Dag Hammarskjöld - politiker, diplomat og kristen mystiker

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han er den eneste som har fått Nobels Fredspris etter sin død. Fremdeles diskuteres det om hans død var en ulykke eller et politisk mord. Søndag 18. september er det 50 år siden FNs andre generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, omkom da flyet han satt i styret i jungelen i det nåværende Zambia. I dag huskes han trolig best for en bok som kom ut etter hans død, der han framstår som en kristen mystiker.

«Du overtar verdens vanskeligste jobb», var den velkomsthilsen nordmannen Trygve Lie ga sin ettermann da han i 1953 overlot ansvaret som FNs generalsekretær til Dag Hammarskjöld. Det var mange kontraster mellom de to: Arbeidergutten fra Grorud og overklassegutten som vokste opp på Uppsala slott. Begge hadde tjent sine land i ansvarsfulle stillinger. Lie som justisminister i Nygaardsvolds regjering, og senere som utenriksminister i London-regjeringen. Hammarskjöld som diplomat, men også som politiker. Det var fra stillingen som konsultativ statsråd i Tage Erlanders regjering at den partiløse Hammarskjöld ble kalt til FN.
Som generalsekretær måtte han håndtere en rekke internasjonale krisesituasjoner, så som Suez-krisen i 1956 og Kongo-krisen i 1960. Det var under en reise i forbindelse med denne at han omkom, 56 år gammel.

Manuskript
Etter Hammaskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater. På permen hadde han skrevet en tittel: «Vägmärken».
Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter også i norsk utgave. Den norske utgaven er kommet i flere opplag. Den siste utgaven kom på Lunde Forlag i 2003. Da var det 50 år siden Hammarskjöld tiltrådte som generalsekretær i FN.
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år. Noen av dem er det man vil kalle «generell livsvisdom», andre går inn i kristenmenneskets utfordringer: «Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud», skriver han i 1941 eller 1942.
Samme år skriver han også: «Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat».
At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: «Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden».
I det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: «Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud».
I den samme perioden noterte han: «Jeg er kalken. Drikkens er Guds. Og det er Gud som tørster».

Bønn
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk. De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk. Noen av dem står nærmest som ”punchlines”, så som denne: «The lovers of God have no religon but God alone».
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: «Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål».
Den mest kjente teksten fra ”Veimerker” er da også en bønn. Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:

«Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.

Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.

Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.
Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.

Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.
For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.

Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg».


Publsiert i Fredrikstad Blad mandag 19. september 2011