Lys over ordet

Vi hadde overnattet på et hotell, og neste morgen skulle vi lese dagens bibeltekst, som vi pleier.

Lyset på hotellrommet var ikke helt slik jeg var vant til, så jeg måtte vri meg litt i stolen for å få «lys over ordet», som jeg kommenterte til kona.
Uttrykket festet seg. Ikke fordi det var nytt, men kanskje fordi det var så velkjent.
Det er mange sammenhenger der man som kristen snakker om å ha «lys over Ordet» - da er det Bibelens ord man gjerne tenker på.
Det er laget både podkaster og nærradioprogram med dette som tittel.
«Lys» er et sentralt ord i både forkynnelse og sjelesorg.
For om lag 50 år siden satt ei skolejente i Oslo og forberedte seg til et skolelagsmøte hun skulle ha ansvar for.
Ofte gjorde hun det med å lage små, enkle viser, som denne: «La oss vandre i lyset, slik som han er lys, vandre i Guds lys».
I dag synges den visa i mange menigheter og er med i mange sangbøker.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Skolejenta» som det refereres til i teksten var Ellen Marie Wisløff (1956 - 2021)

«Veien til førerkortet»

Det ligger liksom litt i meg at når jeg går inn i en bokhandel der jeg ikke er kjent fra før, vil jeg alltid sjekke hva som finnes av kristen litteratur i den butikken.

Så også med den jeg var innom i sommer.
Hylla med den typen bøker var liten og bortgjemt, og det som var i den var stort sett bibler, noen andaktsbøker og noen salmebøker.
Men en av bøkene stakk seg ut: Det var et eksemplar av klassikeren «Veien til førerkortet».
Som en med litt sans for livets ofte ufrivillige ironi tenkte jeg at hylla med livssynslitteratur var kanskje ikke den mest ueffene plassering for en slik bok?
Det brukes mange metaforer om reise, veivalg og framkomstmidler i den kristne forkynnelsen og sangskatten.
Jesus selv gjorde det når han snakket om den smale contra den brede vei.
I Ordspråkene finner vi den samme tanken: «Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel» (22, 6).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Grensesteinene

Fremdeles kan man finne steiner og andre merker i naturen som skal markere hvor grensen mellom to eiendommer går.

En av de eldste formene for næringslivskriminalitet var å flytte på disse steinene, slik at ens egen tomt ble større, på bekostning av naboens. Det var dette som lå bak da et kjent utsagn fra den bibelske ordspråksboka ble formulert: «Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist» (22, 28).

Mye av det som står i ordspråksboka er mer uttrykk for generell livsvisdom enn guddommelig åpenbaring.
Mye som er blitt oppfattet som «gamle merkesteiner» var helst kloke holdninger der og da, men som den historiske utvikling har gjort uaktuelle.
Vil man definere de merkesteinene som verken kan eller skal flyttes, bør man ta fram det kartet som heter «de ti bud».
Der finner man de guddommelige grunnreglene for forholdet mellom Gud og mennesker, og for mennesker imellom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kvinnens vitnesbyrd

Tekstbetraktning for 12. søndag i treenighetstiden, 28. august 2022

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham. [...] Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea (Joh 4, 27-30; 39-43).

Evangelisten Johannes refererer to lange samtaler som Jesus hadde med mennesker på tomannshånd: Nikodemus i kapittel tre og en samaritansk kvinne i kapittel fire.
To ulike, men samtidig svært like fortellinger, selv om Nikodemus kom om natten og kvinnen ved høylys dag.
Begge hadde motforestillinger til det Jesus sa, men begge følte at han tok dem på alvor.
Nikodemus, som var en respektert mann i samfunnet; kvinnen som var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Hun kom til brønnen midt på dagen for å slippe å treffe de som helst kom dit når det gikk mot kveld.

Jesus kan ikke ha vært spesielt opptatt av konvensjoner.
Vi ser i teksten at disiplene «undret seg over at han snakket med en kvinne», men visste tydeligvis bedre enn å begynne å spørre ham ut.
Kommet inn igjen i byen fortalte kvinnen om han som hun hadde møtt og hva de hadde snakket om: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Om ikke annet, klarte hun å vekke nysgjerrighet.
Så de ble med henne ut til brønnen for å se og høre denne mannen.
Og de lyttet.
Johannes refererer nøye samtalen mellom Jesus og kvinnen, men ikke noe av den undervisning Jesus ga folket i Sykar.
Men vi leser at de ba ham om å bli, og at han ble i to dager.
Et to dagers intenst bibelkurs.
Et seminar som samlet stadig flere deltakere.
En møteserie der folk kom til tro på Jesus.
«Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: -Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser», leste vi i teksten.
Det var vitnesbyrdet som utløste denne – kan vi kalle det «vekkelsen»?
Et vitnesbyrd fra en kvinne som var blitt konfrontert, men ikke fordømt av en som hun mente måtte være Messias.

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

Fortiden er ikke et blivende sted

«Nostalgi» er et fint ord for det å se bakover.

«Alt var bedre før» er en holdning som kan formuleres på mange måter, og som har i seg dette tilbakeskuende, defensive at alt var bedre før.
Det var under en slik samtale at setningen dukket opp i hodet mitt: «Fortiden er ikke et blivende sted.»

Profeten Jesaja sa det slik: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt» (43, 18-19).
Det ble sagt til et folk i fangenskap, til et folk som nok dvelte ved nostalgi og gamle dager.
Men Gud ville ikke at folket skulle dvele ved fortiden; han pekte i stedet framover.

Det er mange tekster i Bibelen om nye anledning, nytt mot og ny kraft.
Men det står ingen steder at vi skal dvele det gamle, enn si dyrke det.
Man må gjerne være takknemlig som det som har vært, men det er bedre å være forventningsfull for det som kommer.
Fortiden er ikke et blivende sted!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Utholdenhet

Mange av oss kjenner fortellingen om den blinde tiggeren Bartimeus fra søndagsskolen.

Han satt ved veikanten, inn mot byen Jeriko, og hørte plutselig at det var mange flere føtter på veien enn det pleide å være.
– Hva skjer, da? spurte han, og fikk vite at det var Jesus fra Nasaret som gikk forbi.
Jesus hadde han hørt om, og han begynte å rope etter ham.
Og selv om mange forsøkte å dysse ham ned, fortsatte han å rope.
Resten vet vi: Jesus stanset opp og Bartimeus fikk øynene sine åpnet.

Det er flere måter man kan lese denne fortellingen på, og flere lærdommer man kan trekke.
Det som slo meg sist jeg leste den, var den utholdenheten Bartimeus viste.
Noen ville dysse han med, men han ropte bare enda sterkere.
I en kristen bokhandel i London fant jeg et bånd med bokstavene «P.U.S.H.» (Pray until something happens).
Bartimeus hadde nok et slikt bånd!
Du finner fortellingen i Markus 10.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stillheten

Nobelprisvinneren Günter Grass skrev på 1950-tallet fortellingen «Dr. Murkes samlede taushet».

Der forteller han om en medarbeider i en radiostasjon som samlet på pauser som hadde oppstått under opptak og redigering av intervjuer, foredrag og andre radioinnslag.
Han var så lei av alt pratet i eteren.
Han ville helle lytte til stillheten.

På 1960-tallet hadde duoen Simon & Garfunkel suksess med sangen «The Sound of Silence».
Betydningen av stillhet er ofte undervurdert, også blant troende.
I Bibelen leser vi: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (2 Mos 14, 14), og: «I stillhet og tillit skal deres styrke være» (Jes 30, 15b).

De fleste av oss er vant med ord og sang i gudstjenester.
Unntaket er kvekerne.
Der råder stillheten.
En som hadde vært med både i kvekersamfunnet og Frelsesarmeen sier det slik: «Som kveker kunne jeg savne sangen. Som frelsessoldat kan jeg savne stillheten».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sannheten gjør fri

Søndagsbetraktning for 11. søndag i treenighetstiden 21. august 2022

«Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8, 31 – 36).

Det er to «knagger» man må bruke når man nærmer seg denne teksten.
Den ene er sannheten, den andre er friheten.
Jesus knytter de to begrepene sammen i denne teksten, der han henvender seg til «de jødene som var kommet til tro på ham».
De han snakket til hadde hørt hans undervisning og tatt den til seg. Men når Jesus nevner «frihet» er det som om tilhørerne blir provosert: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?»
Som jøder tilhørte de et stolt folk. Riktignok var de okkupert av romerne, men slaver? Å nei!

Jesus legger en annen dimensjon til frihetsbegrepet.
Det handler ikke om en politisk frihet, men om frihet i forhold til det å være menneske; frihet fra syndens lenker og makt.
Dette med frihet fra synd kan være vanskelig å komme til rette med.
Ingen av oss lever et liv der vi ikke begår eller faller i synd.
Likevel har Jesus sine ord i behold.
I sjelesorgen har man pleid å skille mellom det å falle i synd og det å leve i synd.
Det er mer enn bare en semantisk øvelse.
Jesus sier noe av det samme når han sammenlikner den situasjonen en slave er i med den en arving er i.
En slave tilhører ikke husstanden lenger enn det eieren vil.
En arving er der for alltid.
Er man en slave under synden, er man prisgitt syndens herre.
Er man arving, noe man blir gjennom troen på Jesus Kristus, er man en del av husstanden, Guds rike, for alltid.

I første del av teksten sier Jesus at det er sannheten som setter fri. I siste del av teksten presiserer han dette, og sier det er Sønnen – ham selv! – som ikke bare setter fri, men «virkelig fri».
Her kan det passe å minne om det Jesus sier om seg selv litt lenger ut i Johannes-evangeliet: «Jeg er veien, sannheten og livet», og så føyer han til, som en understreking: «Ingen kommer til Far uten ved meg» (14, 6).
Det er evangeliet!

Publisert som «Søndagspreken» på www.kpk.no

Et møte mellom brødre

Søndagspreken for 10. søndag i treenighetstiden, 14. august 2022
Prekentekst: 1 Mos 33, 1-11

«Jakob så opp og fikk øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene. Han stilte slavekvinnene og barna deres lengst framme, Lea og barna hennes bak dem og Rakel med Josef bakerst. Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, til han kom bort til broren sin. Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt. Esau så opp og fikk øye på kvinnene og barna. Da sa han: «Hvem er det du har med deg?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i sin nåde har gitt din tjener.» Slavekvinnene kom da fram med barna sine og bøyde seg til jorden. Lea kom også fram med barna sine og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg.
Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville at min herre skulle se på meg med velvilje», svarte han. Da sa Esau: «Jeg har rikelig, bror. Behold du det som er ditt!» «Nei, kjære deg», svarte Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. Ta nå imot gaven som jeg lot sende deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt jeg trenger.» Jakob ba ham så inntrengende at han tok imot gaven» (1 Mos 33, 1-11).

Det er mange «brødre-fortellinger» i Bibelen.
Noen av dem er vonde, som den om Kain og Abel.
Andre er varme, som fortellingene om Peter og Andreas eller Jakob og Johannes; to brødregrupper der alle var blant Jesu disipler.
Fortellingen om Esau og Jakob er litt av begge deler. Det er fortellingen om et tvillingpar som kom på kant med hverandre.
Dagens tekst er om da de møttes for første gang på mange år.

Jakob hadde god grunn til å være engstelig for møtet med Esau.
Men kanskje Esau også grudde seg?
Rent formelt var nok han «den sterke» i denne situasjonen.
Derfor viste Jakob ham ulike tegn på respekt. Det handlet ikke om å «kjøpe» verken vennskap eller tilgivelse, slik man kanskje kunne tenkt. Esau ble da også litt brydd over alle disse gavene. Han trengte dem ikke, verken økonomisk eller av andre grunner.
For ham var det nok å se sin bror igjen.
Det ble et emosjonelt møte for dem begge; de brast i gråt.

«Broderskap» er et litt gammelmodig ord som i utgangspunktet er positivt ladet og sier noe om fellesskap, lojalitet og samband.
Vi skal ikke gå lenger enn til Bibelen for å se at bildet er mer sammensatt enn som så.
Men samtidig er det noe ved dette bildet som vi bør holde fast ved.
Lina Sandell satte disse ordene på det:
«Jeg har en bror som ved Guds side
vet om min sak og ber for meg».

Mot slutten av Apostlenes gjerninger kan vi lese om at Paulus, på vei mot fangenskap i Roma, ble møtt av en delegasjon fra menigheten der.
I de tidligere bibeloversettelsene kalles denne gruppen «brødre», og det heter om Paulus at da han så dem, «takket han Gud og fikk nytt mot» (28, 15).
Det å gi hverandre nytt mot er noe av det fineste som kan sies om det kristne søskenfellesskapet.
Vi leser ikke mer om forholdet mellom Esau og Jakob etter dette.
Men de hadde møtt hverandre, de var blitt forsonet.
Jeg tror de både takket Gud og fikk nytt mot.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Flisa og bjelken

Søndagspreken for 9. søndag i treenighetstida, 7. august 2022

«Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»
Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.
Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror» (Luk 6, 36 42).


Jesus brukte mye liknelser når han underviste disiplene.
«Uten lignelser talte han [Jesus] ikke til dem» leser vi i Markus-evangeliet (4, 33-34).
I denne teksten bruker Jesus fire ulike lignelser: Tre av dem er hverdagslige, mens den siste er mer humoristisk: Den om flisa og bjelken.
Denne teksten er en del av den større teksten som kalles «Sletteprekenen» i Lukas-evangeliet.
Den er så lik «Bergprekenen» i Matteus-evangeliet at mange ser på dem som to gjengivelser av samme preken. Men det kan også tenkes at Jesus sa noen av de samme tingene flere ganger.
Mange tenker også at de to tekstene er to oppsummeringer av mye av Jesu undervisning, og ikke rene talereferater.

Både Bergprekenen og Sletteprekenen retter seg mot disiplene, de som alt tror på Jesus.
Det bærer formaningene preg av. Ikke minst ser vi dette i første del av teksten, der disiplene formanes til å være barmhjertige mot hverandre og ikke dømme hverandre.
Dette er alvorlige formaninger, og noen blir kanskje litt overrasket over det innslaget av humor som kommer i siste del av teksten. Kontrasten flis contra bjelke er absurd for de fleste av oss, men sett i sammenheng med resten av teksten gir den likevel mening.
Kan en blind lede en blind?
Det blir som om en med en bjelke i øyet skal forsøke å fjerne en flis fra en annens øye.

Å få en flis i øyet er nok innenfor det realistiske; det kan skje; spør bare på legevakta.
Men en bjelke? Hallo!
Men noen ganger er litt humor det som skal til for at vi som mennesker skal innse det absurde i det vi noen ganger driver med.
Hvem er jeg som vil dømme andre?
Hvem er jeg som skal veilede noen i noe jeg ikke selv har forstått?
Hvem er jeg som vil plukke ut en flis fra en annens øye; jeg har vel nok med bjelken jeg selv sliter med?
Jesu formaning kan oppsummeres slik: Vær raus, slik Far i himmelen er raus.
Vis barmhjertighet, slik han viser barmhjertighet.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK