Bygge på sand eller fjell?

Preken for femte søndag i treenighetstiden, 27. juni, 2021

Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde (Matt 21 – 29).

Disse åtte bibelversene kunne gi stoff til mange prekener eller andakter.
Kanskje en gammel søndagsskolelærer kan få gripe tak i den delen av teksten som gir assosiasjoner nettopp til søndagsskolen? Som minner om da både søndagsskolebarn og søndagsskolelærere sang – «med bevegelser» - om at «den dumme mann bygde huset sitt på sand» og at «den kloke mann bygde huset sitt på fjell».
Regnet og flommen ble skildret like dramatisk i hvert vers, og det samme med konklusjonen: «Huset på sanden falt ned», mens «huset på fjellet sto fast».

Fjellet betraktes gjerne som det mest solide man kan tenke seg.
I språket snakker vi om at ting er «hugget i stein», eller kanskje de ikke er det.
Man snakker om å bygge på steingrunn; det er regnet som trygt og sikkert. Bjørn Eidsvåg uttrykker det slik i en av sine sanger: «Du løftet meg opp fra fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell».
Det er kanskje en av de beste sangene han har laget.
For mange år siden fikk jeg et russekort der det sto: «Det er bedre å stå ustøtt på en sikker grunn, enn å stå støtt på en usikker grunn».
Det er et visdomsord, inspirert av Jesu liknelse om husbygging.
Denne samme erkjennelsen dukker opp i mange sammenhenger. Blaise Pascal, som levde på 1600-tallet, sa det slik: «Jeg vil heller tro og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil».
Den stødige grunnen er tryggere enn påståeligheten.
I en stormfull periode satte Martin Luther seg ned og skrev: «Ein feste Burg ist unser Gott» - Vår Gud, han er så fast en borg. Han var inspirert av Salme 46: «Jakobs Gud er vår faste borg» (v. 8).
Den faste borgen – det solide byggverket – den urokkelige fjellgrunnen.
Det er alle disse bildene Jesus rullet opp for tilhørerne for to tusen år siden, og som han ruller opp for oss fremdeles.
Også søndagsskolebarna som synger om den kloke mann!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Å tenke på Gud

Den unge mannen hadde vært utsatt for en grov voldsforbrytelse.

Han hadde fått et knivstikk i halsen, og det var bare takket være rask inngripen fra en nabo og fra ambulansepersonalet at han berget livet, selv om arrene etter knivstikket vil følge ham resten av livet.
Under rettssaken mot voldsmannen skulle han vitne.
– Jeg ble redd, sa han.
– Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg tenkte på Gud.

Å tenke på Gud i slike situasjoner er nærmest en refleks for mange, selv om de ikke tenker så ofte på ham ellers, eller vil si at de tror på ham.
Mange kjenner nok linjen «i slik en natt får du bønner, Gud» fra et av Henrik Wergelands dikt, og har erfart sannheten i dikterens ord.
Men ikke bare dikteren.
I Forkynnerens bok i Bibelen heter det «Også evigheten har (Gud) lagt i menneskenes hjerter» (3, 11).
Vi blir minnet om Gud på så mange måter.
Og om vi glemmer ham, glemmer ikke han oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ta korset opp

Tekstbetraktning for 4 søndag i treenighetstiden, 20. juni, 2021

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort» (Matt 16,24-27).

Korset er et sentralt symbol i den kristne tro.
Ser man et kors på en bygning, vet man som regel at dette er et gudshus.
Korset er noe alle kristne har felles.
Uttrykket om å ta sitt kors opp må ha vært en kjent talemåte lenge før Jesus selv ble korsfestet, siden Jesus brukte det i sin undervisning av disiplene lenge før påskedramaet.
Korsfestelse var en henrettelsesmetode som hadde vært brukt over hele Østen i flere hundre år før Jesu tid. Det ble helst brukt mot slaver, opprørere, forrædere og kriminelle fra de nederste samfunnslagene, men sjelden mot frie romerske borgere.
Det var en langsom, smertefull og grusom måte å dø på. Det hendte den dømte hang på korset i flere dager før døden inntraff.
Når Jesus snakket om å «ta opp korset» henviste han til det som var en del av straffen, nemlig at den dømte selv måtte bære tverrstykket av korset, det han skulle bindes eller nagles til på veien mot en langsom og smertefull død.
Jesu ord i denne teksten kan ikke forstås annerledes enn at det å tro på ham og følge ham har sin pris.
Å «miste sitt liv for (Jesu) skyld» kan skje bokstavelig. Det har millioner av kristne erfart i løpet av kirkehistorien. Men det handler også om å gi Jesus førsteplassen i livet, la ham være herre.
Spørsmålet om «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» fører tanken til Jesu liknelse om den rike bonden.
Det er en liknelse om å prioritere rett og i riktige rekkefølge.
Den handler ikke om å gi opp livet, men om å velge det nye livet.
Et nytt liv også mens vi lever her nede på jorden.
Korsfestelse var en nedverdigende måte å dø på.
Korset var et skammens symbol. De første generasjonene kristne fikk merke det på mange måter.
Også i vår tid merker mange kristne denne skammen og forakten som er knyttet til korset og til det å tro på Jesus. Det er neppe særlig aktuelt for de aller fleste som leser denne andakten, men også vi må treffe noen valg og ta noen beslutninger – velge det livet som Jesus kan tilby alle dem som følger ham.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Slettet gjeld - ny kapital

Som bibelskole-elev for 50 år siden noterte jeg følgende: «Gud har ikke bare betalt konkursen vår – han har også gitt oss ny startkapital».

Bibelverset som ble forklart slik, var Jes 40, 2: «Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (1930-overs.).
«... fått dobbelt for alle sine synder» - ikke bare gjeldfri, men også ny startkapital.
Det er ikke underlig at profeten Jesaja kalles «evangelisten i Det gamle testamente».
Motivet «slettet gjeld» kjenner vi fra mange kristne sanger. Johnny Cash sang om «The old Account» - den gamle regningen. Den fikk han gjort opp, synger han.
Ordet fra Jesaja gir oss på mange måter hele evangeliet i et nøtteskall.
Påskebudskapet handler om at vi blir gjeldfrie – pinsebudskapet om at vi får ny startkapital gjennom Den hellige Ånds kraft og utrustning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En støtte-stav

I perioder kan det være godt å ha en stokk å støtte seg på når man skal ut og gå.

For noen har spaserstokken vært et slags statussymbol; noe man svingte litt med og bekreftet et høyt selvbilde med.
For andre er den en dyd av nødvendighet. En skade eller en sykdom gjør at man trenger noe å støtte seg på.

I perioder har jeg vært der.
Stokken gir både en viss avlasting og en viss trygghet. Risikoen for å falle blir litt mindre.

I en norsk oversettelse av salmen «Amazing Grace», heter det i ett av versene: «… for nåden er min støttestav, mitt håp som leder hjem».

Jeg er ikke avhengig av stokken for å gå hver eneste dag; det er bare i perioder.
Men støttestaven «Guds nåde» trenger jeg hver dag.
Noen vil sikkert tenke på andre støttestaver som de også er avhengige av.
«Guds ord» kan være en slik støttestav, «bønnen» en annen.
David sier: «Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Salme 23, 4).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelsk eller evangelisk?

Kan noe være «bibelsk» uten å være evangelisk?

Svaret på det er ja.
Det slår ikke minst Jesus fast i den teksten vi kjenner som «Bergprekenen».
Seks ganger i denne talen minner Jesus om hva som var gjeldende lov og holdning i den gamle pakt, og så tilføyer han: «Men jeg sier dere».
Også flere andre steder i evangeliene kan vi lese hvordan Jesus gikk inn og dels korrigerte, dels presiserte disse gamle bestemmelsene.
En av de sterkeste fortellingene fra Jesu liv er om kvinnen som var tatt på fersk gjerning i utroskap.
Slikt skulle straffes med døden, krevde Moseloven.
Hva krevde Jesus?
At den som skulle utføre straffen selv måtte være ren!
Det våget ingen å påberope seg.
Om kvinnen var blitt steinet kunne man kanskje hevdet at det var «bibelsk», men evangeliet er annerledes.
Jesu agenda er tilgivelse, ikke fordømmelse.
Evangeliet er det som skal sette tonen for forholdet mellom Gud og oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Lammets vrede»

Her i området der jeg bor har det nettopp blitt født mange lam.

Det tok ikke lange stunden før de var på beina og både hoppet og spratt rundt på jordet, lekte med hverandre og oppsøkte moren sin for å få melk. Det er noe bedårende ved lam; de treffer oss i hjertet.
«Lam» er også et kjent begrep i kristentroen.
«Guds lam» er en av betegnelsene på Jesus.
Den første som omtalte ham slik var døperen Johannes.
Den gang var lam noe man forbandt med offer og påskemåltid. «Vårt påskelam er slaktet, Kristus», skrev Paulus til de kristne i Korint.
Også i åpenbaringsboka leser vi om Lammet, men her finner vi også et uttrykk vi vanligvis ikke forbinder med lam. På dommens dag skal mange be om å bli spart for «Lammets vrede» (Åp 6, 16, oversettelsen av 1978/85).
Hva har skjedd?
Det kan oppsummeres slik: Frelseren Jesus er blitt dommeren Jesus.
Offerlammet må vise en annen side ved seg: Lammets vrede.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Øve opp stemmen

Etter en langvarig nedstenging der det ikke hadde vært lov å samles til møter og gudstjenester, kunne den lille menigheten omsider samles igjen.

Det var regler om antall, avstand og annet, og sangen skjedde via et musikkanlegg.
Men noen prøvde å synge med mens cd-musikken spilte.
Da oppdaget noen at de var kommet ut av trening med å synge.
Man traff ikke tonen like lett som før nedstengingen og man slet litt med å nå «gamle høyder».
Man måtte rett og slett øve opp stemmen.

Sånn er det med mange ting i livet.
Har man hatt en pause, sliter man med å få til ting man behersket godt tidligere.
Det kan være sang, men også mer utholdenhetsrelaterte ting, som sykling eller jogging.
Paulus oppfordret de kristne i Tessaloniki til å «be uavlatelig», som det het i tidligere oversettelser.
Bønn er også en øvelse man trenger å holde ved like.
Men er du ute av trening, kan det øves opp igjen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Brudgommens venn

De gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta (Joh 3, 26 – 30)

Jesus og døperen Johannes nevnes ofte i samme åndedrett.
Fortellingene om dem henger nøye sammen, helt fra det aller første møtet dem imellom, på et tidspunkt da de begge fremdeles lå i magen til sine mødre.
Da Maria kom og besøkte sin slektning Elisabeth, som var kommet noen måneder lenger i sitt svangerskap, sparket barnet i Elisabeths mage av glede, kan vi lese (Matt 1, 44).
Johannes skulle være forløperen til Messias, mens Jesus var den lovede frelseren.
Neste gang vi leser at de møttes, var mens Johannes forkynte og døpte ved Jordan.
Det han forkynte var at Messias skulle komme.
Mange trodde det var han som var Messias, men Johannes pekte på Jesus. «Se Guds lam som bærer verdens synd», sa han.
Da Jesus kom, visste Johannes at nå var hans kall fullført.
Han bruker et bilde for å beskrive dette: Han skulle ikke være brudgom, men han var «brudgommens venn». I vår tid ville han kanskje ha blitt omtalt som brudgommens forlover? Hans «best man», som det heter på engelsk?
Når brudgommen viser seg, trekker brudgommens venn seg tilbake.
Han skal ikke overstråle brudgommen på noen måte.
I stedet gleder han seg over den glansen og æren som blir brudgommen til del.
Det fortelles at både Johann Sebastian Bach og Georg Friderich Händel gjerne skrev ordene «Soli Deo gloria» på sine komposisjoner – «Til Guds ære alene».
I Frelsesarmeen er det praksis at dersom en musikkgruppe får applaus etter en framføring, peker dirigenten oppover, mot himmelen. Hyllesten skal høyere opp.
Det er brudgommen som skal hylles, ikke brudgommens venner.
«Han skal vokse – jeg skal avta», sa døperen Johannes. Han hadde både møtt og hørt brudgommen. Nå var hans glede fullkommen. Da han kort tid senere satt i fangenskap og ventet på døden, sendte han en hilsen til Jesus. Jesu svar bekreftet at Johannes hadde hatt rett.
Jesus var brudgommen. Johannes var brudgommens venn.

Publisert som «søndagspreken» i KPK