Fullført løpet

Det gis idrettsøyeblikk som gjør inntrykk selv på den som ellers ikke interesserer seg for idrett i det hele tatt.

Et slikt øyeblikk var under OL i London i 2012.
Under et løp fikk en av deltakerne «strekk» i det ene låret.
Alle som har fått det, vet hvor smertefullt det er.
Men i stedet for å bryte, fortsatte han å løpe helt til han var i mål.
Da publikum ble oppmerksomme på ham, reiste de seg og klappet og heiet ham fram.
Medalje- og poengmuligheter var selvsagt spolert, men både han selv, og egentlig idretten som sådan, vant en mye større seier.
«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sier man ofte i idretten; det er vel ikke alltid like oppriktig ment.
Men noen ganger ser man at det faktisk er slik.
Ikke minst er det slik i kristenlivet.
Paulus skrev: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4, 7).
Fullført, selv om man hinket seg til mål.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Trygg i fare

En av Lina Sandells mest kjente sanger begynner slik: «Ingen er så trygg i fare/som Guds lille barneskare».

Av og til har jeg hørt sangstrofen framført slik: «Ingen er så trygg for fare».
Betyr et slikt lite ord noen forskjell?
Budskapet er vel det samme?
Kanskje ikke helt.
Å si seg trygg «for fare» eller «fra fare» innebærer en forståelse av at man ikke blir utsatt for fare bare man tror på Gud.

Slik er det jo ikke.
Også kristne kan bli utsatt for ulykker eller rammet av sykdom.
Det kan være utfordrende nok for troen, ikke minst dersom man har tenkt at slikt kan ikke ramme den som tror på Gud.
Lina Sandells vitnesbyrd, mange kristnes erfaring og ikke minst Bibelen selv forteller oss at det er når man er i fare at tryggheten aktiveres.
I Bergprekenen bruker Jesus både blomstene på marken og fuglene under himmelen som eksempler på dette.
Sjekk selv i Matteus 6, fra vers 25.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bønnetåren»

Mange lar det å lese i Bibelen og be en bønn være en fast del av morgenritualet.

Ofte skjer det i tilknytning til frokosten, og for mange er det å kunne avslutte det hele med å drikke opp resten av morgenkaffen nesten en del av ritualet i seg selv.
Man kaller det «bønnetåren».
Kombinasjonen bønn og mat/drikke har lange tradisjoner blant kristne.
Om det ikke alltid har status som et sakrament, så er det en del av den samlede opplevelsen.
I 1 Mos 18 leser vi at Abraham fikk besøk av Herren, sammen med to engler.
Det første han gjorde var å stelle i stand et måltid.
Vi kan også lese at den som er gjestfri, kan ha hatt englebesøk (Hebr 13, 2).
Kaffe, te eller et glass vann – det handler uansett om en inkluderende og omsorgsfull handling mot en medvandrer.
Det følger velsignelse med slikt – se bare Matt 10, 42!
Det er i denne sammenhengen også bønnetåren befinner seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Velsignelsen

Å lytte til radioandakten var en fast post på morgenprogrammet for denne kvinnen. Den hadde høy prioritet.

En morgen ble hun likevel heftet og fikk ikke slått på radioen tidsnok. Faktisk var andakten nesten over, så det eneste hun fikk med seg var velsignelsen helt til slutt.

Men den velsignelsen var nok til å fylle dagen hennes med – ja, nettopp: Velsignelse.
De velkjente ordene lød i henne hele dagen: «Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred« (4 Mos 6, 24 – 26).
I mer enn tre tusen år har denne velsignelsen vært lyst over Guds folk.
De aller fleste gudstjenester avsluttes med den.
For noen er det kanskje bare noen ord som sies, men for andre er det ord som senker seg dypt i både hjerte og tanke.
Har man ikke fått med seg annet fra en gudstjeneste, har man fått med seg velsignelsen.
Det er rikdom.

Publisert som «Dagens andakt« i KPK

En krykke?

Et gammelt problem blusset opp igjen i sommer og gjorde at jeg måtte få låne en krykke.

Med den kan jeg komme meg framover, om enn ikke like raskt og elegant som til vanlig.
I tidligere tider har det å bruke spaserstokk vært sett på som litt av et statussymbol.
Det har også vært et herskesymbol.
I kvinnekampens barndom begynte enkelte av kampens pionérer å gå med spaserstokk for å markere en utfordring til den tradisjonelle mannsrollen.
Men nå for tiden er det først og fremst et hjelpemiddel, enten vi snakker om stokk eller krykke.
For mange er det å ha en religiøs tro viktig med tanke på livsvandringen.
En slik tro gir trygghet.
Andre ser på det som et tegn på svakhet.
Men å erkjenne at man trenger en støtte er like mye en ressurs som et uttrykk for svakhet.
Derfor kan David si til Herren: «For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Salme 23, 4). Det samme kan vi si.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Forvalteransvar

En bonde fikk besøk av presten, og var synlig stolt av den flotte gården han kunne vise fram, med fine bygninger og store jorder som så ut til å ha mye grøde.

Presten syntes bondens stolthet var litt i meste laget, og passet på å si: ­– Ja, her har Gud gitt deg mye å være glad for, Per!
– Å ja, sa bonden. – Men du skulle sett hvordan det så ut da han drev her alene.
Både bonden og presten hadde gode poenger.
Bibelen forteller oss at da Gud hadde skapt hele verden, overlot han til mennesket å ta ansvar for både naturen, dyrene og hverandre.
Med ett ord kalles dette «forvalteransvar».
Dette ansvaret har vært håndtert på ulike måter i historiens løp, og ikke alltid like godt.
Om det ikke «så ut» da Gud drev jordene til Per alene, kan man fort komme dit at det ikke «ser ut» når mennesket driver alene heller.
Derfor et det viktig at Gud og mennesket har samme mål: Forvalte, ikke forbruke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Farge som smitter

Det er jo slikt som ikke skal skje, men iblant er uhellet ute.

Et plagg med litt sterke farer har blandet seg med plagg som skal være helt hvite, og når man tar det ut av vaskemaskinen, har noe av fargen smittet over på det hvite.
Det kan godt være at det som i utgangspunktet var en pen, hvit t-skjorte nå er blitt en pen turkis t-skjorte i stedet, men den er jo ikke hvit, da.
I språket har vi flere uttrykk som beskriver slike smitte-effekter.
«Danse med feieren» er ett av dem.
Også i den kristne sangskatten ser vi at dette med farge som smitter er en kjent erfaring: «Og hvor din Frelser utestenges/der må ei heller du ta inn».
«Løsningen» er likevel ikke å isolere seg og unngå all kontakt med krefter utenfra.
Bedre enn å isolere seg, er å beskytte seg.
Paulus bruker den romerske krigerdrakten som bilde på dette, med både «rustning» og «brynje» (se Ef 6, 14 og 1 Tess 5, 8).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ubrukt billett

Under opprydding fant jeg en elektronisk bussbillett som jeg fikk i gave for noen år siden.

Det ble aldri til at jeg brukte den; trolig er den ikke lenger gyldig.
Billetten er både kjøpt og betalt, men ble altså aldri brukt.
Rundt om i norske skuffer og skap regnes det med at det ligger gavekort for store summer som ikke lenger er noe verd fordi de er gått ut på dato.
Man fikk dem i gave en gang, men så ble de liggende og nå er de ikke verd noe.
Blomstene, smykkene, bøkene man kunne ha fått for dem – de ble aldri anskaffet.
«Ubrukte billetter», uinnløste gavekort, verdier som har fått forvitre er velkjente fenomener også i kristen sammenheng.
Mange har hørt evangeliet forkynt, innbydelsen er blitt gitt.
Alt er klart og bordet dekket.
«Kom, for nå er alt ferdig!» heter det i Jesu lignelse om det store gjestebudet (Luk 14, 17).
Men gjestene kom ikke.
Inngangsbilletten ble ikke brukt.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

På sitt verste og på sitt beste

I 1978 kom den unge teologistudenten Bjørn Eidsvåg med sangen «Bakerste benk».

Den er en besk beskrivelse av hvordan det kristne fellesskapet kan oppleves på sitt verste («Prøver å se sur ut, slik de andre gjør»).
Den beskriver et miljø der ingen ser deg og hvor forkynnelse og liturgi er helt irrelevant.
To år senere kom sangen «Fabel».
Her beskrives det kristne fellesskapet på sitt beste, der «bedehusfolket i byen» viser omsorg for en som har falt utenfor, inkluderer vedkommende og gir ham det han trenger av både mat og klær.

Det hele toner ut med ordene «jeg var blitt født på ny».
Hvilken av dem gir en «sann» beskrivelse av det kristne fellesskapet?
Sannheten er nok at det gjør de begge.
Noen opplever «Bakerste benk» som en beskrivelse de kjenner seg igjen i; for andre er «Fabel» deres erfaring.
Vi behøver vel ikke lure på hvordan Jesus ønsker det kristne fellesskapet skal være?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En veibok

I mer enn 90 år har en av landets største bil-organisasjoner gitt ut ei bok som mange kaller «bilistens bibel».

Det er den såkalte «Veiboka», med en fyldig og detaljert kartavdeling, med tusenvis av stikkord og referanser til steder man kan eller bør se og med informasjon om spisesteder, overnattingssteder og til og med kirker.
Når boka kalles «bibel» skyldes nok dette at den kan ha en viss likhet med den «ordentlige» Bibelen både i format og omfang.


Bibelen er i seg selv på mange måter ei veibok. Med sine mange fortellinger, sine mange poetiske tekster og sine mange formaninger og sin undervisning gir den mange råd for livsvandringen og for livet i sin alminnelighet: Forholdet til en selv, forholdet til sine medmennesker, forholdet til samfunnet.
Bibelen gir mye god hjelp i så måte.
Salmisten har sine ord i behold: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119, 105).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ta vare på tiden

For noen tiår siden gikk mange mennesker rundt med noen små, svarte bøker som kunne minne om en bibel.

Enten man var i næringslivet, kristenlivet eller organisasjonslivet var vi mange som hadde en «Time Manager».
Ideen bak dette verktøyet var at man lettere skulle kunne planlegge både hverdag og arbeidsdag, og ha «alt på ett sted».



I dag fungerer smarttelefonen på samme måte for mange.
Å ha orden på hvordan man bruker sin tid er en god ting, både fra et menneskelig og kristelig perspektiv.
Det handler om å prioritere.
Gode vaner skal man derfor ikke kimse av.
Men vaner er ofte avhengig av livssituasjonen du er i.
Småbarnsforeldre har det mer hektisk de fleste pensjonister.
Noen har større behov for tidsdisiplin enn andre.
De er mer spontane og mindre strukturerte.
Bibelen har et råd å gi i den forbindelse: «Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet» (Salme 90, 12)!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«I skyen»

Mange har lekt med den tanken at alt som har skjedd i historien eller i livet befinner seg som signaler ute i verdensrommet.

Det har vært skrevet science-fiksjon-fortellinger basert på denne tanken, og at man skulle kunne foreta tidsreiser for å hente opp igjen ulike hendelser, det være seg slaget på Stiklestad eller dramaet på Golgata.
Datateknologien har gjort at slike fantasier er kommet noen små steg nærmere å bli realisert. Både bilder og dokumenter kan lagres «i skyen» og hentes ned derfra.
Det er også en tjeneste som kalles «bokskyen», der man kan laste ned bøker som enten er vanskelig tilgjengelige, eller slett ikke.
I en gammel søndagsskolesang heter det at «Jesus har en bok i himlen».
I Salme 139 leser vi «Alle dager er skrevet opp i din bok» (v. 16).
Også i Salme 56 nevner David Guds bok. Der er både Davids skritt og tårer notert (vers 9).
I skyen eller i boka: Gud ser deg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Halvtomt eller halvfullt?

Han var blitt nokså invalidisert på grunn av en sykdom i et bein, men var likevel regnet som en stor optimist i livet.

En dag fikk han besøk av en venn som, litt uforstandig må man vel kunne si, sa: – Og her sitter du med ditt ødelagte bein?
– Å, jeg sitter da her med et friskt bein også, svarte mannen.

Noen mennesker er kjent for at de alltid er positive og optimistiske.
Der noen tenker at glasset er halvtomt, tenker de alltid på det som halvfullt.
Der noen føler vemod med tanke på det som ligger bak, ser andre optimistisk fram mot det som skal komme.
Der noen ønsker å planlegge for lang tid framover, nøyer andre seg med å planlegge kort tid framover. Fødselsdagen om en måneds tid, reisen de skal ta om en uke.
De vet at perspektivet framover ikke er så mye lenger.
Og da gleder de seg over det som de vet de ennå kan rekke.
Aldri halvtomt, alltid halvfullt.
Det er mye kristen livsvisdom i det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det sjuende rommet

En mann bygde et hus med sju rom.

Seks av dem overlot han til en hjemløs familie på betingelse av at de alltid holdt det sjuende klart for huseieren, og holdt det rent og ordentlig.
Lenge holdt de denne avtalen, men så begynte de å bruke det sjuende rommet selv, og til slutt nektet de huseieren adgang dit.
Det er en legende, men som alle legender har den i seg en kjerne av sannhet.
De fleste – alle? – kulturer deler sin tid inn i tidsbolker á sju dager.
Bibelens skapelsesberetning gir sin forklaring på hvorfor det er slik; andre har kanskje andre forklaringer. Det skal ha vært forsket på at fordelingen 6:1 er en sunn rytme for arbeid og hvile.
Karsten Isachsen sa på 1970-tallet at mange har sluttet å helligholde hviledagen, i stedet hvileholder de helligdagen.
Nå gjør mange ingen av delene.
Hviledagen/helligdagen er blitt en dag som alle andre.
Huseieren nektes adgang til det sjuende rommet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tørr for blekk?

Etter et relativt langt liv i organisasjonsarbeid, med mange seminarer og konferanser, har man opparbeidet seg et visst lager av både kulepenner og notatblokker.

Særlig kulepennene må man ta fram iblant og sjekke om de fortsatt skriver.
Ikke alltid gjør de det.
Iblant kan man bli litt lurt av at en penn som ser både fin og forseggjort ut, kan ha gått tom for blekk etter bare noen få gangers bruk.
Andre ganger kan selv den enkleste penn vise seg å kunne produsere notater og signaturer i flere år.
Den gang man ennå brukte fyllepenn kunne slikt skje ofte, men det skjer altså fremdeles.
Kan det ligge en lærdom i det?
Kanskje denne: Å bli liggende uvirksom tapper deg for ressurser.
Mange kjenner uttrykket «heller slites opp enn ruste vekk».
Jesu lignelse om talentene sier noe om hvor uklokt det er å bare la ressursene bli liggende ubrukt.
Slik kan en tørr kulepenn formidle en refleksjon.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK