Jesus - dommer og konge

Tekstbetraktning for søndag 24. november 2019

Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: "Vi ser!" Derfor blir deres synd stående» (Joh 9, 39 - 41).

Denne søndagen har et dobbelt navn. Den kalles «domssøndagen», men den kalles også «Kristi kongedag». Prekenteksten handler om dom, mens fortellingsteksten handler om Jesus som konge. Den er fra Jesu samtale med Pilatus, der han spør Jesus om det er slik at han faktisk er konge?
Jo, sa Jesus, «men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18, 36).

De relativt strenge ordene fra Jesus i dagens tekst kommer ikke i et vakuum.
De kommer i forlengelsen av fortellingen om Jesu møte med en mann som var født blind.
Han ble helbredet av Jesus, men fordi dette skjedde på en sabbat, ble både Jesus og han som var blitt helbredet, kritisert av fariseerne.
Det er nesten så man får inntrykk av at fariseerne er mer opptatt av å finne noe å «ta» Jesus på, enn de er av å anerkjenne at Jesus er sendt av Gud for å være menneskenes frelser.
Den blindfødte selv gikk ikke inn i denne konflikten.
Han forsto at han ikke kunne vinne noen debatt med fariseerne.
Derfor nøyde han seg med å si hva han hadde opplevd: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg» (vers 25).

Mange av oss kjenner igjen i dette vitnesbyrdet fra den kjente salmen «Amazing Grace».
Her heter at en gang var jeg fortapt, men nå er jeg frelst; jeg var blind, men nå ser jeg.

Den dom som Jesus snakker om i dagens tekst, er dommen over de som ikke vil tro på ham.
I denne sammenheng handler det om fariseerne.
De som visste hva som ville kjennetegne Messias når han kom, men som ikke ville godta det, selv når det skjedde rett foran øynene deres.
Disse var de blinde, men de som trodde – og de som tror – er de som ser.
Disse er det som er borgere av Jesu kongedømme.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Skal ikke forgå

Det fortelles at en mann ville vise sin forakt for kristendommen ved å brenne en bibel.

Han fikk laget et bål i hagen sin og da det brant godt, kastet han en bibel inn i flammene.
Det brant godt, men et lite fragment av et av bladene flagret opp fra bålet og havnet på bakken foran ham. Han plukket det opp med et hånlig smil, men skal ha blitt blek da han leste det som sto på det vesle papiret: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Matt 24, 35).
Kanskje er det bare en anekdote, men det har vært gjort mange forsøk både på å forby og ødelegge Bibelen i historiens løp.


Om enkelteksemplarer av boka er blitt ødelagt, har budskapet overlevd, både i form av gamle bibler som noen har klart å gjemme og fordi mange husker budskapet og tekstene.
Å brenne bøker regner mange som vandalisme, ikke minst dersom det er ei bok som er viktig for mange.
Men budskapet overlever gjerne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alle de bøker som skrives

Det bibelske skriftet «Forkynneren» regnes med i visdomslitteraturen i Bibelen.

Det er på mange måter et resignert skrift, og på slutten av boka heter det: «Det er ingen ende på de bøker som skrives» (12, 12).
Alf Prøysen er inne på det samme i en av sine viser: «Det er så vemodig mange viser – og je har laga ei vise tel».
Science fiction-romanen «Farenheit 451» fra 1953 er handlingen lagt et samfunn der det er forbudt å eie og lese bøker.
Brannmennenes oppgave er å samle inn bøker og brenne dem.
Men litteraturen overlever ved at folk trekker seg ut fra samfunnet og pugger hver sin bok utenat.
Blir en «bok» gammel eller syk, står en annen klar til å lære seg hans eller hennes tekst.
Faktisk var det lenge slik litteraturen overlevde: Som muntlig tradisjon.
Så ble den skrevet ned.
I dag tar vi bøker for gitt.
Men det vil alltid være bøker som er viktigere og lever lenger enn andre.
Som Bibelen.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Tre komma seksten

Veien gikk gjennom en trang og ikke altfor høy undergang. For sikkerhets skyld hadde noen satt opp et enkelt skilt på den ene siden av undergangen.

Det viste en pil som pekte oppover og tallkoden 3, 16. Tre meter og seksten centimeter; ville man passere, måtte bilen være under den høyden.
Tallet «3, 16» gir mange assosiasjoner.
Først og fremst minner det om «den lille bibel», det sekstende verset i Johannes-evangeliets tredje kapittel.
Men også i mange andre nytestamentlige skrifter finner man «gode ord» med den henvisningen.
Det er faktisk skrevet andaktsbøker som tar for seg slike bibelord.
Men la oss holde oss til Johannes.
I bokmålsoversettelsen heter det «For så høyt har Gud elsket verden».
Men både i den nynorske oversettelsen og eldre oversettelser heter det bare: «For så har Gud elsket».
Ikke bare i høyden, men også i dybden og bredden.
Da er «3,16» høyt nok, dypt nok og bredt nok.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet er tatt i Trøndelag for noen år siden og viser skiltet som utløste denne refleksjonen.

Som i Noahs dager

Tekstbetraktning for 23. søndag i treenighetstiden - 17. november 2019

«Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det» (Matt 24, 35 – 44).

Møtet var slutt og en mann ønsket å snakke med predikanten.
Han hadde talt om Jesu gjenkomst, og mannen lurte på om predikanten mente å si at Jesus kunne komme igjen - i morgen?.
-Nei, svarte predikanten. – Jeg mente å si at han kan komme igjen i kveld.

Den kristne kirke har alltid levd med troen på og forventningen om Jesu snarlige gjenkomst.
Noen av forsøkt å regne ut, ikke bare året for hans gjenkomst, men datoen; ja, klokkeslettet.
Ingen av disse utregningene har truffet.

Da jeg var ung, rundt 1970, var det to typer apokalyptiske forestillinger som dominerte.
Det var den kristne om Jesu gjenkomst, og det var den mer politiske, om en kjernefysisk katastrofe.
I vår tid har miljøtrusselen fått noe av den samme rollen.

Jesus brukte en kjent fortelling for å beskrive hvordan det skal være før han kommer igjen: Det skal være som i Noahs dager.
Hva vil det si?
Ikke først og fremst at det skal være «tut og kjør» og hæla i taket, men mer at den ene hverdagen skal avløse den andre og man har nok med den hverdagslige rutinen: De daglige måltidene, det daglige arbeidet, behovet for søvn og nye krefter.

Noen avbrekk skjer nok, som at noen gifter seg mens andre får barn, og slik går nå dagene.
Noen dør også; den veien skal vi jo alle gå.

Joda, Noah holder jo på med dette store prosjektet sitt, men det hadde han vel gjort i snart 100 år?
Er det mer enn 100? 120?
Ja, tida går.
Der går forresten Noah inn i byggverket sitt, og nå trekker det visst opp til regn.

Slik skal det være helt til den dagen Menneskesønnen kommer igjen, sier Jesus.
Kanskje vi bør lytte til noe Martin Luther skal ha sagt: «Om jeg visste at Jesus kom igjen i morgen, ville jeg likevel plante et tre i dag».

I visa «Kjerringkjeft» er Alf Prøysen inne på det samme.
Den handler om Maja Brattsveen som står ute og hogger ved, og er så irritert på mannen sin, Jens, som er så opptatt av storpolitikken at han ikke får gjort noe fornuftig.
Så da må Maja trå til.

Visa slutter slik:
«Å sku det gå så gæli at væla ska forgå,
og alt je hogge opp i kveld
sku vara fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass og ta ein kabbe tel…»

Jorda må gjerne gå under, men vedkassa skal være full.
Slik tenkte Luther også, og slik bør også vi våge å tenke.

Men midt i alt dette bør vi også gjøre slik som sangeren anbefaler: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK – her noe bearbeidet

Gratis, men forpliktende

Ordet «nåde» er sentralt i evangeliet.

På gresk har dette ordet samme grunnbetydning som vårt «gratis».
Guds nåde, troen, er helt gratis.
Men samtidig forplikter det å ha tatt imot den.
Dette forteller Jesus om i lignelsen om den ubarmhjertige medtjener.
Det er fortellingen om en mann hadde fått ettergitt en milliardgjeld, men selv ville han ikke ettergi en som skyldte ham noen småpenger.
Forsto han ikke verdien av det han hadde fått?
Det skal man ikke undres over.
Han skyldte mer enn mange statsbudsjetter.
Men de småpengene mannen selv hadde til gode, hadde en størrelse som han kunne fatte.
Slik går det an å devaluere verdien av nåden.
Lignelsen sier noe om vår gjeld til Gud, sammenliknet med det vi har gjort mot hverandre.
Det går an å miste det som er gratis.
Derfor lærte Jesus oss å be slik: «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» (Matt 6,12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ord som gleder

Selv etter å ha vært bibelleser i mer enn 50 år, hender det man oppdager nye ting i «Bøkenes bok»; nye formuleringer, nye observasjoner.

Forleden skjedde det igjen.
Det er salmisten som forteller at han vil synge for Herren hele sitt liv og spille for ham så lenge han selv er til. Og så kommer det: «Måtte ordene mine gjøre ham glad» (Sal 104, 34).
Det er alltid sterkt når noen gjør noe uten andre motiver enn at man vil glede en mottaker.
Gi en blomst eller en gave til en man er glad i; en oppmerksomhet mot en som trenger en oppmuntring; en klem til en som sliter.
Eller et oppmuntrende og positivt ord.
Det kan være noe så banalt som at vedkommende er pen på håret eller er fint kledd.
Det er som om salmisten senker skjoldet et lite øyeblikk når han kommer med dette sukket: Jeg vil jo gjøre ham glad!
Vi skal aldri være gjerrige med ord som kan glede andre.
De er en velsignelse i seg selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den barmhjertige samaritan

Tekstbetraktning for 22. søndag i treenighetstiden, 10. november, 2019

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han» (Luk 10, 25-37).


Skulle det lages en antologi over verdens beste noveller, ville flere av Jesu lignelser være helt selvsagte i en slik samling.
Både «Den fortapte sønn» og «Den barmhjertige samaritan» måtte være med der.
Mye av verdenslitteraturen handler nettopp om de emnene som disse to fortellingene behandler.

Jesus gikk rett inn i betente spørsmål i samtiden og samfunnet da han la fram den fortellingen som er vår tekst.
Selv om han ikke sier det eksplisitt, er det ingen tvil om at mannen som var på reise, var jøde.
Det var også de to som kom først, en prest og en levitt.
Om begge sier Jesus at de så han som var blitt overfalt. Den ene gikk utenom, den andre gikk rett forbi.

Den tredje som kom, var ikke jøde.
Han tilhørte en etnisk og religiøs minoritet i landet.
Han så at det var et medmenneske som lå der.
Det han måtte ha hatt av planer for resten av dagen, ble satt på vent.
Han stanset, ga mannen førstehjelp og sørget for at han fikk pleie og stell.
«Jeg tar regningen», sa han.

En annen kjent novelle som hører med i kategorien «verdens beste», er russiske Leo Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren.
En natt drømmer han at Jesus sier han vil komme og besøke ham neste dag.
Dagen går, og mange kommer innom: En gammel mann, en fattig kone, en mor og hennes barn.
Når kvelden kommer og Jesus sier at i dag har han besøkt skomakeren, blir han nesten fortvilet: Han hadde ikke lagt merke til det.
Da svarte Jesus at han hadde vært der som den gamle mannen, den fattige kona og som moren med barnet.

Jesus kjenner oss ikke ut fra etnisitet eller andre kategorier; heller ikke religiøse.
Han kjenner oss kun som mennesker som er skapt i hans fars bilde, og som mennesker han var villig til å lide og dø for.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Sørgedagene er til ende»

Tekstbetraktning for Alle Helgens Dag, søndag 3. november 2019

«Ingen skal høre mer om vold i ditt land, om herjing og ødeleggelse innenfor dine grenser.
Du skal kalle murene dine Frelse og portene dine Lovsang.
Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet.
Din sol skal ikke mer gå ned, din måne skal aldri avta. For Herren skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende.
I ditt folk skal alle være rettferdige, de skal eie landet til evig tid. De er et skudd i min hage, som hendene mine har laget til min ære.
Den minste skal bli til tusen, den ringeste til et mektig folkeslag. Jeg er Herren, når tiden er inne, lar jeg det skje i hast» (Jes 60, 18-22).


Allehelgensdag er en dag med lange tradisjoner i kirkehistorien.
Man begynte å markere den på 300-tallet.
Da trodde og håpet mange i kirken at den verste bølgen av kristendomsforfølgelse var over, og man brukte dagen til å minne de som hadde lidd martyrdøden.
Selv om kristendomsforfølgelsenes tid langt fra er over, er Allehelgensdag i vår tid i stor grad blitt en dag for den private og personlige sorgen.
Vi pynter gravene til de vi har mistet, venner og familie.

Av den grunn virker kanskje setningen som er trukket ut av teksten og gjort til overskrift her, litt malplassert.
For mange er sørgedagene aldeles ikke til ende; man står midt i dem.
Sorgen over en ektefelle, et barn, foreldre eller en nær venn er fremdeles fersk og blødende, og er det noe man slett ikke vil høre, er at «det går over» eller at «livet går videre».
Også den som er en oppriktig troende, kan være sint på Gud i slike situasjoner.

Men både Allehelgensdag som dag og prekenteksten for denne dagen peker utover øyeblikket, situasjonen og denne datoen.
Når oldkirkens kristne mintes martyrene, var det også for å takke både dem og Gud for at de hadde holdt ut, og for at de hadde «nådd fram».
Det er ikke alltid tanken og troen på dette fungerer som en trøst, men iblant gjør den det, og ofte blir denne trøsten sterkere med tiden.

Min morfar hadde i alt 12 barn.
Hans første kone og sju av barna hans døde forholdsvis tidlig.
Som en gammel mann hendte det at han sa at når han kom til himmelen, hadde han mye han skulle spørre Jesus om.
Men etter noen øyeblikk pleide han å legge til: – Men når jeg ser Jesus ansikt til ansikt, har jeg vel glemt det, alt sammen!

Da, om ikke før, ville sørgedagene være til ende!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Bønnen virker fortsatt

En gammel, kristen mann gikk hjem til Gud.

En av dem som kom i begravelsen var en kvinne som hadde vært med i samme menighet tidligere, men som man ikke hadde sett på lenge.
Hun fortalte hvorfor hun var kommet: -Sist jeg så ham, fortalte han meg at han hadde bedt for meg i mange år. Da jeg så at han var gått bort, ville jeg komme og si farvel. Det gikk opp for meg at nå som han er borte, har jeg en forbedre mindre.

At noen ber for deg, er en stor rikdom.
Hver eneste dag er det tusenvis av mennesker som ber til Gud for andre, enten dette er personer som står en svært når, litt nær eller egentlig et stykke unna.
Bibelen har mange løfter knyttet til bønn.
Men selv om forbederen går bort, betyr ikke det at bønnen ikke virker lenger.
I «troskapitlet» i Hebreerbrevet heter det om Abel: «Og med sin tro taler han ennå etter sin død» (11, 4).
Bønnen fortsetter å virke, selv om den som bad går bort.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Langt borte fra

Har man levd lenge nok, kan man fremdeles fascineres av de duppedittene som gjerne kalles «fjernkontroll».

Rekkevidden varierer fra dings til dings, men som regel kan man stå en god del meter unna det objektet man vil nå, trykke på en knapp og så skjer det: Lys kommer på, en garasjedør glir opp eller en bil låses opp. Eller den låses igjen.
Den teknologiske utviklingen har gjort mange kvantesprang som gjør det mulig å kommunisere over lang avstand.
Mye har skjedd siden røyksignalenes tid: Telefonen, telegrafen, internett, selv om alt forutsetter en avsender og en mottaker.
Men egentlig er denne teknologien bare en konsekvens av noe som har eksistert siden tidenes morgen.
Dette «noe» er bønnens mulighet.
Det minste lille sukk fra ditt og mitt hjerte eller vår tanke, og det når fram til mottakeren.
Gud hører det.
Han er aldri mer enn en bønn unna.
Send meldingen og han hører deg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK