Det er to måter å innlede et bad i ei elv på:
Enten stuper man rett ut et sted hvor det er dypt, eller man vasser fra kanten og utover mot stadig dypere vann.
Etter hvert kommer man så langt ut at man må svømme.
Profeten Esekiel hadde et syn som handlet om dette (kapittel 47, versene 1 til 5).
Først nådde vannet ham til anklene, så til hoftene og til slutt: «Nå var det en elv som jeg ikke kunne vade over, for vannet hadde steget til en elv der man måtte svømme; den lot seg ikke vade» (vers 5).
Profetens visjon er et godt bilde på en troens vandring mange av oss har gjort.
Fra en forsiktig, kanskje engstelig begynnelse, vokste motet mer og mer, og til slutt våget man å gi seg over til «elementene» - til troens og bønnens bærekraft.
Man erfarte at – jo, det bærer! Man flyter!
Det er ikke lenger snakk om å vasse, men om å svømme i velsignelsens hav.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar