Ikke bare annen-hver dag

Som sjelesørger må man av og til være litt kreativ når man skal hjelpe noen som sliter litt.

De gode, kloke og riktige svarene er viktige nok, men iblant må et godt, klokt og riktig svar få «det lille ekstra».
Kanskje var det dette han forsøkte, pastoren som hadde besøk av en mann som syntes troslivet var blitt så vanskelig. Noen ganger følte han at det «hjalp» å be eller lese i Bibelen, men ikke alltid.
Slett ikke alltid!
– Nei, du vet hva det står, svarte sjelesørgeren. – Jesus sier jo at jeg er med dere annenhver dag.
Da stusset den andre litt.
– Det er vel ikke slik det står? Står det ikke «jeg er med dere alle dager», sa han og la vekt på ordet «alle».
– Ja, er det ikke slik det står? svarte pastoren, og det virket som et lys ble tent hos den andre.

Jesus sier verken at han er med annenhver dag eller bare på de gode dagene.
Han er med alle dager.
Det betyr også alle slags dager.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ingen tilgivelse?

Det er snart 25 år siden en ung, norsk sanger og «låtskriver» fikk stor suksess med sangen «Unforgivable sinner».

Året var 1998 og artisten het Lene Marlin (bildet).
Det er en sang med en trist fortelling i seg, og spørsmålet som stilles er om det går an å få tilgivelse for å ha såret en annen dypt, eller ødelagt livet for et annet menneske.
Tittelen antyder at det kan man ikke.
Ord som «kan ikke tilgi» eller tilmed «vil ikke tilgi» kan fort falle dersom konflikter mellom to mennesker eller grupper av mennesker får lov til å eskalere.
Ikke noe forgifter forholdet mellom mennesker mer enn fravær av tilgivelse.
Det å tilgi og å motta tilgivelse er oljen som smører et mellom-menneskelig maskineri.
Derfor tok Jesus dette med i den bønnen han lærte oss å be: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere».
Noen ganger betyr det at vi også må tilgi oss selv.
Det kan ofte være det vanskeligste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ufullendt?

Et kjent verk i musikkhistorien kalles ofte «Schuberts ufullendte».

Det er Frantz Schuberts symfoni nummer 8 i h-moll, der bare første og andre sats er gjort ferdig. Den tredje og siste foreligger kun i utkast.
Det finnes mange «ufullendte» verk i kulturhistorien.
Charles Dickens fikk aldri fullført sin siste roman, det finnes flere ufullførte malerier etter Leonardo da Vinci.
Også i livet oppleves dette: Mennesker som dør før det store prosjektet deres er ferdig, eller som gir opp å gjøre det ferdig.
Jesus fra Nasaret må kunne sies å være den person i historien som har tatt på seg det største og viktigste prosjektet noen gang: Å frelse menneskene fra deres synd.
Da han døde var det mange som tenkte: Han ble ikke ferdig!
Selv sa han det stikk motsatte, og det i selve dødsøyeblikket: «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30).
Få, om noen, bibelvers er sitert så ofte.
Jesus fullførte.
Han leverte!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kampanjetilbud

Nesten daglig får jeg meldinger inn i min e-postkasse med tilbud om gode kjøp og rause rabatter.

De kalles som regel «kampanjetilbud». Tilbudet har gjerne kort varighet, derfor gjelder det å respondere raskt.
Også fra kirke- og kristenliv hører man om «kampanjer». Da er det gjerne snakk om en møteserie, en gjestetaler eller besøk av bestemte sangere eller musikere. Man setter av et antall dager, kanskje en uke.
Jeg har opplevd at slike kampanjer måtte forlenges. Det kom folk til møtene og mange ble frelst.
Det «kampanjetilbudet» som har vært lengst i kristen sammenheng må likevel sies å være det som begynte den første pinsedagen, og som vil vare helt fram til den dagen Jesus kommer igjen.
Kampanjen har nok ikke vært like intens hver eneste dag i alle disse årene, men den har ikke tatt slutt.
«Kampanjetilbudet» har vært det samme hele tiden: Tro på Herren Jesus, og du skal bli frelst!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Pinse gjør det lettere å være kristen

Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv.

Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag».
Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.
Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?»
Den siste jeg spurte var en gutt på ti år.
Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk.
Enkelt og godt oppsummerer det pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.
Jesus sa omtrent det samme da han lovte å sende Den Hellige Ånd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønnetåren

Den gamle mannen hadde etter hvert utviklet en liten liturgi for sin daglige morgenandakt.

Først spiste han sin frokost og ryddet unna bestikk og service. Men kaffekoppen lot han stå, omtrent halvfull av kaffe.
Så tok han fram Bibelen, eller kanskje var det andaktsboka, og leste dagens tekst. Etter å ha bedt for dagen og for de som sto på bønnelista hans, drakk han resten av kaffen.
Det kalte han for «bønnetåren».
Den var en velsignelse i seg selv.
Å la mat og drikke være en del av gudstjenesten har lange tradisjoner blant kristne.
For noen er det et sakrament, for andre en del av et sosialt, kristelig fellesskap.
Da et kjent Guds-hus i Oslo ble kondemnert som forsamlingslokale, ble det leid ut som lager for en kaffe-grossist.
Duften av kaffe er velkjent i norsk kristenliv.
Det har vært drukket mange «bønnetårer» i vårt land.
For mange har de representert en velsignelse i seg selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Maten i Ordet

Profeten Jeremia beskriver Guds ord som mat (Jer 15, 16). Jesus sa om seg selv at han er livets brød (Joh 6, 35), og Paulus refser de kristne i Korint fordi han måtte gi dem melk, de tålte ikke fast føde (1 Kor 3, 1-8).

Det er mange måter å nærme seg dette på, at Guds ord er som mat; at det er mye mat i det bibelske materialet.
For noen er denne maten kanskje mest en godtepose?
Noe snacks der man plukker ut favorittene sine og nøyer seg med dem?
Det er nok ingen som vil anbefale en slik godtepose-bruk av Bibelen, eller av gudstjenesten for den del. Men samtidig er det noen oppsøker kirke og menighet bare de gangene det står noe særlig interessant på plakaten. Det kan være en kjent predikant, kjente musikkrefter eller et spennende tema.
Det blir litt av det samme.
Men Guds ord er ikke en godtepose; det er et helt kosthold.
Et sunt og variert kosthold.
Dette var både Jeremia og Paulus godt klar over!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En kirke i brann

Vålerenga kirke i Oslo har hatt en viss plass i vår families historie. Her har det vært både bryllup, barnedåp og konfirmasjon.

En høstdag i 1979 brøt det ut brann i denne kirken.
Sjokket, sorgen og smerten var stor hos de som bodde på Vålerenga, enten de var kirkegjengere eller ikke.
Kanskje var den særlig stor hos de som ikke var der så ofte?
Ord som «en kirke i brann» kan skape ulike bilder.
En kirke som brenner ned, enten det er Vålerenga kirke i Oslo eller Notre Dame-katedralen i Paris, vekker sorg og fortvilelse.
Kulturminner går tapt og et viktig symbol blir borte.
Men ordene kan også få en til å tenke på en kirke som står i brann for evangeliet og vil vinne mennesker for Gud.
Jesus sa at han var kommet for å kaste ild på jorden (Luk 12, 49).
Ikke en ild som ødelegger, men som renser.
Da er det er også snakk om «en kirke i brann».
Da Ånden viste seg på pinsedag, var det som brennende ild.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Godt å være frelst»

Det er kanskje det mest brukte og det enkleste, kristne vitnesbyrd som kan avlegges: «Det er godt å være frelst». Et annet, nokså likt, er dette: «Jeg er glad at jeg er frelst».

Noen synes begge utsagnene er å ta litt vel hardt i. For hvordan kan man vite at man er frelst?
Dersom man har vært i ferd med å drukne, men har klart å komme seg i land, enten ved egen eller andres hjelp, kan man nok si det slik. Man er berget; man er kommet i land.
Selv om uroen fortsatt sitter i en, og man føler seg utrygg, er man berget.
Og noen ganger må noen si det til en: Du er trygg nå!
Men i åndelig, religiøs forstand?
Hvordan kan man vite at man er frelst da?
Kan man «føle» seg frelst?
Det er kanskje bedre at noen forteller deg det, dersom man er usikker.
I Bibelen leser vi om en som lurte på dette.
Svaret han fikk var dette: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst» (Apg 16, 31).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Steg for steg»

I et vers som ble sunget mye for noen år siden, heter det: «Der du går skal din vei åpnes for deg, steg for steg, steg for steg».

Et annet, trolig mye bedre kjent sangvers, sier det slik: «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
At selv den lengste reise begynner med et lite skritt, er en erkjennelse som finnes på de fleste språk og i de fleste kulturer.
Et fotomotiv som ofte brukes er den gamle mannen eller kvinnen som sitter med det nyfødte barnet i armene. Et barnebarn, eller kanskje oldebarn eller tipp-oldebarn for den del.
Slike bilder illustrerer det samme: Reisen som begynner med et slite skritt.
Lengden på reisen kan variere. For noen blir den kort, for andre veldig lang.
Så også med reisen vi gjør i troens verden.
Den skjer på samme måte – steg for steg; dag for dag.
Jesu løfte gjelder uansett: «Jeg er med dere alle dager» - hele veien – steg for steg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Illustrasjon: «Et fotomotiv som ofte brukes er den gamle mannen som sitter med det nyfødte barnet i armene» - i dette tilfellet andaktsholderen med ett av sine åtte barnebarn (Foto: Privat).

En vandring

I en tid da det har vært mye færre muligheter til aktiviteter som involverer mange eller hvor man kommer i kontakt med ukjente, har de gode, gamle spaserturene fått en slags renessanse.

Gjennom mesteparten av menneskehetens historie har dette vært den reisemåten som var mest i bruk. Uttrykket «apostlenes hester» beskriver dette.
En av de mest kjente spaserturene er den som gikk fra Jerusalem til Emmaus om kvelden den første påskedagen.
I en prekensamling fra rasjonalismens tid brukes denne fortellingen, som står i Lukas-evangeliet, for å beskrive det sunne og anbefalelsesverdige i nettopp det å gå litt lange spaserturer.
Om ikke poenget er direkte galt, er det kanskje ikke det viktigste poenget med den fortellingen? Vi leser om både Henok og Noah at de «vandret med Gud» (1 Mos 5 og 6), og i en mye brukt salme heter det: «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK