Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde (Joh 21, 1-14).
Slik lyder Herrens ord!
Tiberiassjøen, som er et annet navn på Genesaretsjøen, står sentralt i flere av de evangeliske beretningene.
Den var ramme rundt flere av Jesu underverk og bakteppet for flere av samtalene mellom Jesus og Peter som vi kan lese om i Det nye testamente.
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde, leste vi.
Første gang var på selve påskedagen – da alle var der, utenom Tomas. Neste gang var åtte dager senere; da var også Tomas til stede.
Begivenheten i vår tekst er ikke nærmere tidfestet, men det må ha vært litt ut i den perioden på 40 dager mellom påske og Kristi Himmelfart. Disiplene hadde lagt ut på sjøen for å fiske, men de fikk ingenting.
Om morgenen så de en mann stå ved bredden. Han lurte på om disiplene hadde noe å spise. I tidligere oversettelser var spørsmålet mer konkret: Om de hadde fått fisk?
De hadde ikke det, og Jesus – for det var han som sto der – ba dem kaste ut garnet på den andre siden.
Resten vet vi.
Det er det vi kanskje kunne kalle «en skikkelig fiskehistorie», hadde det ikke vært for vi gjerne forbinder det uttrykket med skryt og overdrivelser.
Denne fiskehistorien er sann, akkurat som den fiskehistorien vi leser om i Lukas 5.
Da var også garnene tomme, men da de kastet dem ut slik Jesus anbefalte, ble de fulle.
Den gang var Peter blitt skremt; han ba Jesus gå bort fra ham.
Denne gangen ble han glad og løp Jesus i møte.
Når så både Peter og de andre disiplene var kommet i land, oppdaget de noe som kanskje overrasket dem: Han som hadde spurt om de hadde mat, hadde mat selv.
Bålet brant og de lå fisk og brød på glørne.
Jeg skal ikke gjøre mye teologi ut av bålet med fisk og brød, utover dette: Når Jesus gjør seg bruk av oss mennesker, er det ikke fordi han må, men fordi han ønsker det.
«Har dere noe å spise?»
Han ønsker å gi oss det.
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar