«Det jeg skjønner»

Det kan sikkert være enighet om at det står ting i Bibelen som mange av oss ikke skjønner.

Den amerikanske humoristen Mark Twain (bildet), han som skrev om Tom Sawyer og Huckleberry Finn, sa om dette: «Det er ikke de tingene i Bibelen som jeg ikke skjønner som plager meg mest. Det er tvert om de tingene jeg faktisk skjønner!»
Mange tenker at «jeg er ikke verre enn mange andre» - Bibelen sier at alle er like store syndere.
Mange tenker at «jeg gjør så godt jeg kan» - Bibelen sier at alle trenger å bli frelst.
Mange tenker at Gud vil ha oss alle til himmelen. Bibelen bekrefter det, men sier samtidig at den eneste veien dit er gjennom troen på Jesus Kristus.
En mann ble spurt hva han gjorde med «vanskelige» bibeltekster.
– Jeg gjør det samme som når jeg spiser fisk, svarte han. – Jeg legger beina i fisken til side og konsentrerer meg om maten.
Det er mye god næring i Bibelen. Konsentrer deg om det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Strøket ut?

En gutt fant en bibel som noen hadde lagt fra seg.

Litt nysgjerrig begynte han å bla i den.
Det var mye han ikke forsto, men det som forundret ham mest var alle markeringene med penn og noen steder tusj som han fant overalt i den store boka.
Han la den fra seg og undret seg over hvorfor han som eide boka hadde strøket over så mye i den.
Det var slik han oppfattet markeringene eieren av bibelboka hadde gjort.
Det har vært en del som har følt seg både fristet til og kallet til å gjøre strykninger i Bibelen.
Martin Luther (bildet) var en av dem; han ville ikke ha med Jakobs brev; det fokuserte ikke nok på «nåden alene», mente han.
Andre har villet stryke andre ting; tekster som utfordrer en gjennom de krav de stiller eller av andre grunner.
Den beste nøkkelen til å forstå Bibelen rett er Jesu ord og hans gjerning.
Han kunne si: «Dere har hørt det bli sagt (…), men jeg sier dere».
Hør på ham!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Jeg vet hvordan du har det»

Det er lett å si det når noen går gjennom en vond eller vanskelig fase i livet: «Jeg vet hvordan du har det».

Kanskje mener vi det også, eller tror vi har dekning for å si det.
De fleste av oss har møtt både sykdom, skuffelser, svik og hva som ellers måtte møte et menneske.
Men for oss alle er det vel slik at vår opplevelse, vår sorg eller vår skuffelse er vår egen.
Det andre kan ha opplevd er bare noe som ligner.
Uttrykket «være i samme båt» er et forsøk på å si noe av det samme.
Man har kjent på den samme bølgerullingen.
Mange humanitære organisasjoner driver med «likemannsarbeid».
Det er å dele erfaringer ut fra noen lunde samme posisjon.
Men ingen likemann er som han vi møter i Bibelen, «en som er prøvet i alt på samme måte som vi» (Hebr 4, 15).
Sorg, skuffelser, smerte, utfordringer – Jesus møtte det alt sammen.
Han har vært i samme båt som oss.
Han vet hvordan vi har det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å se lyset

Tekstbetraktning for fjerde søndag i åpenbaringstiden, 29. januar 2023

Bibeltekst: Luk 18, 35 - 43:
«Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud».
Slik lyder Herrens ord!

Jesus i Jeriko!
Slik jeg leser evangeliene var Jeriko en by som Jesus bare besøkte én gang, men samtidig var dette et besøk som har satt flere spor etter seg i evangeliene.
Ja, det var nesten ikke et besøk en gang; det var en gjennomreise.

Her møtte Jesus tolleren Sakkeus og her møtte han mannen fra vår tekst.Hos Markus blir han kalt Bartumeus.
Og senere på dagen møtte han to andre menn som også var blinde, og som han helbredet.

Jeriko var en gammel by alt på Jesu tid; kanskje var det verdens eldste.
Det er fra den vi har fortellingen om «Jerikos murer» fra Josvas bok.
Det er en av de få byene som er nevnt i en av Jesu lignelser: Det skjer i lignelsen om den barmhjertige samaritan: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko».
Jesus kom altså til Jeriko én gang.

Når Bartimeus ropte etter ham, og stanset Jesus opp og spurte: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Det samme spurte han de to andre blinde som han traff senere på dagen.
Bartimeus svarte: «Herre, la meg få synet igjen!»
Han måtte altså ha hatt syn engang.
De andre to formulerte seg annerledes: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»

I år er det 100 år siden countrysangeren Hank Williams ble født (bildet).
Han vokste opp med gospelmusikk og kristne sanger, og skrev også selv mange slike.
Den mest kjente skrev han som 25-åring: «I saw the Light»- Jeg fikk se lyset.
Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt det mange av oss har hørt andre avlegge, eller kanskje har avlagt selv: «Jeg hadde ikke noe mål med livet, det var fylt av synd, og jeg ville ikke ha noe med Frelseren å gjøre».
I ett av versene sammenlikner sangeren seg med nettopp den blinde Bartimeus, han som levde alene i mørket, men så ga Jesus ham synet. – «I saw the light»!
En av lesetekstene denne søndagen er Salme 146.
I vers 8 leser vi: «Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp».
Vi får se lyset!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Jesus talte – mennesker handlet – Gud velsignet

Tekstbetraktning for tredje søndag i Åpenbaringstiden, 22. januar, 2023
Prekentekst: Joh 2, 1-11

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt.
Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.»
«Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.»
Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker.
«Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen.
«Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin.
Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det.
Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Slik lyder Herrens ord!

Her fortelles det første gang Jesus gjorde et mirakel.
Fortellingen er annerledes enn de andre fortellingene vi har om Jesu mirakler.
Vi er i et bryllup.
Et bryllup i Midtøsten den gang var noe som kunne vare i flere dager der folk kom og gikk hele tiden.
Her slapp man opp for vin, men Jesus løste problemet ved å gjøre vann om til vin.

Det er hele fortellingen.
Den skiller seg ut fra de andre fortellingene vi har om Jesu mirakler, enten han ga mat til tusenvis, helbredet syke, vekket opp døde eller temmet naturkreftene.
Jeg synes ikke dette er en tekst det er så lett å komme til rette med.
Det er fristende å ty til en «det beste til slutt»-avrunding; kjøkemesterens ord om at den beste vinen har vi til gode.
Men er det dette teksten handler om?
Andre har stanset opp for hvor pinlig det var for verten at man slapp opp for vin, men heldigvis var Jesus der og ordnet opp.
«Kom til Jesus med dine problemer» - og det kan vi, men er det dette teksten handler om?

Evangelisten oppsummerer teksten slik: «Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet og hans disipler trodde på ham».
Jesus ville vise noe med dette, og de han ville vise det til var disiplene, ikke brudeparet, kjøkemesteren eller gjestene.
Det er ikke sikkert noen av disse fikk med seg hva som hadde skjedd.
Men disiplene fikk det med seg, og de husket det.

Som kristne er det tre ting vi kan lære av denne fortellingen.
Det første er knyttet til Jesu ord, slik Maria pekte på: «Det han sier, skal dere gjøre».
Det andre er den handlingen man utfører når man gjør det Jesus sier vi skal gjøre. I dette tilfellet: Å fylle karene med vann.
Det tredje er å tro at Gud gjør noe når vi adlyder hans ord og befaling. Når vannet ble vin skjedde det en skapelseshandling, og den var det Gud selv som utførte.
Jesus talte – mennesker handlet – Gud velsignet.
Slik tror jeg denne fortellingen kan oppsummeres.
Slik viste Jesus sin herlighet.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Et banner

Etter at Israels folk hadde vunnet en seier under vandringen fra Egypt leser vi at Moses bygde et alter og erklærte: «Herren er mitt banner» (2 Mos 17, 15).

Begrepet «banner» kjenner vi fra ulike sammenhenger, selv om vi kanskje like gjerne sier «fane», «flagg» eller «merke».
Organisasjoner som speiderbevegelsen, Frelsesarmeen og de ulike organisasjonene innen fagbevegelsen har alle sine banner eller faner.
I kjærlighetsdiktet «Høysangen» sier «Hun» om sin elskede: «Hans banner over meg er kjærlighet» (2, 3 – overs. 1985).
Mange generasjoner unge kristne i Norge har vært med og sunget på en sang der det heter «Still deg under fanen, du Guds unge hær/Fold da korsets merke ut».
Mange kjenner begeistring ved tanken å kunne følge en fane.
Da er det viktig at man velger sin fane med omhu.
Mange vil anbefale at man velger korsets banner, og følger ham som hang på korset.

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

Jesus, Johannes og røsten fra himmelen

Tekstbetraktning for andre søndag i åpenbaringstiden, 15. januar 2023

Prekentekst: Matt 3, 13-17:
Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.»
Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Slik lyder Herrens ord!

Hvorfor lot Jesus seg døpe av Johannes?
Johannes selv var den første som stilte seg dette spørsmålet.
Til de som fulgte ham, hadde han sagt: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd» (Mark 1, 7-8).
Og nå sto han her og ville bli døpt av Johannes, han også!
Men Jesus sa at det skulle skje slik, og da gjorde Johannes som Jesus sa.
Jeg leser denne teksten slik at Jesus på den måten ga sin anerkjennelse til det arbeidet Johannes hadde gjort, og til hans forkynnelse og praksis.
Da dåpshandlingen var gjennomført ga også Faderen i himmelen sin godkjennelse av det Johannes hadde gjort.
Forløperen hadde fullført sitt oppdrag. Frelseren var kommet.
Hva tenkte mennesket Johannes om dette?
Selv sa han: «Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3, 29-30).
Vi hører ikke så mye mer om Døperen Johannes etter dette.
Da han ble kastet i fengsel av Herodes ble han fylt av tvil.
Da sendte han bud til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jesus svarte: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 3-5).

Tre ganger leser vi i evangeliene at det lød en røst fra himmelen.
Første gang var da Jesus ble døpt av Johannes.
Jeg tror Johannes kjente igjen den røsten da han fikk Jesu svar der i fengslet.
Vi kan med frimodighet tro at Gud fortsatt taler til de troende.
«Slik lyder Herrens ord» sier man i kirken når bibeltekst er lest.
Da er det røsten fra himmelen som lyder.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Renslighet

Vi er blitt vant til at det alle steder der mange samles står dispensere der man kan ta noen dråper med desinfiserende væske på hendene og slik at de blir rene.

Håndhygiene og renslighet er viktig for folkehelsen.
Å vaske hendene før man spiser er noe av det første vi lærer ungene våre, i tillegg til annen renslighet.
Bibelen sier mye om renslighet også i åndelig forstand.
Renslighet for kroppen blir det bilde på renslighet i hjertet.
Bibelen har tekster om rene lepper og rene hjerter, i tillegg til rene hender.
I Jobs bok heter det: «Han berger den som er fri for skyld; har du rene hender, blir du berget» (Job 22, 30).
Jakob skriver i sitt brev: «Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn» (4, 8)!
Og Jesus sa til disiplene at de alt var rene på grunn av de ord han hadde sagt til dem (Joh 15, 3).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tre små bokstaver

«Men gi meg tre bokstaver som står i evighet», heter det i en vemodig sangtekst av forfatteren Jo Nesbø.

Teksten handler om en som er blitt sviktet av en kvinne som har fått navnet sitt tatovert på armen hans.
Nå vil han ha erstattet det navnet med bare ett ord, og de tre bokstavene han vil ha tatovert inn på armen sin er de som utgjør ordet «håp».
Mye kan sies med tre små bokstaver.
Vi kjenner forkortelser som «mvh», «LOL» og «OMG».
Men finnes også tre små bokstaver som gir mening, slik de står.
Det gjelder ord som «håp» eller «tro».
I den bibelteksten som kalles «kjærlighetens høysang» finner man begge disse, sammen med et tredje: «Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet» (1 Kor 13, 13).
«Tro» og «håp» - tre små bokstaver som står i evighet.
Det gjør også et tredje ord som også består av tre små bokstaver: «Gud».
«Gud» - «håp» - «tro».
Små bokstaver, men store ord!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kollekten

Det var annonsert en konsert i et kristent lokale.

En kvinne hadde tenkt seg dit, men da hun ble avkrevd entré ved inngangen, sa hun: – Jeg trodde det bare var kollekt i kveld, så jeg tok ikke med meg noen penger, jeg. (Det bør vel nevnes at dette var før vippsens tid).
Det verserer mange kollekthistorier i kristen-Norge.
Noen av dem er oppriktig morsomme, andre har nok en bismak. Som den om presten som ba menigheten sin legge noe annet i kollektkurven enn det de pleide – han hadde nok knapper nå.

Tar vi Bibelen på alvor, er ikke dette med å gi til menigheten – kollekt eller på andre måter – noe man bare kan fleipe vekk.
I Moseloven ble tienden beskrevet som «den hellige gave som israelittene kommer til Herren med» (4 Mos 18, 24).
I evangeliene og brevene blir ikke denne andelen definert på samme måte, men her er det å gi omtalt som en forrett, ikke plikt: «Gud elsker en glad giver» (2 Kor 9, 7).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds kreative mangfold

Hvert år ser vi hvordan Guds kreative mangfold bokstavelig talt blomstrer opp og brer seg ut.

I planteriket ser vi det, men også i dyreriket.
Trærne produserer både nøtter og frø, men relativt lite av dette blir til nye planter og trær.
Fisker, skilpadder og andre krypdyr produserer mengder med egg, men bare noen få av dem vokser opp og blir voksne.
Det samme kan sies om himmelrommet.
Bare i vårt eget solsystem finner vi åtte planeter, i tillegg til dvergplaneter, måner og asteroider.
Men det er bare på vår planet – jorda – det finnes liv.
I tillegg finnes det en rekke andre solsystemer med tilsvarende mangfold.
Både i Sci-fi-litteraturen og filosofien har dette vært en gjenganger: Finnes det liv på andre planeter, i andre solsystemer?
Har syndefallet skjedd der også?
Det vet vi ikke noe om.
Men vi vet med den vise kong Salomo: «Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg» (1 Kong 8, 27).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Smake på kraften

Forberedelsene til julemiddagen var i gang. Det sto ribbe på menyen og for at sausen skulle bli god, måtte kokken «smake på kraften».

Ordet «kraft» har mange valører.
Man snakker om elektrisk kraft og muskelkraft, gjennomslagskraft, intellektuell kraft og man bruker ordet i forbindelse med matlaging.
De av oss som en gang ble fanget inn av Star Wars-universet husker hvor viktig «kraften» - The Force – var i fortellingen.
Også i kristentroen er kraft et viktig begrep.
Paulus fikk høre fra Herren: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (2 Kor 12,9).
Han gir også dette vitnesbyrdet om det å ha kommet til tro: «Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse» (Fil 3.10).
Når det gjelder det å smake, gir salmisten oss dette rådet: «Smak og se at Herren er god» (Salme 34, 9).
Det er i bønn, bibellesning eller i gudstjenestefellesskapet at vi kan smake på kraften.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gode naboer

Naboskap kan være så mange ting.

Det finnes gode naboer og dårlige naboer.
Noen naboer omgås man ofte, andre er man bare på nikk med.
I den svenske byen Lidköping er lokalene til Frelsesarmeen og Jehovas Vitner naboer; de ligger vegg-i-vegg med hverandre.
Jeg vet ikke hvordan det naboskapet fungerer, men trolig finner de ut av de vanlige nabo-sakene, som snømåking, feiing av fortau, vedlikehold av gjerder og slikt.
I engelske bibelutgaver bruker man gjerne ordet «neighbour», eller «nabo» i tekster der norske bibelutgaver gjerne bruker det mer diffuse ordet «neste».
«Vær mot din nabo slik du vil din nabo skal være mot deg» er et utsagn Jesus godt kunne kommet med.
En forkynner skal ha sagt: - Jesus ber oss elske vår neste, men sier ikke at vi skal like ham eller være enig med ham.
Kanskje er det slik de finner ut av det med hverandre, naboene i Lidköping?

Publisert som «Dagensandakt» på KPK
Bildet viser naboene i Lidköping, scannet fra en artikkel jeg skrev i Krigsropet på slutten av 1980-tallet

«Fra Østen kom de konger tre»

Tekstbetraktning for Kristi åpenbaringsdag, 8. januar 2023
Prekentekst: Matt 2, 1-11:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten: «Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.»
Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

Slik lyder Herrens ord!

I jula synger vi at «Fra Østen kom de konger tre».
«Helligtrekongersdag» var den siste dagen i julefeiringen; «13. dag jul».
Vismennene vi leser om i bibelteksten kalles «de hellige tre konger», men vi vet verken om de var hellige, tre eller konger. Konge-tradisjonen dukket opp på 200-tallet, og var en etablert sannhet fra 500-tallet, sammen med navnene Kaspar, Melchior og Baltasar.
Slik teksten er plassert i kirkeåret, får man lett inntrykk av at vismennenes besøk skjedde i en slags hektisk julestri for Maria og Josef, med hyrdebesøk, omskjærelse og altså storbesøk av vismennene.
I mye av kirkekunsten er besøket av de vise menn plassert i stallen, men i virkeligheten skjedde det mye senere.
Den lille familien bodde ikke lenger i stallen.
Mange av dem som hadde kommet til Betlehem for å la seg innskrive hadde reist hjem igjen. Men Maria og Josef må ha bestemt seg for å bli i Betlehem inn til videre, og den lille familien fikk et annet husvære.
Hit kom vismennene og her ga de gavene sine.
Så er det en skurk som lurer i kulissene: Kong Herodes!
Som så mange herskere med svakt mandat var også han redd for sin makt.
I dagens tekst har han ikke kastet masken helt, men i fortellingen om barnemordene i Betlehem viser han sitt sanne jeg.
Han kunne vært husket for andre ting.
Det var Herodes som startet med å bygge opp igjen tempelet i Jerusalem etter å ha lagt i ruiner i flere hundre år. Men maktbegjæret overtok og det er grusomhetene hans som definerer minnet om ham.
Vismennene gjorde sikkert klokt i å velge en annen vei hjem!
I mange menigheter fokuseres det på misjon denne søndagen.
Vismennene fra øst blir representanter for alle folkeslag som evangeliet er for; stjernen et symbol på det lys som Jesus er.
Derfor kan vi synge:
«Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill
er hans guddomsord, det klare
som han lot oss åpenbare
for å lyse for vår fot».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK