Ingen kontortid

«Ring igjen i kontortiden» var beskjeden fra den metalliske stemmen fra telefonsvareren.

Man skal ha respekt for kontortiden til så vel leger som andre, men av og til er det godt at det er noen som ikke har kontortid.
Ikke minst er det godt at Gud ikke har det.
I Lukas-evangeliet kan vi lese om da Jesus helbredet en kvinne som hadde vært syk i 18 år.
Det gjorde han på sabbaten (kapittel 13, vers 10 til 17).
Også i andre fortellinger leser vi at Jesus helbredet syke på slike dager.
Det var det ikke alle som likte.
Det var da seks vanlige dager i uka; kunne de ikke komme da?
Jesu holdning var alltid den samme: Sabbaten er til for menneskets skyld, og ikke omvendt.
Gud selv trengte å hvile da skaperverket var fullført.
Men det betyr ikke at han lar skaperverket forfalle.
Derfor kan vi alltid komme med våre bønner og tanker til ham, og han lytter.
Han har nemlig ingen kontortid.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

Trygg i fare

Lina Sandells tekst «Ingen er så trygg i fare» er en av de mest kjente, kristne sangtekstene vi har.

Den står i de fleste sang- og salmebøker.
Forleden hørte jeg noen synge første linje slik: «Ingen er så trygg for fare».
Jeg måtte gjenta linjen for meg selv før jeg forsto hva jeg reagerte på: Det er jo ikke slik at vi – «Guds lille barneskare» - er skjermet mot alle former for fare.
Vi kan bli utsatt både for sykdom og ulykker.
Men midt i disse situasjonene kan man likevel være trygg. Derfor synger vi om å være trygge «i fare».

Jeg måtte sjekke i alle sangbøkene jeg har for å se om «for fare» er brukt i noen av dem.
Det var det ikke, og det gjorde meg litt lettet.
Lina Sandell selv skrev «Tryggara kan ingen vara» og i den nynorske versjonen heter det «Ingen er så trygg på ferda».

Guds omsorg fører oss ikke alltid utenom farene, men alltid gjennom dem.
Det er det som gir trygghet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Det dekker alt

Alle hagene i det vesle nabolaget var fine og velstelte.

Plenene var klippet, gresset var jevnt, blomsterbedene luket og ugresset fjernet.
Med ett unntak.
Der fikk det meste gro som det ville.
Ble det ryddet, var det etter skippertaksprinsippet og etter kort tid så det ut som før.
Gutten i den familien som bodde der, gledet seg derfor alltid til snøen skulle komme.
For han visste at når snøen hadde falt, dekket den alt rotet, rusket og rasket.
Da var hagen deres like fin som de andres.
Snøen dekket det alt sammen.

I en kjent «bedehussang» heter det:
«Golgata skjuler det alt,
min synd og min byrde betalt.
Alt som var meg imot
ble utslettet med blod.
Golgata skjuler det alt».

Problemet med en hage der snøen dekker alt rotet, er at dette kommer fram igjen når snøen smelter.
Slik er det ikke med det som skjules av Golgata-verket.
Det blir ikke gjemt bort.
Det er borte for bestandig.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

La ankret falle

Han hadde begynt sitt yrkesliv som fisker.

Senere var han matros på ei redningsskøyte, men etter hvert ble han forkynner og pastor en rekke steder i landet.
Han hadde selv bestemt hva som skulle stå på gravsteinen hans: «La ankret falle, jeg er i havn».
Det er en linje fra H.A. Tandbergs kjente sang «Jeg er en seiler på livet hav».
Selv skal Tandberg ha vært livredd for båter og sjøreiser, men han skrev likevel en seilertekst som kristne mennesker har identifisert seg med i mer enn 100 år.
«Jesus i båten» er et kjent bilde for mange kristne.
Vi møter det i evangeliet og vi møter det i salmeskatten, helt ned til søndagsskolen.
«Med Jesus i båten er jeg trygg midt i stormen».
Vi finner det samme bildet i Trygve Bjerkrheims kjente tekst, når han synger: «Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land».
Ankret har falt, båten er dratt i land.
Den troende er kommet fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mer info kommer

I et menighetsblad ble planene for menighetens virksomhet framover presentert.

På programmet sto også en temakveld om døden.
«Mer info kommer senere», sto det.

Alt som er født skal dø en gang.


Enten vi er kristne eller ikke, er døden noe vi ikke kommer unna, og som fyller oss med både angst, undring og – kanskje? – forventning.
Døden kalles blant annet «den siste fiende».
Døden er så definitiv.
Den innebærer en avskjed. Den medfører et savn og en sorg, selv om den også betyr at den som er død ikke lenger føler smerte og sykdom.
Det latinske uttrykket «non plus ultra» (ingenting bortenfor her) skulle betegne at her sluttet verden. Ordene var blant annet hugget inn på klipper og store statuer.
Mange tenker slik om døden.
Den er «non plus ultra».
Etter den er det ingenting.
Kristentroen er annerledes.
Den sier «mer info kommer».
Døden er ikke slutten.
Den er heller en begynnelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Var alt bedre før?

I Esras bok leser vi om da tempelet i Jerusalem ble bygget opp igjen etter eksilet i Babylon.

Folket jublet, men de som husket det gamle tempelet som Salomo hadde bygget, de gråt (Esra 3,12).
Det hadde vært så mye vakrere.
Mange av oss kommer i en alder der vi begynner å se mer bakover enn framover.
Man tenker at alt var bedre før.
«Det gamle er best», er et uttrykk man finner både i kristne og ikke-kristne miljøer.
Det er særlig én bibelsk fortelling som advarer mot det å se seg for mye tilbake.
Det er den om kona til Lot.
Jesus henviste til henne (Luk 17, 32).
Hva gjorde hun feil?
Hun så seg tilbake.
Kastet kanskje bare ett lengselsfullt blikk bakover, men det ble hennes tragedie.
Både som kirke og samfunn bør vi kjenne historien, ikke for å snu oss tilbake mot den, men for å lære av den.
At «alt var bedre før» er for defensivt.
Mye var bra før.
Men i Guds rike ser vi framover.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å kaste seg ut i det

Mitt tre år gamle barnebarn elsker å være med farfar eller pappa i svømmehallen.

Særlig moro synes han det er å stå på kanten av svømmebassenget og hoppe ut i vannet.
Han vet at der står enten pappa eller farfar og tar imot ham.
En viss dristighet krever det selvsagt å kaste seg ut fra en kant og i det ukjente.
Har man lært å svømme, er ikke vannet så truende, men de faste armene til en far eller bestefar er enda tryggere.
Mange tror at uttrykket «å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp» står i Bibelen.
Det gjør det ikke.
Men erfaringen med å kaste seg ut i det ukjente, det å handle «i tro», er både bibelsk og menneskelig, enten man begynner i en ny jobb eller velger å gå inn den forpliktelsen et ekteskap vil være.
Da Moses tok avskjed med Israel-folket, var dette en del av velsignelsen han lyste: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer» (5 Mos 33, 27).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser farfar og ikke barnebarnet

«Med vorter og alt»

Oliver Cromwell levde på 1600-tallet.

I fem år mot slutten av sitt liv var han i realiteten Englands diktator.
Han var langt mer fryktet enn elsket, og en maler som skulle lage et portrett av ham, var engstelig for oppdraget.
Kanskje den ikke spesielt pene mannen også var forfengelig?
- Ta meg som jeg er, med vorter og alt, skal Cromwell ha sagt.
Uttrykket er siden blitt et ordtak på engelsk.

Det er ikke uvanlig at mennesker gjerne vil framstå som litt bedre enn de egentlig er.
Litt penere, litt vennligere, litt flinkere.
Det er ikke uvanlig at portretter av kjente personer blir retusjert litt, slik at en føflekk eller andre merker blir borte.
I møtet med Gud slipper vi slike øvelser.
Derfor er salmen «Just som jeg er» oversatt til nær sagt alle de språk der man synger salmer. Kristne over hele verden kjenner seg igjen i den.
Gud tar oss imot slik vi er – «med vorter og alt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hjertets hukommelse

En mann hadde gått på søndagsskolen i barndommen, men hadde først i godt voksen alder en kristen omvendelse.

– Og plutselig husket jeg dem igjen, alle bibelfortellingene jeg hadde hørt, fortalte han senere.
En kunnskap som ikke hadde vært i bruk på mange år, ble plutselig aktivert.
Bibelfortellingene ble levende igjen.
På engelsk har man et uttrykk for det å ha lært noe utenat.
Det er noe man «know by heart» - «vet i hjertet», kan det oversettes med.
Hjertets kunnskap; hjertets hukommelse.

«Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter», sa den franske filosofen Pascal.
I eldreomsorgen er det et kjent fenomen at sang kan være en måte å komme gjennom den muren som alder og demens kan representere.
Ikke minst sanger som vedkommende husker fra barndom og ungdom: Viser og salmer.
Den vise Salomo sa: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bare én?

Den unge frelsesoffiseren var ny på stedet, der hun skulle være leder for menigheten.

Til det første møtet hennes kom det bare én.
Skulle hun bare avlyse?
Skulle hun be denne ene – en middelaldrende kvinne – opp i leiligheten sin til en kopp kaffe og en andakt?
Hun valgte å kjøre fullt program: Sang, bibellesning, bønn, mer sang, kollekt og preken.
Etterpå kom kvinnen bort til henne og fortalte sin historie.
Hun bodde et godt stykke unna den vesle byen.
Der var det liten og ingen kristen aktivitet.
Hun hadde ikke vært til en gudstjeneste på mange år, opptatt som hun var med et lite gårdsbruk og en stor familie.
Nå var hun i byen for en legekontroll, og da hun så plakaten om møte på Frelsesarmeen, hadde hun valgt å gå dit.
–Du skal ha takk for at du tok meg på så stort alvor at du hadde en hel gudstjeneste for meg alene, sa hun.
Bare én?
Jesus sier noe i Matteus-evangeliet om den ene.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK