Den ene og de mange

Søndagsbetraktning for femte søndag i treenighetstiden,
14. juli 2019
Prekentekst: Matt 18, 12-18

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg. Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.


Den kan være litt vanskelig å forstå, den lignelsen som innleder denne søndagens tekst.
I utgangspunktet er det en vakker fortelling om hyrden som ikke skyr noen anstrengelse for å finne det ene fåret han har mistet. Alt annet må ligge – det er det tapte fåret som har prioritet.
Men hva da med de 99?
De som hyrden forlater for å finne det ene?
Betyr det at de 99 blir forsømt mens det blir lett etter den ene?
«Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier?»
Jesu spørsmål er nesten retorisk; han forventer vel at svaret skal være bekreftende.

Mange av oss vil tenke at det var da en stor sjanse å ta.
Hva om de 99 skulle være spredd for alle vinder når man kommer tilbake med det ene? Hva om et rovdyr dukker opp og tar dem én for én?
Jeg tror Jesus har tenkt: De 99 har hverandre. De passer på hverandre.
Dermed blir liknelsen om det bortkomne fåret også en liknelse om kirken. Om menigheten. Og det er ingen motsetning mellom Jesu fokus på den ene og hans omsorg for de 99.

Det er lett å tenke at dersom en blir borte fra flokken, er det vedkommendes eget valg eller egen feil.
Jesus tenker ikke slik i det hele tatt.
H.A. Tandberg var en av pionerne i Frelsesarmeens historie i Norge.
Han huskes blant annet for de mange fine sangene han skrev: «I den stille, klare morgen», «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen» og «Jesus har bedt oss å komme».
Han skrev også andre sanger, og en av dem er tydelig inspirert av det som er dagens tekst:
«Jesus vil ha alle.
Selv om ni og nitti var
trygt i folden i forvar,
mangler ett, ei nok han har.
Jesus vil ha alle.»

Publisert som «Søndagspreken» på KPK