«Det sanne lys»

Evangelisten Johannes bruker to forskjellige bilder når han i sin såkalte prolog skal beskrive Jesus (Joh 1).

Først kaller han ham «Ordet», deretter «Lyset».
Om døperen av samme navn skriver evangelisten at han «skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham» (v. 7), og han fortsetter: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (v. 9).

Ordene «det sanne lys» stanset meg sist jeg leste denne teksten.
Når et lys kalles «sant» betyr vel det at et lys også kan være usant, eller falskt?
Ikke ekte?
Kanskje man kan sammenlikne solas lys med månens lys for å forstå dette?
Månen har ikke noe lys i seg selv, den viser bare et gjenskinn av solas lys.
En lyspære trenger en kilde utenfra for å kunne lyse.
Sola er sin egen kilde.
Døperen Johannes og apostelen Johannes hadde samme oppdrag: Å vitne om lyset.
Men det er Jesus som er lyset.
Det sa han selv (Joh 9, 5).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Verdien

En venn av meg hadde skaffet seg en liten robåt.

Den var gammel og preget av alderen, men den var god nok til sitt bruk: Små turer på elva like ved der han bodde, enten for å fiske litt eller for ren rekreasjon.
Det var en kjent sak i nabolaget at båter og påhengsmotorer kunne forsvinne.
Min venn skaffet seg derfor en kjetting med hengelås, og etter hver rotur sørget han for at robåten hans ble lenket fast til den vesle brygga.
En morgen oppdaget han at det hadde vært ubudne gjester på ferde.
Men det var ikke båten som var tatt, det var kjettingen med hengelåsen.
Den var blitt vurdert som mer verdifull enn båten.
Verdier kan vurderes ulikt.
Det finnes bilder på vegger der ramma har større økonomisk verdi enn kunstverket.
Da Samuel skulle salve en ny konge over Israel fikk han dette rådet: «For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16, 7).
Han ser den viktigste verdien.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gyldig pass?

«Er passet i orden, da reise du kan» heter det i en gammel bedehussang.

Bildet er gjenkjennelig for mange av oss. I disse «post-corona»-tider har det dessuten fått sin helt konkrete betydning.
Mange som hadde tenkt at nå skulle man endelig kunne reise utenlands igjen oppdaget at man ikke hadde gyldig pass.
Det var utløpt.

«Passet» som det synges om i den kristne visa har ikke noen utløpsdato, slik at det må fornyes gjennom personlig oppmøte hos politiet, slik jeg måtte nå i sommer.
Som norsk borger er det staten Norge som utsteder pass til meg.
Om det himmelske passet heter det i sangen:
«Om jorden forgår og alt slettes ut,
så gjelder det passet jeg fikk av min Gud».
Og i det siste verset:
«Og når jeg så kommer til grensen en gang,
mitt pass vil jeg glad vise fram.
For da skal det pass som jeg her fikk en gang
gi adgang til himmelens land».

Gyldig pass er et troverdig adgangstegn!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Dalen eller fjellet?

Tracy Dartt (1944 – 2022) skrev og framførte mange gospelsanger.

Den mest kjente er den han laget i 1973 og som blant andre Lynda Randle har sunget inn: «God on the Mountain».
I nordisk sammenheng er Emilia Lindberg (bildet) sin versjon kjent og avholdt. Budskapet er: Den Gud som er på fjellet er også Gud i dalen.

Det finnes mange bibelske fjell-fortellinger: Bergprekenen, Horeb, Karmel, Tabor er noen av disse.
Den mest kjente er fra Matt 17, 1-8, om da tre av disiplene fikk se Jesu herlighet. I vers 9 leser vi at «På veien ned fra fjellet» ga Jesus de tre et påbud.
For mange år siden skrev jeg en liten tekst om akkurat dette; det var lenge før jeg hadde hørt «God on the Moutain» første gang:
«Jeg vil være her, på fjellet med deg,»
sa jeg til Jesus den dagen.
«Jeg har en bedre idé», sa Jesus.
«Jeg blir heller med deg ned i dalen igjen!»

Fjell eller dal – det viktigste er at Jesus er med!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Utenfor gjerdet

Naboen vår har sauer. De er nokså mange, og hver vår blir det født mange lam hos ham.

Noen ganger litt for mange; søyene har ikke melk nok til alle, og man får en gruppe med såkalte «kopplam».
På et lite område like ved vår eiendom har det vært en slik gruppe i sommer.
Som andre lam, og voksne sauer, spiser de det de kommer over av gress.
Og noen ganger synes de gresset er grønnere og frodigere på utsiden av gjerdet enn det som er på innsiden.
Forleden hadde ett av disse lammene vært så ivrig at det hadde satt fast hodet sitt i gjerdet.
Brekingen kunne høres langt, og bonden kom da også og fikk løsnet lammets hode fra gjerdet.
Dette var en sommerobservasjon jeg gjorde; den ble en liten preken.
En preken om å respektere gjerder og grenser; en observasjon om at det kan være en grunn til at noe er utenfor rekkevidde.
Så får den enkelte vurdere hvordan dette kan eller skal forstås i eget liv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Når det banker på døra

Det er mange år siden nå. Det var på et teltmøte og en nyfrelst, ung gutt skulle vitne om det han hadde opplevd.

Vitnesbyrdet hans var slik: «Djevelen banket på døra til hjertet mitt. Jeg ba Jesus om å åpne. – Jeg er gått feil, sa djevelen, og snudde».
Jeg vet ikke om den unge gutten hadde hørt noen andre si det samme tidligere, eller om det var hans egen refleksjon.
Selv har jeg hørt det bare denne ene gangen, og det er mer enn 40 år siden. Men det er blitt sittende fast i tanken og minnet mitt som en god beskrivelse av hvordan frelsen kan oppleves.
Samtidig er det en speilvending av en kjent, bibelsk tanke der Jesus sier at det er han som står foran døren og banker (Åp 3, 20).
Det er mange ting som kan be om innpass i et menneskehjerte.
Har man latt Jesus flytte inn, er det ikke plass til noen andre.
Den som prøver å komme inn da, må få beskjed om at man har gått feil.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Reiseklare

Den lille familien skulle reise på en hyttetur.

Mor hadde pakket kofferten og far hadde pakket sekken. Sammen pakket de bilen.
Minstemann i familien, sønnen på fire år, pakket også.
I den vesle svipptursekken sin la han en matboks, en malebok, en eske med fargeblyanter og på toppen bamsen sin.
Så var de alle reiseklare.
De voksne hadde tatt med det de tenkte var viktig; barnet hadde gjort det samme.

I kristen språkbruk har ordet «reiseklar» en helt spesiell betydning.
Det handler om å være forberedt på «den siste reisen».
Inger Hagerup har skildret dette i et kjent dikt, der det heter at
«når siste båt skal gå
må alle passasjerer la all bagasje stå».
Det eneste man da får med seg på reisen, er sitt eget hjerte «med sorg og glede i», skriver dikteren videre.
Dette med hjertet er også noe man som kristen kjenner seg igjen i.
Det får vi ta med oss.
Resten må stå igjen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Intet er nytt under solen

I den norske finalen av Melodi Grand Prix i 1966 var vinnerlåta «Intet er nytt under solen».

Åse Kleveland spilte selv gitar og sang med sin dype alt-røst: «Jeg vet om en gammel mann. En som har levd lenge».
Tittelstrofen er hentet fra Bibelen: «Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen». (Fork 1, 9-10).
Om man kikker gjennom bibelhistoriene, vil man oppdage at denne setningen fra Forkynneren stemmer.
Hendelser gjentar seg fordi folk oppfører seg likt.
De svikter, tilgir, gleder seg, bekymrer seg, prøver og feiler. Og man vil oppdage at disse menneskelige historiene ikke er særegent for bibelsk tid - de gjentar seg i dag, i år 2022!
Intet er nytt under solen, og intet er nytt for Gud.
Han blir aldri overrasket over hva du har gjort.
Ingenting er for flaut eller skamfullt, for stort eller lite til å prate med Gud om det. For han kjenner typen.
Han har tross alt skapt oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Se, markene er hvite»

Tekstbetraktning for fjerde søndag i treenighetstiden

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans» (Matt 9, 35-38).

Det var krig i Norge, året var 1942.
Mange menigheter opplevde stor søkning til sine gudstjenester, samtidig som Den norske kirke var under sterkt press fra de nazistiske myndighetene for at kirken skulle tilpasse seg «den nye tid».
Midt i denne turbulensen kunne Det norske Misjonsselskap markere sitt 100-årsjubileum.
Samme år hadde misjonsselskapet ansatt den 26 år gamle cand.theol. Sigurd Lunde som ungdomssekretær. Han hadde allerede skrevet flere sanger, og nå skrev han en ny:
«Se, markene er hvite og høsten er så stor
og de er få som kjemper for Jesus her på jord».

Denne sangen var en del av mitt «lydspor» som ung frelsessoldat.
Derfor er jeg litt forbauset over bare å finne den i den lutherske «Sangboken» og Frelsesarmeens sangbok. Den fortjener å bli sunget i alle kirker og organisasjoner som føler ansvar for innhøsting i Guds rike.

At «høsten er stor» er et kjernepunkt i all kalls- og misjonsforkynnelse.
Det handler om at Jesus en dag skal komme igjen, og da skal grøden høstes inn.
Også i Johannes-evangeliet kan vi lese dette: «Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst» (4, 35).
Det var nok denne teksten som inspirerte den unge Sigurd Lunde til å skrive sin sang, men motivet er jo det samme.

Dagens tekst munner ut i en appell om å be Gud sende arbeidere for å høste inn grøden.
Den grøden befinner seg mange steder – ikke minst i vår egen nærhet.
Han fikk kanskje et overraskende svar, mannen som ba den kjente predikanten Spurgeon fortelle ham hvor Gud ville han skulle være.
Da Spurgeon spurte mannen om den nærmeste kollegaen hans var en kristen, var svaret nei.
–Da vil Gud du skal være der du er, svarte predikanten.

Tidligere publisert på KPK i 2016 og i andaktsboka «Hver morgen ny» (2020)