Det blanke arket

Bibelen har to hoveddeler.Vi kaller dem Det gamle og Det nye testamente.

Lenge var det vanlig å markere skillet mellom disse to delene med et blankt ark.

Den britiske statsministeren Benjamin Disraeli (bildet), som vokste opp som jøde, men senere lot seg døpe, sa om seg selv at han var «det blanke arket» mellom det gamle og det nye testamente.
Som person var han ikke spesielt religiøs.

Det har også vært vanlig at sidenumrene begynte forfra når man startet på Det nye testamente.


I den Bibelen jeg bruker nå, oversettelsen fra 2011, fortsetter sidenumrene i NT der de «slapp» i GT.
Det sier noe om at Bibelen er én.
Den er en helhet.
Det gamle og Det nye testamente må leses i sammenheng.
Det er blitt sagt at GT er NT tildekket, mens NT er GT avdekket.
Mange av kravene i den gamle pakt ble oppfylt av Jesus i den nye.
Derfor trengs det ikke noe blankt ark mellom dem.
Jesus binder dem sammen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det du kan

Det skulle være en samling for misjonskvinner.

Vertinnen, salmedikteren Lina Sandell, hadde skrevet et lite vers som sto på innbydelsen: «Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt».
Det fortelles at resultatet av kvinnesamlingen ble det største på lang tid.
Og flere av dem som kom med sine gaver, sa til vertinnen: «Jeg vil gjøre det lille jeg kan».



Slik ble en av de mest kjente, kristne sangene i Norden født.
Man kan ofte føle på et mismot når det gjelder hva man kan bidra med, det være seg i menigheten eller i andre sammenhenger.
Fortellingen om fem brød og to fisker sier oss at det mismotet ikke behøver å være berettiget. *«..og glem aldri at Gud bare troskap hos alle vil se», heter det videre i sangen.
I Guds øyne er det helt andre mål på «stort» og «lite» enn hos oss.
Derfor synger vi ikke «gjør så lite du kan», men «gjør det lille du kan».
Det er det Gud kan velsigne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å bære korset

En kristen mann drømte at han satt i et møte med Gud.

Han lurte på om han ikke kunne få et annet kors å bære enn den han hadde.
Han syntes det var så stort.
Gud lot ham prøve mange forskjellige kors.
Noen var for store og tunge, andre var for små.
Noen var altfor pene, andre var for stygge og klumpete.
Til slutt fant han ett.
«Dette korset tror jeg er passe for meg,» sa han.

«Det er det korset du har hatt hele tiden», var svaret.
«Å bære sitt kors» er et kjent begrep for kristne mennesker.
Det er Jesus selv som bruker det i Lukas 14.
Det handler om hva det kan koste å følge Jesus: At venner forlater en, at man blir forfulgt, at man blir fengslet.
Mange kristne utsettes for lidelser som vi ikke kan forestille oss.
De bærer kors som er både større og tyngre enn det noen i trygge Norge opplever.
Men de bærer det.
Og de tror – som vi bør – at Gud ikke legger på dem mer enn de kan makte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En time ekstra?

I natt fikk alle nordmenn en time ekstra til rådighet.

Det er fordi klokkene skulle stilles tilbake fra såkalt sommertid.
Mange leker med tanken på hva de skal bruke den timen til.
De fleste av oss sover nok i den.
Og vi vet at når våren kommer, skal den timen betales tilbake.
Da stilles klokkene fram.
Det samme kan skje når man er på reise.

Man forflytter seg fra en tidssone til en annen og må stille klokka.
At vi skal svare regnskap for den tiden vi har hatt til rådighet, er en gammel, kristen tanke.
Paulus skriver til de kristne i Efesos at de må passe på «så dere bruker den dyrebare tiden godt» (5, 16).
Det fortelles at det var da tikkingen fra en gammel klokke stanset, at Lina Sandell fikk inspirasjon til sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
Hvert øyeblikk er en gave fra Gud til oss, og hvert øyeblikk kan være en gave vi gir tilbake til ham og til hverandre.

«Ta min hånd, Herre kjær...»

Etter år med sykdom og problemer, var livet i ferd med å komme på rett kjøl.

Kona var den som hadde holdt det vesle hjemmet sammen.
Nå var mannen frisk, og de ventet sitt første barn.
Så kom beskjeden: Noe var gått galt. Både mor og barn var døde.
Og bluesartisten Thomas Dorsey, som fikk denne meldingen idet han skulle gå inn og holde en konsert, forlot scenen og søkte tilbake til kirken der han hadde vokst opp.
I denne situasjonen skrev han «Take my Hand, precious Lord».
Budskapet er universelt: «Når veien blir tung, når mørket senker seg; da trenger jeg din hånd, Herre».
Sangen er blitt en klassiker.
Den er spilt inn på plate av mange av verdens mest kjente sangere.
Det er en sang med et budskap de fleste av oss både trenger og søker: Sangen om en hånd som er der, og om en Frelser som står der når veien er tung og mørket senker seg, og man kan be: «Ta min hånd, Herre kjær, før meg hjem».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den ene

En kynisk politiker sa en gang: «Hundre døde er en katastrofe. En million er statistikk».

Ofte hører vi om ulykker eller naturkatastrofer der kanskje tusenvis har omkommet, er på flukt eller på annen måte blitt rammet.
Slike tall klarer vi som regel ikke å ta inn over oss.
Mange hundre som har vært på flukt fra krigen i Syria har druknet i Middelhavet i den senere tid.
Men den ene vi husker, er den vesle gutten som lå på stranda og tilsynelatende hadde sovnet midt under leken.
Han hadde druknet under flukten.
En kurdisk gutt på tre år, kledd i t-skjorte, shorts og joggesko.
Han kunne vært barnet eller barnebarnet til hvem som helst av oss.
En stor eller liten flokk mennesker består av enkeltmennesker.
Barn, voksne, unge, eldre.
I Guds øyne er hver enkelt like verdifull.
I mengden ser han den enkelte, og han ser hver enkelt, slik også Jesus så den ene og tok seg tid til den ene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bare for syndere»

«Møte – bare for syndere» sto det på plakaten.

Mange stusset over formuleringen.
Var det møte bare for narkomane, prostituerte eller kjeltringer det ble innbudt til?
Men møtet var beregnet på helt alminnelige mennesker – på syndere.
Det kan ofte sitte langt inne å erkjenne at man er en synder.
«Jeg er ikke verre enn andre folk», er det lett å tenke, eller «den-og-den er verre enn meg».
I Guds øyne er det helt annerledes.
Paulus skriver: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3, 22-23).
Forskjellen mellom en kristen og andre syndere, er at man har fått tilgitt syndene sine.
Noe av det Jesus ble kritisert for, var dette: «Hvorfor spiser han sammen med tollere og syndere?» (Mark 2, 16).
Jesus omgikk bare med syndere. Slik er det fremdeles.
Til Guds rike er det bare syndere som har adgang.
Det har de for at de skal få tilgivelse for sin synd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Plan b»

Både predikanten og forsamlingene han skulle besøke hadde planlagt møteserien godt.

Så oppsto et problem; predikanten klarte ikke å stå på den ene foten, og det var bare en drøy uke igjen.
Han sendte en epost til de han skulle besøke, forklarte situasjonen, refererte legens råd, og ba dem ha en «plan b» i beredskap, samtidig som han ba om forbønn.
I løpet av noen dager gikk smertene tilbake, og da dagen kom, kunne møtene gjennomføres som planlagt.
Det er mange løfter i Bibelen som er knyttet til bønn.
Derfor oppfordres den kristne til alltid å be. Paulus skriver til menigheten i Kollosæ: «Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud» (4, 2), og han nevner også bønnebehov for sin egen tjeneste.
Bønn er en viktig tjeneste i menigheten.
Det kan ofte være både klokt og nødvendig med en «plan b».
Men det viktigste og mest nødvendige er å ha «plan be».
Den må alltid være i virksomhet.

«B&B»

«B&B» står det ofte på skilt man kan se når man er på reise.

Det er forkortet for «bed and breakfast» eller «seng og frokost».
Det er gjerne et tilbud av den enkle og rimelige sorten, men det dekker behovet der og da.
Bed and breakfast.
Losji og mat.
Hvile og næring.
Også i kristenlivet kan «B&B» være en god kode å ta med seg, og å kunne «knekke».
Da er det forkortet for «Bibel og bønn».
Til en viss grad kan man si at det handler om det samme som reiselivets «B&B»: Hvile og næring.
En av Bibelens mest kjente tekster, Salme 23, er en slik «B&B».
David sier om Herren at «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile» (v. 2) og at han «dekker bord for meg, like foran mine fiender», slik at «mitt beger renner over» (v. 5).
Akkurat som vi har forskjellige frokostvaner, kan vi også tillate oss å ha ulike «B&B»-vaner i kristenlivet, bare vi har dem med oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvis du vil...

Ingen sykdom i historien har vært forbundet med så mange fordommer som spedalskhet.

De som ble rammet av den, ble utstøtt av samfunnet og betraktet som urene.
Det var dette som lå bak da en spedalsk mann ropte til Jesus: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren» (Luk 5, 12).
«Jeg vil», svarte Jesus. «Bli ren!»
Og straks forsvant spedalskheten fra mannen (v. 13).
Vi behøver aldri å lure på hva som er Jesu vilje når vi ber en bønn om hjelp eller velsignelse.
Han ønsker å velsigne oss.
Han ønsker å frelse oss.
Han ønsker å hjelpe oss.


Som kristne behøver vi aldri å ta et slikt forhold når vi ber om Guds velsignelse.
Det er ikke det samme som at vi kan fortelle Gud hva hans velsignelse skal bestå i eller hvor raskt den skal komme.
Mannen i teksten ble ren med det samme.
Ti menn med samme bønn, ble rene mens de var på veien mot prestene (Luk 17, 14).
Om Jesus vil?
Jo visst vil han!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Til opplading

«Har du husket laderen?»

Spørsmålet er relevant nesten hver gang man skal ut på en liten reise.
Lader til mobiltelefon, lader til laptop, Ipad eller hva det kan være.
Glemmer man den, risikerer man ikke å ha mer strøm på apparatet, med dertil påfølgende problemer.
Også som mennesker trenger vi å «lade batteriene» - det uttrykket har festet seg i språket og brukes om mange situasjoner. Søvn, mat, drikke, avveksling – alt dette bidrar til slik opplading.
Også i troslivet trenger vi opplading.
Det forsto allerede profeten Jesaia: «Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke»( 40, 29).
Men skal batteriene kunne lades opp, må de kobles til en kraftkilde.
I troslivet er det først og fremst bønn og bibel som er slike kilder, sammen med et kristent fellesskap – «De helliges samfunn», som det også er blitt kalt.
Så la spørsmålet ligge der: Har du husket laderen?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det som ikke ses...

En dag kom hun ikke lenger til møter og gudstjenester, den gamle dagen som pleide å sitte på sin faste plass, men som så få i menigheten egentlig kjente.

Det viste seg at hun hadde sovnet stille og rolig inn i godstolen sin, med en bok i fanget.
Mange følte noen øyeblikks vemod, men livet går jo videre.
Så la man merke til at blomstene i lokalet som alltid hadde sett så friske ut, hadde begynt å visne.

Det hadde vært den gamle, stillferdige damen som hadde passet på dem, vannet dem eller skiftet dem ut med nye.
Det hadde vært hennes gudstjeneste.
Det er ikke alle typer gudstjeneste som ses.
Mye utføres i det stille og i det skjulte.
Men virkningene kan merkes.
Navnet Helga Ingebrigtsen er ukjent for de færreste.
Hun levde et stille liv der hun blant annet tok seg av sin mor i 20 år.
Og hun skrev sanger.
I den mest kjente heter det: «Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Kongen»

Konsertlokalet var stappfullt og artisten var i storform.

Noen begeistrede fans hadde laget en plakat, og den holdt de nå opp.
«Elvis! You are the King!» sto det på den.
Da han fikk øye på den, skal Elvis ha stanset konserten, pekt på plakaten og sagt: «Nei! Det er bare én konge, og det er Jesus Kristus!»
Betegnelsen «konge» brukes nok litt tilfeldig i ulike sammenhenger: Sport, musikk, kunst og litteratur.
I et monarki kan det bare være én konge til enhver tid.
Det er en unik tittel, og bør ikke brukes tilfeldig.
Da folket i Israel krevde å få en konge, var det i strid med Guds vilje. For Herren skulle være deres konge.
Og erfaringene med å ha konger i Israel var så ymse. Noen var bra, andre var det ikke.
Sånn har historien vært i de fleste land.
Men Jesus er kongenes konge.
Det trodde Elvis. Derfor ville han ikke bli kalt konge. Hans konge het Jesus Kristus.
Han er den rette kongen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Om det drøyer…»

«What took you so long?» er en replikk man har hørt i mange filmer og fjernsynsserier.

Den faller gjerne når helten blir reddet i aller siste sekund, og vi alle puster lettet ut.
Også i Bibelen finner vi dette spørsmålet.
«Hvor lenge, Herre?» er et kjent hjertesukk fra både salmer og profetiske bøker.
En av disse er Daniels bok, der profeten kjempet en hard kamp, og hadde ropt til Gud i sin nød.

Omsider kommer svaret: «Vær ikke redd, Daniel! For fra den første dagen (…) er ordene dine blitt hørt» (Dan 10, 12).
Så får han forklaringen: Mens sendebudet var underveis, foregikk det en kamp i den åndelige verden, og svaret ble forsinket.
Kanskje var det denne teksten Trygve Bjerkrheim hadde i tankene da han skrev strofen: «Det er svar underveis, engler kommer med bud, om de drøyer, de fram dog skal nå».
Om svaret drøyer, er bønnen blitt hørt!
Fra første stund!
Det skal vi ikke glemme!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Korsmerket

Jeg måtte se to ganger på tatoveringen som den unge kvinnen foran meg hadde i nakken.

Var det ikke…?
Jo, det var det eldgamle kristogrammet som på fagspråket kalles khi-rho. Det kan beskrives som et Andreaskors («kryss») med en p tvers gjennom.
Det er et gammelt symbol som betyr «Kristi kors».


Å tatovere et så sterkt Kristus-symbol, det være seg i nakken eller andre steder på kroppen, kan vanskelig tolkes som annet enn et vitnesbyrd.
Kvinnen foran meg ønsket å identifisere seg med Kristi kors.
Det må bety at hun også ønsker å identifisere seg med Kristus.
Som kristne er vi merket, ikke med en tatovering, men med et segl: «Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter» (2 Kor 1, 22).
Et segl er et tegn på at noen går god for innholdet.
Jesus sier at den som vil kjennes ved ham, skal også han kjennes ved.
Korset forteller at han går god for oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Lunken»

Å drikke lunkent vann er ingen stor opplevelse.

Man fukter en tørr munnhule, men det er også alt man får ut av en slik slurk.
Derfor er det heller ikke noe kompliment når man sier om noen at vedkommende er «lunken» i den ene eller andre saken.
Ordet «lunken» forekommer én gang i Bibelen.
Det er i brevet til menigheten i Laodikea: «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn» (Åp 3, 15-16).
«Lunken» kan bety at man har vært varm og er i ferd med å bli kald, eller at man har vært kald, men er i ferd med å bli varm. Samtidig er det til menigheten i Laodikea man finner den kanskje sterkeste teksten om kall i hele Det nye testamente: «Se, jeg står for døren og banker» (v. 20).
Herren gir ikke opp den som er lunken.
I stedet kaller han på ham eller henne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

De kom med det de hadde

To ganger leser vi i blant annet Matteus-evangeliet at Jesus mettet store folkemengder med små ressurser.

Den ene gangen fikk fem tusen, pluss kvinner og barn, mat ved hjelp av fem brød og to fisker, den andre gangen var det fire tusen som fikk mat ved hjelp av sju brød.
Begge ganger kunne dette skje fordi noen kom til Jesus med det de hadde.

Tilsynelatende var det lite, og begge deler var sannsynligvis ment som niste til én enkelt person.
Men når Jesus fikk bruke det, ble det ikke bare nok, men rikelig.
Den ene gangen fylte restene 12 kurver, den neste sju.
Å komme til Jesus med det man har, er nøkkelen til velsignelse både for en selv og andre.
I Lina Sandells kjente sang blir vi minnet om dette: «Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt..».
Poenget er ikke om det er lite eller mye – poenget er at det blir overlatt til Jesus.
Da blir lite til mye og det lille blir stort.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Nåden er alltid størst

Uttrykket «store syndere» brukes ofte i kristen sammenheng.

Det brukes på en slik måte at man skulle tro det også fantes «små syndere».
I jussen skiller man nok mellom alvorlige og mindre alvorlige forbrytelser.
«Små» forbrytere blir ofte ikke stilt for retten før man har en smørbrødliste med ulike forseelser vedkommende har gjort, og så får de en samlet dom for disse: Litt nasking her, litt hærverk der.
I Guds rike er det ikke noe som heter «store» og «små» syndere, eller «store» og «små» synder.
I Guds rike er det bare én kategori: Syndere.

Ofte er det slik at den som vet med seg selv at han eller hun har mye å be om tilgivelse for, har lettere for å søke tilgivelse enn den som tenker at det er da bare småting.
Paulus skriver: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5, 20).
Om synden er stor, er nåden alltid større.
Nåden er alltid det største.
Slik er evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Jesus har en bok i himlen»

«Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn», heter det i en gammel søndagsskolesang.

Både i Det gamle og Det nye testamente kan vi lese om «Livets bok», og om det å være skrevet opp der.
I moderne tid står navnelister like mye i dataregistre eller er ført inn i andre, mer moderne hjelpemidler.
Men mange av oss har fortsatt en liten notisbok eller almanakk med navn og kontaktinformasjon på våre nærmeste, på venner og kontakter.
Mange skriver også dagbok.
«Alle dager er skrevet opp i din bok», heter det i Salme 139, 16.
Da Johannes hadde sin åpenbaring på Patmos, så han hvordan ulike bøker skal åpnes på dommens dag.
Men den viktigste boka, er Livets bok.
Det er den som teller.
De eneste som kommer inn i «Det nye Jerusalem» er «…de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet» (Åp 21, 27).
Jesus har fortsatt en bok i himmelen, og der er det fremdeles plass til nye navn. Også ditt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvor lenge siden?

Han var en kjent amerikansk «låtskriver», og han hadde bevart den barnetroen han var vokst opp med.

Han ba kveldsbønn hver dag, men en dag måtte han spørre seg selv: «Hvor lenge siden er det egentlig at du hadde en ordentlig samtale med Gud?»
I sangen som kom ut av den refleksjonen Mosie Lister gjorde denne kvelden, heter det: «Hvor lenge siden er det du snakket med Gud om dine innerste tanker?»
I den norske versjonen stilles det samme spørsmålet:
«Hvor lenge er det
siden du bøyde kne
og åpnet ditt hjerte for Jesus?»

Spørsmålet er relevant for de fleste kristne.
Det er med bønn som med samtale: Det kan gjøres på mange måter.
Den beste samtalen er den hvor man kan åpne sitt hjerte.
Paulus gir dette rådet: «… legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Fil 4, 6).
Gud ønsker å være mer enn en bekjent.
Han vil være din venn.
Og venner snakker gjerne sammen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Adgangstegnet

En norsk frelsesoffiser deltok på en internasjonal evangeliseringskonferanse.

For å komme inn i konferansesalen måtte man ha et skilt der det sto at man var delegat.
På vei til en av samlingene oppdaget han at skiltet hans hang på en annen jakke enn den han hadde på. Men han trøstet seg med at uniformen gjorde samme nytten.
Det gjorde den ikke. Her gjaldt bare adgangstegnet.
Dette ble en preken for den norske frelsesoffiseren.
Her sto han i en uniform som er kjent og respektert i hele verden, men han slapp ikke inn.
Det er verken kirkemedlemskap eller andre former eller bevis på et respektabelt og pent liv som er adgangstegnet til Guds rike.
Det er i stedet det faktum at man er født på nytt ved troen på Jesus Kristus.
«Tollere og horer kommer før inn i Guds rike enn dere», sa Jesus i et av sine oppgjør med fariseerne (Matt 21, 31).
Det er troen som er adgangstegnet til Guds rike.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fadervår-torget

Like ved St. Paul-katedralen i London finner man et skilt som forteller at dette er «Paternoster Square».

Oversatt til norsk vil det si «Fadervår-torget» eller «Fadervår-plassen».
Det har vært skrevet mye og talt ofte om den teksten vi kaller «Fadervår», «Herrens bønn» eller «bønnen Jesus lærte oss».
Det er en bønn troende fra nesten enhver religion kan be; ikke bare kristne.
Det er en bønn som dekker alle menneskelige behov: For mat, for trygghet for sinnsro.
Sånn sett kan «Fadervår» godt beskrives som et torg.
Av de sju bønnene på dette «torget», handler tre om Guds rike og fire om den som ber.
Alt dette i en tekst på i alt 65 ord.
Jesus, som selv kunne bruke hele netter i bønn, sier til sine disipler at man trenger ikke bruke så mange ord for å bli bønnhørt. Det er nok med noen få.
Kanskje bare ett?
Kanskje bare et sukk?
Et sukk fra dypet av et hjerte: «Fader vår..».
Det når fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sangen om blodet

«Jeg har skrevet en sang», sa mannen som var gjest hos noen svensk-amerikanske frelsesoffiserer.

Han hadde selv vært offiser en gang, hadde vært borte fra Gud, men kommet tilbake.
Overskriften på sangen var «För blodets skull».
Vi kjenner den som «Perleporten».
«For med blodet har han frelst meg og bevaret meg om sin».


Jesu blod er et sentralt tema i kristen tro og forkynnelse.
Ikke alle synes dette er like lett å forholde seg til.
Det kan virke litt makabert med så mye fokus på blodet, enda det er visst blod nok både i media og underholdning.

«Blodet» i evangeliet er imidlertid ikke den typen blod.
I 1928 satt en 24 år gammel teologistudent og skrev på en sangtekst der blodet var tema:
«Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet, ja blodet.
Nå kan du byde meg hva som helst, jeg velger blodet».

Det er med sitt blod at Jesus har frelst oss. Derfor synger vi om blodet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor eller liten tro?

Som kristen kan man iblant bekymre seg over om man har «stor» nok tro til den ene eller andre.

«Jeg har så liten tro», hender det man tenker.
Jesus kvantifiserte aldri troen.
I stedet brukte han et bilde for å beskrive troen: Om den bare er som et sennepsfrø, er den stor nok.
Et sennepsfrø skal være om lag tre millimeter stort, ifølge kilder på nettet.
Men Jesus sa om det at «Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden», men la til at når det er sådd «vokser det opp og blir større enn alle hagevekster».
Det viktige er altså ikke om det man sår eller planter er et bittelite frø eller en stor nøtt.
Det viktige er, at det sås.
En «liten» tro, rettet mot Jesus, er mer frelsende enn en «stor» tro, rettet mot hva som helst annet: Seg selv, ismer, ideologier eller andre ting.
Jesus spør ikke om hvor stor eller liten tro man har.
Han ber deg bare om å tro, og om å tro på ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Siste ord

Er man med i en debatt, er det ofte viktig å få «det siste ordet» i debatten. Det blir ofte konklusjonen på det hele.

Derfor er det viktig at «siste ordet» også blir et vektig ord, og ikke bare noe støy.
Også i møtet med døden – egen eller andres – har «det siste ord» ofte stor betydning.
Det finnes sitatsamlinger med slike utsagn.
Noen av dem er vektige og reflekterte, andre er bitre og vonde.
Og noen ganger er det kanskje bare et utbrudd. «Au!»
I en kjent salme heter det:
«Min siste sang på denne jord
blir Jesu kjære navn.
Min første sang blant englers kor
blir også Jesu navn».

For en kristen, er det naturlig både å ønske og å håpe at den siste tanken man har, eller det siste ordet man sier, er et ord om Jesus og det han har gjort.
«Alt av nåde», kan være en slik tanke – og mange har fått disse ordene på sin gravstein eller i dødsannonsen.
Nåde er et fint siste ord over et liv.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

En mor som ber

Da 28 år gamle John Starkey ble hengt 31. juli 1877 for mordet på sin kone, ble William Booth bedt om å forrette i morderens begravelse. Det sa han seg villig til.

En stor menneskemengde samlet seg og mange var provosert over at sjefen for Frelsesarmeen, som ennå var en ung og kontroversiell bevegelse, hadde sagt seg villig til dette.
Men buingen og tilropene stanset da William Booth pekte på kisten og sa: -Der ligger en mann som aldri hadde en mor som ba for ham!


Det finnes mange fortellinger om menn og kvinner som hadde mødre som ba for dem.
Mange av dem sa at det var derfor de hadde kommet på rett kjøl.
Dette er kjent både fra historien og fra vår egen tid; men også eksempler bare Gud og bønnebarnet kjenner.
Mange er glad i sangen som sier: «Ingen bok er meg så kjær, som min moders bibel er».
Troende foreldre som leser fra Bibelen for sitt barn, og som ber for det.
Det er både rikdom og ressurser.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gud går her på jorden

Mange har vokst opp med sanger om at Gud er en som bor i himmelen, men som likevel følger med oss mennesker.

Midt på 1960-tallet dukket det opp en svensk sang, skrevet av presten Tore Littmarck: «Gud går här på jorden».
Den slo an i Norge også.
Da biskop Per Lønning ga ut en prekensamling i 1970, valgte han denne sangen som tittel på boka.
I sangen heter det videre: «…han går på gator och torg. I kåk och höghus bor den,som vet vår glädje och sorg».
Gud befinner seg midt i blant oss!
I Jesu lignelse om den store dommen er dette et sentralt tema.
De som blir avvist skal spørre: Men når så vi deg slik eller sånn – og ikke grep inn?
Jesu svar er: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» (Matt 25, 45).
Gud går fortsatt her på jorden!
Han bor ikke bare i «kåk och höghus», men også i telt og leirer og han er om bord i synkende båter. Ser vi ham ikke?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bedende hender

Det er et av de mest kjente verk i den kristne kunsten, kobberstikket «Bedende hender» fra 1508 av tyske Albert Dürer.

Han var maler, laget tresnitt og kobberstikk, de fleste av dem med religiøse motiver.
Han ble berømt og anerkjent alt mens han levde, men en dag fikk han besøk av en annen kunstner.
Han hadde ikke lyktes med sin kunst, og det plaget ham.
Som Dürer var også han dypt religiøs, og i samtalens løp skal han ha løftet hendene mot himmelen og nærmest ropt: «Det må da være noe du kan bruke disse hendene til, Gud!»
Så ville han ta dem ned igjen, men da skal Dürer ha sagt: - Hold dem slik!
Så gjorde han en rask skisse, og senere laget han dette kopperstikket.
Mannen er ukjent, men ikke hendene hans.
De ser vi i kirker og kapeller, i bedehus og private hjem.
Mange forkynnere har dem hengende på sitt kontor.
De minner oss om betydningen av bedende hender og bedende hjerter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I morgen

En kjøpmann hang opp et skilt: «Gratis melk i morgen».

Neste dag var det lang kø av folk som ville ha gratis melk, men kjøpmannen pekte på skiltet.
Der sto det fremdeles «i morgen».
De som følte seg lurt, kunne vel ha grunn til det.
Samtidig er det mange situasjoner i livet der en litt uforpliktende henvisning til «i morgen», blir det samme som dagen som aldri kom.
Det man skulle begynt med «i morgen» ble aldri gjort, for «i morgen» var aldri der.
Jakob Sande har i et kjent dikt skildret dette med å skyve beslutninger og handlinger foran seg: «I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv – trur eg», legger han til.
Det er mange som har tenkt at «i morgen» skal de søke Gud, snakke med en prest eller kanskje tilmed omvende seg.
Bibelen advarer mot slike skippertakaktige løfter.
I Hebreerbrevet 4,7 heter det derfor: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

En storebror

To smågutter hadde hatt en skremmende opplevelse, men det endte bra. Den skumle hunden hadde ikke funnet dem der de hadde gjemt seg.

«Og så ba vi til Gud», sa den ene av dem.
«Hva bad dere da?» spurte de voksne.
«Jeg ba «du som metter liten fugl» og han ba «kjære Gud Fader i himmelens slott», var svaret.
Det er en søt, liten historie, men den peker på noe vesentlig: Behovet for å hente hjelp og styrke fra en som er større enn en selv.
Alf Prøysen er inne på noe av det samme i sin romjulsvise, der «en bror i femte klassen» kunne være den som sørget for at julebukk-ungene fikk gå i fred.
I krevende situasjoner er det godt å ha en å ty til.
Henrik Wergeland sier det slik, i sitt dikt om en stormfull julenatt: «I slikt et vær, da får du bønner, Gud».
Det er helt legitimt å be til Gud «i slikt et vær».
Derfor heter det i Salme 50, 15: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Valgets dag

Folket befant seg ved et veiskille.
Høvdingen deres hadde fullført sin oppgave og forsto at han snart skulle forlate dem.
Derfor ga han dem en utfordring: «Velg i dag hvem dere vil tjene» (Josva 24, 15).
Samtidig ga han dem visse «føringer» som ledere iblant gjør: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren».
Han sa ikke «På et eller annet tidspunkt må dere bestemme dere, men dere har god tid».
Det er en vanlig misforståelse i mange livssituasjoner.
Man tenker man har god tid, og så utsetter man å ta avgjørelser.
I Guds rike er det bare ett tidspunkt for å ta avgjørelser, og det er «i dag».
Sånn er det ofte i livet også.
I Norge er det politiske valg hvert annet år.
Mellom disse valgene sies og skrives det mye om hva neste valg kan komme til å vise.
Men det er bare resultatet på selve valgdagen som teller.
Josva arrangerte valgdag for folket, og de valgte: «Herren vil vi tjene» (v. 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

De lot det ligge

Flere ganger leser vi evangeliene om at mennesker som møtte Jesus slapp det de hadde i hendene, lot det ligge og fulgte opp Jesu utfordring.

Disiplene ved Genesaretsjøen lot garnene ligge da Jesus sa «Følg meg» (Matt 4, 20).
Kvinnen ved brønnen lot krukka stå da hun hadde snakket med Jesus (Joh 4, 7) og tolleren Levi forlot tollboden sin da Jesus kalte på ham (Matt 9,9).
Å slippe det man holder på med og skynde seg til neste oppgave, er ofte et uttrykk for at ting haster.
Det er noe man skal rekke.
Det er noe som er viktigere enn det man gjør akkurat nå.
Disiplene ble kalt til å være menneskefiskere.
Kvinnen ved brønnen hadde fått vite noe om seg selv som var viktigere enn det hun alt visste.
Levi hadde fått et kall som ikke handlet om å kreve, men om å gi.
Anledningen var der, og de valgte å gripe den. Kanskje følte de at en slik anledning fikk de ikke igjen.
De lot det gamle ligge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ved Jesu føtter

Å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.

Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria i Betania leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39), og Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).
Det var nok fortellingen om Maria som lå i Mattias Orheims tanke og hjerte da han i 1908 skrev teksten til «Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn».
Å sette seg ved Jesu føtter er å gjøre en prioritering.
Marias søster, Marta, syntes dette var å kaste bort verdifull tid.
Det var jo så mye som skulle ordnes!
«Ett er nødvendig», svarte Jesus.
Men mange har erfart at en stund ved Jesu føtter også gir overskudd til det praktiske.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lys og mørke

Ordparet «lys» og «mørke» oppfattes gjerne som totale motsetninger, både fysisk og i overført betydning.

Da kan det være både spennende og utfordrende å minne seg selv om at det svakeste lys er sterkere enn det dypeste mørke.
For at mørket skal være totalt, kreves det at de ikke finnes noen lyskilde i det hele tatt.
Selv om det bare er en lykt med en svak pære og et dårlig batteri, er det nok til å bryte opp mørkets makt noe.
Som det heter i en kjent sang: «Aldri redd for mørkets makt, stjernene vil lyse».
«Aldri» er kanskje et ord man skal være forsiktig med å bruke; et svakt lys i et mørkt rom er ikke alltid nok til å berolige en.
Men det forteller at lyset finnes. Og selv et svakt lys kan vise vei.
Salmisten sier det slik: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119,105).
Som kristne er vi kalt til å vitne om lyset og selv være lys. Da bryter vi mørkets makt.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Korset forstår jeg»

Frelsesarmeen emblem er et nokså sammensatt kunstverk med mye symbolikk i seg.

Her finner man både livets krone og ordets sverd.
Man finner bokstaven «F» og man finner et kors.
Jeg skulle forklare all denne symbolikken for en som ikke var fortrolig med den, og det ble kanskje litt mye informasjon på en gang.
- Men korset forstår jeg, sa vedkommende.
Korset har til alle tider vært et symbol til både trøst og forargelse.
Det var et skrekkens redskap, men i den kristne kirke symboliserer det frelse og nåde.
Der ligger både trøsten og forargelsen.
Å ha et forhold til korset, er å ha et forhold til Jesus.
En frelsesoffiser lå for døden.
Mesteparten av tiden lå han i koma, men i et av de våkne øyeblikkene utbrøt han: «Korset lyser!»
Dette fikk en annen frelsesoffiser til å skrive sangen «Korset lyser hele veien».
Som Paulus skrev: Ordet om korset er Guds kraft for den som blir frelst.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Sjefens beslutning

«Søndag stengt – det har sjefen bestemt!»

Slik sto å lese på en plakat utenfor Fretex-utsalget i Lyngdal.
Med et glimt i øyet peker man på at dette med en dag som er annerledes enn andre dager, er både en del av skaperordningen og et godt folkehelsetiltak.
Karsten Isachsen skrev en gang på 1970-tallet at nordmenn ikke lenger helligholder hviledagen; de hvileholder helligdagen. I vår tid gjør man ikke noen av delene.
Det skal finnes forskning som viser at arbeid og hvile i forholdet 6:1 er gunstig også rent helsemessig for ellers friske mennesker.
Stresslidelser og for tidlig død er et kjent fenomen blant folk som lever i et veldig høyt tempo over lang tid og ikke unner seg selv ro og avkobling.
Når «sjefen» bestemte at det skulle være en dag som er annerledes enn andre dager, var det ikke bare for at kroppen skulle få hvile, men også for at sinnet, tanken og sjelen skulle få sitt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Signaturen

I vinduet til en forretning som selger bibler, så jeg et eksemplar som var utstilt, og med en plakat: «Signed copy».

Et signert eksemplar av Bibelen?
Hvem hadde skrevet den signaturen?
Signerte bøker er jo vanligvis signert av den som har skrevet den?
Hvordan hadde man fått til det i dette tilfellet?
De av oss som oppfatter Bibelen som Guds ord, er overbevist om at den er inspirert av Gud ved Den Hellige Ånd, og at det er den inspirasjonen som også er Bibelens signatur.
Både Jesus og apostlene henviste mange ganger til det som var skrevet ned, både i den gamle pakts bøker og i de apostoliske brevene.
Paulus omtaler de kristne i Korint som «brev» som er sendt til verden.
I Hebreerbrevet kalles troen et pant, og en signatur vil kunne fungere som et slikt pant.
En bibel med en hilsen har mange av oss fått, men den viktigste signaturen er likevel den som er skrevet inn i de kristnes hjerter.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Et sted for alt

Søndag 30. oktober 1960 sto sangeren Elvis Presley i studio og spilte inn en sang som det var meningen skulle være med på hans første gospelplate.

Sangen het «Crying in the chapel».
Den ble ikke med på platen som planlagt, og ble først gitt ut fem år senere. Da ble den Elvis’ første – og siste – singelsuksess på flere år.
Sangen handler om å kunne komme til Guds hus med alle sine følelser og tanker og der kunne gråte både av glede og sorg.
I det siste verset heter det: «Ta byrdene med deg til Guds hus, knel der i bønn. Da blir byrdene lettere og du vil finne veien».
Enten vi snakker om kirkerommet, det private lønnkammeret, bønnens rom eller sjelesorgens rom: Det er rom der man kan ta med seg alt og enten få styrke til å bære det videre, eller rett og slett legge det fra seg.
Jesus sa: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vasse eller svømme?

Det er to måter å innlede et bad i ei elv på:

Enten stuper man rett ut et sted hvor det er dypt, eller man vasser fra kanten og utover mot stadig dypere vann.
Etter hvert kommer man så langt ut at man må svømme.
Profeten Esekiel hadde et syn som handlet om dette (kapittel 47, versene 1 til 5).

Først nådde vannet ham til anklene, så til hoftene og til slutt: «Nå var det en elv som jeg ikke kunne vade over, for vannet hadde steget til en elv der man måtte svømme; den lot seg ikke vade» (vers 5).
Profetens visjon er et godt bilde på en troens vandring mange av oss har gjort.
Fra en forsiktig, kanskje engstelig begynnelse, vokste motet mer og mer, og til slutt våget man å gi seg over til «elementene» - til troens og bønnens bærekraft.
Man erfarte at – jo, det bærer! Man flyter!
Det er ikke lenger snakk om å vasse, men om å svømme i velsignelsens hav.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Energi på avveier

De fleste av oss har opplevd kortslutninger i lamper eller andre elektriske apparater.

Ofte viser den som en gnist, og så blir det mørkt.
Enkelt forklart skjer en kortslutning når det oppstår en kontakt mellom to strømførende ledninger som ikke skal være der. Dermed kommer den elektriske kraften på avveier.
Når det brukes tid på unyttige aktiviteter eller debatter, er det også en form for kortslutning. Det fører til at kraft og energi kommer på avveier.
Et øyeblikks gnist kan nok oppstå, men så er det dødt.
Paulus skrev til de kristne i Korint: «For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2).
Ikke spissfindigheter, ikke ordkunst, men kjernen i evangeliet.
Da William Booth ble spurt om hva som var det viktigste i hans forkynnelse, svarte han bare dette: «Det blødende Guds Lam».
Ikke mer og ikke mindre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En brutt lås

I klassikeren «Jungelboka» leser vi om den svarte panteren Baghera som hadde vært fange i et bur.

En dag klarte han å ødelegge låsen som holdt buret stengt, og fra da av var ordene «den brutte lås som satte meg i frihet» den største verdi han kjente.
Bibelen har mange bilder på det å bli satt fri.
Salmisten sier om Gud: «Han berger deg fra fuglefangerens snare» (Salme 91, 3) – et bilde vi kjenner fra sangen «Snaren er sønder».
Paulus skrev til de kristne i Galatia: «Til frihet har Kristus frigjort oss» (5, 1).
Da panteren Baghera klarte å knuse låsen, lå styrken til dette hos ham selv.
Han gjorde et valg, brukte de kreftene han hadde til å slå mot låsen, og den gikk i stykker.
Å bli en kristen handler også om å ville noe.
Jesus har lagt alt til rette.
Tar man imot ham, så blir man samtidig fri.
Denne friheten beskriver Paulus slik: «… men tjen hverandre i kjærlighet» (Gal 5, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kan fjellet falle?

Under en høststorm i 1978 inntraff det som etter gammel folketro skulle innvarsle verdens undergang:

Den 16 meter høye kalksteinsformasjonen Skarreklit, ytterst i Jammerbugten på Nord-Jyllands kyst, brakk i to. I dag står det bare en liten stump igjen av den.
At trær blåser over ende, er vi kjent med. At klipper gjør det, er mer uvanlig. Fjell skal stå fast, noe både ordspråk og bibelspråk hevder.
Fra vår egen historie kjenner vi forpliktelsen fra Eidsvoll: «Enig og tro til Dovre faller».
En av Jesu mest kjente lignelser handler om to menn som bygde hvert sitt hus. Den ene bygde huset på sand, den andre på fjell. Da stormen kom, var det huset på fjell som ble stående.
En kjent kristen sang sier det samme: «Du løftet meg opp av fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell».
Som profeten sa: «For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg» (Jes 54, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Arken og Fyrtårnet

Det finnes mange navn på forsamlingshus og bedehus i kristen-Norge.

Templet, Betel, Betania, Filadelfia, Tabernaklet – bibelske navn som vekker helt bestemte assosiasjoner.
Andre navn er «Håpet» eller Sion.
Navn som «Arken» og «Fyrtårnet» er mer uvanlige, selv om det faktisk lenge var to lokaler som het «Arken» på Romerike: Den frie evangeliske forsamling på Råholt og Frelsesarmeen på Maura.
I Eidsvoll finner man også Fyrtårnet – Frelsesarmeens lokale i Eidsvoll sentrum.
Det er gode navn på kristne samlingssteder.
De sier noe om kristenlivet som en seilas og om Bibelens budskap som noe man navigerer etter: «Jeg er en seiler på livets hav» og «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn».
I Salme 119 er det 176 vers som sier noe om Guds ord.
Det mest kjente er dette: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (vers 105).
Det funker på land også, ikke bare til havs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
- bildet viser lokalet «Arken» på Maura, hvor Nannestad korps holdt til fra oppstarten i 1910 til avviklingen i 2010

Råtnet innenfra

På vei gjennom Slottsparken i Oslo ser jeg at et av de store trærne i parken er felt.

Årsaken er tydelig: Stubben viser at det store treet har råtnet opp innenfra.
Et stormkast, og treet hadde gått overende.
Slike observasjoner setter tanken i gang.
Er det flere av trærne langs veien i parken som det er slik med?
Hva kan det si oss?
En forråtnelse innenfra har gjerne kommet svært langt før den er synlig, enten det gjelder i menigheten, i samfunnet eller i familien.
Derfor blir man ofte så overrasket når det viser seg: «Det hadde vi aldri trodd!»
Jesus bruker et krast bilde på dette når han refser fariseerne og de skriftlærde: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Alternativet må være dette: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser stubben som ga refleksjonen)

«De hellige»

Det kom et brev til postkontoret et mindre sted i Norge for en del år siden.

På konvolutten sto det «Til den hellige på…» (bygdas navn).
På postkontoret visste de hvem mottakeren var.
For der i bygda bodde en gammel, pensjonert slumsøster.
I mange år hadde hun drevet søndagsskole og gitt gitarundervisning til mange titalls barn.
Brevet var til henne.
I aposteltiden var «de hellige» et ord som ble brukt om de kristne.
Paulus åpner et av sine brev med følgende hilsen: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus» (Ef 1,1).
En annen menighet får denne hilsen: «Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere» (2 Kor 13, 12).
De fleste av oss synes ordet «hellige» blir litt for stort å bruke om oss selv.
Men hellighet er ikke noe vi skal prestere.
Det er et verk av Gud.
«De hellige» er de som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å banke på døra

Det er få sanger som er blitt «covret» så ofte som den Bob Dylan skrev til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid».

En sheriffassistent er blitt skutt, og sangen tolker hans følelser der han vet at han er i ferd med å dø.
Sangen heter «Knocking on Heaven’s Door».
Sangen er fra 1973, flere år før Dylan begynte sin «kristne periode».
Den døende cowboyen roper på mamma, det blir mørkt rundt ham, og han føler det som om han banker på himmelens dør.
Dette siste er et kjent, bibelsk motiv.
I Bergprekenen sier Jesus «Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Matt 7,7).
Men motivet har også en annen innfallsvinkel.
Det er når Jesus sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg» (Åp 3, 20).
Jesus åpner døra til himmelen når vi banker på den – la oss åpne hjertedøra når han banker på den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Løyst»

- Eg er løyst, pleide KrF-politikeren Jon Lilletun å si når samtalen kom inn på fotball.

Det var ikke et tema som interesserte ham særlig, men han sa det med et glimt i øyet.
Å bli «løst» er et kjent uttrykk i mange kristne miljøer.
Kanskje ble det brukt mer tidligere enn i dag.
I noen miljøer snakker man også om å bli «frelst fra».
Det er et uttrykk man skal bruke med en viss varsomhet.
Det er mange kristne som har stor glede av både å spille fotball og følge med på fotball.
Det samme kan sies om ulike kulturytringer.
Det har nok vært avlagt noen vitnesbyrd om å ha blitt «løst» både fra kino, musikk og litteratur.
Som kristne er vi likevel «løst».
Paulus skriver: «Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Derfor tjener vi Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bokstaven» (Rom 7,6).
I et kor heter det: «Han kan bryte hver lenke – han kan sette deg fri».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«De vakte»

Det har vært brukt mange betegnelser på de kristne.

«Lesere» er en av dem. «De vakte» er en annen.
Å våkne kan være både en god og ikke fullt så god opplevelse.
Men det er en forutsetning for at man skal kunne gjøres dagens gjerning.
Dette gjelder også i troens verden.
Paulus skriver: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1 Kor 16, 13).
Når mange blir kristne samtidig, kaller man det gjerne «vekkelse».
I tidligere tider ble de som ble omvendt i slike vekkelser kalt «de vakte».
Det var de som hadde våknet.
Det var de som hadde innsett sin egen situasjon.
Det var de som hadde tatt konsekvensen av det.
Bibelen taler også om å være våken når det gjelder de siste tider og Jesu gjenkomst.
Etter to tusen år er det kanskje ikke så rart om man senker guarden litt.
Men Jesus sier: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne» (Mark 13, 33).
De vakte må våke!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gryta og boka

En antropolog kom til en landsby langt inne i en jungel.

Bare få år før hadde denne stammen levd helt isolert, uten kontakt med verden utenfor.
Nå var moderne tider langsomt på vei inn.
Bak høvdingens hytte lå en stor jerngryte og rustet.
I høvdingens hytte lå en bibel.
– Leser dere i den gamle boka? spurte antropologen forbauset.
– Ja visst, svarte høvdingen. – Og hadde det ikke vært for den gamle boka, ville du nå ha ligget oppi den gamle gryta du så bak her.

Med kristendommen kom helt nye verdier og en helt ny kultur inn i mange samfunn.
Det ble slutt på menneskeofringer og det ble slutt på at man satte ut uønskede barn i skogen.
I stedet for et hevnsamfunn, fikk man et rettssamfunn.
Om man ikke fikk et fullkomment samfunn, fikk man et bedre samfunn, bygd på andre verdier.
I stedet for gryta, fikk man boka om Gud som elsker alle mennesker, og Jesus som døde for dem.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

Glemselens hav

«Ved Glemselens hav står det et skilt: Fiske forbudt!»

Vi har sikkert hørt den setningen før, både i forkynnelse og samtale.
Det eksisterer selvsagt ikke et slikt hav, og det står ingen skilt der, men det er et bilde som blant annet er inspirert av et vers hos profeten Mika: «Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp» (7, 19).
Det finnes en del bibelord som handler om å glemme.
I Det gamle testamente er det gjerne folkets frykt for at Gud skal glemme dem som viser seg i slike tekster.
Men ikke bare: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg», sier Gud ved profeten Jesaia (49, 15).
For oss mennesker er det lettere å si at noe er glemt, enn det er å glemme det fullt og helt.
Ikke slik med Gud.
Det han har kastet i Glemselens hav, er glemt.
Da har det ingen hensikt å fiske der heller.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK