Veien til Jerusalem

Søndagspreken for fastelavnssøndag, 27. februar 2022

«(Jesus) tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa» (Luk 18, 31-34).

Fortellingen om Jesus er i ferd med å nå sitt klimaks. Men den eneste som var klar over dette, var Jesus selv.
For disiplene var dette en årlig begivenhet som skulle skje enda en gang. En stor religiøs høytid som det var viktig å delta i, men som mest sannsynlig ville gå inn en rekke av liknende, årlige hendelser.
I første omgang forsto de Jesu ord dithen at nå var det på tide å bevege seg mot den byen som var – og er – så viktig for jødene: «Vi går opp til Jerusalem».
Men så sa han noe som de nok stusset over, og i hvert fall ikke forsto: Hva som skulle komme til å skje akkurat denne påsken.
Men faktisk hadde Jesus gjennom hele sitt virke forberedt dem på dette: At han skulle lide og dø, men også stå opp igjen fra de døde.
Veien til Jerusalem var ikke noe som begynte med at Jesus ga det vi kan kalle et signal til oppbrudd i denne teksten: «Se, vi går opp til Jerusalem».
Jesus hadde vært underveis mot Jerusalem, i betydningen underveis mot korset, hele livet, fra fødselen i Betlehem, flukten til Egypt, oppveksten i Nasaret og fram til de tre årene da han vandret på kryss og tvers i landet. De brukte han til å forkynne, til å undervise, til å hjelpe og til å helbrede.
Slik brukte han også dagene og ukene på vei mot Jerusalem denne siste gangen.
Det var i denne fasen Jesus møtte både den rike, men ulykkelige Sakkeus og med den blinde tiggeren Bartimeus.
Fastelavnssøndag er også en markering av at kirkeåret går mot et høydepunkt.
De neste ukene er alle en del av fastetiden, helt til vi kommer fram til påskehøytiden.
Fastetiden er kirkens vandring mot Jerusalem.
La oss bruke den til å følge Jesus og disiplene hans på denne vandringen!
Da kan vi få en velsignet fastetid!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

La oss lytte etter lyden av hans trinn

Søndagspreken for Kristi Forklarelsesdag, 20. februar 2022

Omkring åtte dager etter at (Jesus) hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett (Luk 9, 28 – 36).

«Kongepurpurs gylne glans og prakt, akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og den stråler som en glorie om hans trinn».

Dette verset fra «I den stille, klare morgen» blir sjelden sunget.
Jeg synes det er et flott vers, både som poesi betraktet og fordi det tolker noe av den – ja: herlighet! - som Jesus-skikkelsen formidler.
Begivenheten det fortelles om i denne teksten, er godt kjent.
Matteus forteller om det samme, selv om noen detaljer er forskjellige hos de to evangelistene. Det vil det alltid være når to personer skal referere den samme hendelsen. Noen ganger er forskjellene så mange at man må lure på om de snakker om samme hendelse. Det behøver man ikke lure på her.
Både Lukas og Matteus forteller om at disiplene fikk se Jesu herlighet.
Begge forteller om at Moses og Elia åpenbarte seg.
Begge forteller om Peters byggeplaner.
Begge forteller om røsten som lød og sa hvem Jesus er.

Denne hendelsen skjedde på et fjell.
Man har ment at fjellet var Tabor, som nevnes i sangverset, selv om dette ikke står direkte i bibelteksten.
Dagens tekst er bare én av mange «fjellfortellinger» i Bibelen.
Ikke minst finner vi dem i Det gamle testamente.
Det er slike fortellinger om begge de to som viste seg for disiplene i vår tekst, både Moses og Elia; om Moses da han fikk se inn i det landet som var lovet, om Elia da Gud talte til ham etter kampen på Karmel; et fjell, det også.
Dessuten vet vi at Jesus gjerne trakk opp i fjellet når han skulle be.

Det er Kristi Forklarelsesdag.
Disiplene så Jesu herlighet.
Vi ser også den.
Vi ser den herlighet som Jesus åpenbarte på korset.
Vi ser den som han åpenbarte med den tomme graven.
Vi ser den han åpenbarer i sitt ord og i fellesskapet med ham.
Vi skal få se hans herlighet den dagen han kommer igjen.
Vi kan lytte etter lyden av hans trinn!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Det som sås og går i arv

Tekstbetraktning for Såmannssøndagen 13. februar 2022

«Dette er de budene, forskriftene og lovene som Herren deres Gud har pålagt meg å lære dere, for at dere skal leve etter dem i det landet dere går inn i og skal legge under dere. Du skal frykte Herren din Gud så lenge du lever, og holde alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg, både du og din sønn og din sønnesønn, og du skal få et langt liv. Hør da, Israel! Legg vinn på å leve etter dem! Da skal det gå deg vel. Dere skal bli tallrike, slik som Herren, dine fedres Gud, har lovet deg, i et land som flyter av melk og honning. Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine» (5 Mos 6, 1-9).

Når det er såmannssøndag er prekenteksten gjerne en av Jesu såmannslignelser, enten fra Matteus, Markus eller Lukas.
Denne såmannssøndagen er teksten hentet fra Det gamle testamente, fra den oppsummeringen av loven og budene som Moses ga folket.
Er så dette en tekst for Såmannssøndagen i 2022?
Det er det i høyeste grad!
Vi tenker på de evangeliske såmannslignelsene som tekster om evangelisering og bibelspredning.
Vi leser dem i lys av misjonsbefalingen Jesus ga, om å gå ut i all verden for å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler.
Dagens tekst ble til i lys av en litt annen «misjonsbefaling»; om å gå inn i det landet Gud hadde lovet Abraham og fedrene og der ta vare på de bud og løfter som Gud hadde gitt.
Disse budene og løftene representerte ikke bare en kunnskap, men en arv.
Dette ansvaret for å ivareta arven er like aktuelt i vår tid, og har vært det gjennom alle tider.
Gjennom mesteparten av menneskehetens historie har denne typen arv – hellige tekster, gamle fortellinger, salmer og sanger – blitt ført videre på den måten som Moses beskriver her: Gjennom å bli fortalt og gjenfortalt, fra generasjon til generasjon: «Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp».
At slike fortellinger og tekster blir skrevet ned, er et nokså nytt, kulturhistorisk fenomen.
De pedagogiske virkemidlene som Moses anbefaler, om å ha Guds ord på pannen som et merke og på dørstolpene i huset og porten, praktiseres fremdeles i det moderne Israel.
Det viser seg gjennom små bokser av lær som jødiske menn feste på panna eller sylindere som skrus opp på dørstolpene.
I disse ligger utvalgte skriftsteder fra loven og budene.
De skal minne om det som skal sås ut og gå i arv også i vår tid.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Når Jesus kommer

Tekstbetraktning for 6. søndag i åpenbaringstiden, 6. februar 2022

«Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense» (Mark 13, 21- 27).

Når Jesus advarte mot «falske profeter» og «falske messiaser», var det ord som ga mening for de som hørte ham.
Fenomenet var kjent, for å si det slik.
De falske profetene var et fenomen fra gammeltestamentlig tid.
De ga seg gjerne ut for å være Guds sendebud, men for det meste snakket de myndighetene og opinionen etter munnen.
Sto valget mellom det virkelig profetiske og det populære, behøvde man aldri å tvile på hvor en falsk profet ville lande.

I løpet av kirkehistorien har det vært gjort mange forsøk på å definere og artsbestemme falske profeter.
I ettertid er noen av dem samtiden kalte «falske profeter» blitt vurdert blant kirkehistoriens mest lysende skikkelser.

I denne teksten setter Jesus dette inn i et endetidsperspektiv.
Det skal være et kjennetegn på de siste tider at det blir en sterk, religiøs forvirring.
Ikke alle som har påberopt seg å være profet eller frelser har gjort det med Bibelen som basis. Ofte har det vært nok med noen høyst hjemmesnekrede tanker om tingene.
Apostelen Peter sier dette om de falske profetene i ett av sine brev: «De skal lure inn vranglære som fører i fortapelsen, og til og med fornekte den Herre som har kjøpt dem fri» (2. Pet 2,1).
Her får vi det viktigste kjennetegnet på en falsk profet: At Jesus blir fornektet som frelser.
Man kan si mange fine og store ord om Jesu eksempel, om hans betydning og det verdifulle i hans undervisning. Men det er først når Jesus blir anerkjent som menneskenes frelser, han som kom for å forsone menneskene med Gud, at vi snakker om kristendom.
At Jesus skal komme igjen er en forventning den kristne kirke har levd med gjennom hele sin historie.
I en kjent sang kalles det «å lytte etter lyden av hans trinn».

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

Han er ikke her!

Det hender man skal besøke noen og får høre at vedkommende «er ikke her».

Andre ganger kan vi ha ringt på ei dør der vi trodde vedkommende var, og fått samme beskjed.
Påskefortellingen er blant annet fortellingen om noen kvinner som ville vise Jesus den siste ære.
Da de kom til graven, fikk de høre at Jesus ikke var der.
Korset på Golgata er et sterkt påskesymbol.
Men den tomme graven er vel så sterkt.
De kan ikke og skal ikke settes opp mot hverandre.
De er begge en del av påskebildet.

Det er nok blitt skrevet flere salmer om korset enn om den tomme graven.
Men det finnes mange slike også, som «Å, salige stund uten like».
En annen påskesang nevner begge: «Korset er tomt! Graven er tom! Jesus sto opp og han lever!».

Enten man ser etter Jesus på korset eller i graven, er meldingen den samme: Han er ikke der!
Han har stått opp.
Han lever og vil møte oss mennesker.
Det er der han er.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Tror på Jesus»

Avisa Klassekampen intervjuer hver uke personer som har gjort seg bemerket på en eller annen måte.

Et fast innslag i artiklene er noen spørsmål som alle får. Ett av dem er: «Hva tror du på?»
Før jul var det sangeren Sondre Bratland som ble intervjuet. På spørsmål om hva han tror på, svarte han kort og kontant: «Jesus».

For mange av oss er det slik at «alt» - og i hvert fall det meste – er sagt med en slik erklæring.
Samtidig har det vært skrevet tykke bøker og holdt utallige taler om hva et slikt svar omfatter.
Paulus valgte en forholdsvis kort versjon i sitt møte med fangevokteren i Filippi: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst» (Apg 16, 31).
I vår kultur er navnet Jesus fremdeles godt kjent, og de fleste vet hva som menes når «Jesus» er svaret på spørsmål om hva man tror.
Å si at man tror på Jesus er et vitnesbyrd som ikke er til å ta feil av.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å ha det skriftelig

Avtalejus er en komplisert materie.

Lenge var det slik mellom mennesker at «et ord er et ord», og rent formelt skal det fremdeles være slik at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig.
Problemet kan være dokumentasjonen.
Det er lettere å fornekte et håndtrykk enn en signatur.

Evangelisten Åge Samuelsen tar dette opp i en av sine mange åndelige viser.
Her nevner han de anklager og angrep en kristen kan bli utsatt for, men disse kan alle avvises med det samme argumentet: Det som står i Bibelen. Det var slik Jesus avviste djevelens fristelser i ørkenen. Selv når satan siterte Skriften, hadde Jesus et svar: «Det står også skrevet» (se Lukas 4).

Første vers i Åge Samuelsens vise er slik:
«Når denne verdens fyrste til angrep mot meg går
og hvisker i mitt hjerte: Du aldri himlen når.
Da tar jeg fram min bibel og sier sannelig:
Se her, min Gud ei taler så. Jeg har det skriftlig.»
Det er garantien.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

De beholdt Bibelen

Den nylig avdøde nobelprisvinneren og erkebiskopen Desmond Tutu sa det slik: «Den hvite mann kom hit. Han hadde med seg Bibelen og sa til oss: La oss be. Så vi lukket øynene og foldet hendene. Da vi åpnet øynene, hadde de hvite tatt landet – men vi beholdt Bibelen!»

Bibelen ble en viktig premissleverandør i kampen mot apartheid og urett i Sør-Afrika.
Det finnes tallrike historiske eksempler på at Bibelen har inspirert til slik kamp, enten det har vært mot fattigdom eller andre former for urett eller lidelse.
Bibelen forteller om en Gud som har skapt alle mennesker i sitt bilde.
Et overgrep mot én er et overgrep mot hele skaperverket.
Dette understreker også Jesus i sin avskjedstale til disiplene (Matt 25).
Når skoleplikten ble innført i Norge, var det at folk skulle kunne lese Bibelen en viktig begrunnelse for dette.
«Vi beholdt Bibelen» - det var en klok manns tale!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Symptomet eller årsaken?

I de fleste hjem finner man medisiner som kan tas når man har smerter eller ubehag av et slag.

Som oftest er disse reseptfrie, men man tar dem dersom man verker i en muskel eller har litt hodepine.
Det kan være god hjelp i å ta en slik tablett eller bruke en salve, men de har også sin begrensning.
De hjelper, men de helbreder ikke.
Dersom smerten eller ubehaget har en mer alvorlig, medisinsk årsak kan altfor ivrig bruk av smertestillende eller feberdempende medisin på sikt gjøre vondt verre.
De kan gjøre noe med symptomene, men de fjerner ikke årsaken.

Dette kan også overføres på det kristne livet.
Det er mange situasjoner der man tenker at man må «skjerpe seg» eller «ta seg sammen» dersom man går på akkord med det man innerst inne vet er det riktige.
Noen ganger er det snakk om slikt som Bibelen kaller «synd».
Det kan man ikke «skjerpe seg» fra – det må man frelses fra.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK