La oss elske hverandre

Betraktning for fjerde søndag i påsketiden

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13, 30 – 35).


Jeg er neppe den eneste som har undret meg over hvorfor denne søndagens tekst begynner som den gjør.
Jeg er vel heller ikke den eneste som har undret meg over hvorfor Jesus ventet til Judas hadde gått før han begynte på den undervisningen som er tema for en fortolkning av dagens tekst.
Og jeg er helt sikkert ikke den eneste som har undret meg over personen, gåten og tragedien Judas Iskariot.
I øyeblikkene før Judas forlot selskapet, var det en litt kryptisk replikkveksling mellom ham og Jesus.
De andre disiplene forsto ikke noe av den, og brydde seg vel kanskje heller ikke så mye.
Men Jesus visste hva som foregikk i tankene til Judas, og Judas visste at Jesus visste.
Dermed reiste han seg og forlot selskapet. Ute var det natt.

Essensen i dagens tekst er det Jesus sier det nye budet som han gir: «Dere skal elske hverandre».
Og han setter en standard for hvordan denne kjærligheten skal være: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».
Til slutt sier han at det må være dette som er kjennetegnet på hans disipler: At de elsker hverandre.
For mange år siden satt ei ung lagsjente i Oslo og forberedte et møte hun hadde ansvaret for.
Mens hun prøvde seg fram på gitaren ble en enkel tekst og melodi født, med utgangspunkt i Jesu ord: «La oss elske hverandre, slik som han har elsket oss. Vandre i Guds lys».
Den enkle visen er siden blitt sunget og spilt tusenvis av ganger, og er kommet med i flere salmebøker.
Men mange år senere ble det kjent hvem den unge jenta var.
Hun het Ellen-Marie Wisløff, og selv om hun, som de fleste av oss, møtte både surt og søtt i livet, var dette hennes sang resten av livet.
Velger man å bli i Jesu selskap, kan man også «vandre i Guds kjærlighets lys».

Publisert som «Søndagspreken» i KPK

Tilføyelse 2024: Ellen Marie Wisløff gikk bort i 2021