Det ømme punkt

Nylig måtte jeg trekke en tann. Det var en jeksel, og fremdeles er såret der tanna sto litt ømt og sårt.

Det gjør at når jeg spiser, passer jeg på å tygge med andre deler av tanngarden enn akkurat der hvor jekselen sto.
Men det kommer til å gå over.
I språket snakker vi både om «ømme punkter» og «ømme tær».
Å bli utfordret på slike punkter er aldri populært, og kan føre til kraftige reaksjoner.
Også i kristenlivet kan vi ha slike ømme punkter.
Det kan være handlinger vi ikke er blitt ferdige med; det kan være holdninger vi ikke har kvittet oss med.
Vi vet at vi bør ta et oppgjør med dem, men det blir med tanken.
I stedet velger man å tygge med andre deler av tanngarden, for å holde oss i bildet, og slik unngår man det som er vondt, eller i hvert fall ubehagelig.
Paulus skriver at «når et lem lider, lider alle lemmene med» (1 Kor 12, 26).
Det kan være sant på så mange måter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Guds sanne ansikt»?

I fire år lå Michelangelo på ryggen på et vaklevorent stilas og malte et av verdenskunstens mest kjente og mangfoldig kunstverk: Utsmykkingen av taket i Det sixtinske kapell i Vatikanet.

Å få med seg alle detaljene her vil kreve et omfattende studium, men noen av detaljene er mer kjent enn andre.
I to av dem kan man se hvordan kunstneren tenker seg Guds ansikt.
Det ene, som viser hvordan Skaperen skilte lyset fra mørket, er det streng og myndig Gud man ser, en Gud som hersker over elementene og beordrer dem på plass.
Det andre bildet av Guds ansikt er den delen av kunstverket som også kalles «Adams skapelse».
Der er det et mildt og kjærlig blikk vi ser, der Gud rekker sin finger ut mot mannen på en kjærlig, øm og nesten forsiktig måte.
Hvilket av disse to bildene viser «Guds sanne ansikt»?
Svaret er: Begge.
Både den myndige skaper og den kjærlige far er Guds sanne ansikt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Opprydding

Etter å ha brukt en e-postadresse i mange år, samler det seg opp en del meldinger, dokumenter og bilder på en slik konto.

Og selv om kapasiteten er stor, trenger man å rydde litt.
Nylig så jeg at det lå om lag ti tusen meldinger i min e-postkasse.
Mye av det er nyttig og må tas vare på, annet er overflødig.
Små daglige meldingsutvekslinger med ektefelle eller barn er nok koselige, men de tar jo plass, da.
Artikler og bilder som for lengst er publisert kan man også finne lagerplass for andre steder.
Alle disse meldingene med vedlegg binder opp mye kapasitet.
Etter en opprydding i både inn- og utboks ble det i hvert fall noe bedre plass – plass som kan fylles med andre ting.
Kan man lære noe av dette med tanke på ens åndelige liv?
Mange kjenner uttrykket «Glemselens hav».
Det er mange ting i et liv det er godt å glemme, slette eller fjerne.
Som sangeren sier: «Guds nåde er hver morgen ny».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Brudgommens venn»

Når en mann gifter seg, trengs det en som kan gå god for ham.

Det kalles «forlover» på norsk, men på engelsk heter det «best man».
De fleste synes det er en ære å bli bedt om å være «best man», og som brudgom ber du ikke hvem som helst om å ta på seg dette.
Døperen Johannes omtalte seg selv som en slags forlover for Jesus.

Da Jesus hadde stått fram som den lovede Messias, sa Johannes: «Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt» (Joh 3, 29).
Johannes var veldig opptatt av det er Jesus som er hovedpersonen i evangeliet og forkynnelsen.
Mange var opptatt av døperen og hans rolle, på samme måte som mange er opptatt av de som står fram som kristne ledere.
Om disse, og om seg selv, sa derfor Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta» (vers 30).
Brudgommens venn!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gjester som ikke vil komme

For en del år siden ble det gitt ut en andaktsbok som het «Gjester som ikke vil gå».

Noen har opplevd at gjestene man hadde innbudt ikke ville komme.
Jesus forteller en lignelse om slike (Luk 14).


Jeg kjente en som opplevde det samme.
Han var enslig og barnløs, men trodde han hadde mange venner, sosial og raus som han var.
Da han skulle fylle 50 år innbød han til «åpent hus», leide et lokale og bestilte mat.
Men det kom ingen.
Da tok han en beslutning: Dette ville han ikke oppleve flere ganger!
Neste gang han skulle fylle år, ville han alliere seg med Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og andre, og arrangere selskap for deres brukere, sammen med dem.
Det fortsatte han med så lenge han levde, og han ble en forholdsvis gammel mann.
Mange kom, men det var alltid plass til flere.
Han syntes «gjester som ikke vil gå» var en bedre erfaring enn gjester som ikke vil komme.
Der var han i pakt med Jesus selv!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Melodien

Hver eneste dag er det noen setter seg ned og skriver noen linjer som kan bli en sang eller et dikt.

Noen tekster kan passe til en melodi man kjenner fra før, andre ganger lages det en ny melodi.
Andre ganger igjen er det melodien som kommer først.
Mange av tekstene i salmeboka vår synges til gamle folketoner som kanskje ville vært glemt, hadde det ikke vært for salmeteksten.
Dette vekselbruket av tekster og melodier er like gammelt som menneskeslekten.
I Salmenes Bok i Bibelen finner vi mange henvisninger til at teksten kan synges på bestemte melodier. Det går fram av «instruksjonene» i det første verset.
Salme 45, 1: «Til korlederen. Etter «Liljene». Av Korah-sangerne. En læresalme. En sang om kjærlighet».
Sangen om liljene er det ingen som husker lenger, men læresalmen om Guds kjærlighet lever videre.
William Booth sa det slik: «Hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«På en måte»

Språket er en dynamisk ting, og det dukker ofte opp nye ord og uttrykk.

Noen av dem er kreative og gode, andre blir fort en klisjé, eller enda verre: De blir det man kaller «språklig padde».
Uttrykket «på en måte» er blitt en slik klisjé som ikke betyr noe som helst.
Rent innholdsmessig innebærer uttrykket et forbehold, litt som «kan du si», som også brukes i tide og utide (mest det siste).
I Bergprekenen anbefaler Jesus at vi dropper slike forbehold: «La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde» (Matt 5, 37).
Og det blir vel litt rart om man sier «jeg er kristen, på en måte», eller «jeg tror på Jesus, kan du si»?
Betydningen av et utsagn ligger ikke alltid i hvor «store» ord man bruker, eller hvor mange ord som brukes.
Mange har opplevd at ett eneste ord, eller noen få ord, var det som snudde en hel situasjon.
Det ene ordet kan være et navn: «Jesus».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Back up»

Datateknologien har gjort mye med våre hverdager; så også med språket.

«Back up» er en av disse språklige nyetableringene. «Sikkerhetskopi» er et annet ord for det samme. Den som en gang har mistet alt man hadde arbeidet med eller alt som lå lagret på en pc, vil nødig oppleve det igjen.

Med uttrykket «back up» kan også forstås på en annen måte.
Et ord som «ryggdekning» eller «støtte» rommer mye av det samme.
I misjonsbefalingen ga Jesus et løfte til disiplene, og dermed til oss: «Jeg er med dere alle dager».
Jesus er vår «back up» - han er vår ryggdekning.
Noen av oss har, eller har hatt, ansvaret for å «ta back up» av all datavirksomheten på vår arbeidsplass, gjerne litt ut på fredagen, før vi gikk hjem.
Det å avslutte dagen med en bønn, som godt kan være både kort og enkel, er en slik form for «back up».
Det er derfor mange foreldre fremdeles ber kveldsbønn med barna sine.
De tar «back up».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Blanke ark»

Det var mange avtaler som ble strøket i mange avtalebøker da Norge «stengte ned» på grunn av korona-pandemien.

Stevner ble avlyst, arrangementer utsatt, selskaper droppet.
Det som hadde vært en tettskrevet kalender hadde plutselig fått mange blanke linjer og sider.
Noen fikk litt abstinens av dette, andre dro kanskje et lettelsens sukk og tenkte: Endelig tid til noe annet.
Salget av bøker og puslespill økte i hvert fall noe, andre fant andre aktiviteter.
En frelsesoffiser skulle pensjoneres etter et langt og travelt liv i Herrens tjeneste.
Ofte hadde hun følt at aktivitetene hadde gjort at hun «løp foran seg selv», som hun sa.
Da hun ble spurt om hva hun skulle gjøre nå, svarte hun derfor: - Nå skal jeg sette meg ned og se om jeg ikke kan klare å innhente meg selv igjen.
Slik kan blanke ark bli en velsignelse.
Har man løpt lenge foran seg selv, trenger man slike anledninger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK