Å våkne opp

For mer enn 50 år siden sto jeg hver lørdag på det som ennå het Østbanestasjonen i Oslo og solgte Krigsropet.

Skrått overfor meg sto en annen bladselger. Hans tilbud het «Våkn opp!»
Det var vel omtrent på denne tida sangeren Cat Stevens sang inn låta «Morning has broken»; en gammel søndagsskolesang som også er oversatt til norsk. Den handler om å våkne opp.
Tidligere var «de vakte» en betegnelse som ble brukt om de kristne. Når mange ble omvendt samtidig, kalte man det «vekkelse».
Å våkne kan være både en god og ikke fullt så god opplevelse. Men det er en forutsetning for at man skal kunne gjøre dagens gjerning.
Dette gjelder også i troens verden. Paulus skrev til de kristne i Korint: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1 Kor 16,13).
Det handler om å være våkne for de oppgaver som melder seg, men det handler også om å være oppmerksom på den tiden vi lever i.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Søvnens gave

For en del år siden fikk jeg en diagnose som forklarte hvorfor jeg sjelden følte meg uthvilt, selv om jeg mente jeg hadde sovet godt.

Moderne legevitenskap kan hjelpe deg med slikt, og ordet «søvnkvalitet» fikk en helt ny betydning.
I kristen språkbruk blir ofte søvn og det å være våken holdt mot hverandre som motsetninger.
Å være våken og være søvnløs er imidlertid to forskjellige ting.
Det kan ligge mye fornyelse og velsignelse i en god natts søvn.
Listen over diagnoser som kan rubriseres som «søvnsykdommer» er lang – som en søvnløs natt, for å holde oss i bildet.
Det er da heller ikke slik at «søvn er søvn».
Man kan sove, men sove dårlig.
Går man inn på nettbibelen og søker på ord som har med søvn, sovne eller sove å gjøre, kan man få mange treff.
Men det finnes også mange bibelvers som handler om å være våkne.
Søvn handler om å hvile, våkenhet om å handle.
Begge deler trengs i en kristens liv og tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lyder - lyser

Når jeg har i oppgave å skulle holde prekenen i en gudstjeneste, avslutter jeg alltid skriftlesningen med «Slik lyder Herrens ord!» Dette skriver jeg også inn i manus.

Forleden oppdaget jeg en tastefeil i et slikt manus.
Da sto det: «Slik lyser Herrens ord».

Vi kan lese mye både om lys og lyd i Bibelen.
I Kongebøkene kan vi lese hvordan Herren talte gjennom «lyden av en skjør stillhet», og Jesus sa om seg selv at han er verdens lys.
Lyd eller lys – hva foretrekker vi?
I Johannes-prologen beskrives Jesus både som lys og lyd når apostelen kaller ham «ordet».
I fortellingen om Paulus’ møte med Jesus utenfor Damaskus er det både lyd og lys (se Apg 8).
Men så er det en interessant detalj i fortellingen: De som var i følge med Paulus, hørte nok stemmen, men de så ikke lyset (vers 7).
Sånn kan vi nok oppleve situasjonen av og til.
Paulus skriver da også om å forstå stykkevis (1 Kor 13,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Få ord

Calvin Coolidge, som var president i USA på 1920-tallet, var kjent for sin fåmælthet.

En av anekdotene etter ham handler om kvinnen som hadde veddet med sin venninne om at hun skulle få presidenten til å si mer enn tre ord i løpet av kvelden.
-De taper, svarte presidenten.
Det sies at de yrkesgruppene som bruker flest ord, er predikanter og politikere.
Noen av oss har vært begge deler; det bør mane til en viss ydmykhet.
I Forkynnerens bok i Det gamle testamente rådes man til ikke å bruke for store ord når man ber – «la derfor dine ord være få», legges det til (5,1).
Da Jesus underviste om bønn, sa han til disiplene at de ikke skulle bruke mange ord.
En av de korteste bønnene som er referert i Bibelen, er den tolleren ba i Jesu lignelse om de to som gikk opp i templet for å be: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13).
Heller ikke røveren på korset brukte mange ord.
Men få ord når også fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Store bokstaver

I brevet til de kristne i Galatia skriver Paulus: «Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere» (6,11).

Hva lå bak den meldingen?
Hadde Paulus problemer med synet?
Hadde han en medhjelper som vanligvis skrev, men akkurat her har han overtatt pennen selv?
Det må ha vært for å få fram et viktig poeng.
Slik er det gjerne for oss også når vi formidler noe med «store bokstaver» i litt overført betydning.
Paulus brukte tydeligvis ikke de store bokstavene i hytt og vær.
Et dokument der alt er skrevet med «caps lock», som det heter på PC-språket, er da også nesten uleselig.
Da Elia flyktet etter Karmel-møtet, møtte han både ild, storm og jordskjelv – store bokstaver, alt sammen.
Men det var i lyden av en stille susing Gud talte (1 Kong 19,12-13).
Gud taler til oss på ulike måter.
Noen ganger med store bokstaver, andre ganger i stille susing.
Men han taler

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dobbel dose

Den engelske presten A.M. Toplady skal ha blitt overrasket av et uvær og søkte ly i en åpning i en fjellskrent.

Den opplevelsen ga inspirasjon til salmen «Klippe, du som brast for meg», som senere er blitt en av de mest kjente salmetekstene i verden.
I den engelske utgaven ber salmedikteren om at vannet og blodet fra den brustne klippen skal være «the double cure» som tilgir synd og renser fra urett.
Dette «dobbel dose»-bildet er ikke like godt ivaretatt i alle de norske oversettelsene, men i en av dem heter det:
«…bli for meg den helseflod
som meg renser og gjør god».

I Jesaja 40,2 heter det at folket har «fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette verset har jeg fått forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, han har også gitt oss ny startkapital.
Dobbel dose.
Eller 1 Johannes 1,9: Han «tilgir oss syndene og renser oss for all urett».
Dobbel dose igjen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Signalet

Tidlig på 1970-tallet ble sangen «Tie a yellow ribbon round the old oak tree» en stor platesuksess.

Sangen handlet om en ung mann som hadde sonet en fengselsstraff og nå lurte på om han var velkommen hjem.
Han skrev et brev til sin kjære der han fortalte at han ville reise forbi huset der hun bodde.
Dersom han var velkommen tilbake, skulle hun binde et gult bånd rundt den gamle eika utenfor huset.
Var ikke båndet der, ville han bare dra videre.
Teksten skal være basert på en sann historie, og ifølge den var båndet på plass.
Det finnes mange historier om hvordan mennesker har signalisert ulike ting til hverandre.
Noen ganger kan signalet se helt tilfeldig ut, andre ganger er det snakk om dyp symbolikk.
I Josvas bok leser vi om da Jerikos murer falt sammen, med ett unntak: Den delen av muren der det sto et hus hvor en rød snor hang framme.
Hun som bodde der, hadde hjulpet Herrens utsendinger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gode, gamle dager

I 1968 ble en 18 år gammel walisisk jente plutselig verdensberømt med en enkel vise på en melodi det var lett å huske.

Jenta het Mary Hopkin (bildet) og sangen «Those were the days» .
Det er en litt nostalgisk sang der det ses litt tilbake og man må erkjenne at mange ting ikke er som de var.
Tittelen på sangen er nesten blitt et ordtak: «Those were the days» – «Dét var tider, det».
Denne nostalgifølelsen er velkjent, både i menigheter og andre organisasjoner, det være seg idrettslag eller politiske partier.
En leder i en kristen organisasjon sa det slik en gang: –Hos oss er vi i andre og tredje generasjon opptatt av å fortelle dem i fjerde generasjon om hvor herlig alt var – i den første generasjon.
I en situasjon der Israels folk så bakover med lengsel, sa Herren: «Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram» (Jes 43,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En midlertidig bolig

I en av de gospelsangene Jim Reeves spilte inn, heter det: «Denne verden er ikke mitt hjem, jeg er bare på gjennomreise».

Dette med å ha en midlertidig bolig, er noe man kan møte på forskjellige måter.
Det kan handle om at man har tjenestebolig, og den har man bare så lenge man er i den bestemte tjenesten på det bestemte stedet.
Eller det kan handle om at livet har gjort noen vendinger som krever at man er «mellom» steder eller jobber for en tid.
Men også i eksistensiell forstand kan man snakke om å bare ha en midlertidig bolig; at livet selv, slik vi lever det her på jorden, representerer en midlertidig bolig.
Jesus selv hadde ikke såpass engang.
I Matteus 8 kan vi lese hvordan han henviste både til skogens dyr og fuglene under himmelen, men la til at «Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (vers 20b).
Jesu «egentlige» hjem er i himmelen.
Der er vårt egentlige hjem også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gjester som ikke vil komme

Han trodde han hadde mange venner, den ugifte, men meget sosiale bankfunksjonæren.

Da han skulle fylle 50 år, innbød han derfor til «åpent hus» i sitt eget hjem.
Mat og drikke var bestilt, leiligheten var pyntet.
Men da dagen opprant, kom det ikke noen gjester.

Jesus forteller en lignelse om en som opplevde noe lignende (se Lukas 14).
Han innbød til gjestebud, men alle hadde unnskyldninger for ikke å komme.
Hans «svar» var å sende tjenerne sine ut og nøde folk til å komme inn.
Vår venn bankfunksjonæren valgte en lignende strategi resten av livet.
Ved ulike merkedager innbød han mennesker som han visste ikke fikk slike innbydelser; ensomme, enslige mennesker som opplevde det vi i dag kaller «utenforskap».
Som verten i Jesu lignelse var det målet hans å klare å innby så mange at «huset mitt kan bli fullt» (vers 23).
Lignelsen om det store gjestebudet viser oss at Gud er en gjestfri Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds problembarn»

Han kaller seg «Guds problembarn», sangeren Willie Nelson.

En av sangene hans, «Family Bible», er om en familie som samler seg rundt familiebibelen til andakt mens de synger «Klippe, du som brast for meg».
Inspirasjonen til sangen fikk han fra minnet om sin egen bestemor, som alltid nynnet den salmen mens hun leste i Bibelen.
Sangen etterlyser mange flere familiebibler rundt om i hjemmene, og at disse skal brukes flittig.
Når Willie Nelson kaller seg et «Guds problembarn» er det ut fra en selvinnsikt mange av oss kan kjenne oss igjen i.
Man kan med stor rett beskrive alle mennesker – kristne eller ikke – som «Guds problembarn».
Bibelen sier om dette: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet», før den legger til: «Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23-24).
«Guds problembarn»?
Velkommen i klubben!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forkledningen

Både i USA og England ble det i sin tid laget en type reality-fjernsyn med tittelen «Undercover Boss».

Den gikk i flere år og i flere land. På norske skjermer har vi hatt lignende serier, blant annet «Millionær i forkledning».
Konseptet var at en velstående bedriftseier gikk «undercover» i en av sine egne virksomheter, arbeidet «på gulvet» en ukes tid og observerte både medarbeidere og hvordan organisasjonen fungerte.
Da uka var slutt, sto sjefen fram og tok tak i det han eller hun hadde observert.
Noen medarbeidere ble forfremmet eller fikk en form for økonomisk belønning, andre ble tilbudt videreutdanning eller kurs.
Kanskje er det fordi man som andaktsskribent har den bakgrunnen man har, men dette konseptet kan da minne om Guds eget konsept?
Det at hans egen sønn ble født som et lite barn og levde som en vanlig gutt og senere mann; er det ikke rett og slett Jesus-fortellingen fra evangeliene?
Han gikk også «under cover».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oppsummeringen

Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, ble en gang bedt om å definere hva han betraktet som kjernen i Frelsesarmeens teologi.

– Det er «det blødende Guds lam», svarte han.
En norsk biskop skal ha blitt utfordret med noe lignende: Hvordan ville han oppsummere sin teologi?
– Han døde for meg, svarte biskopen.

Teologi er en komplisert vitenskap med mange retninger og «skoler». Tro er noe langt enklere.
Man kan kanskje snakke om «stor» eller «liten» tro, men Jesus går ikke i nevneverdig grad inn på slike kvantifiseringer. Han bruker sennepsfrøet som målestokk – det minste av alle frø, sier han selv. Det er mellom én og to millimeter stort.
I ett gram skal det være opptil 760 slike frø. Du må multiplisere med tusen for å få ett kilo. Jesus må ha vært glad i å bruke sennepsfrøet som bilde – fem ganger leser vi i evangeliene at han bruker det.
Kan «sennepsfrøet» oppsummere både tro og teologi?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Spirekraft

To tøffe vintre har fart hardt fram med plommetreet vårt i hagen.

Bortimot halvparten av greinene som bredte seg vidt utover, har falt som ofre for vind og vær.
Denne våren er det et slankere, kanskje også penere, tre, om ikke med så mange greiner.
Men det som er igjen av treet, blomstrer.
Det virker nesten som litt trassighet fra treet side: Kom ikke her; jeg skal blomstre og bære frukt denne sommeren også.

Forklaringen gir vel seg selv?
Det som står igjen av treet, er forankret i de røttene treet har.
De var der da det bredte seg utover og er der fremdeles.

Det er et bilde det går an å begripe: Livet kan fare hardt fram også med oss mennesker.
Men bare forankringen i røttene er på plass, fortsetter treet å blomstre. Da kan det ennå bære frukt.
Jesus fortalte en lignelse om dette. Det er den om vintreet og vingårdsmannen.
Du kan lese den i Johannes-evangeliets 15. kapittel

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Folde hendene og brette opp ermene

Hun hadde tre barn som alle var aktive på hver sin kant. Selv var hun aktiv både i samfunnet, menigheten og organisasjonslivet.

Det kunne saktens kreve sin kvinne, både sammen og hver for seg.
Selv sa hun det slik:– Jeg begynner hver dag med å folde hendene og brette opp ermene.
Både det å folde hendene og det å brette opp ermene er gode råd i krevende situasjoner.
Sammen er de, om ikke dynamitt, så i hvert fall krutt.
Kombinasjonen bønn og arbeid – «ora et labora» på latin – har lange tradisjoner i kirkehistorien.
Uttrykket tillegges gjerne den katolske helgenen Benedikt, som levde på 500-tallet.
En annen klok mann som levde om lag tusen år senere, den engelske statsmannen Thomas More (bildet), skal ha formulert det slik i sin bønn: «Det vi ber om, gode Herre, gi oss også nåde til å arbeide for det».
Det er ingen motsetning mellom å folde hendene og å brette opp ermene. Snarere tvert om.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ved en skillevei

Profeten Elia hadde vært Herrens talerør til folket i mange år.

Han hadde vært uredd og tydelig, og vunnet den tøffe kampen mot all den falske gudsdyrkelsen som hadde fått vokse fram.
Slaget hadde stått på fjellet Karmel, slik vi kan lese i 1 Kong 18, fra vers 16 og utover. Etter kampen hadde profeten flyktet for livet, funnet et skjulested og slått seg til der.
Der møtte Gud ham med et spørsmål: «Hva vil du her, Elia?» (1 Kong 19, 9, overs. 1979/85).
Profeten hadde nådd fram til en skillevei.
Skilleveier møter de fleste av oss i løpet av livet.
Det kan være når en utdannelse er ferdig, det kan være når barna har flyttet ut eller det kan være når en karriere er fullført.
Elia var kommet dit.
Herren ga ham noen oppgaver til, og en av dem var å overlate profetvervet til en etterfølger.
Ham kjenner vi som Elisja.
Skilleveier skal man ta på alvor.
Det gjorde profeten Elia.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Så ikke veien blir for lang

Profeten Elia hadde stått i en tøff kamp. Nå var den vunnet, men profeten følte seg tappet for krefter.

Dessuten var han redd. Han visste at taperen i kampen ville ha hevn. Derfor valgte han å trekke ut i ødemarken, gjemme seg og legge seg til å sove.
Han ble vekket av en Herrens engel som hadde sørget både for mat og vann.
Profeten åt og drakk litt, men da han ville legge seg til igjen, sa engelen: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg» (1 Kong 19,7).
Så spiste og drakk Elia resten av det som var satt fram, og kjente at kreftene kom tilbake.
Nå kunne han legge ut på en lengre tur, og kom til målet, «Guds fjell, Horeb» (vers 8).
Noen hver kan kjenne seg utmattet etter en krevende økt.
Enten utmattelsen er fysisk, åndelig eller mental, trengs det påfyll av næring og krefter – «ellers blir veien for lang for deg».
Dette er en av lærdommene fra fortellingen om profeten Elia.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ukjent

På en gravlund på Java i Indonesia har en lang rekke soldater og krigsfanger fra andre verdenskrig fått sitt siste hvilested.

På mange av de hvite korsene står det bare ett ord: «Onbekend».
Det er hollandsk og betyr «ukjent».
En soldat eller en fange som omkom langt unna sine egne.
I det kaos som en krig gjerne medfører var identitetspapirer og andre kjennetegn blitt borte. Derfor kunne man ikke sette annet på graven enn det man visste: Her hviler en ukjent.
Men det er ikke bare falne soldater og døde krigsfanger som kan ende opp som «ukjente».
Selv i vårt moderne samfunn kan det skje at man ender opp som «ukjent» - en mann eller kvinne man ikke vet noe om.
Men det er én som vet. Av alle de milliarder mennesker som har levd og lever, er alle kjent av ham som skapte dem.
Derfor sier han: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43, 1).
Vi er kjent av ham, og kan bli kjent med ham.

Publisert i 2015 som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet er tattt av min mor da mine foreldre var misjonærer i Indonesia på 1980-tallet - her scannet fra et gammelt krigsrop

Framtidsperspektivet

Et kjært familiemedlem var gått bort, og de etterlatte ville gjerne at man i begravelsen skulle synge en sang avdøde var glad i. Omkvedet begynte slik: «Min framtid er i Herrens hender…».

Gir det mening å synge om framtiden i en begravelse?
For disse pårørende ga det mening.
Den som de tok avskjed med, og kanskje de selv også, hadde en tro på at det ikke var slutt med døden. Det er en framtid også.
Hebreerbrevets forfatter skriver at det er «fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk» (4,9).

Sangen de etterlatte ønsket seg, er skrevet av to svenske frelsesoffiserer.
I første vers heter det «Min gårsdag er forbi», i det neste: «Jeg møter hver en dag med håpfullt hjerte» og det siste: «Fortrøstningsfullt jeg venter morgendagen».
Hvorfor?
Fordi fremtiden er i Guds hender!
Det er en påminning for gode dager, vanskelige dager og den dagen vi tar farvel.
Guds barn har alltid en framtid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sang og glede og livets slutt

Sangeren Rune Larsen forteller i boka Steg for steg fra 1984 om da en far ringte og ba ham synge i begravelsen til hans sju år gamle datter.

Hvilken sang han ville ha?
Jo, om han ikke kunne synge «Han er min sang og min glede», for den var datteren så glad i.
Rune Larsen forteller selv at han ble litt paff og innvendte at det var da ikke en sang for en begravelse – om sang og glede?
– Jo, svarte pappen, – For det er også en sang om å være i Jesu hender til livets slutt.
Larsen skriver at han lærte noe viktig av den pappaen: «Han hadde fortalt meg hva det kristne håpet egentlig handler om». Døden er beseiret! Jesus sprengte dødens lenker!
Kapitlet i boka der han forteller om dette, konkluderer da også med at det kanskje ikke er noe sted hvor sangen «Han er min sang og glede» passer så godt som i en begravelse, med sluttfanfaren: «Jesus, i dine hender jeg hviler til livets slutt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjertespråket

Den lærde teologen og filosofen hadde hele sitt voksne liv stort sett både skrevet og snakket latin.

I historien er han kjent som Erasmus fra Rotterdam (1466–1536 - bildet).
Etter et liv med kamper og strider av ulikt slag, var han kommet dit at han var «mett av dage».
Noen få venner var samlet rundt dødsleiet hans. De kunne høre ham hviske noen ord på et språk han ikke hadde brukt siden han var barn: «Lieve God».
Det er hollandsk og betyr «Kjære Gud».
Det finnes flere fortellinger om mennesker som kan ha levd et langt liv med både skrift og tale i flere land.
Mot slutten av livet er det gjerne «hjertespråket» som krever sin rett, og det er det som melder seg. Noen ganger kan det være hjemlandets språk, andre ganger hjemtraktenes dialekt.
Noen ganger er det barndommens sanger og fortellinger som dukker opp; for eksempel sanger og fortellinger fra søndagsskolen eller fra bedehus og kirke, enkle, men sanne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Etter boka

Det finnes situasjoner, både i arbeidslivet og organisasjonslivet, der man blir sterkt anbefalt å gjøre tingene «etter boka».

Det finnes både regler og prosedyrer for det meste, og ofte finnes de av en bestemt årsak: De er hensiktsmessige med tanke på å løse en betent eller vanskelig konflikt.
Johnny Cash hadde på sitt repertoar en sang som heter «Going by the book» – at det «går etter boka».
Bakgrunnen for at sangen ble skrevet, var den såkalte Gulfkrigen rundt 1990. Budskapet var at verdenssituasjonen utvikler seg mot slaget på Armageddon, som mange mener er forutsagt i Bibelen. Den utviklingen går «etter boka», synger Johnny Cash.
Noe annet som er «etter boka» er at den som ønsker å få det godt med Gud, kan finne svarene på dette og veien dit i den samme boka som sangen henviser til: Bibelen.
Paulus skrev: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,13).
Det er etter boka.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Tessa, tessa, tim, tim»

Som konfirmant lærte jeg en remse som skulle hjelpe til med å holde orden på Paulus-brevene i Det nye testamente.

Den begynte slik: «Rom, kol, kol, gal…». Mot slutten var det «tessa, tessa, tim, tim».
Det er 13 slike brev i alt, og de er en viktig del av Det nye testamente. De har stor betydning for kristen tro, forkynnelse og teologi.
Også i Det gamle testamente er det en del skrifter som liksom blir borte mellom Mosebøkene, Salmene og de tre «store» profetene.
Det finnes ingen remse for disse, som med en samlebetegnelse gjerne kalles «de 12 små profetene».
Den minste av dem – Obadja – utgjør ett kapittel med 21 vers.
Av de andre 11 er kanskje Jona den vi husker best, ikke på grunn av budskapet hans, men på grunn av hans opplevelse med den store fisken.
Det er mye spennende lesestoff i Det gamle testamente, men det er i det nye vi leser om Jesus.
Det er nok derfor vi kjenner det best.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å vite hvor man skal

Det skal ha vært en kjent sak at den berømte vitenskapsmannen kunne være nokså distré.

At han ikke klarte å finne billetten sin da konduktøren på toget kom for å sjekke den, tok konduktøren derfor med stor ro.
– Det betyr ikke noe, herr professor, sa han. – Jeg vet hvem De er. De har helt sikkert betalt billetten Deres.
Men vitenskapsmannen ble ikke beroliget av de vennlige ordene.
– Jeg vet også hvem jeg er, sa han. – Men jeg er nødt til å ha billetten for å finne ut hvor det er jeg skal hen.
Problemstillingen «hvor skal jeg hen» er på mange måter et eksistensielt spørsmål.
I kristen sammenheng snakkes det gjerne om himmelen som målet for livets reise. I poesien kan man finne eksempler på tekster der det er reisen i seg selv som er målet; noe annet mål har man ikke.
Den distrè professoren hadde det.
Målet for reisen var trykket på billetten. Derfor var det så viktig å finne den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rydde i skapene

En medarbeider i en kristen organisasjon skulle pensjoneres.

I mange år hadde hun arbeidet med arvesaker i forbindelse med at mennesker hadde gitt gaver til organisasjonen i sitt testamente.
Da hun skulle intervjues i forbindelse med pensjoneringen, var ett av spørsmålene: – Hva har du lært av å arbeide med dette?
– Jeg har lært at det kan være nyttig å rydde i skapene av og til, sa hun.

Svaret kan tolkes både konkret og i overført betydning.
Skap kan være både en skattkiste og det stikk motsatte.
Det er kanskje ikke alt man vil, skal bli funnet etter at en er død, og det kan være saker og situasjoner man vil ha gjort opp og ordnet mens det er tid.
Mennesker man skulle ha snakket med, konflikter man skulle ha løst.
For noen handler det kanskje om det viktigste av alt: Å få sin sak med Gud i orden.
Om dette sier Guds ord: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2).
Rydd skapet!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bibelens blanke ark

I mange år var det slik at det sto et blankt ark mellom Det gamle og Det nye testamente i de fleste bibelutgaver.

Det har man stort sett sluttet med, men forleden dag oppdaget jeg at i en av biblene jeg har, var det en god del blanke ark mot slutten av boka.
Det var ark som nesten ropte etter å bli skrevet på.
Jeg har sett gamle bibler der de blanke arkene både foran og bak i boka var blitt brukt til å skrive opp fødselsdager, dåpsdager, bryllupsdager og kanskje også dødsdager for familiemedlemmer.
En gammel bibel kan være rene slektskrøniken.
Det finnes «blanke ark» i Bibelen i den forstand at det er ting den ikke forteller, eller i den forstand at den forteller ting vi ikke verken kan forstå eller skal forstå.
Troens verden er ikke fremmed for den prøysenske tanke om «blanke ark og fargestifter til».
Henrik Ibsen skrev: «Ett er målet: Det å blive Tavler hvorpå Gud kan skrive».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«En reise»

Uttrykket «en reise» er blitt en del av språket som brukes om mange forskjellige ting: En prosess, en utvikling, en personlig erfaring, et forhold.

Alt blir «en reise», til irritasjon for noen av oss som tenker at språket skal bestå av noe annet enn klisjeer.
Det er ingen mangel på reise-metaforer også i den kristne kulturen og det kristne språket.
En av verdenslitteraturens klassikere er boka «Pilgrims vandring» fra 1600-tallet, skrevet av John Bunyan.
Fra søndagsskolen kjenner vi verset «Min båt er så liten» og i møter og gudstjenester synger vi både om at «Jeg er en seiler på livets hav» og «Jeg har vandret med Jesus».
I Bibelen leser vi både om Noa og Henok at de var menn som «vandret med Gud».
En reise er noe mer enn en tur.
En reise bør planlegges.
En reise har et mål.
Har man et godt utgangspunkt og mål, blir både livet og troen «en spennende reise».
Det er manges erfaring.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hundrewattspæra

Min far var i utgangspunktet utdannet skredder.

Selv om det ikke var så mange år han praktiserte i yrket, hang svennebrevet hans i ramme på veggen i alle år.
Og mens de tre barna hans vokste opp, var det ikke få plagg han enten sydde eller fikset på.
Ett av hjelpemidlene han brukte, var en lampe med en spesielt sterk lyspære: Den var på 100 watt. Søm kan iblant kreve godt lys.
Jeg har tenkt litt på den lyspæra i det siste.
Det var ikke en pære man satte seg ved for å lese. Til det var lyset for sterkt.
Det samme gjaldt med tanke på å lyse opp et rom.
Det sterke lyset var egentlig bare til én ting: Når det skulle arbeides med fin søm.
I Salme 119 beskrives Herrens ord som «en lykt for min fot og et lys for min sti».
Man trenger vanligvis ikke en sterk lyskaster når man skal finne fram langs en vei eller i et terreng.
Men noen ganger trenger man det.
Noen ganger trenger man en hundrewattspære.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye knær

En i min menighet har nylig gjennomgått en operasjon der hun fikk nye knær.

Et yrkesliv med mye tråkking hadde krevd sitt.
Når bare opptreningen har gjort sitt, vil hun få en helt annen bevegelighet i de viktige leddene som var i ferd med å stivne og svikte.
Kanskje var det fordi dette ble fortalt under en gudstjeneste at tanken slo meg: Det kan være godt å få «nye knær» også i kristenlivet sitt.
Jeg har selv vært der hvor det å bøye kne rent fysisk ble en vanskelig øvelse etter en ulykke.
God hjelp fra fagfolk løsnet dem.
Også om troens knær er blitt stive, er det hjelp å få.
Det kan skje gjennom samtaler, eller gjennom bibellesning, bønn og forbønn.
Paulus skrev: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden» (Fil 2, 10).
Og salmisten sier: «Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye kne for Herren, vår skaper» (Sal 95,6)!
Stive knær kan bli myke; gamle knær blir nye!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Streke under - streke over

En liten gutt hadde tilfeldigvis sett en bibel som en pastor hadde lagt fra seg.

Da han hadde bladd litt i den, ble han svært forskrekket, og sa til moren sin etterpå: – Mamma, han hadde strøket over nesten alt som sto i Bibelen.
Det pastoren hadde gjort, var selvfølgelig å streke under bibelvers som hadde velsignet eller inspirert ham; det er en vane mange kristne har ennå eller har hatt tidligere.
Å understreke noe betyr at man synes en tekst eller et poeng er viktig.
Det er ikke bare i bibler slike understrekninger gjøres.
Det er også de som ikke bare vil streke under, men stryke over tekster i Bibelen.
Martin Luther mente for eksempel at Jakobs brev ikke burde stå i der. Andre har gått mer drastisk til verks.
Jeg er nok også blant dem som mener at ikke alt som står i Bibelen, er like viktig.
Det viktigste er det den sier om Guds nåde og frelse.
Det streker jeg gjerne under.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å begynne med et halleluja

Å hilse hverandre med et «halleluja» har vært en tradisjon mange har forbundet med Frelsesarmeen.

Kanskje kunne det gå litt inflasjon i bruken av dette ordet?
Det hevdes, men er vel aldri blitt dokumentert, at mannlige og kvinnelige kadetter ved Frelsesarmeens krigsskoler ikke hadde lov til å utveksle andre muntlige meldinger enn «halleluja» og «amen».
Også i populærkulturen finner vi en del «halleluja»; det er nok å nevne Leonard Cohens flotte sang, eller vinnerlåten i Melodi Grand Prix i 1979.

De fem siste tekstene i Salmenes bok i Bibelen, fra Salme 146 til Salme 150 både begynner og slutter alle med et «halleluja».
Det er da også i Salmenes bok vi finner flest «Halleluja» i Bibelen, men også i Åpenbaringsboka.
Den slutter for øvrig med et annet ord som kanskje brukes enda mer blant kristne enn «halleluja», nemlig «amen».
Om vi begynner med et halleluja, er det fint å kunne avslutte med et amen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Stive knær?

Knærne er de største leddene i menneskekroppen.

Stive ledd er alltid litt hemmende, enten det dreier seg om en finger eller en albue.
Er det et kne, eller begge, som har stivnet, føles dette bare enda sterkere.
Etter en operasjon nylig, kjenner jeg på dette hver dag.
I kristenlivet kan «stive knær» være et bilde på utfordringer man kan ha i troslivet sitt.
Én ting er å ha problemer med å knele rent fysisk, men det kan også være situasjoner der det å knele i åndelig forstand kan være vanskelig.
De fleste av oss har vært i situasjoner der man må be en annen om tilgivelse.
Det er ikke alltid like lett.
Også i forholdet til Gud kan det oppstå «stive knær».
Å erkjenne at man har syndet, kan være vanskelig.
De stive knærne kan gis flere navn: «Det er noe alle gjør»; «det var da ikke så farlig»; «det var ikke slik ment».
Ingen tar et sterkere oppgjør med de stive knærne enn David gjør i Salme 51.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fargerik eller fargeblind?

Er Gud fargerik eller fargeblind? Det kan kanskje argumenteres for begge deler?

Artisten Dolly Parton synger om «Guds fargebok», mens «Up with people» spør i sin mest kjente sang om hva som er Guds hudfarge.
I søndagsskolesangen om at Jesus elsker alle barna, heter det:
«Rød og gul og hvit og svart
er det samme har han sagt,
Jesus elsker alle barna på vår jord».

Fargerik eller fargeblind?
Det behøver ikke være noen motsetning mellom de to.
Faktum er dessuten at menneskers hudfarge ikke er nevnt ett eneste sted i Bibelen.
Det sterkeste eksempelet på det fargerike hos Gud finner vi kanskje i fortellingen om Noa og syndfloden.
Da den var over, ga Gud seg selv et løfte om at en så omfattende ødeleggelse ville han ikke sende en gang til, og som et tegn på dette satte han regnbuen på himmelen (1 Mos 9,13).
Alt tatt i betraktning kan vi kanskje konkludere med at Gud er mer fargerik enn fargeblind.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å klappe i hendene

Det er ulik praksis og ulike holdninger til dette å klappe i hendene i kristne sammenhenger.

I noen menigheter klappes det aldri, i andre klappes det hele tiden.
Applausen kommer gjerne som en reaksjon på noe som er framført, en sang eller et musikkstykke, men kan også være uttrykk for tilslutning til noe som er blitt sagt.
En frelsesoffiser opplevde en gang at en i forsamlingen klappet etter at offiseren hadde bedt en bønn, men det hører nok til unntakene.
I Jesaja 55,12 heter det at «alle trær på marken klapper i hendene» som en respons på Guds innbydelse til sitt folk.
I Salme 98 er det elvene som skal klappe i hendene, mens fjellene skal juble i kor.
I Salme 47,2 heter det: «Klapp i hendene, alle folk, hyll nå Gud med jubelrop!»
Altså er det ikke bare trær og elver som kan klappe i hendene, men også vi mennesker kan hylle Gud på den måten og gi vår tilslutning til hans frelsesverk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Velsignet sorg?

«Sorg er prisen man betaler for å ha elsket eller blitt elsket!»

Jeg vet ikke helt hvor jeg har den setningen fra; kanskje er det ord man selv en gang i tiden satte på erfaringer knyttet til at en person man var glad i, gikk bort?
Sorgarbeid kan være flere ting: Sinne, fortvilelse eller resignasjon, for å nevne noen av dem.
Men samtidig er det viktig å vite, og å kunne si når tida er inne for det, at sorg også kan ha et element av velsignelse over seg.
Døden møter oss i alle faser av livet.
Noen får et langt liv og blir «mett av dage»; andre møter døden på brutalt vis, enten gjennom en ulykke eller forbrytelser.
Det er ikke alltid den sørgende er så mottakelig for trøst. – Jeg har sagt ordene «Guds kjærlighet» for siste gang i livet, sa en far som hadde mistet et barn i en ulykke.
Jeg tror at Gud har stor forståelse for en slik reaksjon.
Hans sønn døde også.
Derfor kan han også velsigne sorgen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Saken er til behandling - en andakt for påskeaften

Påskeaften er dagen da Jesus lå i graven.

En som opplevde en påskeaften i livet var Job.
Han var en hardt prøvet mann, og vennene hans prøvde å både oppmuntre og formane ham.
Ikke alt de sa var like klokt, men noen av de råd og formaninger de gav lever godt videre.
Som dette: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak» (35, 14).
I en islandsk bibelutgave er dette verset oversatt slik: «Selv når du sier du ikke ser, er saken lagt fram for ham».
«Saksbehandlingstid» kan være så mangt – den kan være lang og den kan være kort.
Det kan være trenering og det kan være effektivt.
Å vente på Guds bønnesvar kan nok oppleves på begge måter.
Derfor heter det i en sang om bønn: «Det er svar underveis (…), om det drøyer, det fram dog skal nå».
Saken er lagt fram for Herren.
Saken er til behandling.
Svaret kommer.
Job følte nok at Gud hadde skjult seg for ham.
Men Gud ser også i det skjulte, sier Jesus i Bergprekenen.
Saken er til behandling!
Svaret er underveis!
Også når livet holder påskeaften med oss.

Betraktning for påskeaften i andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag, 2020).

Den ukjente Mattias

Det er ikke alltid like lett å huske navnene på alle disiplene Jesus hadde.

En som mange ganske sikkert ikke husker, er han som heter Mattias.
Han leser vi først om etter Jesu himmelfart da en plass var blitt tom i disippelflokken. Ved hjelp av loddtrekning ble Mattias valgt ut, og regnet med blant apostlene (Apg 1,15-26).
Etter det leser vi ikke mer om ham i Bibelen.
Det finnes mange fortellinger i kirkehistorien som aldri blir fortalt fordi man ikke hører noe mer om dem som fortellingen handler om.
Navnet kan stå i en oppsummering eller en liste, men deretter er det taushet.
Det er mennesker som «virket sådan i det stille», som det heter i en kjent sang.
Det er stort sett taust om Mattias i Bibelen, men kanskje han kan få være representant for alle de anonyme heltene og medarbeiderne i Guds rike, de som «ingen annen, men kun Jesus kjenner», som det heter i «Stjernesangen»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye og gamle veier

Få saker vekker så sterkt engasjement i lokalsamfunn som veisaker, enten det handler om å bygge nye eller utbedre gamle.

Det statlige selskapet som arbeider med slike prosjekter i Norge, heter uansett «Nye veier».
I Bibelen kan vi lese mye om veier.
Jesus snakker både om smale veier og brede veier.
Profeten Jeremia gir en anbefaling: «Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode» (6,16), og advarer også mot å lage stier der ingen har bygd vei først (18,15).
Og Jesaja: «[D]eres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier» (55,8b-9).
Det viktigste med en vei er at den faktisk fører dit man skal.
Man velger ikke veien til Trondheim dersom man skal til Stavanger.
I troen er det også slik. Som det er blitt sagt: «Vil du til himmelen, må du velge veien som fører dit».
Jesus sier da også at det er han som er veien.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fra akk til takk

Det finnes en kirkepolitisk gruppe som kaller seg «Bønnelista».

Navnet har de kanskje hentet fra noe som er en del av andaktslivet til mange av oss: Ei liste med bønne-emner.
Det er mange måter å organisere forbønnstjenesten sin på.
Noen fører detaljerte lister med navn og behov, andre har lister med temaer de nevner i bønnene sine.
En slik liste må gjerne være litt dynamisk.
Noen slutter man å be for fordi de ikke lenger er blant oss, andre ganger kan det spesielle behovet ha løst seg: Den man ba for, ble frisk, konflikten ble løst eller vedkommende fikk jobben man hadde søkt på.
Noen ganger blir slike bønnesvar flyttet fra forbønnslista til takkelista, «fra akk til takk», som det er blitt formulert.
For noen er «bønnelista» noe vi har lagret i tanken og i hjertet.
Da kan det hende at et navn eller tema «glipper».
Men Gud har heldigvis både bedre hukommelse og bedre oversikt enn oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dobbeltbookinger

En i min bekjentskapskrets er en svært engasjert person med verv både i samfunnet, partipolitikken, organisasjonslivet og menigheten.

Nylig sa han fra seg ett av disse vervene; kanskje det som krevde mest, både av tid og arbeid.
– Det ble for mange dobbeltbookinger, var begrunnelsen han ga til lokalavisa.
Det kan være utfordrende nok å ha «flere baller i lufta»; å være to steder på én gang lar seg ikke gjøre.
Faller styremøtet i menigheten og gruppemøtet i lokalpartiet på samme tid, må ett av dem velges bort.
I Bibelen blir vi minnet om at det er «en tid for alt» (Fork 3,1b).
Jeg tror at Gud vil vi skal engasjere oss både i samfunnslivet og andre aktiviteter, men noen ganger må man gjøre et valg.
Å si fra seg et verv kan noen ganger skape en følelse av et vakuum.
Men det kan fylles.
Det er alltid oppgaver som venter.
Å si nei til én, gir mer tid til en annen, og færre dobbeltbookinger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Øvelser

Som et ledd i opptrening og rehabilitering etter en operasjon er jeg pålagt å gjøre noen øvelser hver morgen for å myke kneet og forhindre at et fortsatt litt stivt ledd skal bli enda stivere.

Så det er blitt en del av morgenritualet her hjemme: Jeg står ved kjøkkenbenken og følger et treningsskjema mens kona ordner frokost.
Jeg merker ikke så stor forskjell, men hun påstår at hun ser endring.
I 1548 ga jesuittgeneralen Ignatius Loyola (bildet) ut boka «Åndelige øvelser».
Den er en klassiker i kristen litteratur.
Også andre har definert slike øvelser, både med kristen og annen opprinnelse.
Øvelser handler både om å holde ting ved like og å styrke ferdigheter.
En åndelig øvelse det er viktig å holde ved like, er den som kalles «bibellesning og bønn», enten man har en fast form på dette, eller er mer sporadisk.
«Trening er trening», sa min fysioterapeut på sykehuset.
Bønn er bønn.
Herren både ser og hører.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Brunost og manna

Det fortelles om tidligere statsminister Trygve Bratteli at matpakka hans i alle år besto av to skiver grovt brød med brunost, og kun det.

Noen av oss ville kanskje foretrukket litt mer variasjon i matpakkene våre, men for de fleste av oss går det ofte i det samme: Brunost, gulost, servelat eller salami.
Det er ikke noe galt i å ha enkle kostvaner.
Daniel og vennene hans ville bare spise frukt, grønnsaker og drikke vann.
Under hele ørkenvandringen fra Egypt og til det lovede land holdt Gud Israels-folket med mat.
Hver morgen lå det manna på bakken – nok til én dag til.
Det skal innrømmes: Det var tider da folket var lei mannaen.
Den ble litt som med brunosten. Men så lenge ørkenvandringen varte, var det den som holdt dem i live.
Men Bibelen taler også om «et festmåltid med fete retter» (Jes 25,5) mens Paulus skriver om kristne som bare tåler melk og ikke fast føde (1 Kor 3,2).
Kostvariasjon må til!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kildesortering

Begrepet «kildesortering» er blitt en del av hverdagen for oss alle sammen.

Det er et tema som først og fremst er aktuelt med tanke på avfallet vårt: Papir for seg, matrester for seg, plast for seg og metall for seg.
Praksisen er etter hvert så godt innarbeidet at den går nesten automatisk, i hvert fall i husholdningen.
Ordet «kildesortering» dukket opp i tanken min forleden, men kanskje i en litt annen betydning. Assosiasjonen handlet ikke om avfall, men om inntak.
Hver dag, og omtrent hver time på dagen, bombarderes vi med inntrykk; det være seg gjennom medier, samtaler eller bare i våre egne tanker. Det samme kan sies om mye av forkynnelsen vi møter.
Her kan det derfor ofte være på sin plass med «kildesortering».
I en opplisting av gode råd, nevner apostelen Paulus også dette: «..., prøv alt og hold fast på det gode» (1 Tess 5,21).
Det er en god start på den åndelige kildesorteringen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Har alltid vært der»

Forfatteren Astrid Lindgren skapte mange spennende barneskikkelser, fra Pippi Langstrømpe og prins Mio, via Rasmus på loffen til Ronja Røverdatter.

I fortellingen om Ronja hører vi om to røverbander som bor i hver sin del av en gammel borg.
Denne borgen ble delt i to av et uvær, og Ronja er datteren til høvdingen i den ene delen, Mattis.
I hans bande finner vi også den eldgamle Skalle-Per.
Så blir Skalle-Per syk og dør.
Dette nekter Mattis å akseptere, for som han sier: – Han har jo alltid vært her!
Den følelsen kan man kjenne seg igjen i når noen blir borte.
Det kan være en far eller mor; det kan være en man vokste opp sammen med, gikk på skole med, sang i kor med.
Vedkommende hadde «alltid» vært der.
I ett av sine brev skriver Paulus om tiden etter Jesu gjenkomst at da «skal vi være sammen med Herren for alltid» (1 Tess 4,17).
Der blir det ingen adskillelse – vi er sammen for alltid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre ganger S

Når man har mistet noen, en venn, en slektning, foreldre eller andre, vil det alltid være noen tanker og utfordringer som dukker opp.

I det siste har jeg tenkt at disse samles i tre s-er: Sørge – savne – spørre.
Man sørger over den som er gått bort.
Kanskje var man sterkt knyttet til vedkommende, men sorgen er ikke utelukkende betinget av det.
Man føler også på et savn når noen går bort.
Dette savnet kan ofte bli sterkere som årene går.
Mange erfarer at sorgen blir mindre, men savnet blir større.
Så vil spørsmålene dukke opp: Hvorfor akkurat han eller henne?
Hvorfor akkurat nå?
Hvorfor ble ikke han eller hun frisk, ikke helbredet?
En eldre mann som hadde møtt mye sorg i livet, sa iblant at han hadde mye å spørre Jesus om når de skulle møtes.
-Men når jeg ser ham, glemmer jeg det vel, alt sammen, tilføyde han gjerne.
Der er det verken sorg, savn eller spørsmål mer.
Svaret er Jesus selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - den eldre mannen det henvises til i teksten var min morfar, som jeg aldri møtte.

Veien til målet

Skal man forflytte seg fra ett sted til et annet, er det viktig at man velger den veien som fører til målet.

Det finnes anekdoter om turister som skulle fra Oslo til Stavanger, og ikke forsto at de hadde tatt feil rute før de kom til Lillehammer.
I John Bunyans klassiske «Pilegrims vandring» er dette motivet selve motoren i fortellingen: At man ved alle veikryss velger den riktige veien.
I en kjent sang heter det:
«Min sjel for himlen reddes skal,
mitt livsens mål det er».
Veien til himmelen beskrives ofte som «den smale vei».
Uttrykket er Jesu eget, og er hentet fra Bergprekenen (se Matt 7, 14).
Kontrasten til den smale vei, er «den brede vei», og disse bildene kan kanskje gi inntrykk av at mens det å ikke være kristen er «tut og kjør», er det å tro en vanskelig balansekunst.
Det kan nok variere, men poenget er det samme: Vil man nå et mål, må man følge den veien som fører dit.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny - Tekster for hver dag i kirkeåret» (Blinke forlag, 2020).

70 x 7

Peter lurte på hvor mange ganger han skulle tilgi sin neste dersom han/hun gjorde noe galt. «Så mange som sju ganger?» spurte han.

Jesu svar var kanskje en kalddusj: «Ikke sju, men sytti ganger sju», svarte Jesus.
70 x 7 blir 490; det er et forholdsvis enkelt regnestykke.
Men det er ikke like enkelt dersom man tar høyde for symbolverdien så vel tallet sju som tallet sytti hadde og har i jødedommen.
En sjuarmet lysestake; et eksil i 70 år.
Det er tall som sier noe om å stå i nærheten av det guddommelige; av nåde og tilgivelsen.
Hvis noen skulle komme på den idé å føre statistikk over hvor mange ganger man tilgir en annen, kommer man kanskje til 490 før eller senere.
Men hva da med alle de gangene man selv er blitt tilgitt?
Det kan fort komme til å bli like mange.
Gud fører ikke statistikk over sin tilgivelse.
Den er uendelig, akkurat som vårt behov for den.
Det forteller «70 x 7» oss.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny. Tekster for hver dag i kirkeåret» (Blinke Forlag, 2020)

Trygghetsalarm

Velferdsstaten har utstyrt meg med en trygghetsalarm.

Å se til er den som et armbåndsur.
Skulle noe skje med meg mens jeg er alene hjemme, kan jeg trykke på en knapp, og så får jeg forbindelse med en sentral som så – om det trengs – sender ut noen som kan hjelpe.
Jeg har ikke hatt bruk for den foreløpig, og får det kanskje aldri, men både for meg og kona er det en trygghet i å vite at jeg har den.
Samtidig har den vesle duppeditten gitt meg en påminning.
Et lite trykk, og så har man forbindelse med en hjelperessurs.
Hva minner det om?
Har du lest så langt, har du sikkert skjønt svaret også: Det minner om den adgangen man som kristen har til å «trykke på knappen» og få forbindelse med det himmelske ressurssenter.
Profeten Jesaja sier det slik: «Før de roper, skal jeg svare» (65,24).
Der ligger faktisk Vårherre et hestehode foran min hjemlige kommune.
Signalet går alt før man har trykket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fast eller usikker grunn?

Det kan være mye visdom å hente fra gamle russekort.

Fra min ungdom husker jeg denne teksten fra et slikt, trolig fra en kristenruss: «Det er bedre å stå ustøtt på sikker grunn enn å stå fast på en vaklende.»
En periode med kombinasjonen krykker og vinterføre har gjort at denne livsvisdommen er kommet nærmere som en erkjennelse og erfaring.
Den trygge, faste – kanskje også tørre? – grunnen er å foretrekke; krykker eller ikke krykker.
Som ung frelsesoffiser på Romerike hadde jeg iblant møter i et bedehus som het Klippen.
Flere gudshus og menigheter rundt om i landet heter det samme eller noe liknende.
Navnet er kanskje inspirert av Jesu liknelse om de to bygningsmennene, der den ene bygde på fast grunn, mens den andre bygde på sand.
Det gikk ikke bra.
Den bibelske helten David var ofte på flukt.
Etter en slik flukt kunne han si at «min Gud er klippen der jeg søker ly» (2 Sam 22,2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et mirakel?

Den kanadiske multikunstneren Leonard Cohen (1934-2016) er nok best kjent for sangene sine.

Han kom fra en jødisk familie, men gikk på katolsk skole, og mange av tekstene hans er preget av den arven han fikk med seg fra både jødedom og kristendom. En sang som «Hallelujah» sier sitt om dette.
På albumet «The Future» fra 1992 finner vi sangen «Waiting for the Miracle».
Den handler om en godt voksen mann som innser at han har brukt mesteparten av livet på å vente på noe uoppnåelig; i hans tilfelle: Den perfekte kjærligheten. Men han må innse at det perfekte øyeblikket er det man har her og nå.
Det er ingen «religiøs» sang, men den sier noe om at i stedet for å vente på et mirakel langt framme, det være seg kjærligheten eller lotto-gevinsten, er øyeblikket her og nå også et mirakel.
Bibelen sier: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2)!
Ikke vent på et mirakel som allerede er her!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.