Det som avsløres

Etter noen uker med snø, er det hvite dekket nå på vikende front her hvor jeg bor.

Det grønne gresset er i ferd med å bli synlig igjen, men det er det også mye annet som blir.
Slikt som man har kastet fra seg eller som man har latt ligge.
Det meste av det er nokså ulekkert: Hundeavføring, snusporsjoner og brukte munnbind.

-Faren min liker vinteren best, for da er hagen vår like fin som alle de andre, skal en liten gutt ha sagt.
Man kan forstå faren og man kan forstå gutten.
Men det er en falsk trøst. I virkeligheten er ikke deres hage like fin som alle de andre. Det viser seg når våren kommer.
Det er også andre måter å skjule det man helst ikke vil vise fram på.
Man kan dekke det med et teppe eller gjemme det bak et forheng.
Bibelen forteller oss at en dag skal det som er skjult komme for en dag: «Han skal få fram i lyset det som er skjult i mørket» (1 Kor 4, 5).
Da avsløres det som var skjult.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Når livet blir bratt

Mange husker nok Øystein Sundes visetekst fra 1970-tallet om «det året som var så bratt».

Uttrykket har blitt hengende igjen i språket vårt og nærmest blitt et ordtak.
Sangen var ment å være et uttrykk for «crazy-humor», men for mange er uttrykket en dekkende beskrivelse av erfaringer man har gjort.
Mange har nok tenkt i samme bane når det gjelder det to siste årene, både på det personlige planet og på det kollektive. Organisasjonsliv, menighetsliv og samfunnsliv har vært snudd på hodet.

I Salme 13 kan vi lese hvordan David ba i en «bratt» periode av livet: «Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sjelen og sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal fienden ha makt over meg?» (v. 2-3).
Likevel slutter salmen med disse ordene: «Men jeg setter min lit til din miskunn» (v. 6).
Det kan vi også gjøre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Takkemat»

«Takkemat» var tittelen på ei bok jeg så i en forretning nylig.

Det viste seg å være ei bok om mat som stekes på ei takke, og hadde i utgangspunktet verken med manerer eller religiøsitet å gjøre.
En takke er nemlig en plate til å steke mat på.
De kan brukes både med åpen ild, komfyr eller elektrisk strøm, og er kjent fra store deler av verden, ifølge leksikonet.

Kanskje var det fordi man har fått den oppdragelsen man har fått, og gitt videre til egne barn, at assosiasjonen ble som den ble?
Fra gammelt av ble maten ofte kalt «gudslånet».
Man tok ikke for gitt at det var mat på bordet, og i hvert fall ikke at det var nok mat.
Selv om kanskje bare de færreste av oss har gått sultne til sengs, er takknemlighet for Guds gode gaver en sunn holdning i livet.
Bibelen bruker «brød» som et bilde også på de åndelige gaver og velsignelser.
Det er også en form for «takkemat».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hold ilden ved like

«Vedfyringens gleder» het en bok som kom ut for snart 30 år siden.

Denne vinteren har mange av oss gjenoppdaget, om ikke gleden, så vedfyringens kunst som en følge av sterkt, økte strømpriser.
I mange moderne hjem er vedfyring noe man bare har hørt om.
I mitt hjem er det gode vedovner i begge etasjer. Det benytter vi oss av, og den gamle kunsten med både å tenne opp i ovnen og å holde ilden ved like.
Flere bibeltekster sier noe om nødvendigheten av å holde ilden ved like.
Moseloven hadde egne bestemmelser om dette, og de oppsummeres slik: «Ilden skal alltid brenne på alteret, den må ikke slukkes» (3 Mos 6,6).
Ordet «ild» brukes også i forkynnelsen.
Man snakker om «pinseild» og om «blod og ild» - Jesu blod og Åndens ild.
«Det ble så varmt i hjertet mitt» sa predikanten Gipsy Smith da han skulle beskrive sin frelsesopplevelse.
Ilden var tent!
Og den holdt seg brennende resten av livet hans.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Øyeblikkene

«Et øyeblikk, Herre!» var tittelen på en samling bønnedikt som kom ut for mer enn 50 år siden. De er skrevet av frelsesoffiseren Flora Larsson (bildet), og har vært mye brukt både i gudstjenester og private andakter i årenes løp.

Mange kjenner seg igjen i dette ønsket om kjapp oppmerksomhet fra andre mennesker:
Man ber om «bare et øyeblikk» for å gi en beskjed, stille et spørsmål eller – som i den nevnte boka – be en bønn.
Et sukk kan si mer enn mange ord.
Mange har lurt på hvor kort – eller langt! – «et øyeblikk» er.
Et sekund eller et minutt er klare tidsenheter, men et øyeblikk?
I nettbibelen fikk jeg 23 treff på ordet «øyeblikk».
Ett av dem er fra Salme 30,6: «Et øyeblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde»; slik husker jeg verset fra en tidligere oversettelse.
Andre bibeltekster sier liknende ting.
Lina Sandell uttrykker det slik i sin sang: «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Låne varme»

– Skal du låne varme?
Det er et uttrykk som ennå brukes en sjelden gang når man treffer på noen som ser ut til å ha veldig hastverk.
Det er et uttrykk som henger igjen fra den gangen det å holde varmen i peisen eller ovnen ved like var et stort prosjekt. Dersom varmen hadde sloknet hos en selv, kunne løsningen være å løpe over til naboen og få med seg glør som kunne brukes til å tenne opp igjen i eget ildsted.

De fleste av oss har vært i situasjoner der ting haster, men behovet for å «låne varme» kan også gis andre betydninger.
Ensomhet kan oppleves som en kald ting.
Da er det godt å kunne «låne varme» i betydningen ha noen å snakke med eller noen å være sammen med.
Også i troslivet kan man opplevde situasjoner der varmen kanskje har sloknet eller er i ferd med å slokne.
Igjen kan man «låne varme» ved at noen ber for deg eller sammen med deg, eller gjennom en samtale over en åpen bibel.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Fem på tolv»

Det hang ei klokke på veggen i «lillesalen» i en menighet jeg var en del som ung. Den viste alltid det samme klokkeslettet: Fem på tolv.

Det var en gammel klokke, og kanskje burde man ha spandert en service på den, fått justert den eller kanskje bare trukket den opp. Hvis den da lot seg trekke opp lenger.
Jeg besøkte den menigheten mange ganger over forholdsvis mange år, men klokka i lillesalen viste alltid samme tid: Fem på tolv.
Midnattstimen, «klokka 12», er et symboltungt begrep i mange sammenhenger.
Vi finner det også i Bibelen, som i lignelsen om brudepikene.
Verken i den lignelsen, eller i historien for øvrig, stanser tida med «fem på tolv».
Den går videre, og en dag slår midnattstimen.
For noen er den tanken skremmende, for andre representerer den et løfte.
For hva kommer etter midnatt?
Det er da en ny dag begynner.
Da kan vi, med salmedikteren, «lytte etter lyden av hans trinn».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK