«Om en liten stund»

Tekstbetraktning for fjerde søndag i påsketiden, 30. april 2023

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»
Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere (Joh 16, 6 – 22).

Slik lyder Herrens ord!

Jesus holder en avskjedstale med disiplene, men det er snakk om en foreløpig avskjed.
Han bruker et bilde som mange av oss har kjent oss igjen i: Forventningen og bekymringen foran en fødsel.
Ikke minst kan barn føle på dette dersom de skal skilles fra mor eller far, om så bare for noen timer: – Du kommer vel igjen?
Det var dette Jesus ville forberede disiplene på, men det klarte ikke disiplene å tyde.
Hva mener han?
Hva betyr det at så ser vi ham ikke og så skal vi se ham igjen?
Og hva mener han med «en liten stund»?

Hva er «en liten stund» i Guds rike?
Den kristne kirke har ventet i to tusen år på at Jesus skal komme igjen, og hele tiden har dette vært tidsperspektivet vi har hatt: Jesus kommer snart!
Hva mener Jesus med «en liten stund»?
I kirkeåret er vi ennå i perioden mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart; disse 40 dagene som vi vet praktisk talt ingenting om.
Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om i denne tiden; vi vet ikke hva Jesus underviste dem om; vi vet ikke om det skjedde noen mirakler i denne tiden, noen helbredelser eller andre mektige gjerninger.
Den samtalen som er dagens tekst fant sted på skjærtorsdag.
Jesus har talt til disiplene og han har bedt for dem.
Men så er det som teksten vår stanser et øyeblikk og Jesus sier at om en liten stund skal de ikke se lenger, men så skal de se ham igjen. Han forbereder dem på avskjeden – men han forbereder dem også på gjensynet.

Vi kan lese denne teksten i lyset fra oppstandelsen.
Det kunne ikke disiplene da de hørte ordene første gang.
En avskjed og et gjensyn.
En midlertidig avskjed, men et varig gjensyn.
Dette er det Jesus sammenligner med en fødsel.
En forbigående smerte som gir en varig glede!
Gjensyn innebærer også en forventning.
Det er der kirken er i dag.
Vi vet at han skal komme igjen – «om en liten stund».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Den gode hyrde»

Tekstbetraktning for tredje søndag i påsketiden, 23. april 2023

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far (Joh 10, 11-18).

Slik lyder Herrens ord!

En nordmann spurte en østeuropeer hva han arbeidet med.
Svaret han fikk tolket han dit hen at vedkommende sa han var «pastor».
I virkeligheten arbeidet han som gjeter.
Både på russisk og serbisk kan ordet for gjeter til forveksling minne om det norske ordet «pastor». Men fordi språket er en så viktig arena for kommunikasjon som det faktisk er, skapte den lille misforståelsen både ettertanke og refleksjon.

Ordet «hyrde» er i moderne bibeloversettelser mer og mer erstattet med «gjeter».
Så også i dagens tekst.
Innholdsmessig snakker vi om det samme yrket.
I Salme 23 heter det fremdeles at «Herren er min hyrde», og jeg for min del vil gjerne beholde ordet «hyrde» i kristen sammenheng. Det er et ord jeg vokste opp med, og som jeg er glad i.

Hyrde eller gjeter – det var et viktig yrke i det gamle Israel.
Bibelen forteller om flere slike: Abel fra urhistorien; den unge David, som bruker hyrdemotivet i det som kanskje er den vakreste salmen i hele Bibelen, og den strenge profeten Amos – gjeter, han også.

Å være gjeter var ikke uten risiko.
Derfor sier også Jesus at en god gjeter må være beredt til å gi sitt liv for flokken sin.
Kontrasten til den gode gjeteren er leiekaren; han som bare har dette som en jobb. Når farer truer, stikker han av.
Ikke så med den som eier dyrene.
Jesus er ingen leiekar.
«Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg», sier han, og legger til: «Jeg gir livet mitt for sauene».

Det er vanlig å tolke Jesu ord om «andre sauer» som en henvisning til de – vi! – som ikke tilhører jødefolket.
«Også dem må jeg lede», sier Jesus.
Setningen «Jeg gir livet mitt for sauene» er en nøkkel til å forstå Jesu hyrdegjerning.
For det er en fiende – et rovdyr – som jakter på flokken, og dette rovdyret er det Jesus, som hyrde og gjeter, tar kampen opp mot.
Han gir sitt liv, men nå i påsketiden vet vi at det livet tok han tilbake, og nå står gjeteren som seierherre.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Fiskefangsten

Tekstbetraktning for andre søndag i påsketiden, 16. april 2023

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde (Joh 21, 1-14).

Slik lyder Herrens ord!

Tiberiassjøen, som er et annet navn på Genesaretsjøen, står sentralt i flere av de evangeliske beretningene.
Den var ramme rundt flere av Jesu underverk og bakteppet for flere av samtalene mellom Jesus og Peter som vi kan lese om i Det nye testamente.
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde, leste vi.
Første gang var på selve påskedagen – da alle var der, utenom Tomas. Neste gang var åtte dager senere; da var også Tomas til stede.
Begivenheten i vår tekst er ikke nærmere tidfestet, men det må ha vært litt ut i den perioden på 40 dager mellom påske og Kristi Himmelfart. Disiplene hadde lagt ut på sjøen for å fiske, men de fikk ingenting.

Om morgenen så de en mann stå ved bredden. Han lurte på om disiplene hadde noe å spise. I tidligere oversettelser var spørsmålet mer konkret: Om de hadde fått fisk?
De hadde ikke det, og Jesus – for det var han som sto der – ba dem kaste ut garnet på den andre siden.
Resten vet vi.
Det er det vi kanskje kunne kalle «en skikkelig fiskehistorie», hadde det ikke vært for vi gjerne forbinder det uttrykket med skryt og overdrivelser.
Denne fiskehistorien er sann, akkurat som den fiskehistorien vi leser om i Lukas 5.
Da var også garnene tomme, men da de kastet dem ut slik Jesus anbefalte, ble de fulle.
Den gang var Peter blitt skremt; han ba Jesus gå bort fra ham.
Denne gangen ble han glad og løp Jesus i møte.

Når så både Peter og de andre disiplene var kommet i land, oppdaget de noe som kanskje overrasket dem: Han som hadde spurt om de hadde mat, hadde mat selv.
Bålet brant og de lå fisk og brød på glørne.
Jeg skal ikke gjøre mye teologi ut av bålet med fisk og brød, utover dette: Når Jesus gjør seg bruk av oss mennesker, er det ikke fordi han må, men fordi han ønsker det.
«Har dere noe å spise?»
Han ønsker å gi oss det.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Tom grav – levende Frelser

Tekstbetraktning for påskedag 9. april, 2023

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre (Luk 24, 1-9).

Slik lyder Herrens ord!

I alle de fire evangeliene kan vi lese om Jesu oppstandelse og om kvinnene som kom til graven, og om den tomme graven.
Det er noen nyanser i de fire fortellingene.
Markus skriver at kvinnene, mens de var underveis, begynte å bekymre seg over den tunge steinen foran graven. Hvordan skulle de få rullet vekk den?
Lukas – dagens evangelist – går rett på sak og konstaterer at steinen var rullet vekk.
Da gikk kvinnene inn, men de fant ikke Jesu kropp.

Kvinnene, ja!
Alle evangelistene nevner dem også.
Markus navngir to av dem, Matteus tre og Johannes bare én.
Dagens evangelist navngir ingen av dem, men skriver bare «kvinnene» i bestemt form flertall.
Kanskje tok han for gitt at alle visste hvem det var snakk om?

Fire evangelister, men ikke fire fortellinger.
Den samme fortellingen, men med litt ulike innfallsvinkler, litt ulike nyanser.
Slik blir det alltid når fire personer skal gjenfortelle den samme hendelsen, referere den samme samtalen eller det samme foredraget.
Det er nyansene som gir fortellingen troverdighet.
Få ting er så mistenkelig i en etterforsking som at alle forklarer seg helt likt i alle detaljer.
Det smaker av samordning.

Samtidig er de fire evangelistene enige om det vesentligste: Graven var tom!
Vi som kjenner evangeliet vet at graven ikke bare var tom, men også at han som hadde ligget i den viste seg i en kropp man både kunne se og ta på.
Apostelen Paulus oppsummerer: «(Jesus) viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene» (1 Kor 15, 5-7).

Mange av oss har sunget på søndagsskolen:
«På Golgata sto det et kors
Jesus døde på korset.
I hagen var det en grav
Jesus lå i den graven.
Men korset er tomt, graven er tom,
Jesus sto opp og han lever».

Velsignet påske!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Han kommer tilbake

På en liste over de 100 viktigste replikker i filmhistorien, er den rangert som nummer 37, Arnold Schwarzeneggers replikk fra filmen «Terminator» fra 1984: «I’ll be back»; gjerne framført med en litt mekanisk robotstemme.

Kanskje hadde manusforfatterne til disse filmene fått ideen fra en hendelse under siste verdenskrig: Da de amerikanske styrkene måtte trekke seg ut fra Filippinene en periode, skal øverstekommanderende for disse styrkene, general Douglas MacArthur, ha fått spredd tusenvis av flyveblader fra de amerikanske flyene.
På dem sto det: «I will return. MacArthur».
Han holdt ord.
Den kristne kirke har i to tusen år ventet på at også en annen skal holde ord: Jesus selv.
Når han forberedte disiplene sine på at han skulle lide, dø og bli tatt fra dem, lovte han dem også at han skulle komme igjen.

Ikke som et barn denne gang, men som en hærfører på himmelens skyer.
Han vil holde ord!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Omgitt av tegn

Vi er omgitt av tegn og symboler i hverdagen vår, enten vi snakker om trafikkskilt, veivisere eller andre grafiske meldinger.

Også bokstavene er en form for tegn, og de representerer en kode som skal knekkes for å gi mening. Latinske, hebraiske, arabiske, kyrilliske skrifttegn – de gir mening for dem som skjønner dem, men ikke oss andre.
«Dette skal dere ha til tegn» sa engelen til hyrdene da Jesus var nyfødt; senere ble Jesus selv avkrevd tegn (Matt 12, 39-40). Da svarte han at det eneste tegnet de skulle få var «Jona-tegnet».
Visste man ikke bedre, kunne det høres ut som et litt puslete tegn, men i virkeligheten er dette det sterkeste tegnet som kan tenkes: Oppstandelsen fra de døde.
Som profeten Jona ble satt på land etter tre døgn i fiskens buk, ble Jesus hentet ut av graven på den tredje dagen.
Vi er omgitt av tegn, men ingen er så sterke som dette: At Jesus sto opp fra de døde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Som ny»

Jeg liker å tenke på den bilen jeg bruker til daglig som «den nye» bilen min. Forleden innså jeg at jeg faktisk har kjørt med den i fem-seks år.

Denne teksten skriver jeg på «den nye» pc-en min; den er blitt noen år, den også.
«Nytt» er nok et relativt begrep.

I annonsespaltene kan man iblant lese om både biler, pc-er og annet som er brukt, men likevel markedsføres med at den er «som ny».
Også i forkynnelsen brukes dette «som ny» for å beskrive en erfaring, en opplevelse eller resultatet av slike.
Paulus skriver om den som er blitt frelst at «alt er blitt nytt».
Det er et herlig vitnesbyrd, men bør ikke tolkes helt bokstavelig.
En som blir omvendt i voksen alder er fremdeles et voksent menneske.
De erfaringene man har gjort, både på godt og vondt, er fremdeles en del av livshistorien.
Og likevel har Paulus sine ord i behold.
Den skyld som du bar på da du kom til Jesus er der ikke lenger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Tatt avsides»

«Jeg er på retreat hele uka og verken leser eller svarer på mailer».

Slik var beskjeden fra en av mine kontakter denne uka.
Jeg tenkte: - Det er deg vel unt!

I kristen sammenheng snakkes det noen ganger om å være «tatt avsides».
En retreat handler mer om å velge å være avsides.
Stillhet – og kanskje enda mer: taushet – er gjerne kjennetegn på en retreat.
I kristen sammenheng handler retreat gjerne om å være alene med seg selv, sin Gud, sine tanker og sin bibel.
For noen av oss høres det skummelt ut, for andre er det en gave; ja, en velsignelse.
I evangeliene leser vi flere ganger at Jesus, særlig etter hektiske perioder, gikk for seg selv for å be.
Da var han gjerne alene (se Matt 14, 23).
Foran viktige avgjørelser gjorde han det samme, som da han skulle velge ut de 12 disiplene sine.
Jesus var på retreat.
Han ønsket ikke å bli forstyrret i disse periodene.
Vi kan lære av ham der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK