Under en åpen himmel

For mange år siden fikk jeg dette bildet fra en prest i Latvia.

Jernteppet hadde akkurat falt, men mange av kirkene var fortsatt i ruiner.
Bildet viser en latvisk menighet som hadde sin gudstjeneste i det som hadde vært en kirkebygning. Veggene sto fortsatt, men taket var borte.
De feiret gudstjeneste under åpen himmel.

Den unge studenten hadde bestemt seg for at han ville være en kristen, men hadde ennå ikke funnet den menigheten han ville gå i. Men i hver lunsjpause gikk han ut i byens park med matpakka si. Der hadde Frelsesarmeen friluftsmøter hver dag ved lunsjtider.
Der fant han sin kirke den første tida som troende – under en åpen himmel.

Både Døperen Johannes og Jesus selv underviste under åpen himmel – tenk bare på fortellingen om Bergprekenen.
Og enten man befinner seg under et tak eller ikke i fysisk forstand: Guds folk kan alltid fryde seg over at man er samlet under en åpen himmel.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

De vakte

Det var en stor, kristen møtekampanje. Mange var engasjert med ulike praktiske oppgaver, blant annet som vakter.
En som kom til ett av disse møtene var litt usikker på hvor han skulle gå og henvendte seg til en som sto ved en av dørene. – Unnskyld, er De vakt?
– Jeg tror i hvert fall på Gud, svarte den andre.
I perioder har «de vakte» vært et uttrykk som skulle si noe om at de man tenkte på, var troende, kristne mennesker. Ordet «vekkelse» har den samme rota.
Opprinnelsen til uttrykket er bibelsk. Paulus skriver: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg» (Ef 5,14).
Artisten Cat Stevens hadde en stor hit på 1970-tallet med sangen «Morning has broken».
Det er opprinnelig en gammel søndagsskolesang.
Både i norsk og svensk oversettelse begynner den med ordene «Tenk å få våkne» – og å glede seg over skaperverket og frelsesverket.
Troens oppvåkning!

Opprinnlig publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjemmebakt

Det kristne ekteparet hadde mange barn. Tre av dem var gutter i den «verste» voksealderen, de var aktive på mange måter, og det gikk med mye mat i den store familien.

Mor bakte brød både sent og tidlig.
En dag var de to eldste guttene bedt hjem til pastorparet i menigheten familien tilhørte.
Her fikk de servert «kjøpebrød», og litt overraskende var det kjøpebrødet som vakte de unge gjestenes begeistring.
Opplevelsen ligger mange år tilbake i tid, men dukker opp av og til.
For eksempel når man får servert nettopp «hjemmebakt».
Det finnes kristne som heller oppsøker andre menigheter enn den de tilhører i utgangspunktet.
Det kan noen ganger framstå som et valg mellom «hjemmebakt» og «kjøpebrød».
Ikke noe galt sagt om kjøpebrødet, men det er en egen trygghet knyttet til det hjemmebakte.
Man vet hvor det kommer fra, man vet hva det er laget av.
Det er bakt hjemme med ingredienser man stoler på.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forløper og etterfølger

«Han skal vokse, jeg skal avta!»

Slik oppsummerte døperen Johannes sitt oppdrag og sin historiske rolle (Joh 3,30).
Johannes var nok en «snakkis» i sin samtid, men selv var han veldig bevisst på hva hans oppgave var, en forløper; den som skulle peke fram mot Jesus.
Som kristne har vi også en oppgave i det å peke på Jesus.
Først og fremst peke på ham som den som kom; barnet i krybben; mannen på korset; den tomme graven; himmelfarten fra Oljeberget.
Men vi skal også peke på han som skal komme igjen.
I mer enn to tusen år har den kristne kirke levd med denne doble oppgaven: Å peke bakover, mot han som kom; mannen fra Nasaret, men også peke framover, mot han som skal komme igjen.
Evangeliet handler både om han som kom, om han som skal komme igjen og om ham som er til stede i den kristne kirke og i de troendes hjerter og liv.
Hele tiden gjelder det samme: Han skal vokse, vi skal avta.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Hvert unyttig ord»

Som skribent må man ofte forholde seg til bestillinger som handler om hvor kort eller lang en tekst skal være.

«Maks 900 tegn» er en slik bestilling.
Når man har skrevet en tekst i det formatet, må man bruke knappen for «ordtelling» på pc-en, og kanskje begynne å stryke litt.
Et ord her, en setning der.
Da hender det Jesu ord om regnskapet for «hvert unyttig ord» kan dukke opp (Matt 12,36).
Har man levd et liv med skriving, forkynnelse og foredrag kan det bli litt av et regnskap

Ord er blant de viktigste kommunikasjonskanalene vi har, men det kan bli for mange av dem.
Om en kjent norsk politiker ble det sagt at han kunne holde munn på 13 språk.
Det bibelske visdomsordet om «en tid for å tie, en tid for å tale» (Fork 3,7) bør nok tas fram enda oftere.
Bibelen taler også om frelsende og nyttige ord.
Gud skapte ved hjelp av ord, og Jesus selv kalles for Ordet (Joh 1,1 og 14).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Som Nikodemus om natten»

Rådsherren Nikodemus har fått et slags ry som en «skap-kristen», en som trodde på Jesus, men ikke våget å vise det.

Bakgrunnen for dette ryet er fortellingen i Johannes-evangeliet om hvordan han oppsøkte Jesus om natten for å snakke med ham.
Kanskje er dette ryet litt urettferdig?
Så varmt som det kan være i Midtøsten, er ikke «midt på dagen» alltid det beste tidspunktet for litt krevende samtaler. Om kvelden og natten er det svalere og kjøligere, slik det også kan være på norske sommerkvelder.
Da går ofte samtalen lettere.
I det neste kapitlet hos Johannes leser vi om en annen samtale.
Den foregikk ved høylys dag mellom Jesus og en som helst ikke ville møte andre mennesker – kvinnen ved brønnen.
Han som kom om natten og hun som kom til brønnen – begge møtte Jesus og ble tatt på alvor av ham.
Du trenger ikke å ha noen timeavtale med Jesus – hans trefftid er alltid «her og nå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dorullkjerner og syltetøyglass

I menigheten jeg går i, har vi nylig ansatt en ny barne- og ungdomsarbeider.

Som mor til tre har hun erfaring med det å engasjere barn og unge til kreativitet og lek.
En av tingene hun har utfordret oss eldre i menigheten på, er å ta vare på ting vi ellers kaster, som dorullkjerner og syltetøyglass.
Gjenbruk av slike ting er ellers en gammel kunst i all slags barne- og ungdomsarbeid; noen av oss husker det fra barneskolen også.
Å lage kunst av gamle ting er det ogaålang tradisjon for.
I salmen «Amazing Grace» takker den troende Gud for at han kunne og ville frelse «et vrak som meg».
Den salmen, så vel som de dorullkjernene og syltetøyglassene som vi nå sparer på, forteller meg noe om å se verdier og potensial i det tilsynelatende verdiløse som bare skal kastes.
Det forteller meg også noe om Gud, og minner meg om at slik er han: En som ser verdien i ethvert menneske, og i alt det skapte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds kontor?

Det er en seiglivet myte at det på den trønderske jernbanestasjonen «Hell» står et skilt med teksten «Hell station – God’s expedition».

Myten er nesten sann.
På skiltet står stasjonsnavnet «Hell» på én linje og ordene «Gods-expedition» på linja under.
Men tanken trigges likevel: Kan det tenkes at Gud har et kontor også i helvete?
Salmisten David kan kanskje oppfattes slik, når han sier: «Farer jeg opp til himmelen, så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der» (Salme 139,8; 1930-oversettelsen).
Det David prøver å sette ord på i denne salmen, er hvordan Guds omsorg er både altomfattende og rekker overalt.
I søndagsskolen synger vi om Jesu kjærlighet at den er «så høy, du kan ei gå over den, så bred, du kan ei gå ut av den, så dyp, du kan ei gå under den».
Om ikke Gud har «et kontor i helvete» rekker hans hender og omsorg til i alle livssituasjoner, selv de aller mørkeste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hvor ble de av?

I pinsefortellingen leser vi om da mer enn 3.000 mennesker ble lagt til menigheten på én og samme dag.

Forleden leste jeg denne teksten igjen, og tanken slo meg: Hvor ble de av, alle sammen? Vet vi noe mer om dem?
Kortversjonen av svaret er nok «nei».
Vi vet at de kom fra mange steder og områder, «alle folkeslag under himmelen», som det står i Apostelgjerningene 2,4, mens det ramses opp i hvert fall 14 grupper i fortellingen (vers 9-11).
Det fantes jo ingen organisasjon som kunne følge dem opp, slik vi gjerne har i vår tid dersom det oppstår en vekkelse.
Noen utfordringer var det nok, og trolig fikk man ulike organisatoriske strukturer på de gruppene som dannet seg.
En av utfordringene var hvordan man skulle ta imot dem som kom til tro på Jesus, men som ikke var jøder i utgangspunktet.
Men konklusjonen ser ut til å ha vært denne: «Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse» (vers 47).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Terjes takk

Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen har fulgt mange av oss helt fra tidlige skoledager.

Fremdeles både leses og framføres fortellingen om fiskeren og småbrukeren fra Fjære i dagens Grimstad og hans kamp for å forsørge kone og barn mens nøden herjet.
Det gikk ikke så bra; Terje ble holdt i fangenskap i sju år, og da han kom hjem, var både kone og barn borte.
Mange år senere fikk han en mulighet til å ta hevn.
Han kunne latt sin fiende fra krigen oppleve det samme: At kone og barn ble tatt fra ham.
Etter en kamp med seg selv brukte han ikke hevnens mulighet.
I stedet sa han: «Stort jeg mistet, men stort jeg fikk. Best var det, kan hende, det gikk som det gikk. Så får du ha takk, da, Gud».
Kan vi lære noe av denne takken fra Terje?
I en time på bibelskolen noterte jeg: «Gud er mektig nok til å ta forbannelsens frukt og kryste velsignelsens dråper ut av dem».
Kanskje var det dette Terje Vigen erfarte?

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.

«Av David»

Leser vi i Salmenes bok i Bibelen, er det to ord som dukker opp gang på gang: «Av David».

Gjeteren og kongen med harpen er på mange måter prototypen på en salmedikter.
Navnet hans er et kvalitetsstempel i seg selv, slik det iblant også kan være med andre diktere eller komponister.

Av de 150 tekstene i Salmenes Bok, skal David ha skrevet litt over halvparten, nemlig 77.
Men dette var ikke alt han skrev. I Qumran-tekstene antydes det at han skrev mer enn fire tusen salmer. Mest kjent er nok «hyrdesalmen» – Salme 23.
Produktive salmediktere har det vært i kirkens historie til alle tider.
En Charles Wesley eller Fanny Crosby, en Elevine Heede eller Trygve Bjerkrheim.
I likhet med David satte også de ord på erfaringer de hadde gjort eller velsignelser de hadde mottatt.
«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting».
Kan vi ikke sette våre egne ord på velsignelsen, kan vi identifisere oss med Davids.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.