Å begynne med et halleluja

Å hilse hverandre med et «halleluja» har vært en tradisjon mange har forbundet med Frelsesarmeen.

Kanskje kunne det gå litt inflasjon i bruken av dette ordet?
Det hevdes, men er vel aldri blitt dokumentert, at mannlige og kvinnelige kadetter ved Frelsesarmeens krigsskoler ikke hadde lov til å utveksle andre muntlige meldinger enn «halleluja» og «amen».
Også i populærkulturen finner vi en del «halleluja»; det er nok å nevne Leonard Cohens flotte sang, eller vinnerlåten i Melodi Grand Prix i 1979.

De fem siste tekstene i Salmenes bok i Bibelen, fra Salme 146 til Salme 150 både begynner og slutter alle med et «halleluja».
Det er da også i Salmenes bok vi finner flest «Halleluja» i Bibelen, men også i Åpenbaringsboka.
Den slutter for øvrig med et annet ord som kanskje brukes enda mer blant kristne enn «halleluja», nemlig «amen».
Om vi begynner med et halleluja, er det fint å kunne avslutte med et amen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Stive knær?

Knærne er de største leddene i menneskekroppen.

Stive ledd er alltid litt hemmende, enten det dreier seg om en finger eller en albue.
Er det et kne, eller begge, som har stivnet, føles dette bare enda sterkere.
Etter en operasjon nylig, kjenner jeg på dette hver dag.
I kristenlivet kan «stive knær» være et bilde på utfordringer man kan ha i troslivet sitt.
Én ting er å ha problemer med å knele rent fysisk, men det kan også være situasjoner der det å knele i åndelig forstand kan være vanskelig.
De fleste av oss har vært i situasjoner der man må be en annen om tilgivelse.
Det er ikke alltid like lett.
Også i forholdet til Gud kan det oppstå «stive knær».
Å erkjenne at man har syndet, kan være vanskelig.
De stive knærne kan gis flere navn: «Det er noe alle gjør»; «det var da ikke så farlig»; «det var ikke slik ment».
Ingen tar et sterkere oppgjør med de stive knærne enn David gjør i Salme 51.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fargerik eller fargeblind?

Er Gud fargerik eller fargeblind? Det kan kanskje argumenteres for begge deler?

Artisten Dolly Parton synger om «Guds fargebok», mens «Up with people» spør i sin mest kjente sang om hva som er Guds hudfarge.
I søndagsskolesangen om at Jesus elsker alle barna, heter det:
«Rød og gul og hvit og svart
er det samme har han sagt,
Jesus elsker alle barna på vår jord».

Fargerik eller fargeblind?
Det behøver ikke være noen motsetning mellom de to.
Faktum er dessuten at menneskers hudfarge ikke er nevnt ett eneste sted i Bibelen.
Det sterkeste eksempelet på det fargerike hos Gud finner vi kanskje i fortellingen om Noa og syndfloden.
Da den var over, ga Gud seg selv et løfte om at en så omfattende ødeleggelse ville han ikke sende en gang til, og som et tegn på dette satte han regnbuen på himmelen (1 Mos 9,13).
Alt tatt i betraktning kan vi kanskje konkludere med at Gud er mer fargerik enn fargeblind.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å klappe i hendene

Det er ulik praksis og ulike holdninger til dette å klappe i hendene i kristne sammenhenger.

I noen menigheter klappes det aldri, i andre klappes det hele tiden.
Applausen kommer gjerne som en reaksjon på noe som er framført, en sang eller et musikkstykke, men kan også være uttrykk for tilslutning til noe som er blitt sagt.
En frelsesoffiser opplevde en gang at en i forsamlingen klappet etter at offiseren hadde bedt en bønn, men det hører nok til unntakene.
I Jesaja 55,12 heter det at «alle trær på marken klapper i hendene» som en respons på Guds innbydelse til sitt folk.
I Salme 98 er det elvene som skal klappe i hendene, mens fjellene skal juble i kor.
I Salme 47,2 heter det: «Klapp i hendene, alle folk, hyll nå Gud med jubelrop!»
Altså er det ikke bare trær og elver som kan klappe i hendene, men også vi mennesker kan hylle Gud på den måten og gi vår tilslutning til hans frelsesverk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Velsignet sorg?

«Sorg er prisen man betaler for å ha elsket eller blitt elsket!»

Jeg vet ikke helt hvor jeg har den setningen fra; kanskje er det ord man selv en gang i tiden satte på erfaringer knyttet til at en person man var glad i, gikk bort?
Sorgarbeid kan være flere ting: Sinne, fortvilelse eller resignasjon, for å nevne noen av dem.
Men samtidig er det viktig å vite, og å kunne si når tida er inne for det, at sorg også kan ha et element av velsignelse over seg.
Døden møter oss i alle faser av livet.
Noen får et langt liv og blir «mett av dage»; andre møter døden på brutalt vis, enten gjennom en ulykke eller forbrytelser.
Det er ikke alltid den sørgende er så mottakelig for trøst. – Jeg har sagt ordene «Guds kjærlighet» for siste gang i livet, sa en far som hadde mistet et barn i en ulykke.
Jeg tror at Gud har stor forståelse for en slik reaksjon.
Hans sønn døde også.
Derfor kan han også velsigne sorgen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Saken er til behandling - en andakt for påskeaften

Påskeaften er dagen da Jesus lå i graven.

En som opplevde en påskeaften i livet var Job.
Han var en hardt prøvet mann, og vennene hans prøvde å både oppmuntre og formane ham.
Ikke alt de sa var like klokt, men noen av de råd og formaninger de gav lever godt videre.
Som dette: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak» (35, 14).
I en islandsk bibelutgave er dette verset oversatt slik: «Selv når du sier du ikke ser, er saken lagt fram for ham».
«Saksbehandlingstid» kan være så mangt – den kan være lang og den kan være kort.
Det kan være trenering og det kan være effektivt.
Å vente på Guds bønnesvar kan nok oppleves på begge måter.
Derfor heter det i en sang om bønn: «Det er svar underveis (…), om det drøyer, det fram dog skal nå».
Saken er lagt fram for Herren.
Saken er til behandling.
Svaret kommer.
Job følte nok at Gud hadde skjult seg for ham.
Men Gud ser også i det skjulte, sier Jesus i Bergprekenen.
Saken er til behandling!
Svaret er underveis!
Også når livet holder påskeaften med oss.

Betraktning for påskeaften i andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag, 2020).

Den ukjente Mattias

Det er ikke alltid like lett å huske navnene på alle disiplene Jesus hadde.

En som mange ganske sikkert ikke husker, er han som heter Mattias.
Han leser vi først om etter Jesu himmelfart da en plass var blitt tom i disippelflokken. Ved hjelp av loddtrekning ble Mattias valgt ut, og regnet med blant apostlene (Apg 1,15-26).
Etter det leser vi ikke mer om ham i Bibelen.
Det finnes mange fortellinger i kirkehistorien som aldri blir fortalt fordi man ikke hører noe mer om dem som fortellingen handler om.
Navnet kan stå i en oppsummering eller en liste, men deretter er det taushet.
Det er mennesker som «virket sådan i det stille», som det heter i en kjent sang.
Det er stort sett taust om Mattias i Bibelen, men kanskje han kan få være representant for alle de anonyme heltene og medarbeiderne i Guds rike, de som «ingen annen, men kun Jesus kjenner», som det heter i «Stjernesangen»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye og gamle veier

Få saker vekker så sterkt engasjement i lokalsamfunn som veisaker, enten det handler om å bygge nye eller utbedre gamle.

Det statlige selskapet som arbeider med slike prosjekter i Norge, heter uansett «Nye veier».
I Bibelen kan vi lese mye om veier.
Jesus snakker både om smale veier og brede veier.
Profeten Jeremia gir en anbefaling: «Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode» (6,16), og advarer også mot å lage stier der ingen har bygd vei først (18,15).
Og Jesaja: «[D]eres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier» (55,8b-9).
Det viktigste med en vei er at den faktisk fører dit man skal.
Man velger ikke veien til Trondheim dersom man skal til Stavanger.
I troen er det også slik. Som det er blitt sagt: «Vil du til himmelen, må du velge veien som fører dit».
Jesus sier da også at det er han som er veien.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fra akk til takk

Det finnes en kirkepolitisk gruppe som kaller seg «Bønnelista».

Navnet har de kanskje hentet fra noe som er en del av andaktslivet til mange av oss: Ei liste med bønne-emner.
Det er mange måter å organisere forbønnstjenesten sin på.
Noen fører detaljerte lister med navn og behov, andre har lister med temaer de nevner i bønnene sine.
En slik liste må gjerne være litt dynamisk.
Noen slutter man å be for fordi de ikke lenger er blant oss, andre ganger kan det spesielle behovet ha løst seg: Den man ba for, ble frisk, konflikten ble løst eller vedkommende fikk jobben man hadde søkt på.
Noen ganger blir slike bønnesvar flyttet fra forbønnslista til takkelista, «fra akk til takk», som det er blitt formulert.
For noen er «bønnelista» noe vi har lagret i tanken og i hjertet.
Da kan det hende at et navn eller tema «glipper».
Men Gud har heldigvis både bedre hukommelse og bedre oversikt enn oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dobbeltbookinger

En i min bekjentskapskrets er en svært engasjert person med verv både i samfunnet, partipolitikken, organisasjonslivet og menigheten.

Nylig sa han fra seg ett av disse vervene; kanskje det som krevde mest, både av tid og arbeid.
– Det ble for mange dobbeltbookinger, var begrunnelsen han ga til lokalavisa.
Det kan være utfordrende nok å ha «flere baller i lufta»; å være to steder på én gang lar seg ikke gjøre.
Faller styremøtet i menigheten og gruppemøtet i lokalpartiet på samme tid, må ett av dem velges bort.
I Bibelen blir vi minnet om at det er «en tid for alt» (Fork 3,1b).
Jeg tror at Gud vil vi skal engasjere oss både i samfunnslivet og andre aktiviteter, men noen ganger må man gjøre et valg.
Å si fra seg et verv kan noen ganger skape en følelse av et vakuum.
Men det kan fylles.
Det er alltid oppgaver som venter.
Å si nei til én, gir mer tid til en annen, og færre dobbeltbookinger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Øvelser

Som et ledd i opptrening og rehabilitering etter en operasjon er jeg pålagt å gjøre noen øvelser hver morgen for å myke kneet og forhindre at et fortsatt litt stivt ledd skal bli enda stivere.

Så det er blitt en del av morgenritualet her hjemme: Jeg står ved kjøkkenbenken og følger et treningsskjema mens kona ordner frokost.
Jeg merker ikke så stor forskjell, men hun påstår at hun ser endring.
I 1548 ga jesuittgeneralen Ignatius Loyola (bildet) ut boka «Åndelige øvelser».
Den er en klassiker i kristen litteratur.
Også andre har definert slike øvelser, både med kristen og annen opprinnelse.
Øvelser handler både om å holde ting ved like og å styrke ferdigheter.
En åndelig øvelse det er viktig å holde ved like, er den som kalles «bibellesning og bønn», enten man har en fast form på dette, eller er mer sporadisk.
«Trening er trening», sa min fysioterapeut på sykehuset.
Bønn er bønn.
Herren både ser og hører.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Brunost og manna

Det fortelles om tidligere statsminister Trygve Bratteli at matpakka hans i alle år besto av to skiver grovt brød med brunost, og kun det.

Noen av oss ville kanskje foretrukket litt mer variasjon i matpakkene våre, men for de fleste av oss går det ofte i det samme: Brunost, gulost, servelat eller salami.
Det er ikke noe galt i å ha enkle kostvaner.
Daniel og vennene hans ville bare spise frukt, grønnsaker og drikke vann.
Under hele ørkenvandringen fra Egypt og til det lovede land holdt Gud Israels-folket med mat.
Hver morgen lå det manna på bakken – nok til én dag til.
Det skal innrømmes: Det var tider da folket var lei mannaen.
Den ble litt som med brunosten. Men så lenge ørkenvandringen varte, var det den som holdt dem i live.
Men Bibelen taler også om «et festmåltid med fete retter» (Jes 25,5) mens Paulus skriver om kristne som bare tåler melk og ikke fast føde (1 Kor 3,2).
Kostvariasjon må til!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kildesortering

Begrepet «kildesortering» er blitt en del av hverdagen for oss alle sammen.

Det er et tema som først og fremst er aktuelt med tanke på avfallet vårt: Papir for seg, matrester for seg, plast for seg og metall for seg.
Praksisen er etter hvert så godt innarbeidet at den går nesten automatisk, i hvert fall i husholdningen.
Ordet «kildesortering» dukket opp i tanken min forleden, men kanskje i en litt annen betydning. Assosiasjonen handlet ikke om avfall, men om inntak.
Hver dag, og omtrent hver time på dagen, bombarderes vi med inntrykk; det være seg gjennom medier, samtaler eller bare i våre egne tanker. Det samme kan sies om mye av forkynnelsen vi møter.
Her kan det derfor ofte være på sin plass med «kildesortering».
I en opplisting av gode råd, nevner apostelen Paulus også dette: «..., prøv alt og hold fast på det gode» (1 Tess 5,21).
Det er en god start på den åndelige kildesorteringen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Har alltid vært der»

Forfatteren Astrid Lindgren skapte mange spennende barneskikkelser, fra Pippi Langstrømpe og prins Mio, via Rasmus på loffen til Ronja Røverdatter.

I fortellingen om Ronja hører vi om to røverbander som bor i hver sin del av en gammel borg.
Denne borgen ble delt i to av et uvær, og Ronja er datteren til høvdingen i den ene delen, Mattis.
I hans bande finner vi også den eldgamle Skalle-Per.
Så blir Skalle-Per syk og dør.
Dette nekter Mattis å akseptere, for som han sier: – Han har jo alltid vært her!
Den følelsen kan man kjenne seg igjen i når noen blir borte.
Det kan være en far eller mor; det kan være en man vokste opp sammen med, gikk på skole med, sang i kor med.
Vedkommende hadde «alltid» vært der.
I ett av sine brev skriver Paulus om tiden etter Jesu gjenkomst at da «skal vi være sammen med Herren for alltid» (1 Tess 4,17).
Der blir det ingen adskillelse – vi er sammen for alltid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre ganger S

Når man har mistet noen, en venn, en slektning, foreldre eller andre, vil det alltid være noen tanker og utfordringer som dukker opp.

I det siste har jeg tenkt at disse samles i tre s-er: Sørge – savne – spørre.
Man sørger over den som er gått bort.
Kanskje var man sterkt knyttet til vedkommende, men sorgen er ikke utelukkende betinget av det.
Man føler også på et savn når noen går bort.
Dette savnet kan ofte bli sterkere som årene går.
Mange erfarer at sorgen blir mindre, men savnet blir større.
Så vil spørsmålene dukke opp: Hvorfor akkurat han eller henne?
Hvorfor akkurat nå?
Hvorfor ble ikke han eller hun frisk, ikke helbredet?
En eldre mann som hadde møtt mye sorg i livet, sa iblant at han hadde mye å spørre Jesus om når de skulle møtes.
-Men når jeg ser ham, glemmer jeg det vel, alt sammen, tilføyde han gjerne.
Der er det verken sorg, savn eller spørsmål mer.
Svaret er Jesus selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - den eldre mannen det henvises til i teksten var min morfar, som jeg aldri møtte.

Veien til målet

Skal man forflytte seg fra ett sted til et annet, er det viktig at man velger den veien som fører til målet.

Det finnes anekdoter om turister som skulle fra Oslo til Stavanger, og ikke forsto at de hadde tatt feil rute før de kom til Lillehammer.
I John Bunyans klassiske «Pilegrims vandring» er dette motivet selve motoren i fortellingen: At man ved alle veikryss velger den riktige veien.
I en kjent sang heter det:
«Min sjel for himlen reddes skal,
mitt livsens mål det er».
Veien til himmelen beskrives ofte som «den smale vei».
Uttrykket er Jesu eget, og er hentet fra Bergprekenen (se Matt 7, 14).
Kontrasten til den smale vei, er «den brede vei», og disse bildene kan kanskje gi inntrykk av at mens det å ikke være kristen er «tut og kjør», er det å tro en vanskelig balansekunst.
Det kan nok variere, men poenget er det samme: Vil man nå et mål, må man følge den veien som fører dit.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny - Tekster for hver dag i kirkeåret» (Blinke forlag, 2020).

70 x 7

Peter lurte på hvor mange ganger han skulle tilgi sin neste dersom han/hun gjorde noe galt. «Så mange som sju ganger?» spurte han.

Jesu svar var kanskje en kalddusj: «Ikke sju, men sytti ganger sju», svarte Jesus.
70 x 7 blir 490; det er et forholdsvis enkelt regnestykke.
Men det er ikke like enkelt dersom man tar høyde for symbolverdien så vel tallet sju som tallet sytti hadde og har i jødedommen.
En sjuarmet lysestake; et eksil i 70 år.
Det er tall som sier noe om å stå i nærheten av det guddommelige; av nåde og tilgivelsen.
Hvis noen skulle komme på den idé å føre statistikk over hvor mange ganger man tilgir en annen, kommer man kanskje til 490 før eller senere.
Men hva da med alle de gangene man selv er blitt tilgitt?
Det kan fort komme til å bli like mange.
Gud fører ikke statistikk over sin tilgivelse.
Den er uendelig, akkurat som vårt behov for den.
Det forteller «70 x 7» oss.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny. Tekster for hver dag i kirkeåret» (Blinke Forlag, 2020)

Trygghetsalarm

Velferdsstaten har utstyrt meg med en trygghetsalarm.

Å se til er den som et armbåndsur.
Skulle noe skje med meg mens jeg er alene hjemme, kan jeg trykke på en knapp, og så får jeg forbindelse med en sentral som så – om det trengs – sender ut noen som kan hjelpe.
Jeg har ikke hatt bruk for den foreløpig, og får det kanskje aldri, men både for meg og kona er det en trygghet i å vite at jeg har den.
Samtidig har den vesle duppeditten gitt meg en påminning.
Et lite trykk, og så har man forbindelse med en hjelperessurs.
Hva minner det om?
Har du lest så langt, har du sikkert skjønt svaret også: Det minner om den adgangen man som kristen har til å «trykke på knappen» og få forbindelse med det himmelske ressurssenter.
Profeten Jesaja sier det slik: «Før de roper, skal jeg svare» (65,24).
Der ligger faktisk Vårherre et hestehode foran min hjemlige kommune.
Signalet går alt før man har trykket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fast eller usikker grunn?

Det kan være mye visdom å hente fra gamle russekort.

Fra min ungdom husker jeg denne teksten fra et slikt, trolig fra en kristenruss: «Det er bedre å stå ustøtt på sikker grunn enn å stå fast på en vaklende.»
En periode med kombinasjonen krykker og vinterføre har gjort at denne livsvisdommen er kommet nærmere som en erkjennelse og erfaring.
Den trygge, faste – kanskje også tørre? – grunnen er å foretrekke; krykker eller ikke krykker.
Som ung frelsesoffiser på Romerike hadde jeg iblant møter i et bedehus som het Klippen.
Flere gudshus og menigheter rundt om i landet heter det samme eller noe liknende.
Navnet er kanskje inspirert av Jesu liknelse om de to bygningsmennene, der den ene bygde på fast grunn, mens den andre bygde på sand.
Det gikk ikke bra.
Den bibelske helten David var ofte på flukt.
Etter en slik flukt kunne han si at «min Gud er klippen der jeg søker ly» (2 Sam 22,2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et mirakel?

Den kanadiske multikunstneren Leonard Cohen (1934-2016) er nok best kjent for sangene sine.

Han kom fra en jødisk familie, men gikk på katolsk skole, og mange av tekstene hans er preget av den arven han fikk med seg fra både jødedom og kristendom. En sang som «Hallelujah» sier sitt om dette.
På albumet «The Future» fra 1992 finner vi sangen «Waiting for the Miracle».
Den handler om en godt voksen mann som innser at han har brukt mesteparten av livet på å vente på noe uoppnåelig; i hans tilfelle: Den perfekte kjærligheten. Men han må innse at det perfekte øyeblikket er det man har her og nå.
Det er ingen «religiøs» sang, men den sier noe om at i stedet for å vente på et mirakel langt framme, det være seg kjærligheten eller lotto-gevinsten, er øyeblikket her og nå også et mirakel.
Bibelen sier: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2)!
Ikke vent på et mirakel som allerede er her!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«De grå hår»

T-banevogna var stappende full, og alle sitteplassene var opptatt.

Plutselig reiste en ung mann, trolig med opprinnelse fra Midtøsten, seg og tilbød en norsk, gråhåret mann på 60+ sitt sete.
Den unge og den eldre hadde kanskje den samme, kulturelle referansen: «Du skal reise deg for de grå hår og vise de gamle ære» (3 Mos 19,32).
«De grå hår» er noe som kommer til de fleste av oss, bare vi lever lenge nok og lar naturen gå sin gang.
Bibelen tar denne erfaringen på alvor.
I ordspråksboka heter det: «Styrke er en pryd for de unge, grå hår en ære for de gamle» (20,29) og «Grå hår er en fager krone» (16,31).
Gjennom profeten Jesaja lød det: «Til dere blir gamle, er jeg den samme, til håret gråner, vil jeg bære dere. Det har jeg gjort, og det skal jeg gjøre» (46,4, overs. 1978/85).
Vi kan derfor være trygge på at Herren ikke forlater oss «selv når jeg blir gammel og grå» (Salme 71,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Paulus og «fake news»

Begrepet «fake news» er blitt et kjent fenomen.

I en tid der hvem som helst kan opprette nettsider og profiler på nett, blir også alle slags påstander og meldinger formidlet og får spre seg uten noen form kontroll av sannferdighet eller substans.
En gammel journalist grøsser over en slik «utvikling».
Paulus advarte mot «fake news»: «Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus» (Kol 2,8).
Det er mange slags religiøse og filosofiske tanker og strømninger som dukker opp, og gjør det fremdeles.
Mange av dem påberoper seg å være kristne.
Testen på om det stemmer, er om de gir Jesus ære: «Ingen kan si: "Jesus er Herre!" uten i Den hellige ånd» (1 Kor 12,2).
Som Peter sa om Jesus rett etter pinsedagen: «Det finnes ikke frelse i noen annen» (Apg 4,12).
Ingen andre navn, ingen annen sannhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et nytt hjerte

Tanken på kirurgiske inngrep i hjertet skaper gjerne en følelse av dramatikk.

Mange hjerteoperasjoner er imidlertid forholdsvis kurante, som når både kongen og dronningen har fått satt inn pacemaker.
I desember 1967 var det en sensasjon da et hjerte for første gang ble transplantert fra ett menneske til et annet.
Men alt i Bibelen kan vi lese om å få et nytt hjerte: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,26).
Kanskje var det dette som inspirerte Astrid Lindgren til boka «Mio, min Mio»?
Der må prins Mio kjempe mot den onde ridder Kato.
Det som gjør ham så ond, er at han har et hjerte av stein, bokstavelig talt, og ikke et av kjøtt og blod.
Frelsesoffiseren John Lawly skrev i en sang: «Hjerter er det verden trenger, rene hjerter, døpt i ild».
Ikke kalde, men varme. Ikke av stein, men kjøtt og blod.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å holde i hånden

Bildet viste et eldre ektepar som gikk hånd i hånd. «Aldri for gammel til å holde hverandre i hånden», sto det under bildet.

Å holde noen i hånden er et velkjent uttrykk for både kjærlighet, trygghet og omsorg.
Barnet som holder den voksne i hånden eller kjæresteparet som holder hverandre i hendene.
Det å bli holdt i hånden er også noe man kjenner fra den kristne sangskatten: «Ta meg ved hånden, Frelser, før du meg sikkert frem», heter det i en sang.
Andre kjente sanger om det samme er «Take my hand, precious Lord», «Put your hand in the hand», «Jeg er i Herrens hender» og «I Herrens hender».
Også i Bibelen kan man finne dette bildet.
Profeten Jesaja sa: «I begge mine hender har jeg tegnet deg» (49,16), og Jesus, da han hang på korset: «I dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46).
Som det også heter i sangen: «...selv om den selsomt snor seg, sikkert det bærer hjem».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om bøker

Jeg tror kanskje jeg har den ennå, den aller første boka jeg kjøpte for mine egne penger.

Jeg var åtte år og boka het «Bamsefar og andre viser fra barnetimen».
Snart 65 år senere er det blitt adskillig flere, enten de er kjøpt for egne penger eller mottatt som gaver.
Derfor kan jeg kjenne meg igjen i det Paulus skriver fra sitt fangenskap i Rom der han ber sin venn Timoteus om litt praktisk hjelp: Om han kan ta med en kappe han har lagt igjen, og noen bøker (2 Tim 4,16).
Noen vil kanskje kjenne seg igjen i hjertesukket fra den bibelske vismannen om at det «er ingen ende på de bøker som skrives» (Fork 12,12), men i bunn og grunn er vi takknemlige både for de gamle, velkjente bøkene og de nye.
Men alle bøker er ikke like viktige.
Og av alt som har vært gitt ut, er det bare én bok, en samling med skrifter, som kalles «Bøkenes bok».
Den er det både skrevet om og sunget om.
Og den leses fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Enn ei et fjed»

Jeg hører til den generasjonen som ikke bare lærte salmevers i skolen, men som måtte pugge dem. Det gjør at mange av dem sitter ennå, mer enn 60 år senere.

En av disse salmene er «Så ta da mine hender».
Her heter det i den versjonen vi pugget:
«Jeg kan ei gå alene
enn ei et fjed».
Allerede da var «fjed» et ord vi ikke brukte i dagligtalen. Senere er salmeteksten blitt endret til «nei, intet sted».
«Fjed» er et gammelmodig ord som betyr «skritt».
Det er mange slike ord i gamle salmetekster som ikke brukes lenger, det være seg på norsk eller andre språk.
I enkelte engelskspråklige julesalmer, som «Mary’s Boy Child», finner vi ordet «hark».
Det betyr ikke å harke, men «lytt» eller «hør», og brukes særlig om englesangen på Betlehemsmarkene.
Mange er glad i disse litt gammelmodige ordene, og man tenker kanskje ikke på at de ikke var gammelmodige den gang sangen ble skrevet.
Men budskapet er like aktuelt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forbindelse og nærhet

Sommeren 1978 flyttet jeg og min lille familie til byen Nykøbing Mors i Danmark.

Den ligger på øya Morsø i Limfjorden. Noen måneder før var det omsider kommet en bro mellom øya og fastlandet, og lokalavisa skrev med stolthet: «Kontinentet omsider landfast med Mors».
En engelsk avis skal ha skrevet noe lignende en gang tykk tåke stengte den engelske kanal: «Hele Europa er isolert av tåke».
Slike kommentarer gis gjerne med et glimt i øyet, men har samtidig noe gjenkjennelig ved seg.
Som en skal ha sagt: «Dersom Gud kjennes langt borte, er det ikke fordi det er han som har flyttet på seg!»
«Herren er nær» er et uttrykk vi finner flere ganger i Bibelen, som i Salme 145,18: «Herren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet».
Også i salmeskatten finner vi tekster om at Herren er nær; Jesus er nær.
Det er slik han ønsker det skal være.
Han vil være nær oss, om vi vil være nær ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bildet viser broa over Sallingsund på Jylland, som er den det henvises til i teksten.

Kjent skyldig?

På et russekort leste jeg for mange år siden: «Dersom du sto anklaget for å være kristen, ville du da blitt kjent skyldig?»

Jeg vil tro det var en kristenruss som hadde denne teksten, og tanken bak var vel å utfordre til en refleksjon: Vet eller forstår dine omgivelser at du er en kristen?
Russekortet er fra en tid der det å skulle svare i en domstol på om man var kristen, virket helt absurd.
I dag er dette en realitet for mange.
Flyktninger fra andre land som har konvertert til kristendommen, opplever at norske domstoler eller forvaltningsorganer skal avgjøre om vedkommende er «kristen nok» til å få opphold i Norge.
En ung mann tok imot Jesus, men lot det gå noen uker før han fortalte dette til sine arbeidskamerater.
Til slutt fikk han sagt det, men som en av kollegene sa: – Det har vi da skjønt! Du banner jo ikke lenger.
Mer krevde det ikke å bli kjent skyldig i å være kristen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det gode åket

Ett av de første bibelversene jeg lærte utenat, var Jesu ord i Matteus 11,28 om at alle som strever og har tunge byrder, kan komme til ham.

I det samme verset anbefaler han også at man skal ta hans åk på seg.
«Åk» er ellers et ord med en forholdsvis negativ klang.
Vi forbinder det med nettopp byrder og andre plager.
Men i dagliglivet var et åk faktisk noe bortimot det motsatte.
Et åk gjorde en byrde lettere å bære, for eksempel to fulle vannbøtter.
Åket utjevnet vekten av det man bar på.
I Bibelen omtales åk både som positivt og negativt.
Kanskje er det derfor Jesus presiserer at det er hans åk vi skal ta på oss.
Troen på ham vil gjøre mange av livets utfordringer enklere å håndtere enn om vi skulle slite og slepe med det helt på egen hånd.
«Syndebyrden» er et ord mange kjenner.
Å tro på Jesus handler ikke bare om å få hjelp til å bære denne byrden, men også om å kunne legge den helt fra seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nådens Gud

Replikkvekslingen som avslutter Ibsens skuespill «Brand», er en av de mest omdiskuterte i verdenslitteraturen.

I sluttscenen går et stort ras og fyller en hel dal.
På toppen av raset står den kompromissløse presten Brand, og i det han forstår er hans siste øyeblikk, roper han ut:
«Svar meg, Gud, i dødens slug;
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis?»

Qvantum satis er latin og betyr «passende mengde».
Det Brand vil vite, er om ikke menneskets egen vilje teller litt.
Svaret får han fra rollefiguren «En røst», som bare har denne ene replikken:
«Han er deus caritatis»!
Det er også latin og betyr: Han er nådens Gud!

Å bli frelst, er ikke noe som kan kvantifiseres, verken stort eller lite.
Guds frelse handler om en eneste ting: Hans nåde.
Derfor ble Jesus sendt til jorden.
Derfor led og døde han.
Derfor sto han opp igjen fra de døde.
Han er nådens Gud – «Deus caritatis».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet viser Svein Tindberg i rollen som Brand.

Forbønn og cellegift

Han hadde vært svært syk en god stund, og vi som kjente ham, hadde vært både bekymret og spent på hvordan dette skulle gå.

Da det verste var overstått, sa han selv: – Jeg er her, takket være forbønn og cellegift.
Vi er mange kristne som har erfart at kombinasjonen «forbønn og cellegift», i betydningen forbønn og medisinsk eller faglig hjelp, har vært svært effektiv og både berget liv og gitt ny livskvalitet.
Det er ingen motsetning mellom det å tro på guddommelig inngripen, og faglig hjelp.
Å sette de to opp mot hverandre, er både dårlig teologi og dårlig sjelesorg.
Når Jesus for eksempel helbredet spedalske, ba han dem oppsøke datidens helsemyndigheter for å få helbredelsen bekreftet.
En gammel misjonær, som selv hadde medisinsk utdanning, sa det slik: – Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. De andre gangene brukte han båt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sunn kost?

De to pakistanske barna hadde ikke lært seg helt å tolke ingrediensoversikten på norske matvarer, og ba en som kanskje så ut som en vennligsinnet bestefar om hjelp: – Kan du se om det er svin i denne pizzaen?

Jeg kunne berolige dem med at det ikke var svinekjøtt i den pizzaen de hadde plukket ut.
Mange år senere måtte jeg også lese ingrediensoversikten på matvarer nøyere enn før.
Ikke for å se om de inneholdt svin, men hvete eller noe annet med gluten.
Det er mange grunner til å sjekke hva den maten vi spiser, inneholder.
De kan være religiøse, medisinske eller «bare» prinsipielle.
Som når det gjelder alkohol, for eksempel.
Slike holdninger skal man ha respekt for, enten man deler dem eller ikke.
Det samme gjelder hva slags kulturuttrykk den enkelte vil ta inn; bilder, tekst eller annet.
Som den vise Salomo skrev: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det» (Ordsp 4,23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds lille fattige

Da argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt som den katolske kirkes overhode i 2013, tok han pavenavnet Frans I.

De fleste av hans 265 forgjengere som paver har valgt navn etter apostler eller helgener; 23 paver har hett Johannes, 16 har hett Benedikt, som betyr «den velsignede».
Jorge Mario valgte navnet til helgenen Frans av Assisi, som levde fra 1182 til 1226. Det hadde ingen gjort før.
Den historiske Frans kalte seg selv «Guds lille fattige» – han var rikmannssønnen som valgte å leve i fattigdom for å tjene og ære Gud.
I mange år ruslet en mann rundt i Oslos gater som også ble kalt Frans; han het egentlig Frithjof.
Lillebjørn Nilsen laget en fin, liten vise om «Luse-Frans», og om hans enkle tro på Gud.
Bønnen hans var barnebønnen:
«Gud som har oss småbarn kjær,
se til meg som liten er».
Jesus sa da også noe om å ta imot ham på samme måte som et lite barn ville gjort det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ny startkapital

Den kalles ofte for «Trøsteboka», fra kapittel 40 og utover hos profeten Jesaja.

Da jeg var elev i vårkurset ved Bibelskolen i Bergen i 1970, var det dette som var pensum i faget Det gamle testamente.
Fra disse timene er det særlig én forklaring jeg husker, når det i vers 2 heter om Jerusalem «at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette fikk vi forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, men gitt oss ny startkapital.

For meg er dette verset å betrakte som evangeliet i Det gamle testamente.
Resten av undervisningen om «trøste-Jesaja» må jeg innrømme at jeg stort sett har glemt, men denne forklaringen sitter.
Gud har, gjennom frelsen i Jesus Kristus, ikke bare gjort opp vår gjeld, sånn at vi er tilbake ved start. Han har gitt oss ny startkapital.
Det er den kraft og veiledning som vi får gjennom Den hellige ånd.
Hørte jeg et «halleluja»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gud velsigne Vårherre»

Ludvig i Flåklypa avslutter alltid kveldsbønnen sin med dette: «…og Gud velsigne Vårherre».

Bønnen er mer bibelsk fundert enn man kanskje tror i utgangspunktet.
I de gammeltestamentlige krønikene kan vi lese: «I nærvær av hele forsamlingen velsignet David Herren og sa: Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet!» (1 Krøn 29,10).
Dette er ikke det eneste eksempelet på en slik bønn fra Davids side.
I Salme 103 heter det: «Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør» (vers 1-2).
I norske gudstjenester brukes både den aronittiske velsignelse og den apostoliske.
Men velsignelse er ikke en enveiskommunikasjon.
Vi mottar velsignelse, men vi kan også sende det videre til våre medmennesker, og også til ham som er velsignelsens kilde og opphav.
Så vi kan trøstig be med Ludvig: Gud velsigne Vårherre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Amen

Det hebraiske ordet «Amen» finnes og brukes på praktisk talt alle språk.

Det er et liturgisk ord som gjerne avslutter en bønn, men også en andakt eller en preken.
Noen ganger brukes det helt fritt, som en tilslutning til noe som er blitt sagt.
Den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer var ingen fleksibel mann, og lite mottakelig for andres syn.
Da en av hans statsråder prøvde å si at «De kan ikke kreve at vi skal si ja og amen til alt De mener», svarte han: – Amen behøver De ikke å si.
«Amen» kan bety både «i sannhet» eller «slik er det», men er også et ord for fjellgrunn, en fjellknaus, eller «trygg grunn».
Det kan også oversettes med «sannelig», «troverdig», eller «nå er jeg trygg».
Mange husker sangen «Amen!» fra filmen «Liljene på marken» fra tidlig 1960-tall.
Da filmen var slutt, sto ordet «Amen» på lerretet, og ikke «The End».
Amen er en tilslutning, ikke en avslutning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Lyden av hans trinn»

Dagene på sykehuset var ensformige og lange, men hun så fram mot de to gangene om dagen da lyden fra sykehuskorridoren av en stokk mot gulvet fortalte henne at ektemannen var på vei for en prat.

Da hadde han med seg aviser, kanskje en bok og kanskje litt frukt. Lyden av stokken mot korridorgulvet ble en oppmuntring i seg selv. De fortalte at noe godt og hyggelig var på vei.
For snart 100 år siden skrev den norske frelsesoffiseren H.A. Tandberg en sang om Jesu gjenkomst.
Vi kjenner den som «I den stille, klare morgen».
I alle versene og i omkvedet synger vi: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».
For mange er det slik at man kan kjenne igjen andre på lyden av fottrinnene deres.
Når Tandberg viste til lyden av Jesu trinn i sin sang, var det en påminning om å akte på den tiden vi lever i.
Menigheten venter på Jesu komme.
Vi trenger å lytte etter lyden av hans trinn.
De bærer bud om noe godt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det som har vært

Blant alle bestemmelsene i Moseloven, finner vi også loven om brennofferet (3 Mos 6).

Den tar for seg hvordan asken etter et brennoffer skal behandles: Den skal samles sammen og legges på «et rent sted» (vers 3).
Minnene om det tidligere offeret og den gamle velsignelsen skal behandles med respekt.
Disse bestemmelsene tenker jeg ofte på når man iblant hører eller leser innlegg der kristne mennesker ser bakover og er mer opptatt av hvor herlig og velsignet det var i menigheten før, sammenliknet med nå.
Da var det tider, da!
Guds ord sier om dette: «Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram» (Jes 43,18).
«Merker dere det ikke?» legger han til.
La oss være glade og takknemlige for det som har vært. Men det er ikke der framtida ligger.
Gud har alltid nye velsignelser å gi oss!
Vi trenger ikke leve på de gamle!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Låne øre»

Hver morgen i det siste har en vennlig sykepleier bedt meg «låne øre» til en rask, liten kontroll. Det handler om å registrere kroppstemperaturen.

Å bli bedt om å «låne øre» til en person eller en sak er et uttrykk for at man ønsker litt oppmerksomhet.
Øret er en nøkkel til kommunikasjon mellom mennesker, selv om informasjon like gjerne er noe som formidles gjennom øynene, ved lesing.
I tidligere bibeloversettelser fant man uttrykket i Job 34,2 og i Apostelgjerningene 2,14. I nyere oversettelser bes man heller om å høre etter hva som skal sies.
Kanskje kan dette være en nøkkel til å forstå uttrykket «låne øre»: Det handler ikke bare om å høre, men om å lytte; høre etter, få med seg meldingen?
Paulus advarer i 2 Timoteus mot dem som vil «vende øret fra sannheten og holde seg til myter» (vers 4), fordi disse «klør i øret».
Ikke alt fortjener vår oppmerksomhet.
Ikke alt er verdt å «låne øre» til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Misjonsmarken

En mann oppsøkte den kjente predikanten Charles Spurgeon og ba om en samtale.

Han ønsket å tjene Gud med sitt liv og bad nå Spurgeon (bildet) om et råd: Hvor trodde han som predikant at mannen skulle kunne tjene Gud best?
– Hva jobber De med? spurte Spurgeon.
– Jeg er lokomotivfører.
– Er fyrbøteren på lokomotivet Deres en kristen?
– Ikke så langt jeg vet.
– Da tror jeg De vil tjene Gud best ved å fortsette å arbeide på det lokomotivet, sa Spurgeon.
Da Jesus talte til apostlene før pinsedagen, var dette den strategien han skisserte opp for dem: De skulle vitne «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).
Hjemme først, så nabolaget, så litt videre og til slutt «til jordens ende».
For de aller fleste av oss er ikke misjonsmarken først og fremst noe som er langt unna, men noe som er svært nær: Familie, venner, naboer og kolleger – de er også en misjonsmark.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det syke og det friske

En kristen mann hadde gjennomgått en operasjon i det ene beinet.

Under rekonvalesensen fikk han besøk av en venn.
Hilsenen fra vennen kunne nok vært mer gjennomtenkt: – Og her sitter du med ditt syke bein?
– Å, jeg sitter da her med et friskt bein også, svarte den andre.
Svaret var tappert, men de fleste av oss har nok erfaring med at en syk eller smertefull kroppsdel tar mer oppmerksomhet enn de som ikke er det.
Apostelen Paulus sammenliknet menigheten med en kropp, og skrev: «For om ett lem lider, lider alle de andre med» (1 Kor 12,26).
De fleste av oss kjenner seg nok mer igjen i de ordene enn vi gjør i resten av verset: «Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg».
Profeten Jesaia beskriver Jesus som «en smertens mann, vel kjent med sykdom» (53,3).
Jesus er kjent med alle menneskelige erfaringer.
Det er en trøst dersom man har ett friskt og ett sykt bein.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Voksenskrift»

Den vesle jenta hadde lært seg å lese og var veldig stolt over det.

Det var for henne som for de fleste av oss i det vi klarte å knekke lesekoden: Det åpnet seg nye verdener.
Hun syntes det var veldig stas å få små lapper eller postkort fra bestefar, men satte ett krav: Han måtte ikke bruke «voksenskrift». Foreløpig var det de enkle, trykte bokstavene hun behersket.
Det ligger en livserfaring i dette, også i troens verden.
Paulus brukte maten som bilde på dette når han skrev til de kristne i Korint at han måtte gi dem melk, for de tålte ikke fast føde ennå (1 Kor 3,2).
Man forventer ikke at en som akkurat har lært seg å legge sammen, også skal beherske regnemåter som «gange» og «dele»; eller at en som akkurat har lært å sykle, skal kunne kjøre bil. Slikt får komme etter hvert.
Det samme gjelder for den faste føden, og det gjelder for alt det som er skrevet med «voksenskrift».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om å holde et løfte

I boka «Munnspill under åpen himmel» forteller Erik Bye om en mann som het Ben og som han møtte da han var journalist i en liten avis på prærien.

Ben hadde vært soldat under krigen, og på slagmarken hadde han gitt Gud et løfte om at dersom han bare kom levende hjem fra den, skulle han tjene Gud resten av livet.
Han kom hjem.
Tanken hans var å bli prest, men han måtte – omsider! – erkjenne at boklige, teologiske studier ikke var for ham. Etter en lang kamp med seg selv overtok han farmen foreldrene hans hadde drevet.
Han var en driftig bonde, aktiv i kirken og en klippe i lokalsamfunnet.
Men gang på gang kom han tilbake til dette: Han hadde gitt Gud et løfte!
– Og det har du holdt, sa kona hans hver gang.
Det er mange måter å holde et løfte man har gitt Gud på.
Hverdagens gudstjeneste er kanskje den viktigste?
Det kallet har vi alle.
Bens kone hadde rett: Han hadde holdt løftet om å tjene Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Mer salt

Prøvene legen hadde tatt, viste blant annet dette: Pasienten trengte mer salt.

Saltmangel i kroppen kan gi seg forskjellige utslag, som hodepine og svimmelhet.
I nødsårene i Norge rundt 1800 ble gründeren og forkynneren Hans Nielsen Hauge midlertidig løslatt fra fengsel slik at han kunne reise rundt og lære folk hvordan de skulle utvinne salt fra sjøvann.
Jesus brukte saltet som bilde i sin forkynnelse.
«Dere er jordens salt», sa han til disiplene og advarte: «Hvis saltet mister sin kraft; hva skal det da saltes med?»
Det har vært epoker i historien der salt har vært brukt som betalingsmiddel. Det var hard valuta, både i direkte og overført betydning.
Saltet er trolig det eldste konserveringsmiddelet man kjenner.
Når ordet «ramsalt» brukes om noe, er det som regel positivt ment, selv om det også finnes situasjoner der det kan bli for mye salt.
Dødehavet får være et eksempel på det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Misjon»

Antallet misjonsforeninger på bygdene var tidligere forholdsvis mangfoldig.

Her hadde både Santalmisjonen, Samemisjonen, Sjømannsmisjonen og Blå Kors sine støttespillere.
Foreningene besto stort sett av de samme kvinnene; husmødre og pensjonister.
Det unge ekteparet på Frelsesarmeen ble regelmessig bedt til samtlige, men hadde ikke alltid oversikt over hvilken «misjon» de besøkte for å synge og holde andakt. Det var det ikke alltid at de som kom hadde oversikt over heller. Hovedsaken for dem var å komme sammen og å støtte «en god sak».
Det er noe grunnleggende evangelisk og vakkert over en slik kultur.
Ulike formål, men én felles visjon: Guds rikes sak.
Alle sto nok ikke som medlemmer av alle foreningene; enkelte var kanskje ikke medlem i noen av dem, men de hadde et felles formål: Å støtte det som ble oppsummert som «misjon».
Kanskje var disse misjonsmøtene en forsmak på mangfoldet i himmelen?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.