«Så dét, så!»

Når noen har lest fra Bibelen, det være seg i et møte eller et mindre fellesskap, avslutter man gjerne lesningen med et «amen».

Forleden hørte jeg en litt annen avslutning: «Så dét, så!»
Om det vakte forskrekkelse eller litt munterhet, skal være usagt. Saklig sett er det kort vei mellom et «amen» og et «så dét, så!».
«Amen» kommer fra hebraisk og kan bety «sannelig», «troverdig», «det står fast» eller «la det skje».
Noen ganger blir det også brukt som uttrykk for at man gir sin tilslutning til det foregående taler sa.
Det finnes sanger som bare består av dette ene ordet, noen ganger kanskje ispedd et «halleluja» – et annet ord av hebraisk opprinnelse.
Jeg vil ikke at «amen» skal byttes ut med «så dét, så», verken i de private andakten eller gudstjenesten.
Men noen ganger kan det være godt å bruke det som en påminning om at Jesus faktisk lever fremdeles.
Så dét, så!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nøkkelkode «316»

En av mine venner har begynt i ny jobb.

For å komme inn på arbeidsplassen har hun fått utlevert et kort og må taste en kode.
Koden er «316», eller «tre seksten», som det blir muntlig.
De tre tallene utgjør en kjent kombinasjon for mange kristne.
Opphavet til dette er selvfølgelig henvisningen til «Den lille bibel» i Johannes 3,16.
Det er skrevet andaktsbøker der alle betraktningene tar utgangspunkt i «3,16»-henvisningene i Det nye testamente.
Det er mye god forkynnelse og sjelesorg som kan ta utgangspunkt i disse tekstene; både formaninger og oppmuntringer.
Når det gjelder «3,16»-tekstene i Det gamle testamente, er ikke disse alltid like oppbyggelige, for å si det slik.
Et kjent kristent blad heter «Agenda 3:16», og det har vært laget kristenruss-aviser med tittelen «3,16».
«316» er derfor en nøkkel som gir mange gløtt inn i det troens rom vi alle er innbudt til å bevege oss i.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK>.

Å tvile på tvilen

Hun var en kjent og profilert kvinne i sin samtid.

Om sitt religiøse ståsted sa hun at hun var agnostiker.
Men hun hadde vokst opp i et kristent hjem, og fra tid til annen oppsøkte hun kristne møter.
Da Frelsesarmeen kom til hjembyen Stavanger, gikk hun dit.
Dels var det nok av ren nysgjerrighet, men dels var det nok også fordi hun ville gjøre seg opp sin egen mening om denne nye, litt kontroversielle «sekta» som var kommet til byen.
At den ble ledet av en kvinne, hadde hun også sans for, kvinnesakskvinne som hun var.
Senere sa hun om denne frelsesoffiserens forkynnelse og eksempel: «Hun fikk meg til å tvile på min egen tvil»!
Da Othilie Tonning så bøyde kne ved Frelsesarmeens botsbenk, var det en hendelse som ble omtalt i byens aviser.
Tvilen på egen tvil hadde ført til tro og førte videre til en tjeneste der hun ble en pioner innen sosialpolitikk og diakoni i norsk historie.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

De navnløse

De fleste av oss går under det navnet foreldrene våre ga oss, og lever godt med det.

Noen velger riktignok et annet navn i løpet av livet, enten fordi det man fikk, er blitt en belastning eller fordi man ikke liker det.
Iblant blir navnet borte, for eksempel når en person blir funnet død og det ikke er noe ved funnet som forteller hvem vedkommende er.
De kan bli omtalt som «Jane Doe» eller «John Doe», avhengig av kjønn.
Mange tror at forkortelsen «NN» står for «no name» på engelsk, men det kommer av latin: «Nomen nescio».
Det betyr «Jeg kjenner ikke navnet»; det er noe annet enn ikke å ha et navn.
Mange av oss lærte en sang i søndagsskolen som begynner slik: «Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn».
I Bibelen sier Herren gjennom profeten: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43,1).
Gud vet hvem hver enkelt av oss er – ingen er navnløse for ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«12 små og tre store»

Det er ikke alltid så lett å holde orden på alle de bibelske skriftene, verken i Det gamle eller Det nye testamente.

Ikke minst er det mange navn, både på personer og steder.
Innholdslista over de to «hoveddelene» i Bibelen begynner nokså oversiktlig; det er fem mosebøker i GT og deretter Josvas bok.
I NT er det fire evangelier og så Apostlenes gjerninger.
Noen vil sikkert kunne tenke at Josvas bok og Apostlenes gjerninger har et visst slektskap med hverandre – denne andaktsskribent er en av dem.
Min kristendomslærer for snart 60 år siden godtok «de 12 Paulus-brevene» som en felles betegnelse på disse.
Kanskje ville han også ha godtatt «12 små og tre store» som en opplisting av profetene i GT?
Ordene «små» og «store» handler ikke om disse skriftene er viktige eller mindre viktige; det handler om omfanget.
Profeten Jesajas bok fyller 66 kapitler; profeten Obadja bare ett. Men viktig, han også!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.