Ikke bare «noen», men «én»

Den amerikanske borgerkrigen pågikk for fullt, og president Abraham Lincoln trengte en ny medarbeider på en kritisk post; en som kunne lede, en som kunne begeistre. I et regjeringsmøte spurte han etter forslag.

– Ta hvem som helst, bare finn noen, skal en av statsrådene ha sagt.
– «Noen» er kanskje godt nok for deg, men ikke for meg, skal presidenten ha svart. – Jeg trenger én.
Replikkvekslingen foregikk selvsagt på engelsk, og ordene de to brukte var henholdsvis «anyone» og «someone».
De understreker nok presidentens poeng mye bedre enn noen norsk oversettelse vil kunne gjøre.
At «hvem som helst» kan klare en jobb, er som regel ikke positivt ment.
Da høres «en oppgave for den-og-den» bedre ut.
I forkynnelsen er uttrykket «hver den som kommer» en bedre beskrivelse enn «hvem som helst».
I Guds øyne er vi aldri bare en del av en mengde, vi er enkeltindivider.
Ikke «noen», men «én».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Som en drøm

«Det gikk som en drøm», sier man ofte om noe som har gått greit unna.

Men de av oss som har drømt noen ganger, og husker disse, vet at drømmer kan være både kaotiske og ugreie.
I Bibelen finner vi flere fortellinger om drømmer.
Josef i Det gamle testamente både drømte selv og tydet andres drømmer.
Kong Nebukadnesar hadde en drøm som Daniel tydet, og i evangeliene leser vi at Marias mann Josef hadde drømmer.
– Det er bare en drøm, skal en mann ha sagt avvisende til en ung jente som hadde vitnet for ham.
– Da vil jeg fortsette å drømme, svarte jenta.
Den replikkvekslingen skal det ha blitt en sang av, med omkvedet «Hvis det er en drøm, så la meg få drømme. Ett jeg dog vet, min synd, den forsvant».
Det frimodige svaret kan nok misforstås, men vi er mange som vet at å tro på Jesus, er ikke å drømme, men å leve.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser Martin Luther King jr., som holdt sin berømte "I have a dream"-tale i 1963.

«Han vet hvor han finner meg»

I løpet av kirkehistorien har det ofte vært fokusert på når Jesus kommer igjen.

For mange år siden leste jeg en fortelling om en slik situasjon: En predikant mente å ha fått vite både dag, tid og sted for Jesu gjenkomst.
Budskapet fenget, og da dagen kom, hadde mange samlet seg på det stedet predikanten hadde pekt ut.
Men det var en som uteble. Kona hadde spurt fortvilt om ikke han også skulle bli med og møte Herren.
– Han vet hvor han finner meg, svarte mannen og dro til verkstedet der han hadde sin jobb.
Det var et klokt svar fra en klok og sindig kristen mann.
Den kristne kirke har ventet på Jesu komme i mer enn to tusen år.
Det har vært gjort mange forsøk på å regne ut både dag og tid.
Det er ikke noe galt i å vente på Jesu komme.
Han vet hvor han vil finne hver enkelt av oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vannglass eller kaffekopp?

Det kan være kaldt å stå ved Frelsesarmeens julegryter i desember.

Det varmer alltid når noen gir en gave i gryta, kjøper med seg et blad eller bare smiler og hilser.
Men noen av oss har også opplevd at det kom en med en kopp kaffe, eller kanskje buljong eller kakao til grytevakta:
– Du ser ut som du fryser.
I Matteus-evangeliet sier Jesus noe om slike kjærlighetshandlinger.
Han bruker et beger kaldt vann som eksempel (Matt 10,42).
Det kan være med et glass vann som med en kopp kaffe: Der og da er de noe langt mer enn bare en væske man enten slukker tørsten med eller varmer seg på.
Det er handlinger som vitner om at noen har omsorg, at noen har sett, ikke bare en som ser kald eller tørst ut, men en person; et individ.
Matteus opplevde det.
Der alle andre så en toller eller til nød en mann, så Jesus verken tolleren eller mannen: Han så Matteus.
Slik ser han oss også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å tale som Jesus

Den fyller tre hele kapitler i Matteus-evangeliet, teksten vi kjenner som Jesu bergpreken.

Det er de som har sagt at om disse tre kapitlene var det eneste som ble bevart av hele Det nye testamente, ville det vært nok til å vite hva kristendom er.
Det er kanskje ikke helt riktig, men uansett er det mye god og sunn åndelig kunnskap å hente fra Bergprekenen.
Etter å ha referert hele talen, skriver Matteus om folkets undring over Jesu lære, «for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde» (7,29).
Det var tydeligvis en kontrast mellom Jesu undervisning og den de skriftlærde ga.
De tok kanskje flere forbehold?
Jesus tok ikke noen forbehold.
Han satte den smale vei opp mot den brede; fjellgrunnen opp mot sandgrunnen.
Men i alt talte og handlet han i og med kjærlighet.
Da blir det som den gamle frelsessoldaten sa: «Ikke bare si halleluja, men gjør det også.»
Slik Jesus gjorde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Så godt å se deg!

Tilbake på 1970-tallet sang vi ofte «Hevenu shalom aleichem» når kristne ungdommer møttes.

Første linje, som er basert på en tradisjonell, hebraisk hilsen, var de eneste hebraiske ordene de fleste av oss kunne, men de ga en følelse av fellesskap og tilhørighet likevel.
Hebraisk er ikke det eneste språket der en velsignelse er en vanlig måte å hilse hverandre på. Det islandske «kommtu sæll» er uttrykk for det samme.
I sin opprinnelige versjon er de tre ordene i tittelen hele teksten i denne sangen. På norsk har man laget flere «vers», som «det er Guds fred jeg vil gi deg» og «jeg blir så glad når jeg ser deg».
Sangen og tonen dukket opp nylig da en sa til meg idet vi møttes: «Så godt å se deg!»
Det var kanskje ingen spesiell foranledning til at det skulle være godt å møte meg der og da, men det ble sagt med varme, og det var lett å svare: «Så godt å se deg også».
Det er godt å se hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å synge for Herren

I Salmenes bok får vi mange vink om tekstens framføring.

Noen ganger gjelder det musikkinstrumenter; fløyte eller strengespill, andre ganger hvilken melodi teksten kunne synges på.
Ved å bla raskt igjennom Salmenes Bok fant jeg et titall slike henvisninger. Noen av dem kan ha vært til andre salmer, andre til viser og sanger som var kjent.
Mange har gitt William Booth æren for uttrykket «Hvorfor skal djevelen ha den gode musikken?», men Martin Luther sa noe av det samme 300 år før.
Men den aller første var kanskje salmedikteren, gjeteren og kongen David fra Betlehem?
Hva kom først, tonen eller teksten?
Selv i mors liv kan et barn høre takten og rytmen i en melodi.
Bibelen oppfordrer oss til å synge til Guds ære.
Det kan være at sangen har tone, men ikke ord, eller det kan være en tekst som ikke har funnet sin tone ennå.
David var fortrolig med begge deler.
Det tror jeg Gud også er.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den største narren

Hoffnarren hadde en viktig funksjon ved hoffene i tidligere tider.

De fungerte som en slags ventil både for kritikk og frustrasjon, og kunne si ting til fyrsten som ingen andre våget å si.
Ofte var det nære bånd mellom narren og fyrsten.
Det finnes en legende om en konge og en narr som sto hverandre særlig nær.
Kongen ga narren en svært kostbar narrestav, som var en del av narrens utstyr, og sa at den skulle han ikke gi fra seg før han møtte en som var en enda større narr.
Så ble kongen syk og tilkalte narren. Han skulle ut på en lang reise, sa han, og kom nok ikke tilbake.
– Men da har vel kongen forberedt reisen godt, spurte narren.
Men kongen hadde ikke det.
Da skal narren ha gitt kongen staven tilbake: – Sannelig, kongen er en større narr enn meg, sa han.
Det var hele fortellingen.
Vi forstår budskapet i fortellingen.
Jesus fortalte det samme i lignelsen om den rike bonden (Luk 12,16-21).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds fulle rustning

Apostelen Paulus må ha likt bildet av den troende som en soldat for Herren.

Hans unge venn Timoteus ble utfordret til å være «en god stridsmann for Kristus Jesus» (2. Tim 2,3), og i brevet til de kristne i Efesos bruker Paulus detaljene i soldatens rustning for å beskrive det en soldat har å verge seg med.
Summen av dette er det han kaller «Guds fulle rustning» (6,11-17).
I vår tid er ikke en rustning et antrekk man bruker, verken i krig eller fred.
De rustningene vi har sett, er både store, tunge og klumpete.
Paulus bruker rustningen som et bilde og går detaljert inn på hva hensikten med de ulike delene av rustningen betyr.
Sannhetens belte – det skal holde klærne på plass, så man ikke snubler i ideer og andre avsporinger.
Rettferdighetens brynje til beskyttelse mot angrep; sko på beina for å komme fram, skjold og hjelm til beskyttelse, og sverdet – Guds ord – som våpen i kampen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

La døra stå åpen

Den gamle frelsessoldaten hadde jobbet i helsevesenet i mange år og forsto godt hva det ubehaget hun følte på i brystet, kunne være.

Hun bodde alene og avsides, men ringte 113 og sa hva det gjaldt. De skulle komme.
– Jeg lar døra stå åpen, sa hun.
Da ambulansen nådde fram, satt hun i stolen sin, men livet var over.

Bildet av en åpen dør kan gi mange ulike assosiasjoner med tanke på både liv og død, tro og tillit, evighet, kanskje også frelse og fortapelse.
I Åpenbaringsbokas tredje kapittel leser vi både om en åpen dør og en lukket dør.
Menigheten i Filadelfia blir fortalt at en dør er åpnet for dem som ingen kan stenge (vers 7), menigheten i Laodikea har lukket døra innenfra, men Jesus står og banker på den likevel (vers 20).
Det gis nok situasjoner i livet der det er like greit å stenge døra.
Det er ikke alt man vil ha inn i sitt liv.
Andre ganger er det klokt å la den være åpen, så hjelpen kan komme inn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Krummelurene»

Blant figurene i bøkene og filmene om Emil i Lønneberget finner vi også tjenestejenta Lina.

Hun har travle dager, er oppgitt over Emil og forelsket i gårdsgutten Alfred.
Hun trekkes mellom slitet og drømmene, men får tid til å undre seg også.
Som når presten kommer til gården Katthult for å finne ut hvordan det står til med den kristelige kunnskapen, for eksempel hos Lina.
Den er enkel, men full av tillit – og enkelte spørsmål.
Som hvordan Gud bar seg ad da han skapte alle «krummelurene» i Linas ører, og hvorfor.
Presten så visst bare det komiske i spørsmålet, men egentlig er ikke Lina så langt unna salmisten David som sier: «Når jeg ser din himmel – hva er da et menneske?» (Salme 8,4).
Skaperverket er stort og mangfoldig; det favner alt fra «himmel og jord» til «krummelurene» i øret.
Og Gud som står bak alt sammen, hadde en nøye plan med det han gjorde.
Fra fjellkjeder til øreganger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Vi vil gjerne se Jesus»

Søndagspreken for fastelavnssøndag, 11. februar 2024
Prekentekst: Joh 12, 20 - 33

«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide».

Det er ikke ofte en prekentekst kan gi stoff til så mange prekener som denne.
Her er det stoff til minst tre slike. Men utgangspunktet er dette: Det var noen som ville se Jesus.
Vi har lagt åpenbaringstiden i kirkeåret bak oss.
Nå går vi inn i fastetiden. Den åpner med at noen grekere kommer til disiplene: De vil se Jesus.
Slik utvides evangeliets perspektiv: Frelsen er for alle folkeslag. Alle skal kunne se Jesus.

Vi møter Andreas i denne teksten.
De få gangene det skjer, fører han hver gang noen til Jesus.
Sin bror Simon.
En gutt med en nistekurv.
Noen grekere.

Jesu reaksjon er denne: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres!»
Frelsestilbudet gjelder ikke bare Jesu eget folk, men alle mennesker, alle folkeslag! Men først må mennesket Jesus gå gjennom en prøve: Å bli forrådt, sveket, tatt til fange, pint, fornedret og drept.
Er det å bli herliggjort?
Jesus sa det slik under sin samtale med Nikodemus: «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3, 14-15).
Den Kristus som er løftet opp, er den Jesus som ble korsfestet.
Derfor er det vi forkynner en korsfestet Kristus.
Derfor kan han si: «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det med det ene kornet».
Dette er den herliggjørelse Jesus blir gjenstand for: Som det hvetekornet som bærer rik høst. Fordi han var villig til å dø.
Dette bekreftes gjennom røsten fra himmelen: «Jeg har herliggjort det, og jeg skal herliggjøre det igjen!»
Det skjedde da Jesus sto opp igjen fra de døde, da han fór opp til himmelen og da han sendte sin Hellige Ånd.
Det skjer når noen blir født på nytt ved troen på Jesus Kristus; det skjer når de troende samles til bønn og fellesskap.
Det skjer hver gang noen folder sine hender og sier: «I Jesu navn!»

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

Vel kjent med smerter

Mange av oss er kjent med det å ha smerter.

Nivået på smertene kan variere fra ubehag til det invalidiserende.
En dag helt uten smerter har vel de færreste – om noen – av oss opplevd.
Profeten Jesaja sier om Herrens tjener; et annet navn på Jesus: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom» (53,3). Og i det neste verset: «Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han».
I brevet til Hebreerne sies det om Jesus at han «er prøvet i alt på samme måte som vi» (4,14).
Den romerske dikteren Terntius, som levde om lag 200 år før Jesu tid, skrev i et av sine skuespill at «intet menneskelig er meg fremmed».
Jesus erfarte det samme: Smerter, sorger, fristelser, men også gleder og velsignelser.
Alle menneskelige erfaringer var også Jesu erfaringer.
Det er ikke alltid han tar smertene fra oss når vi ber om det, men han deler dem alltid med oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Når noe står på

Telefonen ringte. Nummeret var ukjent, men den som ringte var en person jeg hadde hatt mye kontakt med for mange år siden, som pastor i den menigheten hun tilhørte.

Nå ringte hun fordi hun hadde fått en utfordring hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere.
Hun trengte et råd, og pastoren fra mange år tilbake var en hun stolte på.
Setningen om at «i slikt et vær får du bønner, Gud» er kjent for mange.
Det samme gjelder erfaringen.
Graden av «slikt et vær» kan variere, men når noe står på, kan det være godt å kontakte noen for å få råd.
«Rådgiver» er ett av navnene som brukes om Jesus (Jes 9,7).
Ofte kan man finne gode råd i Bibelen, andre ganger får vi dem gjennom samtaler med andre mennesker: en pastor, en kollega, en venn, en medvandrer.
Ja, selv når man ikke ber om råd, har Herren noe å si: «Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg» (Jes 65,1).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Veikartet Salme 23

Det er blitt holdt mange prekener og bibeltimer om det å leve i Guds ledelse, og det er blitt skrevet bøker om det samme.

Den beste beskrivelsen av et slikt liv er kanskje den som gir David i Salme 23.
Les den for deg selv og legg trykk på alle ord som sier noe om å lede, både verb og substantiv.
Det er overraskende mange slik ord i denne kjente teksten:
«Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.
Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender.
Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bli i Herrens hus gjennom lange tider».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

På fjellet eller i dalen?

Søndagspreken for Kristi Forklarelsesdag søndag 4. februar 2024

Prekentekst Matt 9, 2 – 13:
«Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.
På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?»
Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham».

Kristne mennesker vitner i blant om det de kaller en «Tabor-opplevelse».
Det kan være en religiøs erfaring som har vært særlig sterk eller hvor de har følt Guds nærhet og velsignelse på en særlig måte.
Tabor er også navnet på et fjell i Det hellige land, om lag 588 meter høyt og som ligger om lag ti kilometer fra Jesu hjemby, Nasaret. Hendelsen i dagens prekentekst blir gjerne geografisk plassert der.

Bibelen gir oss flere fortellinger om mennesker som møtte Gud mens de var på fjellet: Moses, Elia og Jesus selv.
I prekenteksten for denne søndagen tar Jesus med seg tre av disiplene opp på fjellet.
Det står ikke noe om han hadde fortalt dem hva han ville eller hvorfor de skulle være med. Men det skjedde noe mens de var på fjellet. Noe som kanskje ble oppfattet som skremmende og vidunderlig på én og samme gang?
Ikke minst gjorde røsten fra himmelen sterkt inntrykk på disiplene.
Så var hendelsen over. Da disiplene så opp, så de ingen andre enn Jesus.

Det å være sammen med Jesus på fjellet, kan være en sterk og god opplevelse og en skremmende opplevelse på én og samme gang
. Kanskje føltes det litt trygt å se at Jesus var blitt igjen, og at Moses og Elia ikke lenger var der?
I en sang som er kjent i mange kristne sammenhenger heter det: «Jesus alene mitt hjerte skal eie, Jesus alene der inne skal bo».
Formuleringen «Jesus alene» kan være litt problematisk, rent teologisk, men i Tabor-fortellingen passer den.

For mange år siden skrev jeg en liten tekst som var inspirert av denne søndagens budskap.
Det kan kanskje kalles et dikt:

«På fjellet»
«Jeg vil være her
på fjellet med deg»,
sa jeg til Jesus.

«Jeg har en bedre idé.
Jeg blir heller med deg
ned i dalen igjen»,
svarte han.

Jesus blir ikke igjen på fjellet etter slike møter.
Han blir heller med oss ned igjen til hverdagen.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK