Jesu 12 apostler – de 11 og den ene

Søndagspreken for 6. søndag i treenighetstiden, 21. juli 2019
Prekentekst: Mark 3, 13 – 19

Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han pekte ut tolv, som han også kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene. Han utpekte de tolv: Det var Simon, som han ga navnet Peter, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes – disse to kalte han Boanerges, som betyr tordensønner – og Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob, sønn av Alfeus, Taddeus, Simon Kananeos og Judas Iskariot, han som forrådte ham.


Mange av oss har hørt om den nyfrelste som skulle vitne for første gang, og slo opp i Bibelen på måfå. Det viste seg å være i krønikene i Det gamle testamente, med oppramsing av fedre og sønner. Da lukket den nyfrelste Bibelen og sa: – Sønn eller ikke sønn; det er godt å være frelst!
Det er mange navnelister i Bibelen, og dette er én av dem.
At Jesus pekte ut 12 apostler, var ikke tilfeldig.
Israels 12 stammer og Jakobs 12 sønner sto «modell» til dette antallet.
Det er heller ikke tilfeldig at det er akkurat på denne dagen – sjette søndag etter pinse – at prekenteksten forteller om da Jesus pekte ut de 12. Denne søndagen har en lang tradisjon for å bli kalt «aposteldagen».

Umiddelbart før dagens tekst hadde Jesus undervist, helbredet og drevet ut onde ånder. Så trakk han seg tilbake, og plukket ut de 12 han ville ha rundt seg. Om disse leser vi at han ville «sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene».
En av dem som står på den lista var Judas.
Han fikk samme fullmakt som de andre 11 til å forkynne og til å helbrede.
Og der stanser det kanskje litt opp for mange av oss?
Fortellingen om Judas Iskariot – «han som forrådte ham» - er tragedien og gåten i fortellingen om de 12 apostlene.

Joda, Peter fornektet Jesus, og alle disiplene rømte.
De sviktet.
Men Judas forrådte Jesus, solgte ham for et beløp som tilsvarte prisen på en trell.
Og i tre år hadde han vært en del av det samme fellesskapet.
Man kan kanskje bli for trygg på at man er «innenfor» i det kristne fellesskapet?

Mange har forsøkt å forklare «gåten Judas».
Kunne han kommet tilbake og blitt frelst?
Det vet vi ikke, men vi vet at da Jesus pekte ut de 12, var Judas en av dem og han fikk den samme tillit og fullmakt som de andre.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK. Illustrasjonen er maleriet «Nattverden» av den danske maleren Carl Bloch; her lastet ned KPK

Den ene og de mange

Søndagsbetraktning for femte søndag i treenighetstiden,
14. juli 2019
Prekentekst: Matt 18, 12-18

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg. Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.


Den kan være litt vanskelig å forstå, den lignelsen som innleder denne søndagens tekst.
I utgangspunktet er det en vakker fortelling om hyrden som ikke skyr noen anstrengelse for å finne det ene fåret han har mistet. Alt annet må ligge – det er det tapte fåret som har prioritet.
Men hva da med de 99?
De som hyrden forlater for å finne det ene?
Betyr det at de 99 blir forsømt mens det blir lett etter den ene?
«Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier?»
Jesu spørsmål er nesten retorisk; han forventer vel at svaret skal være bekreftende.

Mange av oss vil tenke at det var da en stor sjanse å ta.
Hva om de 99 skulle være spredd for alle vinder når man kommer tilbake med det ene? Hva om et rovdyr dukker opp og tar dem én for én?
Jeg tror Jesus har tenkt: De 99 har hverandre. De passer på hverandre.
Dermed blir liknelsen om det bortkomne fåret også en liknelse om kirken. Om menigheten. Og det er ingen motsetning mellom Jesu fokus på den ene og hans omsorg for de 99.

Det er lett å tenke at dersom en blir borte fra flokken, er det vedkommendes eget valg eller egen feil.
Jesus tenker ikke slik i det hele tatt.
H.A. Tandberg var en av pionerne i Frelsesarmeens historie i Norge.
Han huskes blant annet for de mange fine sangene han skrev: «I den stille, klare morgen», «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen» og «Jesus har bedt oss å komme».
Han skrev også andre sanger, og en av dem er tydelig inspirert av det som er dagens tekst:
«Jesus vil ha alle.
Selv om ni og nitti var
trygt i folden i forvar,
mangler ett, ei nok han har.
Jesus vil ha alle.»

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Høsten er stor, men arbeiderne få»

Preken for fjerde søndag i treenighetstiden, 7. juli 2019
Prekentekst: Matt 9, 35 – 38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»


Vi er i begynnelsen av juli måned, «midt på sommeren», tenker vi, men allerede nå kan vi ha en anelse om hvordan høsten kan komme til å bli. Blir den «god», med stor avling, eller ser det magert ut?
Den «høsten» Jesus snakker om i dagens tekst, handler om de siste tider og tingenes avslutning.
Jesus brukte ofte bilder fra primærnæringene når han talte om Guds rike, både jordbruk og fiske. Den mest kjente misjonssalmen i Norge er basert på et slikt bilde: «Se, markene er hvite og høsten er så stor». Motivet er fra det fjerde kapittel i Johannes-evangeliet.
De av oss som vokste opp i en norsk vekkelsessammenheng på 1960- og 70-tallet har sikkert hørt mange andakter og prekener over denne og liknende tekster, der appellen var at man burde melde seg til tjeneste og være med som «høstarbeider» i Guds rike.
Noen av oss svarte ja på det kallet.
Mange av oss var også med og sang: «Jesus, her er jeg! Send meg!»
Men utfordringen i dagens tekst ble ikke borte på 1970-tallet.
Den er like aktuell fremdeles.
Markene er fortsatt hvite; høsten er fortsatt stor; arbeiderne er fortsatt for få.
Noen legger kanskje merke til at utfordringen i dagens tekst ikke først og fremst er en utfordring til å melde seg til tjeneste, men til å be om at høstens herre skal sende ut arbeidere.
Men i dette å be om at noen skal ta opp utfordringen, kan det også ligge en utfordring til en selv.
Det var nok det profeten Jesaja opplevde da han hørte Herren etterlyse arbeidere. Han meldte seg selv til tjeneste: «Her er jeg, send meg» (Jes 6, 8).
Det er bruk for mange slags medarbeidere i Guds rike.
Den nøden Jesus så er like stor i dag.
Det trengs både noen som går ut og noen som ber for de som går ut.

Publisert som «søndagspreken» på KPK

«Vær forsiktig, lille øye»

Mange av oss husker en sang fra søndagsskolen der det het «Vær forsiktig, lille øye, hva du ser», «lille øre, hva du hør’», «lille munnen, hva du si’r», «lille foten, hvor du går» og «lille hjerte, hva du tror».

Hvorfor?
Jo, «for vår Fader over der, han ser ned på jorden her».
En slik sang kan sikkert forstås på forskjellige måter.
Den ene måten kan være litt skremmende.
«Overvåking» er et ord som gir ubehagelige assosiasjoner; litt truende.
Det kan skape angst og usikkerhet.
«Tenk om noen ser meg?»
Men en slik sang kan også formidle trygghet.
Den forteller at det er en som passer på en.
Trygghet er en viktig følelse i alle livssituasjoner: I oppveksten, i ekteskapet, i arbeidssituasjoner, i trafikken.
Og iblant kan det at noen passer på være en forutsetning for slik trygghet.
Når Gud ser til oss mennesker, er ikke det fordi han vil ta noen «på fersken», men fordi han har omsorg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Frelsesfryd»

Har man lest Bibelen i mange år, er det enkelte ord og uttrykk som fester seg.

Så kommer det en ny oversettelse, og noen av de uttrykkene man var blitt glad i, står ikke lenger i «Bøkenes bok».
Et av disse uttrykkene er «frelsesfryd».
Det sto i Salme 51, 14 i den bibelutgaven jeg vokste opp med, riktig nok som to ord, og ikke ett, slik jeg har husket det: «Gi meg igjen din frelses fryd».
Nå heter det: «Gi meg igjen gleden over din frelse».
«Fryd» og «glede» kan være to ord for det samme, men de kan også være uttrykk for to ulike nivåer på en god følelse.
«Fryd» er liksom litt mer boblende, litt mer intenst.
Verken «fryd» eller «glede» er ukjent i den kristne erfaringen.
Man kan fryde seg i det kristne fellesskapet og i de åndelige opplevelsene, og man kan glede seg i dem.
Fryden kan være intens, gleden kan være rolig.
Ordet «frelsesfryd» hører fremdeles hjemme i den kristne språkbruken.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Løvetann

De gule blomstene i hellinger og i hageplenen er et fast vårtegn.

De lyser nok opp, men i virkeligheten er løvetann en ugressplante.
Alf Prøysen kan synge om den vesle gutten som har med seg «sin første løvetann» til mor, og for kaninen i bur er løvetannblader «nam-nam». Planten har også medisinske effekter som kan være nyttige.
Men den er likevel en ugressplante, og den har lange røtter.
Blir bare en liten bit av rota sittende igjen etter at man har forsøkt å fjerne planten, vokser det opp nye planter.
Kan det bli en andakt av dette?
I brevet til hebreerne formanes det: «La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet» (12, 15).
En rest av roten gjør at planten lever videre.
Så også med bitterhet og gammelt nag.
Derfor er det viktig at det blir fjernet helt.
Det kan bare gjøres av ham som i evangeliet kalles «vingårdsmannen» - Herren selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Helgardering

«En kristen er helgardert!»

Slik skal hun ha sagt mot slutten av sitt liv, forfatteren Marie Hamsun.
Gjennom mesteparten av sitt liv skal hun ha holdt kristentroen på armlengdes avstand etter å ha vært vitne til at en liten bror døde i en tragisk ulykke som barn.
«Helgardering» kan oppfattes på flere måter.
Det kan være et uttrykk for trygghet, men også for at man ikke tar noen sjanser.


I ordboka er begrepet definert som «å sikre seg mot alle eventualiteter ved å ta sine forholdsregler». Filosofen Blaise Pascal, som levde på 1600-tallet, blir tillagt dette: «Jeg vil heller tro på kristendommens sannhet, og ta feil, enn ikke tro, og så ta feil».
Det er kortversjonen av et langt resonnement som skal brukes med varsomhet.
Mange kristne har vitnet om tryggheten ved det å tro.
Kanskje var det slik den gamle Marie Hamsun tenkte mot slutten av sitt liv og følte at hun var helgardert?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK