meldingen i nyhetssendingen søndag morgen: Artisten Witney Houston er funnet død på et hotellrom, 48 år gammel. Nesten automatisk går jeg inn på youtube og finner fram «I'll always love you». Jeg spiller den av og kjenner at tårene presser på. Jeg legger ut en link og en melding på min facebookside. I løpet av kort tid har en lang rekke av mine facebookvenner klikket «liker» på meldingen.

Ikke bare hadde hun en praktfull stemme. Hun var også vakker. Hun var et ikon. Mange forbinder henne med Kevin Kostners film «Bodyguard», der de to spilte hovedrollene. Det var i denne filmen hun sang det som for mitt vedkommende er Witney Houston: «I'll always love you». Senere tok livet hennes vendinger ingen unner noen: Et turbulent ekteskap med en voldelig mann. Stoffproblemer. Konflikter angående omsorgen for hennes barn. Konserter som dels var totalt mislykket, dels ble avlyst. Konserter der publikum reiste seg og gikk, og ble skjelt ut av verdensstjernen på podiet.
Natt til søndag ble hun funnet død på sitt rom på Beverly Hilton Hotell i Los Angeles, der hun var for å delta i Grammy-showet neste dag. Noen detaljer er blitt kjent. Hun ble funnet i badekaret, men politiet har ikke grunn til å tro at det ligger noe kriminelt bak dødsfallet, heter det i meldingene. Overdose? Illebefinnende?
Med sine 48 år går hun inn i en lang, tragisk rekke av artister som har dødd i forholdsvis ung alder, og som har slitt med rus og andre problemer i kjølvannet av berømmelse og et krevende liv. En Jimi Hendrix (25), en Hank Williams (29) eller en Elvis Presley (42).
Witney Houston kom fra en familie med mange kjente musikere. Moren Cissy Houston var en kjent gospel- og soulsanger. Dionne Warwick var hennes tante. Aretha Franklin var hennes gudmor. Som nesten alle afroamerikanske sangere, hadde hun sin bakgrunn i gospelmusikken. Men i motsetning til både moren og gudmoren, hadde ikke gospelmusikken noen sentral plass i repertoaret hennes. Men noen slike sanger har hun framført og spilt inn. Gospelsangen ”Jesus loves me, this I know” var en av disse.
Kvelden før hun døde var dette en av sangene hun framførte på scenen True Hollywood. Noen av oss tenker at det var en sirkel som ble sluttet på den måten.

Publisert i Klassekampen onsdag 15. februar 2012

Hevnens Gud?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten). Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.
Under et møte i Sarpsborg nylig føyde Per Haakonsen, frilansforfatter og foredragsholder, et nytt punkt til denne lista: Ifølge referat i Sarpsborg Arbeiderblad antydet han at det som skjedde på Utøya kan ha vært «en advarsel fra Gud».
Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med det ved å dytte ansvaret over på Gud. Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» ved å utslette ti-talls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!
Når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem. Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»
Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

Sendt Sarpsborg Arbeiderblad mandag 23. januar 2012

Barnetro og skapelse

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vi hadde vært studenter i faget ”kristendomskunnskap” like lenge, men var på forskjellige steder i livet. Han var ennå ung og forholdsvis nyfrelst. Jeg var eldre både i livet og troen. Noe plaget ham tydeligvis, der vi satt i kantina på MF.

– Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han brått. Den kunne jeg svare bekreftende på. Det hadde jeg visst noen år. –Hvem av dem tror du på? var det neste spørsmålet; litt skarpt og utfordrende i tonen. Jeg tror jeg svarte noe sånt som at jeg trodde på dem begge. Det gjør jeg fremdeles.

Denne mer enn 20 år gamle opplevelsen dukket opp igjen i tanken da jeg leste intervjuet med Benedicte Adrian i Vårt Land 21. januar. Her sier hun at hun ”sliter litt med barnetroen”, og nevner som eksempel ”at jorda ble skapt på sju dager blir veldig rart for meg”.
Det blir rart for meg også. Så når hun føyer til at ”med Jesus og den kristne etikken blir det noe helt annet”, puster jeg litt lettet.

Jeg vet ikke helt når det gikk opp for meg at det ikke var noen forutsetning for å kunne kalle meg en kristen at jeg måtte ta teksten i 1 Mos 1 helt bokstavelig. Å oppdage at det er en skapelsesberetning til i 1 Mos 2 var derfor interessant, men det betydde ingenting for det jeg mente (og mener!) er kjernen i begge disse: At det står en skapende intelligens bak tilværelsen. Alternativet til denne kreative intelligensen var – slik man i hvert fall fikk det framstilt – det kreative kaos. Hva som krever mest ”tro” av henholdsvis en skapende Gud og ”The Big Bang” får være opp til hver enkelt. Selv har jeg aldri sett at troen på ”The Big Bang” gir noe bedre svar på de spørsmålene som troen på en skapende Gud også reiser. Det blir tro mot tro. Derfor kjenner jeg meg godt igjen i det Einar Skjæraasen skrev om dette:

Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.

Benedicte Adrian brukte ordet ”barnetro” om dette. Svært mange forbinder ordet med en sang framført av den litt sprukne stemmen til en eldre, svensk dame, eventuelt av frelsessoldater på et gatehjørne. Den sangen beskriver barnetroen som en bro til himmelen. Innholdet i barnetroen beskrives slik: ”Gud som har oss små så kjær, se til meg som liten er”.
Gud skal få ha sine arbeidstegninger i fred for meg. Barnetroen, akkurat som voksentroen, har et helt annet fokus.

Publisert på Vårt Lands verdidebatt.no søndag 22. januar 2012

Gud og keiseren

«Det er viktigere at keiseren er en god keiser enn at han er en god kristen.»

Omtrent slik skal han ha formulert seg, den tyske opprøreren som har gitt navn til den norske statskirken, nemlig Martin Luther. Utsagnet er bare en logisk konsekvens av hva selve grunnleggeren av den kristne kirke, Jesus fra Nasaret, sa: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (Matt 22, 21).
Nå har Franklin Graham (bildet), sønn av den kjente predikanten Billy Graham, sagt noe av det samme. I kakofonien av republikanske presidentkandidater foran valget i 2012 er Mitt Romney den som har vært med lengst og han har hatt en forholdsvis jevn oppslutning. Men det har vært brukt mot ham at han tilhører den såkalte Jesu Kristi kirke av De siste dagers hellige; mest kjent som mormonkirken. Det er et kontroversielt trossamfunn og regnes ikke som kristent verken i Norge eller mange andre land.
Med tanke på at USA ikke har noen statsreligion, er amerikanske velgere besynderlig opptatt av politikernes tro. Da John F. Kennedy stilte til valg i 1960, ble det brukt mot ham at han var katolikk – som en milliard andre mennesker også er. Om Obama sa mange at han var nok «egentlig» muslim; var ikke mellomnavnet hans Hussein? Tidligere forsvarsminister Colin Powell avfeide det med et «og om så var?», samtidig som han påpekte at det faktisk var en usannhet. Barak Obama har alltid bekjent seg til kristendommen.
Det er denne linjen Franklin Graham fører videre. – Mitt Romney mormoner? Det bryr meg ikke i det hele tatt, sier han til The Christian Broadcasting Network. Han mener det må være politikken som er det avgjørende for om en presidentkandidat skal ha tillit eller ikke.
Jesu ord om Gud og keiseren brukes ofte som teologisk begrunnelse for å skille mellom det verdslige og det åndelige i tilværelsen. Stort sett er det et sunt prinsipp, selv om neppe noen av oss er «bare» politiske eller «bare» religiøse i vår orientering. Selv er jeg medlem av et parti med «kristelig» i navnet. Men jeg støtter det fordi jeger enig i politikken, ikke fordi jeg er fascinert av navnet. Jeg tenker at det ikke er annerledes enn at det finnes et parti som domineres av akademikere, men som kaller seg arbeiderparti.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pubslisert i Klassekampen mandag 16. januar 2012