søndag 20. mai 2012

"...man friest være bør i tro": Wergelands visjon

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Dikteren Henrik Wergeland likte å kalle seg ”Grunnlovens storebror” – han var seks år da den ble vedtatt, hans far hadde vært en av de sentrale mennene i Eidsvollsforsamlingen og fire år etter at grunnloven ble vedtatt ble Henriks far sokneprest nettopp i Eidsvoll. Så dikterens identifisering med grunnloven var sterk og klar. Nettopp derfor er det interessant at nettopp Henrik Wergeland var en av de første som tok opp behovet for å endre nettopp på grunnloven. Særlig var han opptatt av paragraf 2 i loven, den som lød slik da den ble vedtatt: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Mandag 21. mai 2012 – nesten på dagen 198 år etter at Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll – gjør Stortinget den mest omfattende revisjon av nettopp denne paragrafen som har vært gjort til nå.
Henrik Wergeland ”begynte bakfra”, kan man si, og førte en årelang kamp for at den siste setningen – også kalt ”jødeparagrafen” – skulle strykes. Den ble den da også til slutt, i 1851. Da hadde Wergeland vært død i seks år. Selv fra dødsleiet kjempet han for at denne paragrafen skulle endres, og samme år som han døde, publiserte han diktet ”Nordmandens Katechisme”. Her heter det i ett av versene:
”Jeg tror vor Grundlov best på jord
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2.

Paragraf 2, slik den ble vedtatt på Eidsvoll, hadde en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens ”jesuittparagrafen” først ble opphevet i 1956.
Det manglet ikke på advarsler forut for hver enkelt av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Etter stortingsvedtaket mandag 21. mai lyder paragraf 2 i grunnloven slik: ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettigheder”. Noen har forsøkt å framstille det som om man med denne ordlyden ”fjerner Jesus fra grunnloven”. Det er et demagogisk knep som man har hatt en viss suksess med, til tross for at Jesus heller ikke er nevnt i noen av de tidligere versjonene av denne paragrafen. Det som derimot er nevnt, er den religion der Jesus regnes som frelser: kristendommen. Denne er med også i den nye bestemmelsen. Når det heter at ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv”, innebærer ordet ”forbliver” en kontinuitet og en videreføring av denne mer enn tusen år gamle arven. Verdigrunnlaget er en forpliktelse for myndigheter og øvrighet, men den enkelte borger har en selvsagt rett og et selvsagt krav på å få velge sine egne svar på livets store spørsmål.
Det var nettopp dette Wergeland var opptatt av i sine lett slentrende verselinjer:
”Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2.”


Med vedtaket 21. mai kan man si at Wergelands visjon om og ønske for grunnloven, er blitt ført til et logisk sluttpunkt. Det synes jeg man bør være både stolt av og glad for.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar