«Skalkefest»

Da jeg var ung hendte det at man ble innbudt til «skalkefest».

Det kunne være etter et konfirmasjonsselskap eller noe liknende, og så kunne/skulle de innbudte ta for seg av restene – skalkene.
Nå om dagen innbyr jeg regelmessig småfuglene i mitt nærområde til «skalkefest».
I forståelse med den lokale kjøpmann tar jeg med meg skalker og annet som blir igjen i butikkens brødskjæremaskin.
Det kan være mye og fuglene lar brødrestene gå unna.
I evangeliene leser vi to ganger om at Jesus mettet store folkemengder med forholdsvis små mengder mat.
Det dreide seg om tusenvis begge gangene.
Etter at folket hadde gått, gikk disiplene rundt og samlet opp restene.
Det var i mengder.
Hva kan vi så lære av «Jesu skalkefester»?
På det jordnære planet kan vi lære noe om at vi ikke skal sløse med maten.
På det åndelige planet kan vi lære noe om Guds rikdom og hans vedvarende vilje til å velsigne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bruksendring

Det er ikke så uvanlig at bygg som i utgangspunktet var tenkt til en type bruk blir solgt eller overdratt til noen som vil bruke det til noe helt annet.

Under et besøk til en skotsk by for noen år siden så jeg gamle kirker som var blitt både restauranter, bokhandlere og vandrerhjem.
Også her på berget hender det at det som tidligere var bygget som gudshus blir noe annet. Noen gang fordi en annen kristen retning overtar bygget, andre ganger blir det brukt til noe helt annet.
I området der jeg bor er et bedehus nylig blitt til treningsstudio.
Men endringene kan også gå motsatt vei.
Det har hendt at danselokaler blir gudshus, for eksempel.
Frelsesarmeen i Trondheim holder til i et bygg som opprinnelig var jernbanestasjon. Som søndagsskolelærer har jeg vært med og sunget om «himmelekspressen» som er klar til avgang.
Likevel er det godt å vite at Gud «bor ikke i templer reist av menneskehender» (Apg 17, 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Illustrasjon: Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad - «Arken» ble det kalt - var opprinnelig et danselokale. Menigheten var i drift i 100 år, fra 1910 til 2010. (Foto: NPE).

Skurken

En prest ble intervjuet om påske og fenomenet «påskekrim».

– Og hvem er skurken i den bibelske påskefortellingen, spurte journalisten.
– Det er meg, det, svarte presten.
Bibelen forteller om kong David som tok seg til rette på en måte som han hadde makt til å gjøre, men som likevel var galt.
Profeten Natan fortalte ham en liknelse om en rik mann som også hadde tatt seg til rette, og kongens vrede ble tent.
– Den mannen skal dø, befalte han, og profeten satte inn støtet: – Du er den mannen, sa han (2 Sam 12, 7).
Det er lett å ha sterke meninger om urett begått av andre og kanskje helst langt unna oss.
I Guds øyne kan man ikke distansere seg på den måten.
En kristen ble spurt om han ikke syntes det var underlig at Gud kunne elske mennesker som Hitler og Stalin.
– Jeg synes det er enda underligere at han elsker meg, svarte den kristne.
Han hadde forstått hvem skurken var.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hva er sannhet?

– Hva er sannhet?
Slik spurte den mektige romeren, der han sto ansikt til ansikt med fangen som sa han var kommet for å vitne om «sannheten» (Joh 18, 38).
Mange har lurt på hvordan tonefallet og kroppsspråket til Pilatus var i det øyeblikket.
Et skuldertrekk?
Han kom fra en pluralistisk kultur med mange «sannheter».
Men denne Jesus vitnet altså om Sannheten med stor s og i bestemt form?

Sannheten kan være relativ noen ganger.
To personer opplever en situasjon helt ulikt.
Hvilken opplevelse er «sann»?

I den offentlige debatt brukes uttrykket «fake news» stadig oftere.
Noen snakker om det som «er sant for meg».

Jesus sa om seg selv at han er «veien, sannheten og livet» (Joh 14, 6) – alt i bestemt form entall.
Som kristne tror vi på det.
Det betyr ikke at vi tror helt likt og på samme måte, men vi tror på den samme.
Vi tror på Jesus.
Han døde for våre synder.
Det er sannheten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gull, røkelse og myrra

Tekstbetraktning for første søndag i advent, 27. november 2022
Prekentekst: Matt 2, 1-11

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.

Slik lyder Herrens ord!

I to av evangeliene møter vi mennesker som fikk vite om Jesu fødsel.
Matteus forteller om vismennene fra Østen; Lukas om gjeterne på marken.
Vismennene så en stjerne, gjeterne fikk englebesøk.
Det er kun Matteus som forteller om vismennene, og kun Lukas om gjeterne.
Slik nådde budet om Frelserens fødsel alle samfunnsklasser: Hverdagsmenneskene i deres arbeid, men også samfunnets elite.
Stjernetyderne fra øst hadde med gaver: Gull, røkelse og myrra.
Alf Prøysen antyder i julekveldsvisa at gjeterne hadde med seg «lamunger».
Denne teksten handler om vismennene; vi ser på deres gaver.

Gullet sier noe om rikdom.
Som kristne sier vi ofte at vi har vår rikdom i Gud.
«Gud være takk for sin rike gave», skriver Paulus.
Også andre bibeltekster taler om rikdom, og i sangskatten finner vi det samme motivet.

Røkelsen er et symbol på vellukt.
Jeg synes ikke røkelse er en spesielt god lukt.
Historisk hadde den blant annet som oppgave å «kvele» lukten av forråtnelse og søppel. Renovasjonsnivået har ikke alltid vært som nå.
Paulus skriver om de kristne som «en Kristi vellukt», «en duft av liv til liv» (2 Kor 2, 14-16).

Den siste gaven var myrra.
Det er en salve.
Ikke en sårsalve, men en hederssalve.
Vi leser om kong David at han ble salvet til konge over Israel av profeten Samuel.
Salven var et symbol på at Guds velsignelse var utøst over kongen.
Den var et symbol på Den Hellige Ånd.
Denne salven er også Guds gave til oss.
Gud har gitt oss Den Hellige Ånds gave gjennom troen på Jesus Kristus.

Jeg håper vi alle skal få gode gaver til jul, og være i stand til å gi gaver også.
Noen gaver har vi alt fått.
Vismennenes gaver minner oss om Guds rikdom, kallet til tjeneste og den utrustning Gud vil gi.
Det er gaver vi kan ta imot, eller forkaste.
Valget er opp til oss.
Velsignet advent!

Publisert som «søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

«Helt vanlig»

Fra en gammel episode av serien om kriminalinspektør Morse husker jeg denne replikkvekslingen der sjefen spør: - Er du katolikk, Lewis?

Nei, Lewis er ikke katolikk, og sjefen spør mer: - Hva er du da?
- Helt vanlig, sir.
«Helt vanlig» i britisk Morse-sammenheng ville vel si at Lewis tilhørte den anglikanske kirken.
I Norge ville det vel betydd at man står i det mange ennå kaller «statskirken», den evangelisk-lutherske.
Det finnes mange utgaver av kirkelig tilknytning i Norge.
«Pinsevenner, påskevenner, indre misjon», som det vel heter i en litt selvironisk vise av Bjarte Leithaug.
Betegnelsene, lokalene og ritualene kan variere.
Det er nyanser i teologien også.
Noen legger mer vekt på enkelte ting enn andre.
Men kjernen er alltid den samme: Troen på Jesus Kristus som verdens frelser.
Hva slags kristen er jeg?
En helt vanlig, en.
En som tror på Jesus.
Det er dét som er kristendom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Pass på hjertet»

En bedriftsleder som var kjent som en hard negl og tøff sjef ble lagt inn på sykehus.

Det var visst noe med hjertet, fikk de ansatte vite. «Fant de et?» spurte en av dem.
Det er en krass replikk, og forhåpentligvis urettferdig.
Men hjertet brukes som bilde på mange av de erfaringer vi gjør som mennesker.
Rent fysisk er hjertet en knyttnevestor muskel som sitter omtrent midt i brystkassa, men det er den som sørger for at blodet pumpes rundt og holder oss i live.
Det kan utsettes for mange påkjenninger, så som stress, hardt fysisk arbeid, slitasje eller sterke, følelsesmessige påkjenninger: «Hjertet brast».
Oppfordringen «Pass på hjertet» er ofte både klok og påkrevet.
I Nettbibelen får du mer enn tusen treff på ordet «hjerte».
Det mest kjente er nok dette: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr. 4, 23).
Så pass på hjertet, både i kroppen og i troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Oljerikdom

«Oljerikdom» er et ord som er kommet inn i det norske språket de siste 50 årene.

Det samme gjelder andre ord med «olje» i seg: Oljefond, oljemillioner, oljepengebruk.
Man kan få mye språklig kreativitet ut av fenomenet olje.
I det praktiske liv er olje både en energikilde, en matingrediens og et smøremiddel.
Fra min barndom husker jeg uttrykket «et olja lyn» når noe enten skjedde raskt eller skulle skje raskt.
Olje er også et bibelsk begrep.
De nesten 500 treff man får på ordet i nettbibelen dekker både likt og ulikt.
Olje var viktig i matlagingen, men ble også brukt liturgisk.
Det ble brukt i offerhandlinger og til å salve både konger og profeter.
I kirken har man brukt olje i forbønnshandlinger og det ble brukt som brensel.
I kristen språkbruk brukes olje som bilde på Den Hellige Ånd.
Også for den troende er «oljerikdom» et ord med mange betydninger og et rikt innhold.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Være blind eller bare lukke øynene?

Tekstbetraktning for Domssøndagen/Kristi kongedag, 20. november 2022

Prekentekst: Joh 9, 39 - 41

«Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående».
Slik lyder Herrens ord!

Denne søndagen kalles både «domssøndagen» og «Kristi kongedag».
Prekenteksten handler om dom, mens fortellingsteksten handler om Jesus som konge. Den er fra Jesu samtale med Pilatus, der han spør Jesus om det er slik at han faktisk er konge? Jovisst, svarer Jesus, «men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18, 36).

De strenge ordene fra Jesus i dagens prekentekst kommer i forlengelsen av fortellingen om Jesu møte med en mann som var født blind.
Han ble helbredet av Jesus, men fordi dette skjedde på en sabbat ble både Jesus og han som var blitt helbredet kritisert av fariseerne.
Det er nesten så man får inntrykk av at fariseerne var mer opptatt av å finne noe å «ta» Jesus på, enn å anerkjenne at Jesus er sendt av Gud for å være menneskenes frelser.
Den blindfødte selv gikk ikke inn i denne konflikten.
Han visste godt at han ikke ville kunne vinne noen debatt med fariseerne.
Derfor nøyde han seg med å si hva han hadde opplevd: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg» (v. 25).
Salmen «Amazing Grace» gir oss et ekko av dette vitnesbyrdet.
Her sier salmedikteren at en gang var han fortapt, men nå er han frelst; «jeg var blind, men nå jeg ser».
Den mest kjente av Hank Williams sine sanger sier det samme.
Etter å ha snublet i mørket skjedde det noe: «I saw the Light».

Den dom som Jesus snakker om i dagens tekst rammer de som ikke vil tro på ham.
Den konkrete adressen er fariseerne og deres sarkastiske kommentar om det var de som var blinde?
Fariseerne var stolte over sine kunnskaper.
Men selv om de visste hva som ville kjennetegne Messias når han kom, ville de ikke godta det, selv når det skjedde rett foran øynene deres.
Det er blindhet, sier Jesus: Å lukke øynene for hvem han er og hva han gjør.
Å være seende derimot handler om å tro på Jesus.
Slik kan vi gå inn i adventstiden.

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

Videreføre kunnskap

Mange gamle ferdigheter er i ferd med å gå i glemmeboka. Hvor mange vet hva en bøkker drev med, for eksempel?

Når slike tradisjoner overlever, er det fordi det finnes ildsjeler som lærer det videre til nye generasjoner.
I dyrenes verden ser vi det samme fenomenet: Løver og andre lærer jakt av sine mødre.
Noe er instinkt, men det er ikke nok.
I gammeltestamentlig tid var det slik kunnskapen om Guds vei med folket ble brakt videre.
I 5. Mos. 6 og Josva 4 kan vi lese hvordan familiefedrene ble formant om hva de skulle svare når barna deres ville vite opprinnelsen til ulike skikker.
En sang som «Ingen bok er meg så kjær» er forankret i den samme erkjennelsen: At det er kunnskaper som må føres videre fra generasjon til generasjon.
Det kan handle om ferdigheter som strikking og veving, eller det kan handle om verdier; som de man finner i mors og fars bibel.
(PS. En bøkker er for øvrig en som lager tønner.)

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelspråket

Hver gang det kommer en ny bibeloversettelse, blir det diskusjoner om ordvalg og begreper.

Noen savner man, andre synes man det er greit blir borte.
Som ung kristen og forkynner hadde jeg stort utbytte av å lese ulike oversettelser, både på norsk og andre språk.
En av de første gangene jeg gjorde en slik erfaring, var da jeg leste lignelsen om den fortapte sønn i «New English Bible» tidlig på 1970-tallet.
Her har det hett at sønnen «kom til seg selv» før han vendte nesa hjemover (Luk 15, 17).
Men i den engelske utgaven het det at sønnen «tok til vettet» (came to his senses).
Er det noe forskjell på å «komme til seg selv» eller «ta til vettet»?
Kanskje ikke, men som en ung predikant tenkte jeg at varianten med vettet kommuniserte bedre med moderne mennesker enn den andre.
Bibelspråket behøver ikke å være tungt og stivt.
Iblant er det folkelige like effektivt.
Som det å ta til vettet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kull og diamanter - sandkorn og perler

Artisten Johnny Cash var opptatt av at minst hver tiende sang han framførte skulle ha et kristent budskap.

Det samme gjaldt for de sangene han skrev selv.
I en av dem heter det, oversatt til norsk: «Jeg er bare et stykke kull, men en dag skal jeg bli en diamant».
Bildet er hentet fra naturvitenskapen.
En diamant er det hardeste av alle naturlige mineraler.
Diamanten oppstår når kull har vært under et enormt press.
Med en diamant kan man skjære i glass.
Ordet «diamant» kommer fra et gresk ord som betyr «uknuselig».
De fleste av oss forbinder nok diamanter med kostbare smykker.
Det samme gjelder et annet naturfenomen: Perler.
De oppstår når eksempelvis et sandkorn kommer inn i en musling.
For å beskytte seg, utskiller muslingen et stoff som legger seg rundt sandkornet.
Slik dannes det en perle.
Vi synger om «Perleporten» - Bibelen sier det skal det være 12 slike i himmelen (Åp 21, 21).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK