Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund (Matt 15,21-28).
I en kristen bokhandel i London så jeg noen vevde bånd med ulike budskap.
Det var kjente forkortelser som «W.W.J.D» (What Would Jesus Do?) og flere andre.
Det jeg kjøpte, hadde teksten «P.U.S.H».
Ordet «push» betyr å presse, dytte eller mase – ordet var en forkortelse for «Pray until something happens» - be til det skjer noe!
Dette båndet ble jeg minnet om da jeg leste denne fortellingen; en fortelling jeg egentlig har litt problemer med å like. Den minner forresten om en liknelse Jesus fortalte (se Luk 18, 1-8), om kvinnen som måtte mase på en dommer før han tok henne på alvor.
Kanskje var det kvinnen i vår tekst som ga Jesus ideen til den liknelsen?
For denne kvinnen ikke bare maste; hun reagerte med trassighet når Jesus tilsynelatende ikke bare avviste henne, men hånte henne.
Hun var jo ikke jøde, og Jesus var kommet for jødenes skyld.
Slik argumenterte han.
Men kvinnen godtok ikke den måten å tenke på.
Hun fortsatte å mase – og Jesus ga henne rett!
Han ga henne rett fordi han så hvor stor tro hun hadde på ham.
Med denne trassigheten kom kvinnen pinseunderet litt i forkjøpet.
Det var med Åndens utgytelse på pinsedag at evangeliet ble en gave og et tilbud til alle folkeslag.
Troens trassighet er på mange måter et kristent kvalitetsstempel.
Mange har vist denne trassigheten i sin forbønnstjeneste.
For sine barn, som kvinnen i teksten, for sin ektefelle, for sine venner, kolleger, ja, hele samfunnet.
Martin Luther skal ha sagt at aldri er malt et så hardt bilde av Jesus som det vi finner i evangeliene. Når han refser fariseerne og andre maktpersoner.
Kan Gud bli lei maset vårt?
Bibelen sier ikke noe om det.
I stedet kan vi lese: «Dere som påkaller Herren, ikke unn dere ro» (Jes 62, 6).
Og vi husker patriarken Jakobs trass da han sa til Gud: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar