Hvor gikk du, Demas?

I det bibelske persongalleri er Demas et navn som engasjerer mange.

Paulus nevner ham tre ganger.
To ganger som en medarbeider, men tredje gang heter det: «Demas forlot meg fordi han fikk den nåværende verden kjær» (2 Tim, 4,10).
Hva lå bak en slik melding?
Ble Demas frafallen?
Mange har ment det.
I boka «Pilgrims vandring» skildres han som en halvhjertet kristen som går en del av veien, men så snur.
Den svenske lyrikeren og frelsesoffiseren Eric Härninge skildrer ham som en som nå står utenfor det kristne fellesskapet, men ser inn og lengter tilbake.
Andre har tenkt at det var samarbeidet mellom Demas og Paulus som skar seg, og at Demas «fikk en annen jobb», som vi ville sagt i dag.
Det blir alltid et tomrom når noen forlater et kristent fellesskap, enten det er fordi de finner et annet fellesskap, eller de bryter fullstendig med det.
Som kristne må vi derfor ta vare på hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den smale vei

«Bedehussmauet» er en liten gatestubb i bydelen Sandviken i Bergen.

«Smau» er bergensk for «smug», og det er en del gater i den eldre bydelen som kalles så, og med rette.
«Bedehussmauet» har fått navnet sitt fordi det ligger et bedehus der, men navnet kan skape flere typer refleksjoner.
Mange mener å vite at det er «trangt» i bedehus-miljøene; lavt under taket og liten romslighet.
Isolert sett er en slik analyse verken sann eller usann; slik er det gjerne med analyser som ikke tar høyde for mangfold.
Det befinner seg mye livsglede rundt om i norske bedehus.
En annen refleksjon kan minne om Jesu egne ord, når han i Bergprekenen snakket om «den smale vei», som er den som fører til ham (Matt 7, 14).
Dette motivet har vært brukt både i sanger og fortellinger, som John Bunyans «Pilegrims vandring».
Lapp-Lisa sang slik: «Veien er smal, men bred nok for to, bred nok for Jesus og meg».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Glad kristen eller «gladkristen»?

Ordet «gladkristen» klinger ikke like godt i alles ører, mens ordene «glad kristen» stort sett oppfattes positivt.

«Gladkristen» oppfattes som overfladisk og lettvint, mens «glad kristen» har større tyngde.
Behøver det å være slik?
Er det noen motsetning mellom å være «gladkristen» og «glad kristen»?
Eller mellom å være en glad kristen og en alvorlig kristen, for den del?
Historien om gutten som trodde hesten var kristen fordi den hang med hodet, er nokså utbrukt, men inntrykket som historien bunner i finnes hos mange fremdeles.
Kanskje fordi de ikke kjenner noen glade kristne?
Søker du på ordet «glede» i en nettbibel, får du mange treff.
Jeg fikk 323 på mitt søk i bibel.no.
Det er flere enn på ordet «synd», for eksempel.
Paulus sitt «Vær alltid glade» er kanskje det mest kjente «gladord» i Bibelen (1 Tess 5, 16).
Med det ordet blir man både «gladkristen» og «glad kristen».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Betrodd evangeliet

Å bli «betrodd» noe, er et uttrykk for tillit.

I vår tid brukes ordet mest om det å dele en hemmelighet med noen; noe man ikke vil at andre skal få vite.
Men ordet betyr også at man har fått ansvaret for noe.
Man kan bli betrodd penger, dokumenter eller andre verdier.
Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki at Gud har «betrodd oss evangeliet» (1 Tess 2,4).
Det er ikke en betroelse som ikke skal fortelles videre; snarere tvert om: Det er en verdi som skal forvaltes, spres og gjøres kjent.
Å bli betrodd verdier, innebærer også at det kommer en dag da man skal svare regnskap for det man ble betrodd.
Jesu liknelse om talentene forteller dette (Matt 25).
Her kom han dårligst ut som behandlet betroelsen som noe som skulle graves ned.
I Frelsesarmeen synger man i en sang: «Jeg kan ikke tie om Jesus».
Slik er det å være betrodd evangeliet.
Det bare må man dele med seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sette byrden fra seg?

I eventyret om Store-Klaus og Lille-Klaus forteller H.C. Andersen om to naboer, en rik og en fattig.

En dag bestemmer den rike seg for å slå den fattige i hjel; kanskje Andersen har blitt inspirert av liknelsen om den rike mann og Lasarus?
Store-Klaus stapper Lille-Klaus ned i en sekk og skal bære ham til elven for å drukne ham. Men sekken er tung, og underveis stanser Store-Klaus ved en kirke, setter fra seg sekken utenfor og går inn for å hente seg styrke i litt salmesang.
Fortellingen er litt makaber, men det er nok de som gjør som Store-Klaus: De setter sekken med synd og onde tanker utenfor kirken før de går inn.
Så tar de den med seg videre etterpå.
I stedet kunne de ta med seg sekken inn foran Guds ansikt, og legge den igjen der.
Da kunne de fått tilgivelse og mulighet til å begynne på nytt.
I søndagsskolen sang vi: «Han har kastet alle mine synder bak sin rygg; han ser dem aldri mer».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bare én»?

Av og til hører man oppsummeringer som denne etter et kristent arrangement: «Det kom bare én» eller «Bare én ble frelst».

«Bare én» høres så stusselig ut; nesten som om det hele har vært bortkastet, og i hvert fall forgjeves.
I 1808 ble en skotsk prest kritisert fordi det bare var blitt med én ny i menigheten det siste året; en gutt på 13 år.
Gutten het Robert, og som voksen ble han en av de mest kjente misjonærene i kirkehistorien: Robert Moffat (bildet).
Jesus så like stort på den ene som på de store skarene.
I hans øyne er én sjel mer verd enn både himmel og jord.
All evangelisering handler om å møte mennesker én og én; all vekkelse handler om at man tar imot Jesus én og én.
Lignelsen om den gode hyrde handler om en som hadde syn for den ene – det lille lammet som var kommet bort. Jesus er opptatt av den ene fordi han søker alle - én for én.
Derfor sier han ikke «bare én», men «enda én».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lån eller gave?

«Gudslånet» er et ord som ikke brukes så mye lenger.

Fra gammelt av var det en betegnelse på maten eller grøden; noen ganger også på barna man hadde, eller på slekten.
Dette var «gudslån» - noe Gud hadde gitt til låns.
Ja, om det så er livet selv, er dette kun gitt oss til låns.
En dag blir også det tatt fra oss.
Nettopp derfor er kristent forvalterskap så viktig.
Livet, naturen, familien – det skal forvaltes, men ikke forbrukes. Det er til låns.
Men det er en av Guds goder som ikke er til låns; det er i stedet en gave: Det er nåden.
Det er frelsen i Jesus Kristus.
Det er denne gaven evangeliet handler om: At Gud ga sin sønn og Sønnen ga sitt liv.
Det gjør at vi kan gi noe tilbake: Tid, ressurser, muligheter.
Det er denne dynamikken Paulus underviser menigheten i Korint om; en undervisning som munner ut i dette: «Gud være takk for sin usigelige gave» (2 Kor 9, 15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den verste?

Den danske presten og forfatteren Johannes Møllehave forteller i en av sine bøker om en nyansatt fengselsprest som skulle holde sin første gudstjeneste.

Rett før han skal begynne, kommer han på at han ikke har fått noen til å lese inngangsbønnen.

I full fart gir han en som sitter på første benk i fengselskapellet arket med teksten, og ber ham lese bønnen.
Mannen blir litt forbauset, men leser den klart og fint.
Neste dag fikk presten kritikk: Visste han hvem han hadde fått til å lese bønnen? Det var en mann med en langvarig dom for en grusom forbrytelse. Sånne kunne ikke lese en bønn i kirken!
- Hvem skal jeg spørre, da? spurte presten. –Kanskje en som bare har stjålet noe?
Men det var heller ikke godt nok.
– Men det må da være noen i denne menigheten som aldri har gjort noe galt? sa presten.
Da gikk poenget opp for kritikerne: «For alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Foldet eller knyttet?

En knyttet neve er sjelden noe hyggelig syn.

Ikke kommer det noe inn i den og ikke noe ut. En knyttet neve er ingen innbydelse; det er snarere en trussel.
Noen ganger er den knyttede neven rettet mot medmennesker, andre ganger kan den være knyttet mot livet i sin alminnelighet eller rett og slett mot Gud.
Kanskje man skulle prøve å åpne den knyttede neven?
Rette dem ut, én og én finger?
I det man retter fingrene ut, kan disse formidle en bønn: «Gud – vær – meg – synder – nådig».
Ett ord for hver finger. Og en utstrakt hånd.

Da kan svaret komme i form av en annen, utstrakt hånd: «Dine – synder – er – deg – tilgitt».
Ett ord for hver finger, det også.
Så kan de fem fingrene på den ene hånden møte de fem på andre, og så møtes de når de foldes.
Da blir det sant, det som Ole Paus synger i sin sang: «Det begynner å ligne en bønn…».
Foldede hender er alltid bedre enn knyttede never.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Med kongen som publikum

Den engelske kongefamilien glad i å gå på teater og andre forestillinger.

Ofte skjer disse besøkene uanmeldt, men når det kommer, blir det jo registrert, og da hviskes det en beskjed til skuespillere og artister: «The King is in the audience» - Kongen er blant publikum. I våre dager er det vel «the Queen».
En slik beskjed fører selvsagt til at de på scenen yter litt ekstra.
Man vil nødig skuffe en konge eller dronning.
På søndagsskolen lærte mange av oss en sang der det i hvert vers heter «…for vår Fader over der, han ser ned på jorden her…».
Vi har også en konge som publikum.
En som ser oss.
En som følger med.
Om det virker stimulerende og får oss til å yte noe ekstra, er ikke det fordi kongen i publikum er der som kritiker eller for å bli imponert.
Han følger med på det vi sier og gjør fordi han elsker oss og fordi han vil inspirere og velsigne oss.
Kongen er vårt publikum.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En konge i hatt og frakk

Karsten Isachsen forteller i en av sine bøker om en gutt som skulle se en parade i byen han bodde i.

Kongen skulle delta i paraden, og da han kom hjem, fortalte gutten at nå hadde han sett kongen.
Han hadde hatt på seg en flott uniformfrakk med blanke knapper og gylne skulderklaffer.
- Nei, det var lensmannen, det, sa faren hans.
– Kongen var mannen i frakk og hatt som gikk bak lensmannen.
Men han hadde ikke gutten lagt merke til.
Da Jesus gikk omkring på jorden, så også han ut som «alle andre», som en mann «i frakk og hatt».
Da han ble født og lagt i en krybbe, så han ut som «alle andre» - enda et nyfødt barn.
Mange la sikkert ikke merke til ham, verken da han lå i krybben eller da han vandret omkring.
Bibelen forteller oss at Jesus kom «som en av oss», at han var et menneske blant mennesker.
Men fordi han var – og er – Guds Sønn, bar han alle menneskers synd, slik vi kan bli frelst.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Kilden

Ordspråkenes bok i Bibelen regnes blant den antikke visdomslitteraturen.

I tidligere bibelutgaver tilla man denne boka den vise kong Salomo, men visdommen i ordspråkene er uansett stor og viktig.
Ett av rådene i boka er dette: «Drikk vann av din egen brønn, det som flyter fra din egen kilde» (5, 15)! Sammenhengen det står gjelder forholdet til kvinner – at man ikke skal la seg involvere i hva som helst og hvem som helst. Men rådet er også relevant i andre livssituasjoner.
I religiøs sammenheng snakkes det iblant om å shoppe på livssynsmarkedet.
Litt kristendom her, litt new age der.
I en globalisert tid og en globalisert verden er det mye å velge mellom.
I en kristen andakt er det naturlig å peke på det kristne evangeliet og på Bibelen.
Det finnes mange bibelsteder som taler om Guds brønn, Guds bekk og Guds vann.
Som kristne tror vi at det er i Guds brønn livets vann er.
Drikk av den!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Et nytt hjerte

Første gang et hjerte ble operert fra ett menneske og inn i et annet, vakte det sensasjon over hele verden.

Det var i desember 1967.
Nå, nær 50 år senere, er hjertetransplantasjoner om ikke en rutineoperasjon, så i hvert fall ingen sensasjon.
Et søk på www.bibel.no gir to treff på «nytt hjerte».
De er begge fra profeten Esekiel.
I Esek 36,26 heter det: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet».
I boka «Mio, min Mio» forteller Astrid Lindgren om den onde ridder Kato i Landet i det fjerne.
Han har et hjerte av stein, bokstavelig talt.
Både i bibelsk og mer generell kristen språkbruk snakkes det mye om hjertet.
Paulus skriver til de kristne i Roma: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst» (10,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Investeringen

Bygda skulle ha et nytt bedehus. Det gamle hadde gjort tjeneste i mange år, og nå skulle området reguleres.

Et nytt bedehus ville være en stor satsing for kristenfolket i bygda, og det ble appellert til både dugnadsinnsats og gavmildhet.
Nøkkelbedriften i bygda var en av dem som bidro.
–Vi har registrert at når det har vært vekkelse på bedehuset, har produktiviteten i bedriften vår økt, sa disponenten da han overrakte sjekken.
Å gi «til en god sak» er en måte å investere i framtiden på.
Resultatet kan vise seg på mange måter: Lykkeligere mennesker, mer harmoniske hjem, færre sosiale problemer, økt innsats på arbeidsplassen.
Åge Samuelsen skrev en sang om dette: «Den lønner seg å tro på Gud (…) Herren lytter til din bønn, gir deg svar som seierslønn…».
Det «lønner seg», både for den enkelte og for samfunnet, når Gud får slippe til.
Det er en god investering.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Nå

«Nå» sto det på skiltet jeg passerte idet jeg kjørte gjennom Hardanger.

Det var navnet på grenda eller bygda.
Jeg var bare på gjennomreise, noe som også kan være en god beskrivelse av begrepet «nå» i litt mer filosofisk betydning.
«Nå» er ikke en lang tidsepoke i et liv – det er øyeblikket, det er «her og nå», som man også sier.
Det er mange som har gjort seg tanker om hvordan evigheten er.
Noen ser det for seg som en lang tidsepoke som varer og varer.
I sangen «Amazing Grace» pekes det «ten thousand years» framover – det høres nesten langtekkelig ut.
Da gir det mer mening å se for seg evigheten som et langt «nå» - ikke noe man bare passerer, men hvor man er, bor og lever.
«Nå» er også det rette tidspunktet for å søke Gud eller å bli omvendt.
Derfor kunne Paulus skrive til menigheten i Korint: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2).
Ikke «da», ikke «siden», men nå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK