En brann

Profeten Jeremia opplevde mye motstand i sin tjeneste.

Til slutt sa han: – Dette vil jeg ikke mer!
Men når det kom til stykket, klarte han ikke å tie. «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte», skriver han. «Den var innestengt i knoklene mine» (20, 9).
Det kunne være tøft å stå fram med Herrens budskap, men det var enda tøffere å la det være.
Den kanadiske frelsesoffiseren Clarence Wiseman (bildet) tjenestegjorde i mange land og i mange oppgaver. Den siste var som Frelsesarmeens verdensleder på 1970-tallet. Da han var blitt pensjonert, skrev han en bok om sitt liv: «A burning in my bones».
Han kjente seg igjen i Jeremia sin erfaring, både når det gjaldt brannen i knoklene, men også i den neste erfaringen profeten gjorde: «Men Herren er med meg som en veldig kriger» (v. 11).
En brann, men også en glød, i pakt med Jesu løfte da han sendte ut disiplene: «Jeg er med dere alle dager» (Matt 28, 20).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kjære Gud!»

Hele sitt voksne liv hadde han skrevet latin, snakket latin, stort sett lest latin, ja, kanskje han til og med tenkt på latin.

Nå, mens han nærmet seg 70 år, lå han og skulle dø.
Det siste de som sto rundt ham hørte ham si, var et lite sukk: «Lieve Gott!»
Det betyr «Kjære Gud!», og språket han brukte var sin barndoms språk, flamsk, slik det ble snakket der han vokste opp.
I historien er han kjent som Erasmus fra Rotterdam (bildet).
Han var en samtidig av Martin Luther og regnes som en av reformasjonens foregangsmenn.
Det finnes mange fortellinger om mennesker som grep tilbake til barndommens språk da døden nærmet seg.
De kunne ha bodd i andre deler av verden hele livet, men mot slutten vendte de hjem, til språket de vokste opp med og mange også til den barnelærdommen og bønnen de vokste opp med: «Kjære Gud!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Folk

Vi var to som hadde ansvaret for et arrangement og var spente på responsen.

– Tror du det kommer folk? sa den ene.
– Det er vel folk, det som kommer, svarte den andre.
I evangeliene kan vi lese mye om grupper av mennesker, om «folk».
Det var alltid folk rundt Jesus.
To ganger leser vi at grupper på flere tusen hadde fulgt etter ham ut i ørkenen.
Fire tusen én gang, fem tusen en annen – pluss kvinner og barn.
Vi husker de fortellingene fordi Jesus ordnet med serveringen.
Andre ganger var det mindre grupper.
Det kunne være de tolv disiplene, men også enkeltmennesker: En kvinne ved brønnen, en nattlig gjest ved navn Nikodemus.
Jesus var ikke opptatt av om de var få eller mange.
Han så den enkelte.
Han kunne nok ha svart, om noen hadde spurt ham om det kom «folk»: - Det kommer ikke annet enn folk til meg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Malm eller bjelle?

Det er store kontraster i bildebruken Paulus benytter seg av i innledningen til det som kalles «kjærlighetens høysang» (1 Kor 13).

«Menneskers og englers tunge» på den ene siden, «drønnende malm eller klingende bjelle» på den andre.
I utgangspunktet tenker vi vel at en klingende bjelle er mer sympatisk og bedre for øret enn drønnende malm, men det er ikke Paulus sitt poeng.
Det er grunntonen i instrumentet som han er opptatt av: « … men ikke har kjærlighet».
Er ikke kjærligheten på plass blir både den drønnende malm eller klingende bjelle bare støy.
Det gjelder uansett om ordene er aldri så velvalgte, formuleringene aldri så gode og argumentasjonen aldri så klar.
Det gjelder i all kommunikasjon, verbal eller skriftlig, det gjelder både tomannshånd eller i det offentlige rom.
Uenighet står ikke i veien for verken respekt eller kjærlighet.
La kjærlighet være det som setter tonen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stemmen eller lyset?

Det er en detalj i fortellingen om Paulus på vei til Damaskus som jeg ofte har stanset opp for.

Vi husker hva som skjedde: Paulus ble blendet av et stort lys, og ut av det lyset talte Jesus til ham.
Om de som fulgte ham på vei til Damaskus kan vi lese at de «som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen» (Apg 9, 7).
Jeg leser det slik at de heller ikke så det sterke lyset.
De så bare mannen som falt til jorden og så hørte de både stemmen som talte til ham og de hørte det han svarte.
Det var kombinasjonen av lyd og lys som utfordret Paulus så sterkt.
Kan man – med en viss varsomhet – si at den samme utfordringen står vi overfor som mennesker?
Vi kan høre stemmen – vitnesbyrdet, sangen, forkynnelsen, formaningene.
Men hvis man ikke ser lyset, ikke får øye på Frelseren, blir vel lyden bare lyd?
Ikke bare våre ord, men også våre gjerninger er med og peker på Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gud eller Bibelen?

– Jeg tror ikke på Bibelen; jeg tror på Gud, jeg!

Det er tilsynelatende noe besnærende ved et slikt utsagn. Det viktigste må jo være å tro på Gud?
Men hvordan blir man kjent med Gud?
Det er jo gjennom Bibelen!
Det er i Bibelen man blir kjent med ham som Skaperen, der blir man kjent med hans sønn Jesus som Frelseren og med Den hellige ånd som veileder og talsmann.
En tro på Gud som ikke også er en tro på Bibelens budskap blir lite annet enn det å ha en mening om Gud.
Karsten Isachsen sa en gang om dette: – Du blir ikke mer frelst av å ha en mening om Gud enn du blir mett av å ha en mening om brød.
Bildet er langt fra tilfeldig valgt.
«Brød» er et sentralt bilde i kristentroen.
Brødet fra himmelen var beviset på Guds omsorg for folket under ørkenvandringen.
Jesus selv kaller seg «livets brød».
Å eie en sann tro på Gud er å tro på ham slik han viser oss ham gjennom Bibelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å ha med seg Guds ord

Da mine sønner var yngre hadde de en barne- og ungdomsleder i vår menighet som var veldig opptatt av at barna i hans gruppe skulle ha med seg en bibel på samlingene.

Han lærte dem både å finne fram og lese i Bibelen. Han sa alltid «Guds ord» når han refererte til bibelboka.
En dag de to guttene skulle til slik samling hørte jeg yngstemann si til sin to år eldre bror: – Har du med deg Guds ord?
Spørsmålet har festet seg i pappas hjerte og tanke og dukker opp fremdeles, mange tiår senere.
«Har du med deg Guds ord?»
Det handler ikke bare om å ha med seg boka, eller ha den tilgjengelig.
Det handler om å la Guds ord være det man navigerer etter, det man tror på og der man henter impulser til gode valg.
Paulus skriver «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte».
Og så føyer han til: «Dette er troens ord, det som vi forkynner» (Rom 10, 8).
Å ha med seg Guds ord er en verdifull lærdom.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Den beleilige tid»

Hver gang det skal vaskes tøy her i heimen går fruen inn på en eller annen app der man får vite hva strømmen vil koste på de ulike tidspunktene i løpet av dagen.

Den dagen dette skrives har den som skriver fått beskjed om å starte klesvasken i ett-tida på formiddagen.
Siden jeg har hjemmekontor og hun ikke.
Disse instruksene har fått meg til å tenke på det bibelske uttrykket «den beleilige tid».
Uttrykket er hentet fra Efeserbrevet 5, 16 og den bibelutgaven jeg vokste opp med.
I de senere utgavene er poenget tatt godt vare på, både med «kjøper den rette tid» (1978/85) eller «bruker den dyrebare tiden godt» (2011).
Strøm er blitt en kostbar og dermed også dyrebar ressurs for mennesker anno 2023.
Det samme gjelder tiden, helsa, kreftene, troslivet.
I diktet «If» av Kipling, utfordres vi til å «fylle hvert minutt av tiden med seksti solsekunder».
Slik kan man kjøpe den beleilige tid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Matsvinn

Hver dag blir tre hundre tusen fullt spiselige brød kastet i norske husholdninger, ifølge mediene. Dette skjer mens mange sulter, selv her i vårt eget land.

I nettbibelen får jeg opp 672 treff på ordet «brød».
Det forteller meg at brød ikke bare er viktig for menneskene, men har også en sentral plass i troslivet.
Brød har sin plass i liturgien, og Jesus sa om seg selv at han er livets brød (Joh 6, 48).
Det er ikke bare brød som kastes.
Bare i Norge har vi et matsvinn som tilsvarer en halv million tonn – et tonn er tusen kilo.

I tidligere tider ble maten omtalt som «gudslånet» i norsk tradisjon.
Den var et lån fra Gud selv; noe man skulle vise respekt for og være takknemlig for.
Ikke minst ble korn og andre jordbruksvarer omtalt slik.
Gud hadde latt det gro fram og ga oss det som en gave eller et lån.
Tenk på det, neste gang du er i ferd med å kaste noe som like gjerne kan spises.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Gode, gamle dager»

Det er mye nostalgi i de fleste organisasjoner som har vært i virksomhet en stund

Det er lett å henfalle til drømmer om «gode, gamle dager».
Men var de egentlig så gode – den gang?
Har «gode, gamle dager» egentlig eksistert noen gang?
I en av mine bibler ligger et bokmerke med denne teksten: «Gårsdagen er forbi. Morgendagen har ingen sett. I dag hjelper Herren!»
Noen tror kanskje det sitatet er et bibelvers, men det er det faktisk ikke.
Men det uttrykker en god, sunn, sann og kristen livsvisdom som er bibelsk i sin kjerne.
Profeten Jesaia hadde et budskap til et folk som savnet de gode, gamle dagene: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» (Jes 43, 18-19).
I Guds rike er det bare én tidsangivelse som gjelder, og det er «i dag».
Det som var kan vi takke for, men Herrens tid er nå, i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Veien

– Er du sikker på at du kan veien nå, da, sier vi til ungene når de skal gå et sted alene for første gang, enten det er til skolen, musikkøvelse eller trening.

Som regel har den voksne fulgt dem både en og to ganger, men så vil man gå alene.
Det å ha lært veien til et mål er en viktig kunnskap.
Man kjenner den og er trygg på den.
«Herre, la meg kjenne dine veier. Lær meg dine stier!» leser vi i Salme 25, 4, og i Ordspråksboka heter det: «Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel» (22, 6).
Med årene kan man komme til å merke at langtidsminnet ofte er bedre enn korttidsminnet.
Det man lærte som barn eller ung sitter bedre enn det man hørte i går eller leste for en time siden.
Salmedikteren Jacob Paulli skrev i 1902 salmen som begynner slik: «Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt!»
Her var han på linje med både David og Salomo.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK