«Den mannen dere vet»

Plutselig dukket han opp i skjærtorsdagfortellingen – «den mannen dere vet» (Matt 26, 18).

En fortelling man tror man kjenner ut og inn og på kryss og tvers; handlingene og aktørene.
Men så er han der.
Ikke noe navn, ingen andre kjennetegn.
Bare dette: «Den mannen dere vet».
En mann både Jesus og disiplene kjente.
En mann som disponerte et lokale som Jesus og disiplene hans kunne bruke når de trengte det. Som når de skulle spise påskemåltidet.
«Han dere vet» var ikke selv til stede – han har trolig bare gitt nøkkelen til Peter eller en av de andre. En tillitssak – han visste det ville se ordentlig ut når han skulle få det igjen.
Kanskje var det her disiplene var samlet på pinsedagen også?
Kanskje «mannen dere vet» var sammen med dem da?
En av de mange som også trodde på Jesus og fulgte ham; en av dem vi ikke vet noe om, men Jesus kjente ham.
«Gå til den mannen dere vet», sa Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«En stille stund»

Uttrykket «en stille stund» brukes ofte om den personlige andakten mange mennesker har, der de leser en bibeltekst og ber for sine nærmeste.

I disse koronatider har uttrykket fått en ny betydning: Vi kan ikke lenger samles til offentlige gudstjenester med mange mennesker.



I min menighet valgte vi å komme sammen noen ganske få – inntil fem av gangen – hvor vi kunne be stille, kanskje siterer en bibeltekst og hører musikk i bakgrunnen.
Kvekerne har hatt slike gudstjenester i flere hundre år.
De kommer sammen, sitter stille og dersom noen blir minnet om et bibelord eller vil dele en refleksjon, gjør de det.
En kvinne som har vært både kveker og frelsessoldat, sa det slik: «Som kveker har jeg ofte savnet sangen. Som frelsessoldat kan jeg savne stillheten».
Profeten Elia erfarte at Gud talte verken gjennom ilden, stormen eller jordskjelv, men i «lyden av skjør stillhet» (1 Kong 19, 12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En bibel i arv

Da mine foreldre gikk bort, fikk noen av barnebarna deres overta de eksemplarene var Bibelen som de etterlot seg. For dem var – og er – disse nokså velbrukte, slitte bøkene kjære arvestykker.

Et eksemplar av Bibelen er underlagt den samme forgjengelighetens lov som alt annet vi har: De blir slitt, ark kan løsne eller gå i stykker, de kan «sprekke» i ryggen.
Og likevel sitter det svært langt inne hos de fleste av oss å skulle kaste en bibel i søpla, enn si brenne den.
Derfor finnes det mange slitte bibler rundt om i mange hjem, merket både av flittig bruk, understrekninger og kanskje også av tårer som har falt.

Det var nok dette visedikteren tenkte på da han skrev: «Ingen bok er meg så kjær, som min moders bibel er, hennes tårer, hennes merker går ei ut».
Salmedikteren Grundtvig tenkte i samme baner da han skrev: «Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være».
En arv å være takknemlig for!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Rotskuddet

Det er et fenomen mange av oss har observert i naturen mange ganger.

En gang sto det et tre her.
Det ble hugget ned eller blåste overende, og stubben er i ferd med å råtne opp.
Men opp fra den råtne stubben spirer en kvist; kimen til et nytt tre.
I Bibelen leser vi om dette naturfenomenet: «Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord» (Jes 53, 2).
Det er en profeti om Jesus. Han er «rotskuddet», varslet om et nytt liv.
I Bibelens siste bok bekrefter Jesus dette: «Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen» (Åp 22, 16).
Det som gjør at det spirer fram nytt liv, nye kvister, kanskje tilmed nye trær fra den avhugde stubben er fordi stubben har forbindelse med næringskildene i jorda.
Røttene er der og de henter fortsatt opp næring.
Jorda kan virke tørr, men går røttene dypt nok ned, er forbindelsen virksom.
Derfor er rotskuddet et løfte om håp.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den gode hyrde

Tekstbetraktning for tredje søndag i påske, 26. april 2020

Prekentekst: Joh 10, 11 - 18
«Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far».

Kanskje bør jeg begynne med å be bibeloversettere om unnskyldning, men jeg har vanskelig for å gi slipp på uttrykket «den gode hyrde».
Det er en formulering jeg vokste opp med, og som jeg er glad i.
Et kjapt søk på www.bibel.no forteller meg at ordet «hyrde» fremdeles brukes ni ganger i den nyeste bibeloversettelsen, mens ordet «gjeter» brukes 53 ganger.
I den bibelutgaven jeg vokste opp med var det omvendt: «Hyrde» ble brukt 37 ganger og «gjeter» bare sju.

Hyrde eller gjeter – det var et viktig yrke i det gamle Israel, og er omtalt flere ganger i Bibelen.
Allerede i urhistorien finner vi gjeteren Abel.
Den senere kong David var gjeter, og brukte dette motivet i kanskje den vakreste salmen i hele Bibelen.
I kongetida entret den strenge profeten Amos arenaen – gjeter, han også.

Å være gjeter var ikke et yrke uten risiko.
Derfor sier også Jesus at en god gjeter må være beredt til å gi sitt liv for flokken sin.
Kontrasten til den gode gjeteren er leiekaren; han som bare har dette som en jobb.
Når farer truer, stikker han av.
Ikke så med den som eier dyrene.
Jesus er ingen leiekar.
«Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg», sier han, og legger til: «Jeg gir livet mitt for sauene».

Så kommer det litt gåtefulle utsagnet om «andre sauer».
Det er vanlig å tolke dette som en henvisning til de – vi! – som ikke tilhører jødefolket.
«Også dem må jeg lede», sier Jesus.
Setningen «Jeg gir livet mitt for sauene» er en nøkkel til å forstå Jesu hyrdegjerning.
For det er en fiende – et rovdyr – som jakter på flokken, og dette rovdyret er det Jesus, som hyrde og gjeter, tar kampen opp mot.
Han gir sitt liv, men nå i påsketiden vet vi at det livet tok han tilbake, og nå står gjeteren som seierherre.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Ringen som ble borte

Når det er varmt eller dagen har vært hektisk, hender det at jeg hovner opp i fingrene.

Så hoven kan jeg bli at jeg må ta gifteringen av fingeren.
Jeg kan sette den på en annen, smalere finger, eller legge den på ei hylle.
Det gjorde jeg forleden, men da jeg skulle ta den på igjen, fant jeg den ikke.
Antakelig hadde jeg glemt hvor jeg la den.

Da husket jeg en av Jesu lignelser, om kvinnen som hadde ti sølvmynter, og mistet den ene.
Hun ga seg ikke før hun fant den igjen, og da var hun så glad at hun informerte hele nabolaget.
Jeg fant også igjen ringen min, men nøyde meg å fortelle det til kona.
Men glade var vi begge.
Det finnes ting vi ikke vil miste fordi det er særlig dyrebart for oss.
En giftering, ja, men det er også andre umistelige verdier.
Vi kan kanskje kalle dem tro, håp og kjærlighet?
Lignelsen om kvinnen og sølvmynten står ellers i Luk 15, 8-9.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bedehus til salgs

For ikke så altfor lenge siden var det slik at hvert eneste sted hvor det sto en klynge med hus, fantes det også en infrastruktur bestående av en skole, en nærbutikk og et bedehus. Så ble skolen lagt ned, nærbutikken forsvant og mange steder også bedehuset.

Der jeg bor er et tidligere bedehus til salgs.
Det er ikke det første bedehuset i distriktet som blir solgt.
Det er alltid litt vemodig når det som var ment som et Guds hus, får en helt annen anvendelse.
I Edinburgh så jeg en kirke som var blitt pub, for eksempel.
For om lag 25 år siden var det vekkelse i bedehuset som nå skal selges.
Pianoet og stolene er gitt bort, det samme er bildene med Jesus-motiver.
Bibelen sier noe om en lysestake som kan flyttes (Åp 2,5) – det er ikke nødvendigvis det som skjer om et bedehus blir lagt ned eller solgt.
Godt da at forkynnelsen, vitnesbyrdene og bønnene som lød i det bedehuset fremdeles lever!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bildet viser Løddesøl bedehus i gamle Øyestad kommune, som er bedehuset det refereres til her.

Møtet ved søndagsskolesjøen

«Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker». «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde» (Joh 21, 1 - 14).



Det fortelles at da den tidligere, svenske statsministeren Tage Erlander hadde besøkt Israel for første gang, ble han spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. - Att se min söndagsskolasjö, svarte han.

Da fikk han se sjøen han hadde hørt om på søndagsskolen, sjøen der Jesus hadde vandret på bølgene, stillet stormen og hvor Peter hadde gjort sin store fiskefangst.

Søndagsskolesjøen.
Jeg har også sett søndagsskolesjøen.
Jeg har svømt i den.
Det er en viktig sjø, også i de bibelske fortellingene, enten den kalles Tiberiassjøen eller Genesaretsjøen.
Første gang jeg hørte sangen «I den stille, klare morgen» var jeg helt overbevist om at teksten i ett av versene var slik: «Jeg har hørt hans trette trinn på Gallileas fjell og vann…».

Søndagsskolesjøen.
Her fikk også Tomas møte den oppståtte Jesus.
Han hadde jo ikke vært til stede første gang Jesus viste seg for disiplene, men åtte dager senere var også Tomas der. Som han var det denne tredje gangen.
Men det er ikke Tomas som er i fokus i dagens tekst.
Det er Peter.
Fortellingen kalles gjerne «Peters fiskefangst».
Etter en natts arbeid uten noe fangst, anbefalte Jesus dem å kaste ut garnet på den andre siden.
Og nå ble nota full.
Og da forsto både Peter og de andre hvem det var som sto der på stranden.
De var fiskere av fag.
De visste at dette ikke handlet om hvilken side av en forholdsvis liten båt man kastet garnet ut på. Dette var noe annet.
De våget ikke spørre; trengte det nok ikke heller.
«De visste at det var Herren», sier evangelisten; han var en av dem som var til stede.
Det fylte dem med ærefrykt, men også takknemlighet.
Nå var Jesus og disiplene hans samlet igjen.
De hadde møttes ved søndagsskolesjøen.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK


Ved søndagsskolesjøen
Ved søndagsskolesjøen jeg har så ofte stått,
har sett det stille vannet og tenkt at alt var godt.
For her har Jesus vandret, her talte han sitt ord.
Ved søndagsskolesjøen har Jesus dekket bord.

Ved søndagsskolesjøen, når stormen raste vilt,
da lød et ord fra Herren, med ett var været stilt.
Stig, Peter, ut av båten, på bølgenes parkett,
på søndagsskolesjøen som ligger der, helt slett.

Ved søndagsskolesjøen har Jesus gjort opp ild.
Fisk og brød fra bålet han oss servere vil.
Hans gaver er for alle, han vil oss bare godt.
Ved søndagsskolesjøen har vi hans nåde fått.

Tekst: Nils-Petter Enstad (2010/2020)

Den tomme graven

Tekstbetraktning for 1. påskedag, 12. april 2020

Prekentekst: Luk 24, 1 - 9

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Problemstillingen har vært luftet både i litteraturen og filosofien: Hva om man fant Jesu grav – og den døde kroppen fremdeles var der?
Hva da? Hva med forkynnelsen?
Hva med troen?
Hva med kirken?

Også mens Jesus levde var spørsmålet om oppstandelse fra de døde et brennbart tema.
Det var ikke alle skriftlærde som trodde på den, på samme måte som det ikke er alle som tror på det i vår tid.
Også i urkirken ser dette ut til å ha vært et tema.
Paulus argumenterer historisk for at Jesus sto opp fra graven.
Han viser til flere grupper og enkeltpersoner som Jesus hadde vist seg for etter oppstandelsen, og «aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster», skriver han (1. Kor 15, 4-8).

Legger man alle fortellingene om hvem Jesus viste seg for etter oppstandelsen, finner man nærmere 20 enkeltpersoner som kan identifiseres – pluss gruppen på «mer enn 500» som Paulus også henviser til.
Den tomme graven er et sentralt motiv i så vel bildekunst som salmediktning knyttet til påskemorgen.
Tenk bare på tekster som «Påskemorgen slukker sorgen» og «Å, salige stund uten like».
Motivet på altertavlene i norske kirker er gjerne enten korsfestelsen eller oppstandelsen. Begge deler hører med i bildet av kristen påske.
I dagens tekst er det kvinnene som først finner graven tom.
Det er et poeng som fortjener å bli løftet fram.
De gikk ut til graven for å vise en siste kjærlighetshandling mot Jesus, og de ble de første som fikk vite at han var stått opp. Her ble virkelig «de siste» til «de første».
Om Jesu grav ikke hadde vært tom, ville kvinnene likevel ha avlagt et vitnesbyrd ved den omsorg de hadde for Jesus som død.
Nå ble vitnesbyrdet deres et annet: Han er ikke lenger i graven, men han lever!

Publisert på KPK

«Den mannen dere vet»

Plutselig dukket han opp – «den mannen dere vet».

Bibelteksten vi leste ved morgenandakten denne skjærtorsdagen.
En fortelling man tror man kjenner ut og inn og på kryss og tvers; handlingene og aktørene.
Men så er han der.
Ikke noe navn, ingen andre kjennetegn.
Bare dette: «Den mannen dere vet».
En mann både Jesus og disiplene kjente og visste hvem var.
En mann som disponerte et lokale som Jesus og disiplene hans kunne bruke når de trengte det.
Som når de skulle spise påskemåltidet.
«Han dere vet» var ikke selv til stede – han har trolig bare gitt nøkkelen til Peter eller en av de andre.
En tillitssak – han visste det ville se ordentlig ut når han skulle få det igjen.
Kanskje var det her disiplene var samlet på pinsedagen også?
Kanskje «mannen dere vet» var sammen med dem da?
En av de mange som også trodde på Jesus og fulgte ham; en av dem vi ikke vet noe om, men Jesus kjente ham.
«Gå til den mannen dere vet», sa Jesus.

Jesu inntog i Jerusalem

Tekstbetraktning for Palmesøndag,
5. april 2020

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» (Joh 12, 12 - 24).


Ryktet løp gjerne foran Jesus.
Vi lese mange fortellinger i evangeliene om at det skapte både oppstuss og forventning når det ryktes at han var i nærheten.
Da kom de fram: Syke som ville bli helbredet, mødre med barn som de ville han skulle velsigne og så selvfølgelig de som kanskje utgjorde hoveddelen av flokken: De nysgjerrige.
Det toppet seg i den fortellingen vi forbinder med palmesøndag: Jesu inntog i Jerusalem.
Men det var ikke et inntog Jesus selv tok initiativ til.
Han kom mot byen sammen med resten av folkemengden og i samme ærend som dem.
Men ryktet løp foran, og en hyllest ble organisert.
Dermed satte Jesus seg på et esel som sto der, og så red han inn.

Det kan se ut som Jesus traff noen andre nerver denne gang enn ellers.
Hyllesten var mer «politisk»; den viste en annen type Messias-forventning: Den om en befrier, mer enn en Frelser.
Kanskje så de for seg noe som minnet om de romerske triumfmarsjene?
Men fortellingen slutter jo ikke med hyllesten.
Vi leser om samtalen blant fariseerne, og reaksjonene fra noen av de tilreisende.
Og Jesu egne ord på det som tilsynelatende er en triumfens dag, peker ikke mot mer triumf, men mot død og begravelse.
Ved å sammenlikne seg selv med et hvetekorn går Jesus inn i en bildebruk som han ofte benyttet: Såmannen, arbeid med vingården, innhøsting.
Hvordan reagerte disiplene på det som skjedde denne dagen?
Med stolthet?
Eller med undring?
Kanskje tilmed usikkerhet?
Hva er det som skjer?
Det var først etter at Jesus var blitt herliggjort at de fikk plassert denne begivenheten der den skulle være.
For oss som lever nå kan ikke palmesøndagen ses isolert fra langfredagen.
Men heller ikke fra påskemorgen.
Den skal vi feire om én uke!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK