«Så dét, så!»

Når noen har lest fra Bibelen, det være seg i et møte eller et mindre fellesskap, avslutter man gjerne lesningen med et «amen».

Forleden hørte jeg en litt annen avslutning: «Så dét, så!»
Om det vakte forskrekkelse eller litt munterhet, skal være usagt. Saklig sett er det kort vei mellom et «amen» og et «så dét, så!».
«Amen» kommer fra hebraisk og kan bety «sannelig», «troverdig», «det står fast» eller «la det skje».
Noen ganger blir det også brukt som uttrykk for at man gir sin tilslutning til det foregående taler sa.
Det finnes sanger som bare består av dette ene ordet, noen ganger kanskje ispedd et «halleluja» – et annet ord av hebraisk opprinnelse.
Jeg vil ikke at «amen» skal byttes ut med «så dét, så», verken i de private andakten eller gudstjenesten.
Men noen ganger kan det være godt å bruke det som en påminning om at Jesus faktisk lever fremdeles.
Så dét, så!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nøkkelkode «316»

En av mine venner har begynt i ny jobb.

For å komme inn på arbeidsplassen har hun fått utlevert et kort og må taste en kode.
Koden er «316», eller «tre seksten», som det blir muntlig.
De tre tallene utgjør en kjent kombinasjon for mange kristne.
Opphavet til dette er selvfølgelig henvisningen til «Den lille bibel» i Johannes 3,16.
Det er skrevet andaktsbøker der alle betraktningene tar utgangspunkt i «3,16»-henvisningene i Det nye testamente.
Det er mye god forkynnelse og sjelesorg som kan ta utgangspunkt i disse tekstene; både formaninger og oppmuntringer.
Når det gjelder «3,16»-tekstene i Det gamle testamente, er ikke disse alltid like oppbyggelige, for å si det slik.
Et kjent kristent blad heter «Agenda 3:16», og det har vært laget kristenruss-aviser med tittelen «3,16».
«316» er derfor en nøkkel som gir mange gløtt inn i det troens rom vi alle er innbudt til å bevege oss i.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK>.

Å tvile på tvilen

Hun var en kjent og profilert kvinne i sin samtid.

Om sitt religiøse ståsted sa hun at hun var agnostiker.
Men hun hadde vokst opp i et kristent hjem, og fra tid til annen oppsøkte hun kristne møter.
Da Frelsesarmeen kom til hjembyen Stavanger, gikk hun dit.
Dels var det nok av ren nysgjerrighet, men dels var det nok også fordi hun ville gjøre seg opp sin egen mening om denne nye, litt kontroversielle «sekta» som var kommet til byen.
At den ble ledet av en kvinne, hadde hun også sans for, kvinnesakskvinne som hun var.
Senere sa hun om denne frelsesoffiserens forkynnelse og eksempel: «Hun fikk meg til å tvile på min egen tvil»!
Da Othilie Tonning så bøyde kne ved Frelsesarmeens botsbenk, var det en hendelse som ble omtalt i byens aviser.
Tvilen på egen tvil hadde ført til tro og førte videre til en tjeneste der hun ble en pioner innen sosialpolitikk og diakoni i norsk historie.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

De navnløse

De fleste av oss går under det navnet foreldrene våre ga oss, og lever godt med det.

Noen velger riktignok et annet navn i løpet av livet, enten fordi det man fikk, er blitt en belastning eller fordi man ikke liker det.
Iblant blir navnet borte, for eksempel når en person blir funnet død og det ikke er noe ved funnet som forteller hvem vedkommende er.
De kan bli omtalt som «Jane Doe» eller «John Doe», avhengig av kjønn.
Mange tror at forkortelsen «NN» står for «no name» på engelsk, men det kommer av latin: «Nomen nescio».
Det betyr «Jeg kjenner ikke navnet»; det er noe annet enn ikke å ha et navn.
Mange av oss lærte en sang i søndagsskolen som begynner slik: «Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn».
I Bibelen sier Herren gjennom profeten: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43,1).
Gud vet hvem hver enkelt av oss er – ingen er navnløse for ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«12 små og tre store»

Det er ikke alltid så lett å holde orden på alle de bibelske skriftene, verken i Det gamle eller Det nye testamente.

Ikke minst er det mange navn, både på personer og steder.
Innholdslista over de to «hoveddelene» i Bibelen begynner nokså oversiktlig; det er fem mosebøker i GT og deretter Josvas bok.
I NT er det fire evangelier og så Apostlenes gjerninger.
Noen vil sikkert kunne tenke at Josvas bok og Apostlenes gjerninger har et visst slektskap med hverandre – denne andaktsskribent er en av dem.
Min kristendomslærer for snart 60 år siden godtok «de 12 Paulus-brevene» som en felles betegnelse på disse.
Kanskje ville han også ha godtatt «12 små og tre store» som en opplisting av profetene i GT?
Ordene «små» og «store» handler ikke om disse skriftene er viktige eller mindre viktige; det handler om omfanget.
Profeten Jesajas bok fyller 66 kapitler; profeten Obadja bare ett. Men viktig, han også!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tro på trass

«Stol på Gud og hold kruttet tørt» er et ordtak som skal ha oppstått under den engelske borgerkrigen midt på 1600-tallet.

Det er opprørsgeneralen Oliver Cromwell som gis æren for å ha formulert det, og budskapet var at man skulle stole på Gud, men også være praktisk og forberede seg på at det kunne oppstå problemer.
Man kan beskrive det som et uttrykk for aktiv fromhet og ikke en passiv.
Iblant hører man noen si at «Gud hjelper den som hjelper seg selv», og ofte tror de at det er noe som står i Bibelen.
Det gjør det imidlertid ikke.
Det skal ha røtter helt tilbake til oldtidens Hellas, men ble hentet fram av Benjamin Franklin på 1700-tallet.
Martin Luther skal ha sagt at selv om man tror at Jesus kan komme igjen i morgen, ville han likevel plante et tre i dag.
Det kan virke som en form for trassighet å forholde seg slik, men det er en sunn, kristen form for trass.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Som dagen er

I menigheten jeg går i, er vi noen som er mer eller mindre avhengige av krykker.

Sist søndag kom en av disse til gudstjenesten uten krykker, noe som ble kommentert. Men vi fikk beskjed: Krykke eller ei handlet om dagsformen.
Kanskje var det fordi vi var på vei inn til en gudstjeneste at kommentaren ga seg selv: «Som dagen er, skal krykken være»?
Formuleringen «Som dagen er, skal styrken være», kjenner vi både fra salmen «Blott en dag» og fra Bibelen i 5. Mosebok 33,25. Men krykker?
For noen av oss er det slik at krykker fra tid til annen er, eller har vært, en del av «styrken».
Også i det åndelige livet kan vi trenge «krykker» som er ressurser utenom oss selv.
Bønnen er en slik «krykke», bibellesning en annen, det kristne fellesskapet en tredje.
Krykker kan nok virke som heft, men uten dem er man i beste fall ustø, eller man faller.
Da er det slik at som dagen er, skal krykken være.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

I bønnens skole

Vi leser om mange samtaler mellom Jesus og disiplene hans i de fire evangeliske fortellingene i Det nye testamente.

En disippel er i en opplæringssituasjon, og de 12 hadde mange ting å spørre Jesus om; spørsmål de stilte, kunnskap de ønsket. Men bare én gang leser vi at de ba ham om å lære dem noe: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler» (Luk 11,1).
De hadde observert Jesu eksempel når det gjaldt bønn, og de kjente til at døperen Johannes hadde lært sine disipler å be.
Jesu svar var å lære disiplene «Fadervår».
Jesus ga få teoretiske leksjoner i denne bønnens skole.
Men han lærte oss at bønn ikke består i mange ord.
Han sa aldri noe om at man skulle stå, sitte eller knele, eller hvordan vi skulle holde hender og armer.
Det kan sies mye om å være i bønnens skole, fra det enkle, hverdagslige til det sterke og himmelstormende.
Alt er en del av det personlige pensum i bønnens skole.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Omsorg og nåde

Ved et besøk til en svensk by for noen år siden, ble jeg oppmerksom på to skilt som var plassert på den samme stolpen og som pekte i samme retning.

På det øverste sto det «Vårdcentral» – altså «omsorgssenter» som vi ville sagt på norsk.
På det andre skiltet sto det «Nådens kapell».
Jeg fotograferte skiltet, men fulgte ikke veiviseren og fikk derfor aldri vite om omsorgssentralen og kapellet bare lå i samme retning, eller om de faktisk befant seg i samme hus.
Jeg håper nesten det siste.
Omsorg er noe som kan oppleves på mange forskjellige måter.
Det finnes øm og forsiktig omsorg, og det finnes klar og tydelig omsorg.
Det finnes omsorg som trøster og oppmuntrer, og det finnes omsorg som refser og advarer.
Alt dette kan man erfare når man oppsøker «Nådens kapell», enten man er der sammen med andre kristne eller man kun er der sammen med Jesus.
For Jesus har omsorg og viser det gjennom sin nåde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En velsignelse til Esau?

Ordet «velsignelse» er sentralt i kristen tro og gudstjenesteliv.

En kristen gudstjeneste avsluttes gjerne med en velsignelse, enten lyst av presten eller ved at menigheten ber om den i fellesskap.
Et søk i nettbibelen gir nesten ett tusen treff på det ene ordet «velsignelse».
Det finnes flere fortellinger om velsignelser i Bibelen; om Jabes, som ble velsignet, men også om Esau, som ikke ble det.
Jeg synes fortellingen om Esau er sår lesning.
Etter at hans bror Jakob hadde lurt faren Isak til å gi ham den velsignelsen som fulgte med førstefødselsretten, utbrøt Esau: – Har du ikke en velsignelse til meg også? (1 Mos 17,36).
Som kristne slipper vi å tro – eller frykte – at velsignelsen bare er for noen få.
Den er for alle som tror på Jesus.
Men velsignelsen gjelder ikke bare for mennesker. Den gjelder for hele skaperverket, dyr og mennesker, planter og trær.
Og dermed også for Esau.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet viser Svein Tindberg i rollen som Esau.

Andakt eller preken?

Gjennom mer enn 50 år som forkynner har man fått en del oppdrag i forbindelse med kristne møter eller gudstjenester.

De fleste av disse handler om ett av to: Enten å holde en andakt eller å holde en preken.
I mitt hode og min forkynnerhverdag er det klare forskjeller mellom de to oppdragene.
Den ene forskjellen går på bruken av tid.
En andakt i min sammenheng er vesentlig kortere enn en preken.
Det går også på innholdet.
Man kan kanskje si det slik: En andakt er mer i slekt med et vitnesbyrd, mens en preken har mer preg av undervisning.
Så kan det være et vitnesbyrd i en preken og undervisning i en andakt, men felles for begge typer oppdrag er at man sier noe om evangeliet, at man sier noe om den treenige Gud som sendte sin sønn som Frelser for alle mennesker.
Andakt eller preken?
Det viktigste er at Jesus er den som står i fokus!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

«Normaltemperaturen»

Enkelte bibeltekster har fått sitt eget navn.

Vers 16 i det tredje kapitlet hos Johannes kalles gjerne «Den lille bibel», de to siste versene hos evangelisten Matteus kalles «Misjonsbefalingen», for eksempel.
En tekst i Salmenes bok er blitt kalt «Den åndelige normaltemperatur».
Teksten er slik: «Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn» (Sal 37,5).
Betegnelsen har verset fått fordi 37,5 er regnet som kroppens normaltemperatur.
Ligger den over 37,5, regnes det som å ha feber. Er den vesentlig under den verdien, kan det også være et faresignal.
Innholdet i det aktuelle verset er kanskje ikke så oppsiktsvekkende?
Det formidler en god leveregel for et troende menneske.
Noen vil kanskje sammenligne det med ordtaket «Stol på Gud og hold kruttet tørt», som sier noe om at det ikke er noen motsetning mellom religiøs tillit og praktisk handling.
Det er snarere helt normalt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Er svaret avgitt?»

Quiz er en populær aktivitet, det være seg i selskapslivet som i underholdningsindustrien.

Mange aviser har faste quiz-spalter, og hvert år gis det ut quiz-bøker om de mest mangfoldige temaer. Quiz kan også være en god form for voksenopplæring.
I mer organiserte quiz-samlinger spør ofte programlederen:
– Er svaret avgitt?
Svarer man ja på det, settes det strek. Da kommer «sannhetens time», kan man kanskje si.
Enten man er foreldre som har tatt med barnet sitt til dåp eller et par som vil dele livet sammen, får man et spørsmål som det må svares på: Ønsker man å oppdra barnet i den kristne tro? Ønsker man å leve sammen?
Når svaret er avgitt, er forpliktelsen inngått.
I kristen sammenheng utfordres man gjerne til å «si ja til Jesus».
Det handler om å tro på ham som sin Frelser.
Det er en utfordring man godt kan konfronteres med ofte.
Tror du på Jesus?
Er svaret avgitt?
Svaret bør være «ja».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Under en åpen himmel

For mange år siden fikk jeg dette bildet fra en prest i Latvia.

Jernteppet hadde akkurat falt, men mange av kirkene var fortsatt i ruiner.
Bildet viser en latvisk menighet som hadde sin gudstjeneste i det som hadde vært en kirkebygning. Veggene sto fortsatt, men taket var borte.
De feiret gudstjeneste under åpen himmel.

Den unge studenten hadde bestemt seg for at han ville være en kristen, men hadde ennå ikke funnet den menigheten han ville gå i. Men i hver lunsjpause gikk han ut i byens park med matpakka si. Der hadde Frelsesarmeen friluftsmøter hver dag ved lunsjtider.
Der fant han sin kirke den første tida som troende – under en åpen himmel.

Både Døperen Johannes og Jesus selv underviste under åpen himmel – tenk bare på fortellingen om Bergprekenen.
Og enten man befinner seg under et tak eller ikke i fysisk forstand: Guds folk kan alltid fryde seg over at man er samlet under en åpen himmel.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

De vakte

Det var en stor, kristen møtekampanje. Mange var engasjert med ulike praktiske oppgaver, blant annet som vakter.
En som kom til ett av disse møtene var litt usikker på hvor han skulle gå og henvendte seg til en som sto ved en av dørene. – Unnskyld, er De vakt?
– Jeg tror i hvert fall på Gud, svarte den andre.
I perioder har «de vakte» vært et uttrykk som skulle si noe om at de man tenkte på, var troende, kristne mennesker. Ordet «vekkelse» har den samme rota.
Opprinnelsen til uttrykket er bibelsk. Paulus skriver: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg» (Ef 5,14).
Artisten Cat Stevens hadde en stor hit på 1970-tallet med sangen «Morning has broken».
Det er opprinnelig en gammel søndagsskolesang.
Både i norsk og svensk oversettelse begynner den med ordene «Tenk å få våkne» – og å glede seg over skaperverket og frelsesverket.
Troens oppvåkning!

Opprinnlig publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjemmebakt

Det kristne ekteparet hadde mange barn. Tre av dem var gutter i den «verste» voksealderen, de var aktive på mange måter, og det gikk med mye mat i den store familien.

Mor bakte brød både sent og tidlig.
En dag var de to eldste guttene bedt hjem til pastorparet i menigheten familien tilhørte.
Her fikk de servert «kjøpebrød», og litt overraskende var det kjøpebrødet som vakte de unge gjestenes begeistring.
Opplevelsen ligger mange år tilbake i tid, men dukker opp av og til.
For eksempel når man får servert nettopp «hjemmebakt».
Det finnes kristne som heller oppsøker andre menigheter enn den de tilhører i utgangspunktet.
Det kan noen ganger framstå som et valg mellom «hjemmebakt» og «kjøpebrød».
Ikke noe galt sagt om kjøpebrødet, men det er en egen trygghet knyttet til det hjemmebakte.
Man vet hvor det kommer fra, man vet hva det er laget av.
Det er bakt hjemme med ingredienser man stoler på.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forløper og etterfølger

«Han skal vokse, jeg skal avta!»

Slik oppsummerte døperen Johannes sitt oppdrag og sin historiske rolle (Joh 3,30).
Johannes var nok en «snakkis» i sin samtid, men selv var han veldig bevisst på hva hans oppgave var, en forløper; den som skulle peke fram mot Jesus.
Som kristne har vi også en oppgave i det å peke på Jesus.
Først og fremst peke på ham som den som kom; barnet i krybben; mannen på korset; den tomme graven; himmelfarten fra Oljeberget.
Men vi skal også peke på han som skal komme igjen.
I mer enn to tusen år har den kristne kirke levd med denne doble oppgaven: Å peke bakover, mot han som kom; mannen fra Nasaret, men også peke framover, mot han som skal komme igjen.
Evangeliet handler både om han som kom, om han som skal komme igjen og om ham som er til stede i den kristne kirke og i de troendes hjerter og liv.
Hele tiden gjelder det samme: Han skal vokse, vi skal avta.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Hvert unyttig ord»

Som skribent må man ofte forholde seg til bestillinger som handler om hvor kort eller lang en tekst skal være.

«Maks 900 tegn» er en slik bestilling.
Når man har skrevet en tekst i det formatet, må man bruke knappen for «ordtelling» på pc-en, og kanskje begynne å stryke litt.
Et ord her, en setning der.
Da hender det Jesu ord om regnskapet for «hvert unyttig ord» kan dukke opp (Matt 12,36).
Har man levd et liv med skriving, forkynnelse og foredrag kan det bli litt av et regnskap

Ord er blant de viktigste kommunikasjonskanalene vi har, men det kan bli for mange av dem.
Om en kjent norsk politiker ble det sagt at han kunne holde munn på 13 språk.
Det bibelske visdomsordet om «en tid for å tie, en tid for å tale» (Fork 3,7) bør nok tas fram enda oftere.
Bibelen taler også om frelsende og nyttige ord.
Gud skapte ved hjelp av ord, og Jesus selv kalles for Ordet (Joh 1,1 og 14).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Som Nikodemus om natten»

Rådsherren Nikodemus har fått et slags ry som en «skap-kristen», en som trodde på Jesus, men ikke våget å vise det.

Bakgrunnen for dette ryet er fortellingen i Johannes-evangeliet om hvordan han oppsøkte Jesus om natten for å snakke med ham.
Kanskje er dette ryet litt urettferdig?
Så varmt som det kan være i Midtøsten, er ikke «midt på dagen» alltid det beste tidspunktet for litt krevende samtaler. Om kvelden og natten er det svalere og kjøligere, slik det også kan være på norske sommerkvelder.
Da går ofte samtalen lettere.
I det neste kapitlet hos Johannes leser vi om en annen samtale.
Den foregikk ved høylys dag mellom Jesus og en som helst ikke ville møte andre mennesker – kvinnen ved brønnen.
Han som kom om natten og hun som kom til brønnen – begge møtte Jesus og ble tatt på alvor av ham.
Du trenger ikke å ha noen timeavtale med Jesus – hans trefftid er alltid «her og nå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dorullkjerner og syltetøyglass

I menigheten jeg går i, har vi nylig ansatt en ny barne- og ungdomsarbeider.

Som mor til tre har hun erfaring med det å engasjere barn og unge til kreativitet og lek.
En av tingene hun har utfordret oss eldre i menigheten på, er å ta vare på ting vi ellers kaster, som dorullkjerner og syltetøyglass.
Gjenbruk av slike ting er ellers en gammel kunst i all slags barne- og ungdomsarbeid; noen av oss husker det fra barneskolen også.
Å lage kunst av gamle ting er det ogaålang tradisjon for.
I salmen «Amazing Grace» takker den troende Gud for at han kunne og ville frelse «et vrak som meg».
Den salmen, så vel som de dorullkjernene og syltetøyglassene som vi nå sparer på, forteller meg noe om å se verdier og potensial i det tilsynelatende verdiløse som bare skal kastes.
Det forteller meg også noe om Gud, og minner meg om at slik er han: En som ser verdien i ethvert menneske, og i alt det skapte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds kontor?

Det er en seiglivet myte at det på den trønderske jernbanestasjonen «Hell» står et skilt med teksten «Hell station – God’s expedition».

Myten er nesten sann.
På skiltet står stasjonsnavnet «Hell» på én linje og ordene «Gods-expedition» på linja under.
Men tanken trigges likevel: Kan det tenkes at Gud har et kontor også i helvete?
Salmisten David kan kanskje oppfattes slik, når han sier: «Farer jeg opp til himmelen, så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der» (Salme 139,8; 1930-oversettelsen).
Det David prøver å sette ord på i denne salmen, er hvordan Guds omsorg er både altomfattende og rekker overalt.
I søndagsskolen synger vi om Jesu kjærlighet at den er «så høy, du kan ei gå over den, så bred, du kan ei gå ut av den, så dyp, du kan ei gå under den».
Om ikke Gud har «et kontor i helvete» rekker hans hender og omsorg til i alle livssituasjoner, selv de aller mørkeste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hvor ble de av?

I pinsefortellingen leser vi om da mer enn 3.000 mennesker ble lagt til menigheten på én og samme dag.

Forleden leste jeg denne teksten igjen, og tanken slo meg: Hvor ble de av, alle sammen? Vet vi noe mer om dem?
Kortversjonen av svaret er nok «nei».
Vi vet at de kom fra mange steder og områder, «alle folkeslag under himmelen», som det står i Apostelgjerningene 2,4, mens det ramses opp i hvert fall 14 grupper i fortellingen (vers 9-11).
Det fantes jo ingen organisasjon som kunne følge dem opp, slik vi gjerne har i vår tid dersom det oppstår en vekkelse.
Noen utfordringer var det nok, og trolig fikk man ulike organisatoriske strukturer på de gruppene som dannet seg.
En av utfordringene var hvordan man skulle ta imot dem som kom til tro på Jesus, men som ikke var jøder i utgangspunktet.
Men konklusjonen ser ut til å ha vært denne: «Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse» (vers 47).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Terjes takk

Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen har fulgt mange av oss helt fra tidlige skoledager.

Fremdeles både leses og framføres fortellingen om fiskeren og småbrukeren fra Fjære i dagens Grimstad og hans kamp for å forsørge kone og barn mens nøden herjet.
Det gikk ikke så bra; Terje ble holdt i fangenskap i sju år, og da han kom hjem, var både kone og barn borte.
Mange år senere fikk han en mulighet til å ta hevn.
Han kunne latt sin fiende fra krigen oppleve det samme: At kone og barn ble tatt fra ham.
Etter en kamp med seg selv brukte han ikke hevnens mulighet.
I stedet sa han: «Stort jeg mistet, men stort jeg fikk. Best var det, kan hende, det gikk som det gikk. Så får du ha takk, da, Gud».
Kan vi lære noe av denne takken fra Terje?
I en time på bibelskolen noterte jeg: «Gud er mektig nok til å ta forbannelsens frukt og kryste velsignelsens dråper ut av dem».
Kanskje var det dette Terje Vigen erfarte?

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.

«Av David»

Leser vi i Salmenes bok i Bibelen, er det to ord som dukker opp gang på gang: «Av David».

Gjeteren og kongen med harpen er på mange måter prototypen på en salmedikter.
Navnet hans er et kvalitetsstempel i seg selv, slik det iblant også kan være med andre diktere eller komponister.

Av de 150 tekstene i Salmenes Bok, skal David ha skrevet litt over halvparten, nemlig 77.
Men dette var ikke alt han skrev. I Qumran-tekstene antydes det at han skrev mer enn fire tusen salmer. Mest kjent er nok «hyrdesalmen» – Salme 23.
Produktive salmediktere har det vært i kirkens historie til alle tider.
En Charles Wesley eller Fanny Crosby, en Elevine Heede eller Trygve Bjerkrheim.
I likhet med David satte også de ord på erfaringer de hadde gjort eller velsignelser de hadde mottatt.
«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting».
Kan vi ikke sette våre egne ord på velsignelsen, kan vi identifisere oss med Davids.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En lovsang i rødt, gult og blått

Min lovsang skal lyde i rødt, gult og blått,
en lovsang til Herren for alt jeg har fått:
Frelse i blodet, den Helligånds ild,
renhet i hjertet – alt hører meg til,
adgang til himlen, til alt som er godt.
Min lovsang skal lyde i rødt, gult og blått.

Nils-Petter Enstad
2025

Å våkne opp

For mer enn 50 år siden sto jeg hver lørdag på det som ennå het Østbanestasjonen i Oslo og solgte Krigsropet.

Skrått overfor meg sto en annen bladselger. Hans tilbud het «Våkn opp!»
Det var vel omtrent på denne tida sangeren Cat Stevens sang inn låta «Morning has broken»; en gammel søndagsskolesang som også er oversatt til norsk. Den handler om å våkne opp.
Tidligere var «de vakte» en betegnelse som ble brukt om de kristne. Når mange ble omvendt samtidig, kalte man det «vekkelse».
Å våkne kan være både en god og ikke fullt så god opplevelse. Men det er en forutsetning for at man skal kunne gjøre dagens gjerning.
Dette gjelder også i troens verden. Paulus skrev til de kristne i Korint: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1 Kor 16,13).
Det handler om å være våkne for de oppgaver som melder seg, men det handler også om å være oppmerksom på den tiden vi lever i.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Søvnens gave

For en del år siden fikk jeg en diagnose som forklarte hvorfor jeg sjelden følte meg uthvilt, selv om jeg mente jeg hadde sovet godt.

Moderne legevitenskap kan hjelpe deg med slikt, og ordet «søvnkvalitet» fikk en helt ny betydning.
I kristen språkbruk blir ofte søvn og det å være våken holdt mot hverandre som motsetninger.
Å være våken og være søvnløs er imidlertid to forskjellige ting.
Det kan ligge mye fornyelse og velsignelse i en god natts søvn.
Listen over diagnoser som kan rubriseres som «søvnsykdommer» er lang – som en søvnløs natt, for å holde oss i bildet.
Det er da heller ikke slik at «søvn er søvn».
Man kan sove, men sove dårlig.
Går man inn på nettbibelen og søker på ord som har med søvn, sovne eller sove å gjøre, kan man få mange treff.
Men det finnes også mange bibelvers som handler om å være våkne.
Søvn handler om å hvile, våkenhet om å handle.
Begge deler trengs i en kristens liv og tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lyder - lyser

Når jeg har i oppgave å skulle holde prekenen i en gudstjeneste, avslutter jeg alltid skriftlesningen med «Slik lyder Herrens ord!» Dette skriver jeg også inn i manus.

Forleden oppdaget jeg en tastefeil i et slikt manus.
Da sto det: «Slik lyser Herrens ord».

Vi kan lese mye både om lys og lyd i Bibelen.
I Kongebøkene kan vi lese hvordan Herren talte gjennom «lyden av en skjør stillhet», og Jesus sa om seg selv at han er verdens lys.
Lyd eller lys – hva foretrekker vi?
I Johannes-prologen beskrives Jesus både som lys og lyd når apostelen kaller ham «ordet».
I fortellingen om Paulus’ møte med Jesus utenfor Damaskus er det både lyd og lys (se Apg 8).
Men så er det en interessant detalj i fortellingen: De som var i følge med Paulus, hørte nok stemmen, men de så ikke lyset (vers 7).
Sånn kan vi nok oppleve situasjonen av og til.
Paulus skriver da også om å forstå stykkevis (1 Kor 13,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Få ord

Calvin Coolidge, som var president i USA på 1920-tallet, var kjent for sin fåmælthet.

En av anekdotene etter ham handler om kvinnen som hadde veddet med sin venninne om at hun skulle få presidenten til å si mer enn tre ord i løpet av kvelden.
-De taper, svarte presidenten.
Det sies at de yrkesgruppene som bruker flest ord, er predikanter og politikere.
Noen av oss har vært begge deler; det bør mane til en viss ydmykhet.
I Forkynnerens bok i Det gamle testamente rådes man til ikke å bruke for store ord når man ber – «la derfor dine ord være få», legges det til (5,1).
Da Jesus underviste om bønn, sa han til disiplene at de ikke skulle bruke mange ord.
En av de korteste bønnene som er referert i Bibelen, er den tolleren ba i Jesu lignelse om de to som gikk opp i templet for å be: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13).
Heller ikke røveren på korset brukte mange ord.
Men få ord når også fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Store bokstaver

I brevet til de kristne i Galatia skriver Paulus: «Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere» (6,11).

Hva lå bak den meldingen?
Hadde Paulus problemer med synet?
Hadde han en medhjelper som vanligvis skrev, men akkurat her har han overtatt pennen selv?
Det må ha vært for å få fram et viktig poeng.
Slik er det gjerne for oss også når vi formidler noe med «store bokstaver» i litt overført betydning.
Paulus brukte tydeligvis ikke de store bokstavene i hytt og vær.
Et dokument der alt er skrevet med «caps lock», som det heter på PC-språket, er da også nesten uleselig.
Da Elia flyktet etter Karmel-møtet, møtte han både ild, storm og jordskjelv – store bokstaver, alt sammen.
Men det var i lyden av en stille susing Gud talte (1 Kong 19,12-13).
Gud taler til oss på ulike måter.
Noen ganger med store bokstaver, andre ganger i stille susing.
Men han taler

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dobbel dose

Den engelske presten A.M. Toplady skal ha blitt overrasket av et uvær og søkte ly i en åpning i en fjellskrent.

Den opplevelsen ga inspirasjon til salmen «Klippe, du som brast for meg», som senere er blitt en av de mest kjente salmetekstene i verden.
I den engelske utgaven ber salmedikteren om at vannet og blodet fra den brustne klippen skal være «the double cure» som tilgir synd og renser fra urett.
Dette «dobbel dose»-bildet er ikke like godt ivaretatt i alle de norske oversettelsene, men i en av dem heter det:
«…bli for meg den helseflod
som meg renser og gjør god».

I Jesaja 40,2 heter det at folket har «fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette verset har jeg fått forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, han har også gitt oss ny startkapital.
Dobbel dose.
Eller 1 Johannes 1,9: Han «tilgir oss syndene og renser oss for all urett».
Dobbel dose igjen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Signalet

Tidlig på 1970-tallet ble sangen «Tie a yellow ribbon round the old oak tree» en stor platesuksess.

Sangen handlet om en ung mann som hadde sonet en fengselsstraff og nå lurte på om han var velkommen hjem.
Han skrev et brev til sin kjære der han fortalte at han ville reise forbi huset der hun bodde.
Dersom han var velkommen tilbake, skulle hun binde et gult bånd rundt den gamle eika utenfor huset.
Var ikke båndet der, ville han bare dra videre.
Teksten skal være basert på en sann historie, og ifølge den var båndet på plass.
Det finnes mange historier om hvordan mennesker har signalisert ulike ting til hverandre.
Noen ganger kan signalet se helt tilfeldig ut, andre ganger er det snakk om dyp symbolikk.
I Josvas bok leser vi om da Jerikos murer falt sammen, med ett unntak: Den delen av muren der det sto et hus hvor en rød snor hang framme.
Hun som bodde der, hadde hjulpet Herrens utsendinger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gode, gamle dager

I 1968 ble en 18 år gammel walisisk jente plutselig verdensberømt med en enkel vise på en melodi det var lett å huske.

Jenta het Mary Hopkin (bildet) og sangen «Those were the days» .
Det er en litt nostalgisk sang der det ses litt tilbake og man må erkjenne at mange ting ikke er som de var.
Tittelen på sangen er nesten blitt et ordtak: «Those were the days» – «Dét var tider, det».
Denne nostalgifølelsen er velkjent, både i menigheter og andre organisasjoner, det være seg idrettslag eller politiske partier.
En leder i en kristen organisasjon sa det slik en gang: –Hos oss er vi i andre og tredje generasjon opptatt av å fortelle dem i fjerde generasjon om hvor herlig alt var – i den første generasjon.
I en situasjon der Israels folk så bakover med lengsel, sa Herren: «Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram» (Jes 43,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En midlertidig bolig

I en av de gospelsangene Jim Reeves spilte inn, heter det: «Denne verden er ikke mitt hjem, jeg er bare på gjennomreise».

Dette med å ha en midlertidig bolig, er noe man kan møte på forskjellige måter.
Det kan handle om at man har tjenestebolig, og den har man bare så lenge man er i den bestemte tjenesten på det bestemte stedet.
Eller det kan handle om at livet har gjort noen vendinger som krever at man er «mellom» steder eller jobber for en tid.
Men også i eksistensiell forstand kan man snakke om å bare ha en midlertidig bolig; at livet selv, slik vi lever det her på jorden, representerer en midlertidig bolig.
Jesus selv hadde ikke såpass engang.
I Matteus 8 kan vi lese hvordan han henviste både til skogens dyr og fuglene under himmelen, men la til at «Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (vers 20b).
Jesu «egentlige» hjem er i himmelen.
Der er vårt egentlige hjem også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gjester som ikke vil komme

Han trodde han hadde mange venner, den ugifte, men meget sosiale bankfunksjonæren.

Da han skulle fylle 50 år, innbød han derfor til «åpent hus» i sitt eget hjem.
Mat og drikke var bestilt, leiligheten var pyntet.
Men da dagen opprant, kom det ikke noen gjester.

Jesus forteller en lignelse om en som opplevde noe lignende (se Lukas 14).
Han innbød til gjestebud, men alle hadde unnskyldninger for ikke å komme.
Hans «svar» var å sende tjenerne sine ut og nøde folk til å komme inn.
Vår venn bankfunksjonæren valgte en lignende strategi resten av livet.
Ved ulike merkedager innbød han mennesker som han visste ikke fikk slike innbydelser; ensomme, enslige mennesker som opplevde det vi i dag kaller «utenforskap».
Som verten i Jesu lignelse var det målet hans å klare å innby så mange at «huset mitt kan bli fullt» (vers 23).
Lignelsen om det store gjestebudet viser oss at Gud er en gjestfri Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds problembarn»

Han kaller seg «Guds problembarn», sangeren Willie Nelson.

En av sangene hans, «Family Bible», er om en familie som samler seg rundt familiebibelen til andakt mens de synger «Klippe, du som brast for meg».
Inspirasjonen til sangen fikk han fra minnet om sin egen bestemor, som alltid nynnet den salmen mens hun leste i Bibelen.
Sangen etterlyser mange flere familiebibler rundt om i hjemmene, og at disse skal brukes flittig.
Når Willie Nelson kaller seg et «Guds problembarn» er det ut fra en selvinnsikt mange av oss kan kjenne oss igjen i.
Man kan med stor rett beskrive alle mennesker – kristne eller ikke – som «Guds problembarn».
Bibelen sier om dette: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet», før den legger til: «Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23-24).
«Guds problembarn»?
Velkommen i klubben!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forkledningen

Både i USA og England ble det i sin tid laget en type reality-fjernsyn med tittelen «Undercover Boss».

Den gikk i flere år og i flere land. På norske skjermer har vi hatt lignende serier, blant annet «Millionær i forkledning».
Konseptet var at en velstående bedriftseier gikk «undercover» i en av sine egne virksomheter, arbeidet «på gulvet» en ukes tid og observerte både medarbeidere og hvordan organisasjonen fungerte.
Da uka var slutt, sto sjefen fram og tok tak i det han eller hun hadde observert.
Noen medarbeidere ble forfremmet eller fikk en form for økonomisk belønning, andre ble tilbudt videreutdanning eller kurs.
Kanskje er det fordi man som andaktsskribent har den bakgrunnen man har, men dette konseptet kan da minne om Guds eget konsept?
Det at hans egen sønn ble født som et lite barn og levde som en vanlig gutt og senere mann; er det ikke rett og slett Jesus-fortellingen fra evangeliene?
Han gikk også «under cover».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oppsummeringen

Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, ble en gang bedt om å definere hva han betraktet som kjernen i Frelsesarmeens teologi.

– Det er «det blødende Guds lam», svarte han.
En norsk biskop skal ha blitt utfordret med noe lignende: Hvordan ville han oppsummere sin teologi?
– Han døde for meg, svarte biskopen.

Teologi er en komplisert vitenskap med mange retninger og «skoler». Tro er noe langt enklere.
Man kan kanskje snakke om «stor» eller «liten» tro, men Jesus går ikke i nevneverdig grad inn på slike kvantifiseringer. Han bruker sennepsfrøet som målestokk – det minste av alle frø, sier han selv. Det er mellom én og to millimeter stort.
I ett gram skal det være opptil 760 slike frø. Du må multiplisere med tusen for å få ett kilo. Jesus må ha vært glad i å bruke sennepsfrøet som bilde – fem ganger leser vi i evangeliene at han bruker det.
Kan «sennepsfrøet» oppsummere både tro og teologi?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Spirekraft

To tøffe vintre har fart hardt fram med plommetreet vårt i hagen.

Bortimot halvparten av greinene som bredte seg vidt utover, har falt som ofre for vind og vær.
Denne våren er det et slankere, kanskje også penere, tre, om ikke med så mange greiner.
Men det som er igjen av treet, blomstrer.
Det virker nesten som litt trassighet fra treet side: Kom ikke her; jeg skal blomstre og bære frukt denne sommeren også.

Forklaringen gir vel seg selv?
Det som står igjen av treet, er forankret i de røttene treet har.
De var der da det bredte seg utover og er der fremdeles.

Det er et bilde det går an å begripe: Livet kan fare hardt fram også med oss mennesker.
Men bare forankringen i røttene er på plass, fortsetter treet å blomstre. Da kan det ennå bære frukt.
Jesus fortalte en lignelse om dette. Det er den om vintreet og vingårdsmannen.
Du kan lese den i Johannes-evangeliets 15. kapittel

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Folde hendene og brette opp ermene

Hun hadde tre barn som alle var aktive på hver sin kant. Selv var hun aktiv både i samfunnet, menigheten og organisasjonslivet.

Det kunne saktens kreve sin kvinne, både sammen og hver for seg.
Selv sa hun det slik:– Jeg begynner hver dag med å folde hendene og brette opp ermene.
Både det å folde hendene og det å brette opp ermene er gode råd i krevende situasjoner.
Sammen er de, om ikke dynamitt, så i hvert fall krutt.
Kombinasjonen bønn og arbeid – «ora et labora» på latin – har lange tradisjoner i kirkehistorien.
Uttrykket tillegges gjerne den katolske helgenen Benedikt, som levde på 500-tallet.
En annen klok mann som levde om lag tusen år senere, den engelske statsmannen Thomas More (bildet), skal ha formulert det slik i sin bønn: «Det vi ber om, gode Herre, gi oss også nåde til å arbeide for det».
Det er ingen motsetning mellom å folde hendene og å brette opp ermene. Snarere tvert om.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ved en skillevei

Profeten Elia hadde vært Herrens talerør til folket i mange år.

Han hadde vært uredd og tydelig, og vunnet den tøffe kampen mot all den falske gudsdyrkelsen som hadde fått vokse fram.
Slaget hadde stått på fjellet Karmel, slik vi kan lese i 1 Kong 18, fra vers 16 og utover. Etter kampen hadde profeten flyktet for livet, funnet et skjulested og slått seg til der.
Der møtte Gud ham med et spørsmål: «Hva vil du her, Elia?» (1 Kong 19, 9, overs. 1979/85).
Profeten hadde nådd fram til en skillevei.
Skilleveier møter de fleste av oss i løpet av livet.
Det kan være når en utdannelse er ferdig, det kan være når barna har flyttet ut eller det kan være når en karriere er fullført.
Elia var kommet dit.
Herren ga ham noen oppgaver til, og en av dem var å overlate profetvervet til en etterfølger.
Ham kjenner vi som Elisja.
Skilleveier skal man ta på alvor.
Det gjorde profeten Elia.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Så ikke veien blir for lang

Profeten Elia hadde stått i en tøff kamp. Nå var den vunnet, men profeten følte seg tappet for krefter.

Dessuten var han redd. Han visste at taperen i kampen ville ha hevn. Derfor valgte han å trekke ut i ødemarken, gjemme seg og legge seg til å sove.
Han ble vekket av en Herrens engel som hadde sørget både for mat og vann.
Profeten åt og drakk litt, men da han ville legge seg til igjen, sa engelen: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg» (1 Kong 19,7).
Så spiste og drakk Elia resten av det som var satt fram, og kjente at kreftene kom tilbake.
Nå kunne han legge ut på en lengre tur, og kom til målet, «Guds fjell, Horeb» (vers 8).
Noen hver kan kjenne seg utmattet etter en krevende økt.
Enten utmattelsen er fysisk, åndelig eller mental, trengs det påfyll av næring og krefter – «ellers blir veien for lang for deg».
Dette er en av lærdommene fra fortellingen om profeten Elia.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ukjent

På en gravlund på Java i Indonesia har en lang rekke soldater og krigsfanger fra andre verdenskrig fått sitt siste hvilested.

På mange av de hvite korsene står det bare ett ord: «Onbekend».
Det er hollandsk og betyr «ukjent».
En soldat eller en fange som omkom langt unna sine egne.
I det kaos som en krig gjerne medfører var identitetspapirer og andre kjennetegn blitt borte. Derfor kunne man ikke sette annet på graven enn det man visste: Her hviler en ukjent.
Men det er ikke bare falne soldater og døde krigsfanger som kan ende opp som «ukjente».
Selv i vårt moderne samfunn kan det skje at man ender opp som «ukjent» - en mann eller kvinne man ikke vet noe om.
Men det er én som vet. Av alle de milliarder mennesker som har levd og lever, er alle kjent av ham som skapte dem.
Derfor sier han: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43, 1).
Vi er kjent av ham, og kan bli kjent med ham.

Publisert i 2015 som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet er tattt av min mor da mine foreldre var misjonærer i Indonesia på 1980-tallet - her scannet fra et gammelt krigsrop

Framtidsperspektivet

Et kjært familiemedlem var gått bort, og de etterlatte ville gjerne at man i begravelsen skulle synge en sang avdøde var glad i. Omkvedet begynte slik: «Min framtid er i Herrens hender…».

Gir det mening å synge om framtiden i en begravelse?
For disse pårørende ga det mening.
Den som de tok avskjed med, og kanskje de selv også, hadde en tro på at det ikke var slutt med døden. Det er en framtid også.
Hebreerbrevets forfatter skriver at det er «fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk» (4,9).

Sangen de etterlatte ønsket seg, er skrevet av to svenske frelsesoffiserer.
I første vers heter det «Min gårsdag er forbi», i det neste: «Jeg møter hver en dag med håpfullt hjerte» og det siste: «Fortrøstningsfullt jeg venter morgendagen».
Hvorfor?
Fordi fremtiden er i Guds hender!
Det er en påminning for gode dager, vanskelige dager og den dagen vi tar farvel.
Guds barn har alltid en framtid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sang og glede og livets slutt

Sangeren Rune Larsen forteller i boka Steg for steg fra 1984 om da en far ringte og ba ham synge i begravelsen til hans sju år gamle datter.

Hvilken sang han ville ha?
Jo, om han ikke kunne synge «Han er min sang og min glede», for den var datteren så glad i.
Rune Larsen forteller selv at han ble litt paff og innvendte at det var da ikke en sang for en begravelse – om sang og glede?
– Jo, svarte pappen, – For det er også en sang om å være i Jesu hender til livets slutt.
Larsen skriver at han lærte noe viktig av den pappaen: «Han hadde fortalt meg hva det kristne håpet egentlig handler om». Døden er beseiret! Jesus sprengte dødens lenker!
Kapitlet i boka der han forteller om dette, konkluderer da også med at det kanskje ikke er noe sted hvor sangen «Han er min sang og glede» passer så godt som i en begravelse, med sluttfanfaren: «Jesus, i dine hender jeg hviler til livets slutt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjertespråket

Den lærde teologen og filosofen hadde hele sitt voksne liv stort sett både skrevet og snakket latin.

I historien er han kjent som Erasmus fra Rotterdam (1466–1536 - bildet).
Etter et liv med kamper og strider av ulikt slag, var han kommet dit at han var «mett av dage».
Noen få venner var samlet rundt dødsleiet hans. De kunne høre ham hviske noen ord på et språk han ikke hadde brukt siden han var barn: «Lieve God».
Det er hollandsk og betyr «Kjære Gud».
Det finnes flere fortellinger om mennesker som kan ha levd et langt liv med både skrift og tale i flere land.
Mot slutten av livet er det gjerne «hjertespråket» som krever sin rett, og det er det som melder seg. Noen ganger kan det være hjemlandets språk, andre ganger hjemtraktenes dialekt.
Noen ganger er det barndommens sanger og fortellinger som dukker opp; for eksempel sanger og fortellinger fra søndagsskolen eller fra bedehus og kirke, enkle, men sanne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Etter boka

Det finnes situasjoner, både i arbeidslivet og organisasjonslivet, der man blir sterkt anbefalt å gjøre tingene «etter boka».

Det finnes både regler og prosedyrer for det meste, og ofte finnes de av en bestemt årsak: De er hensiktsmessige med tanke på å løse en betent eller vanskelig konflikt.
Johnny Cash hadde på sitt repertoar en sang som heter «Going by the book» – at det «går etter boka».
Bakgrunnen for at sangen ble skrevet, var den såkalte Gulfkrigen rundt 1990. Budskapet var at verdenssituasjonen utvikler seg mot slaget på Armageddon, som mange mener er forutsagt i Bibelen. Den utviklingen går «etter boka», synger Johnny Cash.
Noe annet som er «etter boka» er at den som ønsker å få det godt med Gud, kan finne svarene på dette og veien dit i den samme boka som sangen henviser til: Bibelen.
Paulus skrev: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,13).
Det er etter boka.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Tessa, tessa, tim, tim»

Som konfirmant lærte jeg en remse som skulle hjelpe til med å holde orden på Paulus-brevene i Det nye testamente.

Den begynte slik: «Rom, kol, kol, gal…». Mot slutten var det «tessa, tessa, tim, tim».
Det er 13 slike brev i alt, og de er en viktig del av Det nye testamente. De har stor betydning for kristen tro, forkynnelse og teologi.
Også i Det gamle testamente er det en del skrifter som liksom blir borte mellom Mosebøkene, Salmene og de tre «store» profetene.
Det finnes ingen remse for disse, som med en samlebetegnelse gjerne kalles «de 12 små profetene».
Den minste av dem – Obadja – utgjør ett kapittel med 21 vers.
Av de andre 11 er kanskje Jona den vi husker best, ikke på grunn av budskapet hans, men på grunn av hans opplevelse med den store fisken.
Det er mye spennende lesestoff i Det gamle testamente, men det er i det nye vi leser om Jesus.
Det er nok derfor vi kjenner det best.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å vite hvor man skal

Det skal ha vært en kjent sak at den berømte vitenskapsmannen kunne være nokså distré.

At han ikke klarte å finne billetten sin da konduktøren på toget kom for å sjekke den, tok konduktøren derfor med stor ro.
– Det betyr ikke noe, herr professor, sa han. – Jeg vet hvem De er. De har helt sikkert betalt billetten Deres.
Men vitenskapsmannen ble ikke beroliget av de vennlige ordene.
– Jeg vet også hvem jeg er, sa han. – Men jeg er nødt til å ha billetten for å finne ut hvor det er jeg skal hen.
Problemstillingen «hvor skal jeg hen» er på mange måter et eksistensielt spørsmål.
I kristen sammenheng snakkes det gjerne om himmelen som målet for livets reise. I poesien kan man finne eksempler på tekster der det er reisen i seg selv som er målet; noe annet mål har man ikke.
Den distrè professoren hadde det.
Målet for reisen var trykket på billetten. Derfor var det så viktig å finne den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rydde i skapene

En medarbeider i en kristen organisasjon skulle pensjoneres.

I mange år hadde hun arbeidet med arvesaker i forbindelse med at mennesker hadde gitt gaver til organisasjonen i sitt testamente.
Da hun skulle intervjues i forbindelse med pensjoneringen, var ett av spørsmålene: – Hva har du lært av å arbeide med dette?
– Jeg har lært at det kan være nyttig å rydde i skapene av og til, sa hun.

Svaret kan tolkes både konkret og i overført betydning.
Skap kan være både en skattkiste og det stikk motsatte.
Det er kanskje ikke alt man vil, skal bli funnet etter at en er død, og det kan være saker og situasjoner man vil ha gjort opp og ordnet mens det er tid.
Mennesker man skulle ha snakket med, konflikter man skulle ha løst.
For noen handler det kanskje om det viktigste av alt: Å få sin sak med Gud i orden.
Om dette sier Guds ord: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2).
Rydd skapet!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.