Å holde av en plass

Det gamle ekteparet skulle på møte. Som vanlig brukte hun litt mer tid enn han på å komme i orden, og han sa derfor: – Jeg går i forveien og holder av en plass.

Da hun kom ut, så hun at han hadde satt seg på en benk, og da hun snakket til ham, forsto hun at han ikke var mer. Han hadde gått i forveien, og resten av livet tenkte hun at det var for å holde av en plass til henne.
Kristne mennesker har tenkt mye ulikt om hvordan det blir i himmelen.
Vil vi kjenne hverandre igjen? Vil vi huske de tingene vi opplevde sammen?
Dette vet vi ikke noe om, og det er kanskje best slik.
Vi får ha det til gode. Men er det noe vi vet, er det at Jesus har gått i forveien og gjort ting klart for oss – han holder av en plass til oss.
Det kan vi lese i Joh 14. Og om vi ikke kjenner igjen hverandre, skal vi kjenne igjen Jesus – og han kjenner igjen oss.
Hver enkelt av dem han har holdt av plass til.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK - Bildet viser ekteparet June og Johnny Cash som i sangen «Far side banks of Jordan» sang om det å vente på hverandre

Velsignet hilsen

Når vi møter hverandre, skjer det stort sett med ord som «hei» eller «mor’n».

Sier vi «God dag» eller «God morgen» er vi straks over i det litt høytidelige og formelle.
Overgangen var stor da jeg som ung frelsesoffiser som til Island og daglig ble møtt med hilsenen «Komtu sæll og blessaður».
Oversatt til norsk blir det nærmest «Måtte du være salig og velsignet».
Kortversjonen er «komtu sæll» - der er også velsignelsen med.
Jeg har et sterkere forhold til det islandske språk enn det tyske, men har da fått med meg at «Grüss Gott» («Hils Gud») er en måte å hilse hverandre på der.
Kan vi lære noe av det?
At vi ikke bare møter hverandre med et litt slapt «hei», men med det beste vi kan tenke oss: Guds velsignelse?
Når Paulus avsluttet sine brever, var det ofte med til dels omfattende hilsener.
Bare i Romerbevet 16 er det 13 slike hilsener, gjerne med en velsignelse knyttet til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ventetid?

«Det er lang ventetid … ».

Meldingen er like kjedelig å høre enten den kommer fra en telefonsvarer, en høyttaler på en jernbanestasjon eller et offentlig kontor.
For de fleste av oss er «ventetid» et annet ord for «bortkastet tid».
Selv om man har en bok, en avis eller et håndarbeid innen rekkevidde, var det ikke slik man hadde tenkt å bruke de neste minuttene eller den neste timen.
Er det «ventetid» i Guds rike?
I en kjent sang heter det at «det er svar underveis (…), om det drøyer, det fram dog skal nå».
Kan vi kalle dette «saksbehandlingstid»?
Det er noe annet enn ventetid.
Selv i Guds rike kan det være «saksbehandlingstid», men ikke ventetid.
Job fikk høre: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!» (35, 14).
I en islandsk oversettelse heter det «saken er lagt fram for ham».
Gud hører bønn – svaret er underveis!
Det kommer fram i tide!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds spørsmål

Første gang vi leser i Bibelen at Gud stiller mennesket et spørsmål, er så å si umiddelbart etter syndefallet.

Fram til da hadde Gud vandret i hagen hver kveld sammen med menneskene, men denne kvelden hadde de gjemt seg.

Da leser vi at Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» (1 Mos 3, 9).
Etter dette måtte menneskene forlate hagen Gud hadde plassert dem i.
Neste gang vi leser at Gud stiller menneskene et spørsmål, er det neste generasjon han henvender seg til.
Kain har drept sin bror Abel, og Gud spør: «Hvor er din bror?» (1 Mos 4, 9).
Disse to spørsmålene er fremdeles like aktuelle i vårt forhold til Gud.
Gud spør fremdeles etter hver enkelt av oss, men han utfordrer oss også i vårt forhold til våre medmennesker.
Som mennesker er vi deler av et stort fellesskap.
Fordi vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, hører vi sammen; vi er i slekt. Vi har ansvar for hverandre – brødre og søstre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ulike oppgaver - samme oppdragsgiver

Det skal ha skjedd i den tiden da man ennå hadde belgtråkkere i norske kirker.

Deres oppgave var å sørge for at orgelpipene fikk luft slik at musikken kunne slippe ut når organisten spilte.
Etter en slik økt, skal en belgtråkker ha sagt til organisten: - I dag spilte vi bra!
Organisten ble litt fornærmet over dette og svarte: - Det var vel jeg som spilte bra!
Neste søndag var det ikke lyd i orgelet. Så tittet belgtråkkeren fram: - Jeg tenker vi sier vi, jeg, sa han.
Det er nok en anekdote, men poenget er viktig.
Paulus bruker det samme poenget i sitt første brev til menigheten i Korint: «Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme» (12, 5).
Det utdyper, ja utbroderer han grundig i det samme kapitlet.
Noen tjenester ses (og høres!) bedre enn andre, men det betyr ikke at de er mindre viktige.
Dette understreker Paulus i det samme kapitlet (se vers 22).
Slå det opp selv og les!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Valgresultatet

Det hadde vært valg i landet.

Samme uke var det møte på bedehuset, og noen stusset nok litt når møtelederen åpnet møtet med å spørre: «Er dere fornøyd med valgresultatet?» Det var vel ikke dette som var tema for møtet?
Undringen ble ikke mindre av at han fortsatte: «Jeg er veldig fornøyd med valgresultatet».
Når dette hadde fått synke inn, avrundet han: «Vet dere hvorfor? Fordi han valgte meg!»

Å bli en kristen omtales ofte som «å velge Jesus».
Det kan vi gjøre, men bare fordi han har valgt oss først.
Han sier det selv: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15, 16).
Jesus tvinger seg ikke på menneskene.
Det er helt frivillig om vi vil velge ham.
Og selv om hans valg av oss også kan sies å ha skjedd frivillig, er det samtidig dyrt kjøpt.
Prisen han betalte var den lidelse og død han bar for vår skyld.
Det valgte han fordi han valgte oss.
Fornøyd med valgresultatet?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Med Jesus som reisefølge

Den gamle frelsesoffiseren må kunne betegnes som «en brevskriver av Guds nåde».

Han hadde en omfattende korrespondanse med mange mennesker; brev der han fortalte løst og fast, men også utøvde sjelesorg.
Brevene hans sluttet alltid med det samme sitatet: «Med Jesus vil eg fara» - Elias Blix’ kjente og kjære salme.

Mot slutten av livet fikk strofen et annet innhold, i hvert fall i den gamle mannens hjerte.
Det ble mer «til Jesus vil eg fara».
Han ble det Skriften kaller «mett av dager».


Dersom noen yngre enn ham selv gikk bort, var han rent fortvilt: Nå måtte det da snart være hans tur!
Dagen kom, stille og uten verken sykdom eller lidelse.
Som den elsker av den nynorske salmeskatten som han var, skal man ikke se bort fra at Trygve Bjerkrheims ord beskrev situasjonen: «Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land».
Etter en lang reise med Jesus var han nå kommet fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Til bildet: «Den gamle frelsesoffiseren» som det henvises til, het Olav Loftesnes og var fra Sogndal (Foto: Privat)

«Han du elsker»

Jeg hadde holdt en kort andakt på et sykehus.

Etterpå kom en kvinne, en pårørende, bort og spurte om jeg kunne gjenta bibelverset jeg hadde lest.
Det var fra fortellingen om Lasarus i Betania, og meldingen Jesus fikk: «Herre, se, han som du elsker, er blitt syk» (Joh 11,3; overs. 1930).
Jeg gjentok bibelverset for henne.

Så ville hun vite hvor det sto.
Jeg sa det også, og hun noterte det ned.
Så gikk hun.

Til sin syke mann?
En syk venn eller slektning?


Det er lett å tenke at man er glemt av Gud, eller kanskje til og med forlatt av ham, dersom man rammes av sykdom.

Slik er det ikke. Marta og Maria, søstrene til Lasarus, gjorde det kristne fremdeles kan gjøre – og gjør! – når slikt skjer.
De sendte bud til Jesus, og det var den fortellingen som ga inspirasjon til sangen «Send bud på ham».
Jesus trenger ikke å bli minnet om at han elsker oss, men vi kan trenge å bli minnet om at han gjør det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Når ørene åpnes

Omgivelsene hadde klaget på at radio og fjernsyn blir satt stadig høyere, og ba meg få sjekket hørselen.

Det som trengtes, var en skikkelig skylling av ørene.
Plutselig hørtes alle lyder så mye bedre at det var øyeblikk da man savnet det å høre litt dårligere.
Hørsel er en av de viktige sansene Skaperen har utstyrt oss med.
Hørselen er viktig i all kommunikasjon mennesker mellom, og mellom Gud og mennesker.
I det gamle Israel ble døvhet og blindhet oppfattet som en Guds straff.
Jesus avviste denne måten å tenke på (se Joh 9, 1-3).
Det har vært perioder i kirkehistorien der døve ikke kunne bli døpt eller være prester fordi man mente de ikke kunne høre Guds ord.
Men Gud er ikke avhengig av de fysiske sansene for å få oss i tale.
Dette så profeten Jesaia: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vasse - vade - svømme

Det er flere måter å komme seg ut i vannet på når sommervarmen innbyr til et bad.

Man kan kaste seg ut i vannet – stupe.
Det krever at vannet er dypt nok.
Eller man kan ta det litt forsiktig.
Begynne inne ved land og så gå utover.
Først vasser du. Så må du vade og til slutt kan du – må du! – svømme.
Profeten Esekiel hadde en åpenbaring der han fikk se vannet strømme ut av templet i Jerusalem.
Det begynte pent og forsiktig.
Han som veiledet profeten målte opp først tusen alen – om lag 600 meter, og senere den samme lengden flere ganger.
Og profeten måtte først vasse, så vade og til slutt svømme (Esek 47).
Vannet sørget for at trær og grøde vokste fram og dyr og mennesker fikk drikke.
Vannet var – og er – en kilde til liv.
Slik også med oss.
Guds velsignelse er som en elv.
Vi kan vasse i den, vi kan vade i den og vi kan svømme i den.
«Guds bekk er full av vann» (Sal 65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ferskvare

I noen sammenhenger snakker man om å «leve på gamle velsignelser».

Både enkeltkristne og menigheter har ofte mye å se tilbake på som man kan glede seg over og takke Gud for, men Guds velsignelse er samtidig alltid ferskvare.
Da Israels folk vandret gjennom ørkenen for å komme fra Egypt til det lovede landet, hadde Gud sagt at han skulle sørge for det de trengte for hver dag.
Det gjorde han blant annet ved å gi dem manna.
Den lå på bakken hver morgen, slik at folket kunne samle det opp, legge det på krukker og ta det med seg.
Men de skulle aldri samle opp mer enn det de trengte for den ene dagen.
Mannaen skulle ikke hamstres eller spares på. Mannaen – beviset på Guds omsorg og velsignelse – var ferskvare.
Ble den lagret, ble den også ødelagt.
Kanskje var det dette som lå bak da frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrand skrev sangen «Guds nåde er hver morgen ny og døgnet rundt den varer»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK