Kvinnen i templet

Søndagsbetraktning for romjulssøndagen 27. desember 2020

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem (Luk 2, 36 - 38).

Anna Fanuelsdatter var en i den gruppen som ble kalt «de stille i landet».
De var ikke mange og det var ikke noen organisert gruppe.
Kanskje visste de ikke om hverandre heller?
De ble liksom ikke regnet med. David sier noe om hvordan de ble vurdert i en av sine salmer: «For de taler ikke vennlig, men tenker ut svikefulle planer mot de stille i landet» (35, 20).
Det er den eneste gangen det uttrykket brukes i Bibelen.
Hvem var de, det være seg på Davids tid og på den tida da Jesus ble født?
De var et uformelt fellesskap som hadde dette til felles: De ventet på Messias.
Hvem var blant disse stille?
Man har tenkt at foreldrene til Døperen Johannes hørte med til denne gruppen.
Man har også tenkt at Josef og Maria gjorde det.
Og så disse to som dukket opp i templet da Jesus ble båret inn i det: Gamle Simon og gamle Anna.
Simon som hadde fått et løfte om at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens salvede, og så Anna som «forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag».
Visste de om hverandre?
Visste de på forhånd at «i dag skjer det»; «i dag viser han seg»?
Vi aner bare noen få av hvem «de stille i landet» var, men de må ha vært flere. Gamle Anna ble en budbærer for denne gruppen; Lukas forteller at «hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem».
Men Anna var noe mer enn en from, gammel kvinne som brukte all sin tid i bønn. Hun var en profet, forteller Lukas.
Både i det gamle og det nye testamente kan vi lese om kvinnelige profeter.
Anna var ikke en profet som sto fram i store forsamlinger, som refset folket og utfordret myndighetene. Hun levde i bønn, i en dialog med Herren, helt til den dagen hun fikk beskjed: - Nå, Anna! Nå er det du som skal vite! Dette barnet er han som er utvalgt til å være verdens Frelser.
Og kvinnen i templet utførte sitt oppdrag!

Publisert som Søndagspreken i KPK

Tilfluktsstedet

En liten familie var på vandring. Kanskje var de på flukt også? Men ingen hadde plass til dem noe sted.

Den unge kona skulle straks føde, men både hjerterom og husrom var like lukket.
Til slutt fant de en garasje.
Den var ikke tom, men det var plass til dem.
Det var ly og litt varme.
De tok inn der, og der ble barnet født.

Faren fikk laget en slags seng av en kasse som sto der.
Han fylte den med litt treull og filler som han fant, og tok av seg t-skjorta si.
Den brukte han som laken.
Kona tok sjalet sitt og svøpte barnet inn i det.

Ville julefortellingen sett omtrent slik ut dersom det var i dag Jesus var blitt født, og ikke for to tusen år siden?
Den gang var nok dette bare en fødsel blant mange andre, kanskje den samme natta.
Kanskje i samme byen.
De fikk ikke noe tilfluktssted, men måtte greie seg med det de fant.
Litt husly.
Litt varme.
Bruke det de fant, som så mange må.
Også denne julehelgen.

Denne julebetraktningen står i andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag 2020)

Bortkastede bønner?

Den danske damen var opptatt av at man ikke kokte mer kaffe enn man skulle drikke.

Overflødig kaffe var «spildte bønner», som hun uttrykte det – bortkastede kaffebønner.
Uttrykket har festet seg, og blitt som en liten preken.
Finnes det noe slikt som «bortkastede bønner» i kristenlivet?
Kan man «sløse» med bønner i religiøse forstand?
Problemstillingen er krevende.
Mange kristne har opplevd å be, men ikke få svar.
Er bønnen dermed bortkastet?
Jakob skriver om de som ber, men ikke får, fordi de ber galt – fordi «dere vil sløse det bort i nytelser» (Jak 4, 3).
Betyr det at alle bønner som ikke blir oppfylt er «gale»?
Selvsagt ikke!
Frelsesoffiseren August Storm satte ord på dette:
«Takk for hva du åpenbarte
takk for hva jeg ei forstår.
Takk for bønn som du besvarte
takk for hva jeg ikke får».

Bønn er aldri bortkastet.
Men noen ganger er Guds svar et kjærlig «nei».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Godt eller sunt?

Det var ikke mulig å få fem-åringen til å ta tran.

Smaken ga ham brekninger. Det hjalp ikke at de voksne prøvde å forklare ham at tran var sunt.
Så bestemte mor seg for å prøve noe annet: Hun ga ham Sana-Sol.
Det falt i smak.
Men fem-åringen fikk en utfordring: Kunne noe som var så godt også være sunt?

Mange har nok fått med seg en følelse fra barndom, oppvekst og miljø at det er en motsetning mellom det som er godt eller moro, ikke er helt sunt eller helt bra.
Mange har nok også fått med seg et inntrykk av at den slags er, om ikke syndig, så litt tvilsomt.

Da Gud hadde fullført skaperverket, kan vi lese i Bibelen: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1 Mos 1, 31).
Nå vet vi at det være både ting vi spiser og ting vi gjør som er skadelige, men la dette stå fast: Gud vil at vi skal ha det godt.
Gud vil at vi skal være lykkelige.
Godt og sunt hører sammen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et gyldig gavekort

Å skulle kjøpe en gave til en som «har alt» kan være krevende.

Noen gang kan man få råd fra en ektefelle eller andre i familien, men ofte må man bare finne ut av det selv. Da kan et gavekort fra en bokhandel, gullsmed eller blomsterbutikk være løsningen man tyr til.

Ofte blir slike gavekort liggende i en skuff, ei lommebok eller i ei jakkelomme.
De har en begrenset varighet, og år om annet forsvinner store verdier ut i intet fordi gavekortene ikke er blitt brukt. Det skal være snakk om milliard-verdier.

Hva kan man lære noe for sitt åndelige liv i slike fakta?
Kanskje dette: Det finnes store, ubrukte verdier i det som har med tro og bibelkunnskap å gjøre. Gjennom frelsesverket på Golgata har Jesus åpnet en vei inn i store verdier – kall det gjerne skatter! – som ikke kan måles i kroner og øre, men i et meningsfullt liv, fred med Gud og fred med seg selv.
Det gavekortet er alltid gyldig.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Itte no’ knussel»

Barbara Ring (bildet) har med sin klassiske fortelling om Marte Svennerud gitt språket to uttrykk som nesten er som ordtak å regne: «Je tek alle sju» og «Itte no’ knussel».

Det er fortellingen om en raus, myndig og velhavende dame «et sted i Norge» som gjerne stilte opp for de som var dårligere stilt.
Selv var hun enke og barnløs. I en tid der kvinner vanligvis hadde lite å si i samfunnets styre og stell, var Marte Svennerud en man lyttet til.
Fortellingen skal ikke gjentas her, men ordene hennes, som hun ofte brukte, tåler å bli referert: «Itte no’ knussel!»


Det er ord som Gud selv kunne sagt, dersom han brukte dialekt.
Apostelen Jakob skriver i sitt brev: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far» (1, 17).

Gud er ingen smålig eller gjerrig Gud.
Han er rik, men også raus.
Han «stiller opp», han viser omsorg og han gir sine barn rike gaver.
«Itte no’ knussel!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han som døper med ild

Søndagspreken for tredje søndag i advent, 13. desember 2020

«Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: «Vi har Abraham til far». For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»
Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.
Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem» (Luk 3, 7 – 18).

Det har i historiens løp ikke vært så uvanlig at markante skikkelser fikk et tilnavn.
Enten det gjelder konger, høvdinger eller andre framskutte posisjoner, koblet man gjerne et tilnavn til dem. «Olav den hellige», «Karl den store», «Ludvig den hellige» - dette var tilnavn som var ment som en heder.
Andre tilnavn var mer belastende. Tyskland hadde en konge på 900-tallet som gikk inn i historien som «Karl den enfoldige», for eksempel.

Også blant Jesu disipler var det noen med tilnavn. «Simon Seloten» og «Tomas Tvileren», bare for å nevne to.
Han som taler i denne teksten hadde også et tilnavn: Døperen Johannes.
I hans tjeneste var det å bli døpt i Jordan en symbolhandling som skulle vitne om at man ønsket å begynne på nytt.
Johannes-dåpen var ikke en kristen dåp.
Dette var Johannes selv klar og tydelig på i denne teksten – han virket jo også på en tid da man ikke kunne snakke om en kristen kirke ennå, eller kristen tro.
Apropos tilnavn: I Det gamle testamente var det i hvert fall en av profetene som har fått et slikt i etterkant: Profeten Elia kalles også «Ildprofeten», etter hendelsene på Karmel (se 1 Kong 18).
Der sto det en kamp mellom Guds ene profet på den ene siden og avguden Ba’al sin 450 på den andre. «Den som svarer med ild er Gud» slo profeten Elia fast (vers 24).
Døperen Johannes blir ofte sammenliknet med profeten Elia. Ordene fra Karmel om han som svarer med ild og ordene i denne teksten om han som døper med ild henger nøye sammen. Da Den hellige ånd kom til kirken på pinsedag var det i form av ild.

Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle fortelle hva som skjedde da han ble frelst, beskrev han det slik: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Han hadde møtt han som svarer med ild og blitt tatt imot av ham som døper med ild.
Adventstid er også pinsetid.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Å vente på Jesu gjenkomst

«Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Luk 21, 27-36).

Jeg kan ikke ha vært mer enn ni-ti år gammel. Den unge kvinnen som hadde ringt på døra vår ville selge meg et blad.
«Kommer Jesus igjen i 1975?» sto det over hele forsiden; på dette tidspunktet var det ennå lenge til 1975.
Jeg hadde bladet liggende lenge, men tror kanskje ikke det ble lest så mye i det.
Uansett: Jesus kom ikke tilbake i 1975.
Ikke da heller.

Den kristne kirke har alltid ventet på Jesu gjenkomst, og forventningen har vært store til at den skulle skje forholdsvis snart.
Apostlene trodde det skulle skje mens de ennå levde.
«Vi skal ikke alle sovne inn», skrev Paulus i sitt første brev til menigheten i Korint (15, 51).
Og i det første brevet til menigheten i Tessaloniki skriver han om sin egen generasjon: «Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer» (4, 15).

Uttrykket «Jesus kommer snart» har vært mye hørt og brukt blant kristne, også i vår egen tid. Som ung frelsesoffiser var det en som sa til meg, vedkommende var kanskje 15 år eldre enn meg: «Dette at Jesus kommer snart snakket man om i min ungdom også, men han har jo ikke kommet ennå».
Og det hadde vedkommende rett i.
For det at Jesus kommer snart er noe den kristne kirke trodd på, snakket om og ventet på i to tusen år. Så ordet «snart» må ha en helt annen betydning i det evighetsperspektivet som preger Guds rike enn i det mer begrensede perspektivet som preger våre liv, våre tanker og vår forståelse.

Mange har prøvd å regne ut dag og tid for Jesu gjenkomst. Det var vært som en føljetong i kirkehistorien. Egne kirkesamfunn er blitt til som følge av slike utregninger.

Jeg har nevnt året 1975 – jeg tror det var et par år tidligere jeg hadde en av de få – kanskje den eneste – opplevelsen av at jeg følte Herren snakket direkte til meg.
Det han sa, var dette: «Ikke tenk på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer».

Der har jeg vært siden den gang.


Publisert som «Søndagspreken» på KPK til 2. søndag i advent 2020