«Lunken»

Å drikke lunkent vann er ingen stor opplevelse.

Man fukter en tørr munnhule, men det er også alt man får ut av en slik slurk.
Derfor er det heller ikke noe kompliment når man sier om noen at vedkommende er «lunken» i den ene eller andre saken.
Ordet «lunken» forekommer én gang i Bibelen.
Det er i brevet til menigheten i Laodikea: «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn» (Åp 3, 15-16).
«Lunken» kan bety at man har vært varm og er i ferd med å bli kald, eller at man har vært kald, men er i ferd med å bli varm. Samtidig er det til menigheten i Laodikea man finner den kanskje sterkeste teksten om kall i hele Det nye testamente: «Se, jeg står for døren og banker» (v. 20).
Herren gir ikke opp den som er lunken.
I stedet kaller han på ham eller henne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK