Jesus og eselfolen

Søndagspreken for Palmesøndag, 2. april 2023
Prekentekst: Joh 12, 12 – 24

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Slik lyder Herrens ord!

For mange år siden skulle jeg skrive en palmesøndagsbetraktning for et kristent blad.
Målgruppen var barna blant leserne.
Jeg valgte å gjengi palmesøndagsfortellingen fra perspektivet til den eselfolen Jesus red på.
Samtidig var det en annen «esel-fortelling» fra evangeliene som dukket oppi tanken: Den om eselet som den høygravide Maria satt på under reisen fra Nasaret til Betlehem, drøyt 30 år tidligere.
I min fortelling ble palme-eselet barnebarnet til advent-eselet; dette hadde ingen annen legitimitet enn den en som arbeider med barn i en kristen sammenheng kan tillate seg.
Den gang var jeg småbarnsfar, i dag har jeg voksne barnebarn og jeg ser en tråd i fortellingen som jeg ikke tenkte på den gang: Det var et esel som brakte det ufødte Jesus-barnet til Betlehem og det var en eselfole som fraktet verdens frelser inn til Jerusalem, der frelsesverket skulle fullføres med lidelse og død, men også oppstandelse.
Inntoget i Jerusalem framstår som et slags dramaturgisk klimaks i Jesus-fortellingen.
«Timingen» var god: Rett før hadde Jesus vakt opp Lasarus fra de døde.
Det hadde gjort både Jesus og hendelsen til en snakkis. Inntoget kunne nesten betraktes som en triumfferd.
Her kom han, ikke på en rød løper, men på en vei som var bestrødd med palmegreiner, og mens hurraropene gjallet.

Hvordan opplevde eselfolen all denne ståheien?
Ble den skremt?
Eller var den bare konsentrert om å gjøre jobben?
Markus skriver at ingen hadde ridd på denne folen før (11, 2); vi må vel kunne si at den uerfarne folen løste oppgaven godt.
Jesus visste godt hva som lå foran ham.
Derfor la han fram lignelsen om hvetekornet; det som må falle i jorda og dø for at det skal bli mer korn.
Slik pekte han framover mot både påske, himmelfart og pinse, og mot sin egen gjenkomst, da «hvert øye skal se ham» (Åp 1, 7).
Og den unge eselfolen trippet videre inn mot byen.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Illustrasjonen er den som ble brukt i Krigsropets påskenummer i 1981, da fortellingen som det refereres til i teksten sto på trykk.

Hun som bar Guds sønn under sitt hjerte

Søndagspreken for Maria Budskapsdag, 26. mars 2023
Prekentekst: Luk 1, 26-38

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Slik lyder Herrens ord!

Hver eneste dag får kvinner verden over en beskjed om at de venter barn.
For mange er dette en melding som vekker glede, for andre kanskje fortvilelse og for andre igjen rett og slett undring.
Den unge jenta Maria fra Nasaret hørte til i den siste kategorien.
Jo, hun hadde en kjæreste; de var tilmed forlovet. Men et barn?
«Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?», spurte hun både seg selv og budbæreren.
Det er flere fortellinger i Bibelen om kvinner som uventet får beskjed om at de skal få barn.
For to av dem, Sara i Det gamle testamente og Elisabeth i det nye, handler det om at de rett og slett var blitt for gamle. For en tredje, Hanna, Samuels mor, handlet det om at hun rett og slett ikke hadde blitt gravid.
Men alle disse tre levde i ekteskap med sine menn og graviditeten hadde en naturlig og logisk forklaring.
Ikke så med Maria.
Fortellingen om Maria og hennes graviditet – og dermed fenomenet «jomfrufødsel» - er noe man enten tror på eller ikke tror på.
Jeg tror på den.
Det kan jeg ikke begrunne med noe annet enn det engelen sa til Maria i dagens tekst: At ingen ting er umulig for Gud.
Konsilet i Efesos på 400-tallet ga Maria tittelen «Theotokhos», som kan oversettes med «gudefødersken» eller «den som har båret Gud».
«Guds mor» er også en betegnelse som brukes om henne.
Tidligere i fastetiden leste vi om en kvinne som ropte til Jesus: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte henne: «Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (Luk 11, 28).
Maria gikk heller ikke inn i den nokså avanserte teologien som ligger i dette.
I stedet sa hun, enkelt og tillitsfullt: «Jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»
Så var det hele i gang.
Maria bar Guds sønn under sitt hjerte.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Kaifas - profet eller politiker?

Søndagspreken for fjerde søndag i fastetiden, 19. mars 2023

Bibeltekst: Joh 11, 45 – 53

«Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.»

Ypperstepresten Kaifas er ikke blant de bibelske navn som vekker størst beundring eller entusiasme.
Rollen som religiøs leder i et okkupert land krevde både balansekunst og sindighet.
Nå hadde man en situasjon som krevde dette: Ikke bare hadde Jesus vekket opp en mann fra de døde, men det hadde skjedd like ved Jerusalem og rett før påskefeiringen skulle begynne.
Jesus hadde vekket opp døde før, men det hadde skjedd lengre unna; i byer som Kapernaum og Nain.
Jairus’ datter lå ennå i sin seng; enkens sønn i Nain lå på sin båre.
Men Lasarus hadde ligget i graven i flere dager da han sto opp igjen. Noe måtte gjøres!
Kaifas var enig i det, og sa at det var bedre at han som forårsaket alt dette oppstyret ble eliminert enn at hele folket skulle gå til grunne fordi romerne ville slå ned et opprør.
Kaifas kjente sitt folks historie; slike ting hadde skjedd før.
Evangelisten skriver at Kaifas talte profetisk da han sa dette.
Mange av dem som hørte ham tenkte nok like gjerne at her var det realpolitikeren Kaifas som talte.
Og det behøver ikke være noen motsetning mellom disse to.
Sett med politiske briller ga Kaifas en god analyse.
Sett med bibelleserens briller ser man at det var snakk om mer enn en analyse.
Jesus «skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring», som evangelisten forklarer oss.
Kaifas var bare en av de mange brikkene som til sammen la det puslespillet som påskebudskapet utgjør.
Hva var så Kaifas’ mening om Jesus?
Antakelig likte han ham ikke.
Han oppfattet ham som urostifter; en bråkmaker.
Kaifas var en religiøs leder og sikkert oppriktig nok i sitt ansvar.
Men alt ståket rundt Jesus gjorde ham bekymret.
Fra den dagen la rådet planer om å drepe Jesus, leste vi i tekstens siste setning.
Men fortellingen stanser jo ikke der!

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

«Tyven i lyset»

Et eller annet sted under livsvandringen har jeg plukket opp uttrykket «tyven i lyset».

Det var i hvert fall tidligere betegnelsen på en veke i et stearinlys som var blitt så lang at den i stedet for å løfte flammen, dempet den.
Hver gang jeg gjør en veke litt kortere, tenker jeg på det uttrykket.
«Tyven i lyset» er det som stjeler lys fra lyset, kan man godt si.
En ung mann ble spurt av presten hvorfor han ikke ville være en kristen.
- Fordi broren min er det, lød det skarpe og harde svaret.
Det var en bitter konflikt mellom de to brødrene, og han som var kristen var blitt en slags «tyv i lyset» som skygget for Frelseren.
Noen ganger kan det blir mer fokus på budbringeren enn på budskapet; mer på forkynneren eller organisasjonen enn på Jesus.
Døperen Johannes sa det slik, etter å ha pekt på Jesus: - Han skal vokse, jeg skal avta (Joh 3, 30).
Han ønsket ikke å være noen tyv i lyset.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«På vippen»

Etter stortingsvalget i 1961 kom et nytt uttrykk inn i språket: «På vippen».

To regjeringsalternativer hadde fått like mange mandater, men et nytt parti hadde fått inn to representanter som kunne vippe flertallet den ene eller andre veien.
«Resten er historie», som man sier, og språket fikk nye innslag, «på vippen» og «vippeposisjon».
I kristenlivet er det også situasjoner der det oppstår «vippeposisjoner».
Som mennesker slites vi ofte mellom to maktkoalisjoner: Det gode og det onde.
Paulus skriver om dette og om kampen mellom det gode som han vil og det onde som han ikke vil (se Rom 7, 19).
Noen ganger er kanskje utfordringen den omvendte.
I slike kamper er det den troende selv som sitter «på vippen».
Jakob har derfor dette rådet i sitt brev: «Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere. Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere» (4, 7).
Bruk vippeposisjonen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den brølende løve og hans assistenter

Søndagspreken for tredje søndag i fastetiden, 12. mars 2023

«En gang drev (Jesus) ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (Luk 11, 14 - 28).

Ordet «besettelse» har en tvetydig klang i manges ører.
Da jeg var ung frelsesoffiser på 1970-tallet var det mye snakk om «demonbesettelse», blant annet med utgangspunkt i en konkret hendelse.
Det ble en vond sak for mange; fremdeles lever mennesker som fikk hele sitt trosliv ødelagt av den.
I mange kristne miljøer gikk det inflasjon i begrep som «demoner» og «besettelse». Kristne som ikke klarte å slutte å røyke ble fortalt at de var besatt av en tobakksdemon – det fantes andre og langt mindre harmløse «demoner» i omløp.
Dagens prekentekst blir vanskelig med den typen bakgrunnskunnskap.
Kanskje man skal ta utgangspunkt i det som sies i kirkene hver søndag: «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen»?

I Martin Luthers salme «Vår Gud, han er så fast en borg» heter det:
«Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den mann som dem kan true».
Og verset slutter slik: «Et Guds ord kan ham binde».

Apostelen Jakob skriver i sitt brev: «Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4,7).
Apostelen Peter anbefaler samme strategi når han minner om at Guds motstander «går omkring som en brølende løve» (1 Pet 5, 8).
Hvor konkret skal vi oppfatte Jesu ord de onde åndene som han tilmed omtaler i flertall?
Man trenger ikke en «demon-teologi» for å kunne slå fast at det finnes mye ondskap i verden; det holder med å lese an avis eller høre en nyhetssending.
I møte med denne teksten velger jeg derfor å fokusere på Jesus, og ikke på den brølende løve og hans mulige assistenter.
Jesus kjempet aldri med de onde ånder; han seiret over dem.
Han er seierherre.
Og dersom det er slik at det finnes onde ånder, vet også disse at Jesus er den sterkeste.
Jakob skriver at de skjelver for Jesus (Jak 2, 19).
Så la oss legge vekk alle spekulasjoner og gå for det vi vet: At Jesus er den sterkeste.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Fingeren

En finger utgjør en forholdsvis liten del av kroppens volum, men fingrene er viktige, både sammen og hver for seg.

De er nyttige som arbeidsverktøy og de er viktige som kommunikasjonsredskap.
Døperen Johannes brukte helt sikkert en finger da han skulle fortelles omgivelsene hvem som var i nærheten. «Se, Guds lam som bærer verdens synd» (Joh 1, 29).
Han måtte jo peke for å vise hvem han mente.
I Jesus-vekkelsens tid på 1960- og 70-tallet var det å peke mot himmelen en måte både å hilse og vitne på.
Slik fikk det man kalte «one way»-tegnet en ny renessanse.
Frelsessoldater verden over hadde alt brukt det tegnet i 100 år, dels for å minne om det himmelske håpet, dels for å fortelle at den eneste veien til himmelen finner man ved å tro på Jesus.
Fortsatt er en løftet finger et trosfriskt vitnesbyrd.
Så løft den med frimodighet!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Dype lommer

Forleden fant jeg fram ei bukse jeg ikke bruker så ofte.

Da jeg hadde tatt den på meg, slo det meg at den buksa hadde så dype lommer; mye dypere enn de buksene jeg vanligvis bruker, enten det er til hverdags eller til pent.
Mange har blitt overrasket over hvor mye rart det kan bli plass til en guttelomme. Men i dagligtalen er det ikke positivt å si om noen at de har «dype lommer».
Da er det gjerne et uttrykk for uærlighet.
Det eneste treffet i nettbibelen på ordet «lommer» handler om nettopp det – se Ordspråksboka 17, 23.
Da er bildet brukt mer koselig i Erik Byes vise om Vårherres klinkekule (bildet) – «For i Vårherres lommer er det plass», synger han.
Der er det plass til hele skaperverket, om vi skal tro visa.
Da er det også plass til hver enkelt av oss.
Det finnes dyr for hvem mors lomme det tryggeste stedet de kjenner.
I det perspektivet kan vi være glad for at Gud har dype lommer.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Mer enn seier»

I mange sammenhenger snakkes det om å seire eller å vinne seier.

Å få en premie eller en medalje i en konkurranse kan kalles en seier.
Å overvinne en motstander, det være seg på slagmarken eller i et valg, kalles også «seier».
Klarer man å overvinne egne begrensninger på grunn av helseproblemer eller skader man har fått, er det også en seier.

I brevet til romerne skriver Paulus ikke bare om å seire, men om å få «mer enn seier» (Rom 8, 37).
Hva er det?
Hvis man seirer, så har man vel seiret?
Riktignok snakkes det om å vinne «knusende seier», «overlegen seier» eller «klar seier», men «mer enn seier»?

Uttrykket står ikke alene i romerbrevet; det har en tilføyelse «ved ham som elsket oss».
Det henviser til Jesus.
Så er det ikke du eller jeg som enkeltpersoner som har seiret, men Jesus som seiret på våre vegne.
Å bli tilgitt er en seier.
Å kunne tilgi andre er mer enn seier.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Forbønn og cellegift

Han hadde vært gjennom en lang og tøff sykdomsperiode.

Både han og familien hadde trodd – kanskje til og med forsonet seg med – at dette kunne være slutten.
Slik gikk det ikke, og når han snakket om dette i ettertid, nevnte han to årsaker til at han fremdeles var blant sine kjære: Forbønn og cellegift.
Det er ingen motsetning mellom de to faktorene.
Når det oppfordres til forbønn for syke, hører en bønn om at Gud skal styre legens hånd ofte med.
Legevitenskapen er selvfølgelig ikke uten fallgruver og feilvurderinger, men i det store og hele er den en Guds gave til menneskene.
Det er ikke uten grunn at leger og sykepleiere er en viktig del av misjonærkorpset mange steder.
Jesus selv spilte på lag med sin tids helsevesen.
I Matt 8 leser vi om en spedalsk mann som ble helbredet av Jesus.
Han fikk beskjed om å følge de regler som gjaldt for slike hendelser (vers 4).
Forbønn og cellegift, det også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det sterkeste merket

Han hadde en lang erfaring fra ulike straffeanstalter og ble oppfattet som litt av en tøffing. Men han hadde sagt ja til å ta en prat med fengselspresten.

For riktig å vise presten hvem han hadde med å gjøre, dro fangen opp det ene skjorteermet og viste fram en tatovering.
Det var emblemet til den kriminelle gjengen han tilhørte.
Presten svarte med å trekke opp sitt skjorteerme.
Der hadde han tatovert et kors.
– Men se her da, sa fangen og dro opp det andre ermet.
Der hadde han tatovert slagordet til gjengen han tilhørte; det var sterke ytringer.
Presten hadde også en tatovering på den andre armen.
Det var ordene «Tro, håp og kjærlighet».
Fangen sammenliknet tatoveringene.
Så sa han, idet han rullet ned skjorteermene: – Dine er nok de sterkeste.
Bibelen sier: «Jeg har tegnet deg i mine hender» (Jes 49, 16).
Det spørs om ikke det er de sterkeste merkene man kan ha.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Troens trassighet

Preken for andre søndag i fastetiden, 5. mars 2023

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund (Matt 15,21-28).

I en kristen bokhandel i London så jeg noen vevde bånd med ulike budskap.
Det var kjente forkortelser som «W.W.J.D» (What Would Jesus Do?) og flere andre.
Det jeg kjøpte, hadde teksten «P.U.S.H».
Ordet «push» betyr å presse, dytte eller mase – ordet var en forkortelse for «Pray until something happens» - be til det skjer noe!
Dette båndet ble jeg minnet om da jeg leste denne fortellingen; en fortelling jeg egentlig har litt problemer med å like. Den minner forresten om en liknelse Jesus fortalte (se Luk 18, 1-8), om kvinnen som måtte mase på en dommer før han tok henne på alvor.

Kanskje var det kvinnen i vår tekst som ga Jesus ideen til den liknelsen?
For denne kvinnen ikke bare maste; hun reagerte med trassighet når Jesus tilsynelatende ikke bare avviste henne, men hånte henne.
Hun var jo ikke jøde, og Jesus var kommet for jødenes skyld.
Slik argumenterte han.
Men kvinnen godtok ikke den måten å tenke på.
Hun fortsatte å mase – og Jesus ga henne rett!
Han ga henne rett fordi han så hvor stor tro hun hadde på ham.
Med denne trassigheten kom kvinnen pinseunderet litt i forkjøpet.
Det var med Åndens utgytelse på pinsedag at evangeliet ble en gave og et tilbud til alle folkeslag.

Troens trassighet er på mange måter et kristent kvalitetsstempel.
Mange har vist denne trassigheten i sin forbønnstjeneste.
For sine barn, som kvinnen i teksten, for sin ektefelle, for sine venner, kolleger, ja, hele samfunnet.

Martin Luther skal ha sagt at aldri er malt et så hardt bilde av Jesus som det vi finner i evangeliene. Når han refser fariseerne og andre maktpersoner.
Kan Gud bli lei maset vårt?
Bibelen sier ikke noe om det.
I stedet kan vi lese: «Dere som påkaller Herren, ikke unn dere ro» (Jes 62, 6).
Og vi husker patriarken Jakobs trass da han sa til Gud: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Et annet evangelium?

De snakket om en bibeltekst, men var litt usikre på hvor den sto.

De sjekket en av evangelistene, men det var ikke der.
– Kanskje det står i et annet evangelium, lurte den ene.
– Du mener vel hos en annen av evangelistene, sa den andre med et lite glimt i øyet.
I det nye testamente har fire evangelister fortalt om perioden da Jesus vandret omkring på jorda.
Fire evangelister, men det samme evangeliet om Jesu liv, Jesu person, Jesu undervisning, Jesu handlinger og ikke minst: Jesu død og oppstandelse.
Paulus følte både sorg og fortvilelse over at menigheten i Galatia hadde vendt seg «bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium» (1, 6).
Det advarer han mot, for «det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium» (v. 7) advarer han.
Da William Booth ble spurt om hva hans teologi var, svarte han: – Det blødende Guds lam.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Troens bro

I filmene om Indiana Jones er det flere referanser til jødisk-kristne fortellinger og tradisjoner.

I «Jakten på den forsvunne skatt» er det Paktens Ark han leter etter og i filmen om den siste korsfareren er det den hellige gral, begeret Jesus brukte ved den første nattverden, han skal finne.
Fra denne siste er det særlig en scene jeg husker: For å komme til den hulen der gralen er, må Jones passere en dyp kløft uten bro, tau eller andre hjelpemidler.
Han lukker øynene og setter foten ut i den tomme luft – og så er en bro på plass.
I kristen sammenheng er uttrykket «gå i tro» og «handle i tro» ofte brukt.
Det er en dristig handling, og man skal gjøre slike ting i stor ydmykhet.
Men Jesus bruker ikke store ord når han skal beskrive troen.
Hans målestokk er sennepsfrøet (Matt 13, 22).
Filmens helt fant gralen.
Blant gull og diamanter lå et enkelt beger av tre.
Det var den hellige gralen.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK