«Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8, 31 – 36).
Det er to «knagger» man må bruke når man nærmer seg denne teksten.
Den ene er sannheten, den andre er friheten.
Jesus knytter de to begrepene sammen i denne teksten, der han henvender seg til «de jødene som var kommet til tro på ham».
De han snakket til hadde hørt hans undervisning og tatt den til seg. Men når Jesus nevner «frihet» er det som om tilhørerne blir provosert: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?»
Som jøder tilhørte de et stolt folk. Riktignok var de okkupert av romerne, men slaver? Å nei!
Jesus legger en annen dimensjon til frihetsbegrepet.
Det handler ikke om en politisk frihet, men om frihet i forhold til det å være menneske; frihet fra syndens lenker og makt.
Dette med frihet fra synd kan være vanskelig å komme til rette med.
Ingen av oss lever et liv der vi ikke begår eller faller i synd.
Likevel har Jesus sine ord i behold.
I sjelesorgen har man pleid å skille mellom det å falle i synd og det å leve i synd.
Det er mer enn bare en semantisk øvelse.
Jesus sier noe av det samme når han sammenlikner den situasjonen en slave er i med den en arving er i.
En slave tilhører ikke husstanden lenger enn det eieren vil.
En arving er der for alltid.
Er man en slave under synden, er man prisgitt syndens herre.
Er man arving, noe man blir gjennom troen på Jesus Kristus, er man en del av husstanden, Guds rike, for alltid.
I første del av teksten sier Jesus at det er sannheten som setter fri. I siste del av teksten presiserer han dette, og sier det er Sønnen – ham selv! – som ikke bare setter fri, men «virkelig fri».
Her kan det passe å minne om det Jesus sier om seg selv litt lenger ut i Johannes-evangeliet: «Jeg er veien, sannheten og livet», og så føyer han til, som en understreking: «Ingen kommer til Far uten ved meg» (14, 6).
Det er evangeliet!
Publisert som «Søndagspreken» på www.kpk.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar