En bønnelengdes avstand

Det finnes ulike målestokker for å forklare hvor kort eller lang avstand det er fra ett punkt til et annet.

«Et steinkast unna» - det kan være både kort og langt, avhengig av hvor god man er til å kaste stein.
I Bibelen leser man om steder som var «en dagsreise» unna.
Det fantes definisjoner på hva en dagsreise innebar – i norrøn tid tilsvarte det om lag én norsk mil; da gikk man til fots.
I vår tid kan «en dagsreise» føre oss fra en del av kloden til en annen.
I troslivet kan man iblant føle som om Gud er «langt borte».
En skal ha sagt at dersom Gud føles langt borte, er det ikke fordi det er han - Gud - som har flyttet på seg. Men uansett hvor langt borte han føles, er han ikke lenger unna enn at han kan nås med en bønn.
En bønn kan være et kort sukk eller en lang samtale.
Men kanskje man uansett burde snakke mer om «en bønnelengdes avstand» både i forkynnelsen og sjelesorgen?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sendt som brev

Det skrives og sendes stadig færre brev, i hvert fall på «gamlemåten».

Da jeg var ung hadde mange blader spalter der man kunne søke etter «brevvenner». Noen av oss fikk en del nye bekjentskaper på den måten.
Under ryddig nylig fant jeg en god del ark med klistrelapper som man kunne sette på konvolutten når man sendte brev til venner og bekjente. Disse klistrelappene hadde et budskap, dels til mottakeren, men kanskje også til postbudet eller andre som var i kontakt med brevet på dets vei fra avsender til mottaker.
«Du behøver Jesus» var ett av disse budskapene; «Jesus elsker deg» et annet.

Apostelen Paulus var en flittig brevskriver, og brukte også brevet som et bilde på den kristnes tjeneste og vitnesbyrd.
Han ber de kristne i Korint være «Kristi brev», «ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (2. Kor 3,3).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Full fart?

Jeg satt i bilen mens den ble vasket.
Jeg brukte tida til å studere panelet i dashbordet, blant annet speedometeret.
Ifølge det kan bilen min kjøre 240 km i timen.
Men det gjør den jo aldri!
Om jeg bare holder halvparten av den farten på norske veier, er jeg lovbryter med god margin.
De fleste av oss har «gått gradene» når det gjelder kjøretøy, fra trehjulssykkel og tråsykkel, noen av oss kanskje via moped eller scooter, til bil.
Hvert trinn var en ny utfordring, ikke minst med tanke på å ha kontroll på farten.
Det finnes noen historier om kristne, bil og fart.
Som han som ba presten velsigne den nye bilen sin, og presten svarte av ved 100 km gjaldt ikke velsignelsen lenger.
Eller han som hadde Gud selv som passasjer, men ved den samme farten, eller var det 110, sa Gud: - Her skal jeg av!
Paulus skrev: «Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode» (1. Kor 6,12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Aktivisten

To av Jesu disipler bar navnet Simon.

Den ene kjenner vi bedre som Peter, eller Simon Peter.
Den andre nevnes bare noen få ganger, og da gjerne med tilnavnet «seloten» eller «ivreren».
«Selotene» var en gruppe politiske aktivister, og mange har tenkt at «vår» Simon hadde vært med i denne gruppen.
Jesu disipler var en sammensatt gruppe menn med ulike bakgrunner.
At en av dem hadde vært en politisk aktivist bidrar til å bekrefte dette mangfoldet.
Det har ned gjennom kirkehistorien vært mange aktivister, både politiske og andre, som, etter et møte med Jesus, fant nye kanaler for et slikt engasjement.
Mye diakonalt arbeid har vokst fram på den måten, det samme har mange misjons- og evangeliseringsbevegelser.
Vi leser ikke så mye om disippelen med tilnavnet «seloten» i Bibelen, men det vi leser kan fortelle oss dette: Det er også bruk for aktivistene i Guds rike og i hans kirke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tilgivelse

Det var ingen uenighet om at den kjente politikeren hadde opptrådt kritikkverdig.

Spørsmålet var hvor kritikkverdig det var, og om det skulle få noen konsekvenser.
Stormen gled over, men politikeren ba både velgerne og andre om tilgivelse.
Prosessen fram til da hadde vært både tøff og krevende, og det hadde falt mange harde ord om denne politikeren.
Mange av dem hadde vært langt over streken.
Da det hele var over, ble han spurt av en journalist: – Har du tilgitt de som kritiserte deg hardest?
– Man kan ikke be om tilgivelse dersom man ikke selv er villig til å tilgi, svarte politikeren. Det var for øvrig den amerikanske presidenten Bill Clinton.
I det vi gjerne kaller «bønnen Jesus lærte oss» heter det: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere».
Det er en sterk sammenheng mellom det å bli tilgitt og det å selv tilgi.
En av Jesu mest kjente lignelser understreker dette.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Et kristelig blad»

Som ung frelsesoffiser opplevde jeg en gang å bli stanset av en dame som lurte på om jeg hadde «Krigsropet» i veska. Tilfeldigvis hadde jeg det, fant det fram og handelen fant sted.

– Du skjønner at det bladet jeg pleier å lese har ferie, og et kristelig blad er jeg bare nødt til å ha, forklarte hun.
Det finnes mange blader i kristen-Norge, og den gang dette skjedde var det vel enda flere.
De kom som regel en gang i uka og hadde både reportasjer, rapporter og intervjuer, sammen med åndelige betraktninger av forskjellige slag: Korte notiser og lange reportasjer, enkle vitnesbyrd og krevende, teologiske artikler.
Noen leste «alt» som sto sitt blad, andre leste bare noe.
Vi som var ansatt i de ulike redaksjonene forsøkte så godt vi kunne å formidle både nyheter og velsignelser. Og vi kjente på glede når noen fortalte oss at «et kristelig blad»; det var de bare nødt til å ha.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Overraskelsenes Gud?

Jeg er usikker på om det var en forsnakkelse eller at jeg hørte feil, men den andre sa da vitterlig «surprise the Lord»? Og mente vel «praise the Lord»?

De fleste av oss har opplevd overraskelser.
Noen elsker overraskelser, andre kan ikke fordra dem.
Kan vi «overraske» Gud? Eller skuffe ham, for den del?
Han vet jo alt om oss og kjenner oss fullt ut.
Men kan det skje at Gud vil overraske oss?
Et søk på Bibelen på nett gir ikke noe treff på ord som «overraske» eller «overraskelse».
Ord som «uventet» gir noen flere treff. Det brukes flere ganger om det som skjer når Jesus kommer igjen.
Andre steder i Skriften forberedes menigheten på at det vil skje ting som for alle andre vil virke uventet. Se bare i 1 Tess 5.
Spørsmål om Guds allmakt og allvitenhet kan være krevende, både teologisk og sjelesørgerisk.
Hva med alt det vonde og triste som skjer?
Selv da kan vi si: Jeg er i Herrens hender.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Trygle og takke med samme sinn?

I Lukas-evangeliet leser vi om ti spedalske som ropte til Jesus og ba han helbrede dem.

Da de var blitt friske, var det bare én av dem som kom tilbake og takket Jesus.
Jesus lurte, forståelig nok, på hvor de andre ni var.
Det finnes mange fortellinger om at det er lettere å be om noe enn å takke for det.
Kanskje bør dette være en del av den kristne opplæringen, forkynnelsen og sjelesorgen: At vi lærer å trygle og takke med samme sinn?
Mange kjenner uttrykket «i slikt et vær får du bønner, Gud».
Det er hentet fra et av Henrik Wergeland (bildet) sine dikt, og skildrer en stormfull julenatt. I slike situasjoner er det ofte lett å be.
Men når stormen er over og sola skinner – hva da?
Hvorfor ikke prøve å takke med like stor glød som man tryglet noen timer tidligere?
Og selv der stormen hadde satt sine spor, kunne Job si «Herren ga og Herren tok, Herrens navn være lovet» (Job 1, 21).
Trygle og takke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønner som virker

En ung frelsesoffiser kom til et nytt sted. Det var hans første tjenestested.

Han var nok ikke av den mest praktiske typen, og prekener og andakter var ofte veldig enkle.
Men man forsto at han brukte mye tid i bønn.
Han hadde ikke vært så lenge på dette stedet før resten av menigheten merket at noe var i ferd med å skje.
Det kom mennesker til møter og samlinger som man ikke hadde sett før, eller som man ikke hadde sett på lenge.
Man så mennesker søke forbønn, komme til botsbenken (som finnes i alle Frelsesarmé-lokaler) eller på andre måter gi uttrykk for at de hadde en åndelig lengsel.
Innad i menigheten ble man fort klar over hva dette skyldtes: Den unge frelsesoffiserens bønner.
Apostelen Jakob skriver: «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye» (5, 16).
Paulus tar mer i når han skriver i sitt første brev til menigheten i Tessaloniki: «Be uavbrutt» (5, 17).
For bønn virker!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Spor i snøen

I en ukes tid har vi hatt det som kan kalles «en normal vinter» her jeg bor.

Om ikke snøen har ligget meterhøy, slik jeg husker det fra oppveksten, har den i det minste dekket bakken
. Når jeg går ut for å hente avisene om morgenen knirker det i snøen på en måte som man kjenner igjen, og det blir satt spor.
Den første dagen var det bare ett sett spor; to, hvis man regner med de katten satte, men nå er det mange.
Fotspor og hjulspor.
Sporene er forskjellige.
Mine er forholdsvis store; kona sine er mindre. Og så katten sine, da.
Spor er noe vi alle setter.
I krim-litteraturen leser vi mye om spor og om det å identifisere sporene.
Men spor kan også være en veiviser.
Noen har gått foran.
Apostelen Peter skriver i sitt første brev: «For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor» (2, 21).
Stoler vi på sporene som er satt, kommer vi dit vi skal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Makten og æren

Hver gang vi ber «Fadervår», avlegger vi en meget sterk bekjennelse.

Bønnen avsluttes slik: «For riket er ditt - makten og æren - i all evighet. Amen».
En kjent roman av Graham Greene (bildet) heter nettopp «Makten og æren».
Det kunne vært tittelen på en helte-roman. Men hovedpersonen i den romanen er ingen helt.
Han er bare en stakkar. En fordrukken prest som helst vil gjemme seg unna sitt prestekall, men som samtidig føler seg bundet av sin ordinasjon og sitt løfte.
Makten og æren?
Kirken er forfulgt i dette landet, og romanen ender med at presten blir stilt opp foran en noen geværmunninger og skutt. Full. Stakkarslig.
Makten og æren?
Snarere avmakt og vanære, kan man være fristet til å si.
Og likevel er dette kanskje en av de sterkeste, kristne romaner som er skrevet.
For verken makten eller æren er noe som hviler på presten, på mennesket.
Det tilhører Gud.
For riket er hans, makten og æren. Amen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK