Gud eller Jesus?

Nylig hørte jeg om en som sa om seg selv at han trodde ikke på Gud, men han trodde på Jesus.

For en gammel søndagsskolelærer hørtes et slikt utsagn underlig ut.
Kan man tro på Jesus uten å tro på Gud?
Jeg måtte konkludere det med at det kan man ikke.
Man kan nok tro på Gud uten å tro på Jesus, men man kan ikke tro på Jesus uten å tro på Gud.
I hvert fall ikke hvis det er den bibelske Jesus man bekjenner seg til.
For hva sier Bibelen om Jesus?
Den forteller oss at Jesus er Guds sønn.
Den forteller oss at Jesus ble sendt til menneskene slik at vi kunne bli forsont med Gud (2. Kor. 5,20).
Bibelen har mange henvisninger til Jesus, hvem han var og hva som var oppdraget hans, men alt refererer til forbindelsen mellom ham og Gud. Jesus selv sier det slik: «Jeg og Far er ett» (Joh. 10, 30).
Man kan ikke velge mellom Gud og Jesus.
Å tro på Jesus, er også å tro på Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Søvnens gave

«Fornyelsens nåde» var tittelen på ei bok jeg fikk i hendene for mange år siden.

Rent umiddelbart trodde jeg det var en andaktsbok, men det viste seg å være en fagbok om søvn og søvnproblemer.
Det kan ligge mye fornyelse og velsignelse i en god natts søvn.
Listen om diagnoser som kan rubriseres som «søvnsykdommer» er lang – som en søvnløs natt, for å holde oss i bildet.
Det er ikke slik at «søvn er søvn», man kan sove, men sove dårlig.
«Søvnkvalitet» er et begrep noen av oss har lært litt om.
Går man inn på nettbibelen og søker på ord som har søvn, sovne eller sove å gjøre, kan man få mange treff.
Om søvnen i de fleste situasjoner er en gave, kan den også representere en fare.
Derfor finnes det også mange bibelvers som handler om å være våkne.
Våken og søvnløs er to forskjellige ting.
Søvn handler om å hvile, våkenhet om å handle.
Begge deler trengs i en kristens liv og tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lengst mulig hjemmefra?

Mange av oss husker den gamle barnereglen om mannen som ville «fra nissen flytte».

Men det var helt nytteløst, ifølge den samme regla: «For høyt på vognlasset nissen lo/jeg tror vi flytter i dag, vi to».
Barnereglen er et uttrykk for en ur-gammel erfaring: Det er ikke alt man klarer å flykte fra eller flytte fra.
En mann som var blitt omvendt, fortalte at han syntes den kristne oppveksten han hadde fått var så beklemmende at han så fort han kunne hadde flyttet lengst mulig hjemmefra. Men han kom ikke unna den bagasjen han hadde fått.
I de fleste tilfeller er nok arven hjemmefra en ressurs, men den kan også være en belastning.
I slike situasjoner trenger man å bli minnet om salmistens ord: «Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg!» (Salme 55, 23).
Det gjelder alle slags byrder vi måtte bære på. Også slike som eventuelle «nisser på lasset» måtte representere.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK .

Å være unik

<

«Han (eller hun) er helt unik!» Slik kan mennesker bli omtalt noen ganger.

Dette unike kan både være noe positivt og hyggelig, men også noe negativt og skremmende.
I uttrykket ligger det også at vedkommende skiller seg ut fra «alle andre», i positiv eller negativ forstand.
Vedkommende er «helt unik».
Men realiteten er jo at vi alle er helt unike.
Fem millioner nordmenn – alle er helt unike.
Sju milliarder i verden – alle er helt unike.

Folk kan være lik hverandre, rent utseendemessig.
Noen har opplevd å ha dobbeltgjengere.
Andre har opplevd at det blir tatt feil av en selv og en annen; kanskje en såkalt «kjendis».
Men skal man identifisere et menneske, er det ikke nok å ligne. Et fingeravtrykk eller ens DNA lar seg ikke kopiere.
Vi som tror at Gud har skapt oss, tenker i blant på all denne kreativiteten.
Hver enkelt av oss er unik!
Gud må ha kost seg da han skapte menneskene!


Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å sette fra seg byrden

Det må ha skjedd i den tida da det ennå gikk an å gå langs landeveien.

Den gamle kona hadde en sekk på ryggen, og bonden som kom forbi med hest og kjerre så at hun bar tungt.
– Sett deg opp i vogna mi, så skal jeg kjøre deg, sa han.
Kona takket, kløv opp i vogna og satte seg på ei kasse. Men sekken beholdt hun på.
– Skal du ikke ta av deg sekken? spurte bonden.
– Å nei, sa kona, – det er ille nok at du kjører meg. Sekken får jeg bære selv.

Det er vel det som kalles en predikanthistorie, men poenget er godt nok.
Mange kristne har tenkt at de gjerne vil legge fra seg byrdene sine på Gud, og så fortsetter de å drasse på det likevel.
Disse byrdene kan ha mange slags navn.
Det kan være nederlag man ikke får lagt fra seg, eller det kan være bekymringer man ikke blir ferdige med.
Derfor oppmuntrer salmisten oss til dette: «Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg» (Salme 55, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Partituret

I et orkester eller musikkorps er det mange stemmer.

Hver enkelt musiker eller musikant har sine egne noter som han – eller hun – følger.
Selv trommeslageren har det, dette vet jeg av erfaring.
Den enkelte musikant trenger bare å følge med på sitt eget noteblad, samtidig som man må følge de anvisninger dirigenten gir.
For dirigenten er den som har oversikten.
Dirigenten har ikke bare ett noteblad, men hele partituret der alle stemmene er oppført.
Kanskje kan dette sammenliknes med det apostelen Paulus beskrev som å «forstå stykkevis» da han skrev til menigheten i Korint?
Første-stemme, andre-stemme, solo-stemme?
Strykere og blåsere?
De sitter med notene for hver sine stemmer, men dirigenten har oversikten.
Dirigenten har partituret.
Men når alle følger dirigenten, lyder verket slik komponisten som skrev partituret, og dirigenten, ønsker det skal lyde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Mer enn du ber om»

Kanskje har du opplevd å få «mer enn du bad om» noen ganger?

Du ønsket deg en jakke eller bukse, og så fikk du begge deler.
Øystein Sunde har laget en vise der han synger «jeg ba om en dråpe, men ikke en sjø; jeg ba om en smule, men ikke et brød».
Da kong David var død, var det sønnen Salomo som arvet riket og tronen. Gud talte til ham i en drøm: «Be om hva du vil! Jeg skal gi deg det!» Salomo, som følte ansvaret stort, ba da: «Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt».
Det var en bønn etter Guds hjerte, og han ga Salomo både dette og mer til.
«Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg», sa han (se 1 Kong 3, v. 5, 9 og 13): Rikdom og ære, stor makt og et langt liv.
I stedet for å be om slike ting, bad den unge kongen om klokskap, og han fikk mer enn han bad om.
Vi blir ikke konger, men vi trenger klokskap og vi trenger velsignelser.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Ikke synd lenger»

Det er ikke pent å lytte til andres samtaler, men noen ganger kan det ikke unngås.

Som da to unge satt ved et kafébord og snakket om livets alvor, og den ene sier: - Nei, men det der er ikke synd lenger!
«Synd» er et ord som brukes ofte, om enn med litt ulikt innhold.
I kristen språkbruk handler det om det som skiller oss fra Gud. Mange fokuserer kun på konkrete handlinger når de skal definere hva som er «synd».
De ti bud kan kanskje være en forklaring på dette.
Men «synd» dreier seg om mye mer enn dette.
Synd er ikke først og fremst de konkrete handlingene vi gjør, men den natur vi har som en følge av syndefallet.
Synden er ikke noe vi kan «ta oss sammen» fra, men noe vi må frelses fra.
Det var derfor Jesus ble født.
Det var derfor han levde det livet levde, bar de lidelser han bar, døde, men også sto opp igjen.
Synd kan vi ikke bare slutte med, den må tilgis – av ham som kan tilgi.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et øye og et smil

Før var det regnet som litt skummelt, men nå har det lenge vært en dagligdags opplevelse å møte maskerte personer.

I butikker, på buss, trikk og tog, på venteværelser eller kontorer: Nederste del av ansiktet er som regel dekket. Noen ganger er munnbindet av den enkle sorten, andre ganger nokså forseggjort.
Denne maskeringen gjør noe med møtet mellom mennesker.
Kombinasjonen av øyne og munn er det som gir en fullstendig opplevelse av et møte, mer enn bare å kunne se øynene.
Et møte skal helst være en «hel» opplevelse: Kombinasjonen øyne og smil.
En smilende munn og et kaldt blikk virker ikke troverdig.
Da er et varmt blikk en bedre opplevelse, selv om munnen ikke viser seg. Nettopp øyet er et mye brukt symbol på Gud.
Guds øye som alltid våker, er et mye brukt motiv i barnesanger og barnebønner.
Vi kan lukke våre øyne, men Guds øye er alltid åpent.
Et øye og et smil – det er Guds ansikt

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«En bok forandrer verden»

I mine hyller står en bok med tittelen «En bok erobrer verden». Det er en bok om Bibelen.

Boka om Bibelen kunne like gjerne hett «En bok forandrer verden» - for øvrig noe som kan sies – og er blitt sagt - om flere bøker.
Romanen «Onkel Toms hytte» er en av disse.
Med den ble kampen mot slaveriet satt på dagsorden på en helt ny måte. President Abraham Lincoln skal ha sagt da han møtte bokas forfatter mens den amerikanske borgerkrigen raste: - Så De er den vesle kvinnen som skrev boka som startet denne store krigen?
Drøyt 100 år senere kom en annen bok som bidro til å «forandre verden».
Den het «Den tause våren», og var et kampskrift mot bruken av plantevernmidler, ikke minst DDT, som nå stort sett er forbudt.
Den bibelske vismannen sukket: «Det er ingen ende på de bøker som skrives» (Fork 12, 12).
Bare de færreste erobrer, enn si forandrer, verden.
Men noen gjør det.
Ikke minst Bibelen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å finne fram

Et av lyrikeren Kolbjørn Falkeids mest kjente dikt handler om døden.

Mange fant det fram igjen da dikteren gikk bort tidligere i sommer i en alder av 87 år.
Det heter «Jeg finner nok fram»:

«Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram».

Det er alltid betryggende å ha kjentfolk og veivisere når man beveger seg i ukjent terreng.
Jesus spør i en av sine lignelser om en blind kan lede en blind? Det er snarere slik at begge faller i grøften, sier han.
Døden er det store, ukjente i alle menneskers liv.
Men det behøver ikke å være så skremmende.
Noen har gått foran.

Salmedikteren H.A. Tandberg beskrev det å møte døden slik:
«Å barnlig å legge min skjelvende hånd
i hans som har gått gjennom dødsdalen før
og fjernet dens brodd og dens torner».

Da finner vi nok fram.
Det er mye trøst i å tro det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Framme snart?

Jeg tror alle som har vært på reise med små barn, egne barn eller barnebarn, har hørt spørsmålet: «Er vi framme snart?»

Den voksne vet at reisen kan ta noen timer, men barn har en annen forståelse av tid.
Men også for voksne kan «snart» være et relativt begrep.
Den kristne kirke har i to tusen år tenkt og trodd at «Jesus kommer snart». Man kan forstå den som sier at «det sa man i min ungdom også».
Alt i urkirken kom denne utålmodigheten til uttrykk, og apostelen Peter måtte skrive i et av sine brev at «For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som én dag (2 Pet 3,8).

Ekteparet June og Johnny Cash (bildet) satt i bilen en kveld, på vei hjem. De snakket om at de trengte noen nye sanger til sitt repertoar. – Det får vente litt, sa han, – for over neste bakketopp er vi hjemme.
– Der har du den nye sangen, utbrøt June.
Sangen heter «Over the next hill» - da er vi hjemme.
Framme snart? Ja, snart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK