Tro på trass

«Stol på Gud og hold kruttet tørt» er et ordtak som skal ha oppstått under den engelske borgerkrigen midt på 1600-tallet.

Det er opprørsgeneralen Oliver Cromwell som gis æren for å ha formulert det, og budskapet var at man skulle stole på Gud, men også være praktisk og forberede seg på at det kunne oppstå problemer.
Man kan beskrive det som et uttrykk for aktiv fromhet og ikke en passiv.
Iblant hører man noen si at «Gud hjelper den som hjelper seg selv», og ofte tror de at det er noe som står i Bibelen.
Det gjør det imidlertid ikke.
Det skal ha røtter helt tilbake til oldtidens Hellas, men ble hentet fram av Benjamin Franklin på 1700-tallet.
Martin Luther skal ha sagt at selv om man tror at Jesus kan komme igjen i morgen, ville han likevel plante et tre i dag.
Det kan virke som en form for trassighet å forholde seg slik, men det er en sunn, kristen form for trass.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Som dagen er

I menigheten jeg går i, er vi noen som er mer eller mindre avhengige av krykker.

Sist søndag kom en av disse til gudstjenesten uten krykker, noe som ble kommentert. Men vi fikk beskjed: Krykke eller ei handlet om dagsformen.
Kanskje var det fordi vi var på vei inn til en gudstjeneste at kommentaren ga seg selv: «Som dagen er, skal krykken være»?
Formuleringen «Som dagen er, skal styrken være», kjenner vi både fra salmen «Blott en dag» og fra Bibelen i 5. Mosebok 33,25. Men krykker?
For noen av oss er det slik at krykker fra tid til annen er, eller har vært, en del av «styrken».
Også i det åndelige livet kan vi trenge «krykker» som er ressurser utenom oss selv.
Bønnen er en slik «krykke», bibellesning en annen, det kristne fellesskapet en tredje.
Krykker kan nok virke som heft, men uten dem er man i beste fall ustø, eller man faller.
Da er det slik at som dagen er, skal krykken være.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

I bønnens skole

Vi leser om mange samtaler mellom Jesus og disiplene hans i de fire evangeliske fortellingene i Det nye testamente.

En disippel er i en opplæringssituasjon, og de 12 hadde mange ting å spørre Jesus om; spørsmål de stilte, kunnskap de ønsket. Men bare én gang leser vi at de ba ham om å lære dem noe: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler» (Luk 11,1).
De hadde observert Jesu eksempel når det gjaldt bønn, og de kjente til at døperen Johannes hadde lært sine disipler å be.
Jesu svar var å lære disiplene «Fadervår».
Jesus ga få teoretiske leksjoner i denne bønnens skole.
Men han lærte oss at bønn ikke består i mange ord.
Han sa aldri noe om at man skulle stå, sitte eller knele, eller hvordan vi skulle holde hender og armer.
Det kan sies mye om å være i bønnens skole, fra det enkle, hverdagslige til det sterke og himmelstormende.
Alt er en del av det personlige pensum i bønnens skole.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Omsorg og nåde

Ved et besøk til en svensk by for noen år siden, ble jeg oppmerksom på to skilt som var plassert på den samme stolpen og som pekte i samme retning.

På det øverste sto det «Vårdcentral» – altså «omsorgssenter» som vi ville sagt på norsk.
På det andre skiltet sto det «Nådens kapell».
Jeg fotograferte skiltet, men fulgte ikke veiviseren og fikk derfor aldri vite om omsorgssentralen og kapellet bare lå i samme retning, eller om de faktisk befant seg i samme hus.
Jeg håper nesten det siste.
Omsorg er noe som kan oppleves på mange forskjellige måter.
Det finnes øm og forsiktig omsorg, og det finnes klar og tydelig omsorg.
Det finnes omsorg som trøster og oppmuntrer, og det finnes omsorg som refser og advarer.
Alt dette kan man erfare når man oppsøker «Nådens kapell», enten man er der sammen med andre kristne eller man kun er der sammen med Jesus.
For Jesus har omsorg og viser det gjennom sin nåde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En velsignelse til Esau?

Ordet «velsignelse» er sentralt i kristen tro og gudstjenesteliv.

En kristen gudstjeneste avsluttes gjerne med en velsignelse, enten lyst av presten eller ved at menigheten ber om den i fellesskap.
Et søk i nettbibelen gir nesten ett tusen treff på det ene ordet «velsignelse».
Det finnes flere fortellinger om velsignelser i Bibelen; om Jabes, som ble velsignet, men også om Esau, som ikke ble det.
Jeg synes fortellingen om Esau er sår lesning.
Etter at hans bror Jakob hadde lurt faren Isak til å gi ham den velsignelsen som fulgte med førstefødselsretten, utbrøt Esau: – Har du ikke en velsignelse til meg også? (1 Mos 17,36).
Som kristne slipper vi å tro – eller frykte – at velsignelsen bare er for noen få.
Den er for alle som tror på Jesus.
Men velsignelsen gjelder ikke bare for mennesker. Den gjelder for hele skaperverket, dyr og mennesker, planter og trær.
Og dermed også for Esau.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet viser Svein Tindberg i rollen som Esau.

Andakt eller preken?

Gjennom mer enn 50 år som forkynner har man fått en del oppdrag i forbindelse med kristne møter eller gudstjenester.

De fleste av disse handler om ett av to: Enten å holde en andakt eller å holde en preken.
I mitt hode og min forkynnerhverdag er det klare forskjeller mellom de to oppdragene.
Den ene forskjellen går på bruken av tid.
En andakt i min sammenheng er vesentlig kortere enn en preken.
Det går også på innholdet.
Man kan kanskje si det slik: En andakt er mer i slekt med et vitnesbyrd, mens en preken har mer preg av undervisning.
Så kan det være et vitnesbyrd i en preken og undervisning i en andakt, men felles for begge typer oppdrag er at man sier noe om evangeliet, at man sier noe om den treenige Gud som sendte sin sønn som Frelser for alle mennesker.
Andakt eller preken?
Det viktigste er at Jesus er den som står i fokus!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

«Normaltemperaturen»

Enkelte bibeltekster har fått sitt eget navn.

Vers 16 i det tredje kapitlet hos Johannes kalles gjerne «Den lille bibel», de to siste versene hos evangelisten Matteus kalles «Misjonsbefalingen», for eksempel.
En tekst i Salmenes bok er blitt kalt «Den åndelige normaltemperatur».
Teksten er slik: «Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn» (Sal 37,5).
Betegnelsen har verset fått fordi 37,5 er regnet som kroppens normaltemperatur.
Ligger den over 37,5, regnes det som å ha feber. Er den vesentlig under den verdien, kan det også være et faresignal.
Innholdet i det aktuelle verset er kanskje ikke så oppsiktsvekkende?
Det formidler en god leveregel for et troende menneske.
Noen vil kanskje sammenligne det med ordtaket «Stol på Gud og hold kruttet tørt», som sier noe om at det ikke er noen motsetning mellom religiøs tillit og praktisk handling.
Det er snarere helt normalt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Er svaret avgitt?»

Quiz er en populær aktivitet, det være seg i selskapslivet som i underholdningsindustrien.

Mange aviser har faste quiz-spalter, og hvert år gis det ut quiz-bøker om de mest mangfoldige temaer. Quiz kan også være en god form for voksenopplæring.
I mer organiserte quiz-samlinger spør ofte programlederen:
– Er svaret avgitt?
Svarer man ja på det, settes det strek. Da kommer «sannhetens time», kan man kanskje si.
Enten man er foreldre som har tatt med barnet sitt til dåp eller et par som vil dele livet sammen, får man et spørsmål som det må svares på: Ønsker man å oppdra barnet i den kristne tro? Ønsker man å leve sammen?
Når svaret er avgitt, er forpliktelsen inngått.
I kristen sammenheng utfordres man gjerne til å «si ja til Jesus».
Det handler om å tro på ham som sin Frelser.
Det er en utfordring man godt kan konfronteres med ofte.
Tror du på Jesus?
Er svaret avgitt?
Svaret bør være «ja».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.