Kristen nok?

Det hender ikke så sjelden at folk som kommer til Norge som flyktninger blir kristne etter å ha vært her en stund.

Når saken deres skal behandles av utlendingsmyndighetene er dette noe som skal tas med i vurderingen.
Ikke alltid teller det med at vedkommende sier han eller hun er blitt kristen.
Noen ganger fordi myndighetspersonene ikke tror på vedkommende, andre ganger fordi man mener vedkommende ikke er «kristen nok».
Hva er det så å være «kristen nok»?
Evangeliet er helt fremmed for en slik måte å tenke på.
Jeg vil tro Gud selv er helt fremmed for en slik tanke.
I Guds øyne er det slik at enhver som tror på hans sønn Jesus Kristus som din Frelser er «kristen nok».
Paulus sier det samme: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst» (Rom 10, 9).
Da er man «kristen nok».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Som din sønn»

Som ny speidergutt (det het så) på 1960-tallet måtte jeg lære speiderbønnen.

Der heter det «…la meg ferdes som din sønn».
Som speidergutt på 10 år var det lett å tolke den bønnen bokstavelig: Det handlet om å være slik at man oppførte seg som en god sønn.
Så oppdaget jeg at speiderjentene ba den samme bønnen.
Da forsto jeg at det ikke var den enkelte speider som var i fokus for denne bønnen, men det var Jesus.
Han som er Guds sønn.
Det er han som skal være vårt ideal.
Det å bli lik Jesus eller å ligne Jesus er noe man finner i mange sangtekster.
Apostelen Johannes skriver det samme: «Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde» (1 Joh 2,6).
Vi rygger litt bakover i møtet med et så sterkt krav.
Men i det samme brevet leser vi: «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1, 9).
Da balanserer det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Merker som ikke går bort

I sin tid hadde Frelsesarmeen en menighet i den danske byen Lemvig.

Menigheten er lagt ned for lengst, men på veggen av huset der de hadde hatt sitt lokale, kunne man lese ordene «Frelsens Hær» i mange år etter på.
Veggen var blitt malt en rekke ganger, men etter en tid ble de to ordene synlige igjen.
Det er sikkert en rasjonell forklaring på et slikt fenomen.
Kanskje hadde det noe med kjemien i den opprinnelige malingen å gjøre, men det skapte jo noen tanker hos mange likevel.
I teologien finnes begrepet «character indelebilis» eller «uutslettelig preg» som noe man får ved en ordinasjon.
I mer hverdagslig sammenheng kan man bruke uttrykket om viktige livserfaringer eller om møter med mennesker.
Da Jesus fór opp til himmelen etter sin død og oppstandelse, tok han med seg noen slike merker. Det var naglemerkene i hendene og føttene.
Det er merker som ikke går bort.
De er et tegn på vår frelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Brødløs»

Sist jeg kjørte gjennom Halden la jeg merke til et skilt der det sto «Brødløs». Navnet skal ha sammenheng med at det en gang var en militærleir i den delen av Halden, og der var det lite brød å få tak.

Brød er et ord som, ifølge bibel.no, forekommer 202 ganger i Bibelen.
Da har man tatt med «smitt og smule», rent bokstavelig, men mange av referansene gjelder viktige fortellinger, som da Gud ga folket brød i ørkenen eller da Jesus mettet mange tusen med bare noen få brødstykker.
Jesus sa om seg selv at han er «livets brød» (Joh 6, 35 og 48).
Brød er for de fleste av oss kjernen i kostholdet vårt.
Derfor er bønnen «Gi oss i dag vårt daglige brød» så sentral i den bønnen lærte oss (Matt 6,11).
I Lukas-versjonen heter det tilmed «Gi oss hver dag vårt daglige brød» (11, 3).
Det er ikke Guds vilje at noen av oss skal leve brødløst.
Derfor kaller han oss til å dele vårt brød med hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alle slags dager

Den gamle misjonæren trivdes dårlig med å stå på en talerstol.

Hun ville heller arbeide med de som var syke og trengte en hånd å holde i.
Men det hendte hun ble bedt om å si noe, og da siterte hun alltid det samme bibelverset, om ham som sa han ville være «med dere alle dager».
Og så føyde hun til: - Det gjelder også alle slags dager.
Alle dager betyr også alle slags dager.
Det kunne den gamle misjonæren si av erfaring.
Det gjaldt dager av glede, men også dager av savn.
Det gjaldt dager av sunnhet, styrke og overskudd, men også dager av sykdom, svakhet og mangel.
Solskinnsdager og regnværsdager; dager i medvind og dager i storm.
Apostelen skrev til menigheten i Filippi: «Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet» (4, 12).
Han ville nok vært enig med misjonæren: Alle dager betyr også alle slags dager.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - Misjonæren det henvises til, var min mor

Guds fargeskrin

«Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt» heter det i søndagsskolesangen om at Jesus elsker alle barna.

På 1960-tallet var «Up with people»-bevegelsen opptatt av det samme når de spurte «What colour is God’s skin?»
Sangen var en kjærlighetserklæring til mangfoldet i menneskeslekten.
Men Guds fargeskrin kan brukes til mange ting.
Det kan romme en hel troslære i seg selv.
Den grønne fargen er en påminnelse om skaperverket slik det viser seg i naturen.
Den blå minner oss om himmelen, både den vi har over oss og den vi en dag skal til.
Den gule minner om Den Hellige Ånds ild som brenner i våre hjerter.
Den røde minner først og fremst om Jesu blod, det som han ga som en soning for våre synder.
Men Bibelen bruker også rødfargen for å beskrive menneskenes synd, da som purpur eller skarlagen (Jes 1,18). Men de vil Gud gjøre hvite som snø – derfor er det hvite også med i fargeskrinet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det som trengs for turen

Den lille familien skulle ut og reise.

Foreldrene pakket en bag og en koffert.
Minstemann på fire år pakket også.
Han fant fram en liten sekk og la i den det som trengtes for turen: En tegneblokk, en eske med fargeblyanter, en lekebil og yndlingsbamsen.
Denne familien skulle bare på en ferietur.
Rundt om i verden er det mange familier som også må pakke, ikke for å reise på ferie, men for å flykte.
Da må man gjøre noen prioriteringer.
Det fortelles om Henry Morton Stanley at da han dro inn i Afrikas jungel for å finne David Livingstone, hadde han flere kasser bøker med seg.
Etter hvert måtte han legge igjen stadig flere av disse.
Til siste hadde han bare ei bok igjen.
Det var Bibelen.
Det kan være vanskelig å prioritere hva man skal ta med seg på en reise.
I en fase av livet kan det være yndlingsbamsen; i en annen fase kan det være Bibelen.
Det er viktig å vite hva som trengs for turen.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

«Som når et barn kommer hjem»

Søndagsbetraktning for Bots- og bønnedag 27. oktober 2019

«Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: -Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.
Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: - Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.
Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: - Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.
Men faren sa til tjenerne sine: - Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.
Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. - Din bror er kommet hjem’, svarte han, - og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: - Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!
Faren sa til ham: -Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen» (Luk 15, 11 – 32).

Har det eksistert noen større forteller enn Jesus fra Nasaret?
Mange av lignelsene hans tilhører verdenslitteraturens «perler» og har vært forbilde for både romaner og noveller. Det gjelder også denne teksten, som de fleste av oss kjenner den som «Den fortapte sønn».
Den går inn i en syklus av tre lignelser som handler om det samme: At noe som var tapt, blir funnet igjen. En sau, en mynt – og en sønn. Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, tar sønnen et initiativ.
Han innser sin situasjon og vender tilbake, dit han kom fra.
Lignelsen er en av de lengste i evangeliene.
Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv.
At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte oss: «Vår Far, du som er i himmelen».
Sønnen er et bilde på mennesket som gjør opprør mot Gud, men som også får lov til å vende tilbake til ham.
Så er det en tredje person i fortellingen: Han som hadde vært hjemme hele tiden.
Han var ikke noe glad da broren vendte tilbake.
Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet.
De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren.
Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på?
Det er så greit med det vante.
Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret.
Det uvante er sunt.
La derfor de fortapte sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Bibelen og språket

Rusler man rundt i en bokhandel, oppdager man fort at mange forfattere har latt seg inspirere av Bibelen når de velger titler til bøkene sine. Ikke minst kan man se dette i kriminallitteraturen.

Det har vært gitt ut norske kriminalromaner med titler som «Skriften på veggen», «Ansikt til ansikt» og «Som i et speil», men også titler som «La de små barn komme til meg» og «Frels oss fra det onde».
Andre forfattere henter sine boktitler fra salmeboka eller fra liturgien. Det har kommet norske kriminalromaner som har hett så vel «Av jord er du kommet» som «Til jord skal du bli» (1997).
Også i dagligtalen finner man mye bibelsk påvirkning: «Å sluke kameler», «flisa i din brors øye; bjelken i ditt eget», «Veid og funnet for lett».
Slik kan man fortsette.
Bibelen preger tydeligvis språket vårt langt mer enn vi er klar over.
Kanskje skulle vi også bli flinkere til å la den prege tankene våre og holdningene våre?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Godt for meg»

Ofte kan man høre noen bruke uttrykket «det ble så godt for meg», enten man snakker om en bibeltekst, et sangvers eller en hilsen fra et annet menneske.

Det oppfattes nok stort sett som en relativt intern, kristelig form for språkbruk, men samtidig forstår de fleste av oss hva det betyr.

At noe er «godt» betyr at man har opplevd noe som positivt.
Det kan være smaken av noe godt eller gleden ved å høre noe godt, noe oppmuntrende eller som skaper en annen positiv reaksjon.
Mange av oss har opplevd at et ord fra Bibelen løste opp en vond knute inni oss.
«Står det virkelig det?» har det hendt at noen har måttet spørre etter å ha blitt minnet om et slikt ord.
Så finner man det fram, leser det selv og får det bekreftet: Det står slik.
Bibelordet «ble godt» for ham eller henne.
Det som var så smertefullt gjør ikke fullt så vondt lenger.
Det er som når en salve blir smurt på et sår som svir.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å angre

Det er snart 60 år siden hun sang den inn, men fremdeles kan man høre den særegne stemmen til Edith Piaf formidle sitt trassige budskap: «Non, je ne regrette rien» (Jeg angrer ingenting).

Piaf selv døde tre år senere, bare 48 år gammel.
Hun hadde levd et hardt og hektisk liv; man skulle kanskje tro hun hadde en del å angre på.

Det å angre har sin plass i livet til et kristent menneske, men det behøver ikke – skal ikke! – være det viktigste i et slikt liv.
Man får ikke mange treff dersom man søker i nettbibelen etter ordet «angre», men det er noen.


Da står det gjerne i en sammenheng: At man angrer – og vender om.
Angeren er ikke et sluttpunkt i en trosprosess; den er snarere et startpunkt. Et vendepunkt.
Angeren skal ikke stå for seg selv.
Da blir den destruktiv.
Men når anger og omvendelse finner sammen, oppstår det en dynamikk.
Da blir den en del av et kraftfelt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hånden på plogen

Tekstbetraktning for 19. søndag i Treenighetstiden.

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Luk 9, 57 - 62),

I denne teksten møter vi tre menn som alle ønsket å følge Jesus.
Hver av dem kunne være tema for hver sin egen preken, og har da også vært det mange ganger.
Den første var uten tvil den mest entusiastiske: «Jeg vil følge deg hvor du enn går».
Men så er det som om Jesus vil slå litt kaldt vann i blodet hans.
Han spør om den andre er klar over hva det kan innebære – vil innebære – å gjøre det han sier han vil gjøre?
Det blir et krevende liv, en omflakkende tilværelse.
Det vil kreve selvfornektelse.
Ikke engang de mest elementære goder – en seng å sove i; tak over hodet – kan han gjøre regning med.

Vi får ikke vite mer om denne mannen og hvordan han responderte på Jesu utfordring.
Fulgte han Jesus uansett, eller trakk han seg stille unna?
Det var de som gjorde det.
Han vi gjerne kaller «den rike unge mann» var en av disse.

Den andre av disse tre ble utfordret av Jesus selv ved at han sa «Følg meg!».
Slik hadde Jesus utfordret både Levi på tollboden og Jakob og Johannes da de var ute og fisket.
Om dem leser vi at de straks forlot det de holdt på med, og så fulgte de Jesus.
Ikke så med denne.
Han ville først få anledning til å begrave sin far.
Hvis faren alt var død, var det snakk om å utsette det hele én dag, men kanskje følte han ansvaret for sin far så stort at han ikke ville forlate ham så lenge han levde?
Jakob og Johannes igjen – de valgte annerledes.

Den tredje ville gjerne følge Jesus, han ville bare hjem og si «hadet» først.
Var det et urimelig ønske?
Kanskje ikke, men det sa noe om prioriteringer, akkurat som Jesu ord om å legge hånden på plogen gjør det.
Har du lagt hånden på plogen, må du se framover – «beholde fokus» - ikke se til siden eller bakover.
Å følge Jesus er ingen landtur – det er et livsprosjekt.

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

Jesus vil velsigne!

Betraktning for 18. søndag i treenighetstiden, 13. oktober 2019

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter (Mark 1, 40 – 45).

Da jeg var ung frelsesoffiser i Oslo på 1970-tallet, hadde Frelsesarmeen en møteserie i byen med mottoet: «Gud har råd til å velsigne». Omtrent samtidig kom det en bok som het «Gud har mer å gi». Disse minnene meldte seg da jeg leste det som er prekentekst for denne søndagen: Den syke som utfordret Jesus, og Jesu svar på utfordringen

Denne fortellingen står i alle de tre synoptiske evangeliene (Matt, Mark, Luk), men Markus gir flest detaljer.
Å bli spedalsk var det mest stigmatiserende man kunne oppleve på Jesu tid. Det var både myter og fordommer knyttet til det. Man ble utstøtt fra alt sosialt fellesskap og fikk ikke ha omgang med andre, friske mennesker.
Derfor var det dristig av mannen i vår tekst å gå Jesus i møte og falle på kne for ham.
Om gruppen på ti spedalske som vi møter i Luk 17 leser vi at de ropte til Jesus på lang avstand, og at Jesus ropte tilbake.
Mannen i vår tekst må ha hørt om Jesus fra Nasaret. Han må ha hørt at i Jesu fotspor skjedde store ting: Blinde fikk synet tilbake, døve begynte å høre og døde sto opp igjen. Men også dette: Spedalske ble renset!
I møtet med Jesus ble han en av disse som ble renset. Markus har med en detalj i denne fortellingen som de andre evangelistene ikke nevner: At Jesus egentlig forbød den spedalske å fortelle hva som hadde skjedd. Man må vel kunne si at den spedalske var ulydig mot dette. Men hadde Jesus ventet noe annet?
Vi leser bare to ganger at Jesus helbredet spedalske. Men vi leser også at Jesus både helbredet og møtte mange flere enn dem evangeliene forteller om. Johannes hevder at dersom alt skulle skrives ned «tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (21, 25).
Men denne og alle andre fortellingene viser det samme: Jesus vil velsigne.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Fortellingen

Hun hadde vokst opp i et hjem der kristendom, tro og bibelske fortellinger var et ikke-tema.

Foreldrene hennes hadde skjermet henne aktivt mot alt som kunne minne om dette.
Da hun nærmet seg voksen alder, gikk det opp for henne hva prisen for dette var: - Jeg skjønte ikke hva man mente når det ble snakket om «den barmhjertige samaritan»!
Dette ble begynnelsen til en prosess der hun ikke bare gjorde seg kjent med de bibelske fortellingene og Jesu lignelser, men også med det bibelske budskapet i hele sin høyde, bredde og dybde.
Etter en tid var hun klar for å ta konsekvensen av dette, og erkjenne: Jeg tror på Jesus! Jeg vil være en kristen!
Det er en kjent sak at fortellingen er et av de mest virksomme, pedagogiske virkemidler som finnes.
Derfor brukte Jesus nettopp fortellingen når han underviste om Guds rike.
En av de mest kjente er den om den barmhjertige samaritan.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kraften

Den første setningen min yngste sønn lærte seg på engelsk, var denne: «Use the force, Luke!»

Han var i en «Star Wars»-fase og kunne alle filmene fram og tilbake.
Heltene hans var unge Luke Skywalker og hans læremester Obi Wan-Kenobi.
For å bli en ekte jediridder, var det én ting som gjaldt: At man var fortrolig med «the force» – Kraften.
I nesten all fantasy-litteratur kan man finne paralleller til bibelske fortellinger: Star Wars, Tolkien, Narnia eller andre.
Løven Aslan i Narnia-serien kan vanskelig forstås som noe annet enn et bilde på Jesus Kristus, mens «Kraften» i Star Wars-serien lett kan forstås som et bilde på det Jesus lovte å utstyre disiplene med da han ba dem gå ut i all verden for å forkynne evangeliet: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner (…) helt til jordens ende» (Apg 1, 8).
Bruke kraften – og la kraften bruke oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å krysse en grense

De to småguttene gledet seg veldig.
Mamma og pappa hadde sagt de skulle ta en kjøretur til fornøyelsesparken Liseberg.
Den lå langt inne i Sverige.
Allerede i Østfold begynte de å spørre: «Er vi Sverige nå?»
Og da pappa omsider sa: «Nå er vi i Sverige», ble nesten skuffet.
For det så jo helt likt ut som i Norge.
Hva hadde skjedd?
Ikke annet enn at de hadde krysset en grense.
Landskapet rundt var ikke så forskjellig, men de var i et annet land.
Mange åndelige erfaringer kan sammenlignes med en slik kjøretur.
Omgivelsene kan se like ut; en selv kan se ut som før.
Men noe har skjedd.
Man har krysset en grense, tatt et skritt i tro, avlagt en bekjennelse man ikke hadde avlagt før.
En ung jente skulle forklare hva hun hadde opplevd.
– Jeg trodde på Gud før også, sa hun. – Men nå tror jeg mer på Gud.
Hun hadde krysset en grense.
Omgivelsene var like, men hun hadde gått inn i et nytt terreng.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Trukket til begge sider

Søndagspreken for 17. søndag i treenighetstiden, 6. oktober 2019

Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen (Fil 1, 20 - 26).

Paulus var fange i Rom.
Han hadde anket en sak inn for keiseren, noe han hadde rett til som romersk borger, og nå ventet han på at den skulle komme opp.
Mens han ventet fortsatte han sitt apostelvirke: Han skrev brev til ulike menigheter og han vitnet både for medfanger og fangevoktere. Selvsagt var han spent på – eller i hvert fall opptatt av – utfallet av sin sak, men han var trygg på dette: Uansett ville utfallet av saken være til Guds og Jesu ære.
Fangenskapet og spenningen rundt utfallet var en vinn-vinn-situasjon, følte Paulus.
Han hadde ennå mye ugjort.
Det var mange han gjerne skulle vitnet for; det var mye undervisning han ennå skulle gitt til de mange menighetene han hadde vært med på å grunnlegge, mange personer han gjerne skulle møtt igjen og hatt samtaler med: En Timoteus, for eksempel; eller en Filemon.
Og om det lot seg gjøre: Det var menigheter han gjerne skulle besøkt, enten for første gang eller enda en gang. For det var jo dette som var så flott: Nye menigheter ble etablert. Evangeliet ble kjent for stadig flere.
«Vinn-vinn», men også en skvis: Liv eller død; «Jeg kjenner meg trukket til begge sider».
Paulus var ingen ungdom lenger, der han satt i fangenskap og skrev til menigheten i Filippi. Han hadde hatt et strevsomt og aktivt liv de siste 20-30 årene.
«Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre», skrev han.
Å si at «for meg er livet Kristus og døden en vinning» kan være lettere enn å mene det.
Livet er kjært.
Derfor gjør det et sterkt inntrykk å møte mennesker som vet de skal dø, og som ser dette i øynene med tapperhet, kanskje til og med forventning.
Paulus visste at enten han fikk leve eller måtte dø, hørte han Herren til (Rom 14, 8).

Publisert i KPK