Gud og keiseren

«Det er viktigere at keiseren er en god keiser enn at han er en god kristen.»

Omtrent slik skal han ha formulert seg, den tyske opprøreren som har gitt navn til den norske statskirken, nemlig Martin Luther. Utsagnet er bare en logisk konsekvens av hva selve grunnleggeren av den kristne kirke, Jesus fra Nasaret, sa: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (Matt 22, 21).
Nå har Franklin Graham (bildet), sønn av den kjente predikanten Billy Graham, sagt noe av det samme. I kakofonien av republikanske presidentkandidater foran valget i 2012 er Mitt Romney den som har vært med lengst og han har hatt en forholdsvis jevn oppslutning. Men det har vært brukt mot ham at han tilhører den såkalte Jesu Kristi kirke av De siste dagers hellige; mest kjent som mormonkirken. Det er et kontroversielt trossamfunn og regnes ikke som kristent verken i Norge eller mange andre land.
Med tanke på at USA ikke har noen statsreligion, er amerikanske velgere besynderlig opptatt av politikernes tro. Da John F. Kennedy stilte til valg i 1960, ble det brukt mot ham at han var katolikk – som en milliard andre mennesker også er. Om Obama sa mange at han var nok «egentlig» muslim; var ikke mellomnavnet hans Hussein? Tidligere forsvarsminister Colin Powell avfeide det med et «og om så var?», samtidig som han påpekte at det faktisk var en usannhet. Barak Obama har alltid bekjent seg til kristendommen.
Det er denne linjen Franklin Graham fører videre. – Mitt Romney mormoner? Det bryr meg ikke i det hele tatt, sier han til The Christian Broadcasting Network. Han mener det må være politikken som er det avgjørende for om en presidentkandidat skal ha tillit eller ikke.
Jesu ord om Gud og keiseren brukes ofte som teologisk begrunnelse for å skille mellom det verdslige og det åndelige i tilværelsen. Stort sett er det et sunt prinsipp, selv om neppe noen av oss er «bare» politiske eller «bare» religiøse i vår orientering. Selv er jeg medlem av et parti med «kristelig» i navnet. Men jeg støtter det fordi jeger enig i politikken, ikke fordi jeg er fascinert av navnet. Jeg tenker at det ikke er annerledes enn at det finnes et parti som domineres av akademikere, men som kaller seg arbeiderparti.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pubslisert i Klassekampen mandag 16. januar 2012