«De hellige»

Det kom et brev til postkontoret på et mindre sted i Norge for en del år siden.

På konvolutten sto det «Til den hellige på…» (bygdas navn).
På postkontoret visste de hvem mottakeren var.
For der i bygda bodde en gammel, pensjonert slumsøster.
I mange år hadde hun drevet søndagsskole og gitt gitarundervisning til mange titalls barn.
Brevet var til henne.

I aposteltiden var «de hellige» et ord som ble brukt om de kristne.
Paulus åpner et av sine brev med følgende hilsen: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus» (Ef 1,1).
En annen menighet får denne hilsen: «Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere» (2 Kor 13, 12).
De fleste av oss synes ordet «hellige» blir litt for stort å bruke om oss selv.
Men hellighet er ikke noe vi skal prestere.
Det er et verk av Gud.
«De hellige» er de som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Såkornets lov og sennepsfrøets målestokk

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen

Såmannssøndagen, 28. januar 2018

Prekentekst: Mark 4, 26 – 34

Og (Jesus) sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.


Jesus forteller to forskjellige lignelser i denne teksten.
Den ene er en variant av en lignelse han fortalte flere ganger: Om såmannen.
I evangeliene finner vi tre forskjellige utgaver av denne lignelsen, og hver av dem gir nye innfallsvinkler til det Jesus vil si.

Såmannsmotivet gikk rett inn i folks hverdag den gang det ble brukt første gang, og det er et bilde vi fremdeles er fortrolige med.
Her fokuserer lignelsen på mysteriet i det som har med Guds rike og Guds ord å gjøre.
«Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer», sier Jesus.
Såmannen har sådd kornet – det som skjer deretter har han verken kontroll på eller mulighet til å fatte.
Det bare vokser fram.

Så forteller Jesus en lignelse til: Den om sennepsfrøet.
Det er også en lignelse han brukte flere ganger: Fem ganger bruker han sennepsfrøet som beskrivelse av troen eller når han skal si noe om Guds rike.
Vi kan med andre ord snakke om sennepsfrøets målestokk!

Det finnes store frø i naturen.
En potet.
Ei nøtt.
Dette er frø som vi ikke har problemer med å se eller kjenne igjen.
Men det er ikke slike store frø som er Gudsrikets målestokk.
Jesus bruker det minste av alle frø som modell.
Tro som et sennepsfrø!
Det er sprengkraft i et slikt bilde.
Tro har ikke med volum å gjøre.
Ingen kan si: «Jeg har tro som ei eikenøtt» eller «Jeg har tro som ei kokosnøtt».
Sennepsfrøet er troens målestokk.
Tro er tro.
Det blir meningsløst, sett i lyset av sennepsfrøet, å snakke om en stor eller liten tro.
Tro er ingen kraftprestasjon.

Såkornets lov og sennepsfrøets målestokk.
Det er stikkordene for både kirkevekst og åndelig vekst for den enkelte av oss.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Kvinnen ved brønnen

Søndagsbetraktning for tredje søndag i åpenbaringstiden

«Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg» (Joh 4, 4-26).


Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret; en tid da tekster og forkynnelse skal si noe om hvem Jesus er.
En av disse tekstene er fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn.
Mange har sett forestillingen Inger Lise Rypdal laget i sin tid: «Kvinnen ved brønnen».
En vakker forestilling om forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen – også henne vi leser om her: En kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv; en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre. For brønnen var et viktig, sosialt møtested.
Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn kommer i kapitlet etter fortellingen om Jesu møte med Nikodemus.
Er det tilfeldig?
To ulike, men samtidig helt like fortellinger. Nikodemus som kom om natten og kvinnen ved brønnen som kom ved høylys dag.

Nikodemus som en respektert mann i samfunnet; kvinnen ved brønnen var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet.
Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Begge hadde innvendinger mot det Jesus sa.
Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var.
Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer, kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.
Men Jesus forteller at det vannet han kan gi, er en kilde med levende vann.
Hadde teksten gått et vers eller to lenger, ville vi fått med oss at da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen, hun lot vannkrukka stå, og fortalt alle hun møtte hvem hun hadde snakket med: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er: Kilden med levende vann.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Bibelbegeistring

Den unge presten hadde fått en ny bibeloversettelse i gave. Hans reaksjon var denne: «Kan man snakke om bibelbegeistring?».

Selvfølgelig kan man det.
Bibelen selv taler om det: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15, 16).
I bibelspredningens historie fortelles det om den walisiske jenta Mary Jones som gikk i to dager for å få kjøpt en bibel. Hun hadde spart i flere år, og nå skulle drømmen endelig bli realisert. Hun skulle få sin egen bibel.
Fortellingen om henne ga støtet til at man både i England og etter hvert også i Norge, fikk dannet egne bibelselskaper.
Om urmenigheten leser vi: «Men Guds ord hadde fremgang og spredte seg vidt omkring» (Apg 12, 24).
Det var ikke fordi det ble solgt så mange bibler, men fordi apostlene og de kristne vitnet, forkynte og underviste.
De var blitt grepet av Guds ord.
Det begeistret dem!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Under en åpen himmel

Søndagsbetraktning for andre søndag i åpenbaringstiden, 14. januar 2018

«En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!» Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 3, 1-11).


Uttrykket «under en åpen himmel» har en en spesiell, og ofte besnærende klang.
For mange med en fortid som speidere, var slike turer, med overnatting under åpen himmel, eller kanskje i et telt eller en gapahuk, noen av de fineste opplevelse man hadde. Andre har bodd under åpen himmel på grunn av ren nød.

Uttrykket «himmelen åpnet seg» kan også oppleves på forskjellige måter.
Da syndfloden kom på Noas tid, beskrives det som «himmelens sluser åpnet seg» (1 Mos 7, 11).
Når sola bryter gjennom et skydekke, oppleves dette som om «himmelen åpner seg» på en helt konkret måte.
Skyene viker, sola kommer fram og himmelen blir blå.

I denne teksten leser vi både om en røst i ødemarken og en røst fra himmelen.
Røsten fra himmelen kan vi lese om tre ulike steder i evangeliene, og den lød ved tre ulike anledninger.
Men hver gang den lød, hadde det med Jesus og hendelser rundt ham å gjøre.

Det skjedde ved hans dåp, som i dagens tekst; det skjedde da tre av disiplene var vitne til at Jesus ble herliggjort på et fjell og det skjedde som svar på et rop fra Jesus til sin Far.
Hver gang var det himmelen som åpnet seg og så talte Herrens stemme.

I verdenslitteraturen finnes det ett kjent eksempel på at det lyder en røst fra himmelen.
Det er i Ibsens skuespill «Brand», og det er stykkets aller siste replikk.
Rollefiguren «En røst» har bare den replikken.
Det går et ras i fjellet som river med seg den stridbare og kompromissløse presten, og nærmest i fortvilelse roper til Gud.
Da er det røsten lyder: «Han er Deus Caritatis!»
Han er nådens Gud.

At Gud er nådens Gud betyr at også vi lever under en åpen himmel.
Fra en lukket himmel kommer verken trøst eller nåde.
Men fordi Jesus kom, er himmelen fortsatt åpen.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

De trodde han var med i reisefølget

Søndagsbetraktning for Kristi åpenbaringsdag, søndag 7. januar

«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker» (Luk 2,40-52).


Fortellingen om Jesus som 12-åring i templet er det eneste glimtet vi får fra Jesu barndom i evangeliene.
Det er et klassisk, lite drama vi er vitne til, der et barn plutselig er blitt borte fra foreldrene.
I de aller fleste tilfeller ender et slikt drama godt, barnet dukker opp igjen og mor og far kan slappe av; noen ganger riktignok etter en liten pliktøvelse av en skjennepreken.

Hvordan oppsto dette lille dramaet?
Det oppsto ved at foreldrene ikke oppdaget at gutten var blitt igjen.
«De trodde han var med i reisefølget», heter det i teksten.
Den setningen kan trekkes ut av fortellingen og bli en hel prekentekst alene.
Det at man tror man vet hvor ungen er, er en erfaring mange foreldre har gjort.
Men det er også mange kristne som har oppdaget at Jesus ikke lenger var i reisefølget, slik de trodde.
På et postkort så jeg denne teksten: «Når Gud føles langt borte, er det ikke fordi det er han som har flyttet seg».

Slik var det også i denne teksten.
Det var Maria og Josef som brøt opp uten å forsikre seg om at Jesus var i reisefølget.
De bare tok for gitt at det var han.
Da det gikk opp for dem at han ikke var det, begynte de å lete, og de lette helt til de var tilbake ved utgangspunktet.
Der hadde han vært hele tiden.
Og han var skikkelig forundret da foreldrene dukket opp.
De måtte da skjønne at han var i Guds hus!

Sånn også for den kristne som oppdager at Jesus ikke lenger er i reisefølget, slik man har trodd og kanskje til og med tatt for gitt.
Da trenger man å lete etter ham, og det skjer best ved at man går tilbake til utgangspunktet; der man møtte ham sist.
Til Guds hus, til Bibelen, til bønnen.
Det er der han er.
Det er der han har vært hele tiden.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK