Jesus i reisefølget

Den lille familien var på reise, sammen med mange andre.

Riktignok hadde ikke foreldrene full oversikt over hvor den 12 år gamle gutten deres var i øyeblikket, men det tok de med ro i første omgang.
«De trodde han var med i reisefølget» (Luk 2, 44).
Da det viste seg at han ikke var det, begynte de å lete.
Først blant de andre reisefellene.
Så langs veien.
Men de fant ham først da de var tilbake ved utgangspunktet.
Det var der han hadde vært hele tiden.
Dette er det eneste glimtet vi har fra Jesu barndom.
Men det er mange som i tidens løp som har erfart det samme som Josef og Maria: De har trodd, antatt eller regnet med at Jesus var i reisefølget.
Men så viste det seg at man var kommet fra hverandre.
Da er det ofte lurt å vende tilbake til utgangspunktet.
Til det stedet der man hadde kontakt sist.
Det kan være bønnen, til Bibelen eller til det kristne fellesskapet.
Som oftest er han der.

Fra andaktsboka «Hver morgen ny», Blinke Forlag, 2020

Kloke ord

Dette har jeg sakset fra et leserinnlegg i Fædrelandsvennen, der en Bjørn Daniel Solberg refererer fra en samtale han hadde med en drosjesjåfør, annen generasjons innvandrer,
natt til første juledag.

Sjåføren siterte sin far:
«Når du bor i et hus, da skal du ikke misunne de som bor i et palass, men glede deg over at du ikke bor i en trang liten hytte.
Når du kjører rundt i en gammel bil, skal du ikke misunne de som kjører rundt i en ny Mercedes, men glede deg over at du ikke er nødt til å sykle.
Når du har sykkel, skal du ikke misunne de som har bil, men glede deg over at du slipper å gå mange kilometer til jobb.»

Livsvisdom!
Rett og slett livsvisdom!
For ikke å si: Klokskap!

Den gamle mannen i templet

Tekstbetraktning for romjulssøndag, 30. desember 2024

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden.
Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 . 35).

Jødefolket hadde i flere hundre år ventet på at Messias skulle komme.
Forventningsnivået hadde variert, og på den tiden da Jesus ble født, var ikke forventningene så veldig store.
Men noen ventet.
Man har i ettertid gitt dem betegnelsen «de stille i landet».
Vi vet ikke hvem de var eller hvor mange de var, men det er vel naturlig å tenke at Josef og Maria hørte til denne gruppen, sammen med de to som kom til templet samme dag som Jesu foreldre «kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven».
Det var en mann og en kvinne: Anna Fanuelsdatter og han vi ofte kaller «gamle Simeon».
At han var gammel, er noe vi har sluttet oss til ut fra teksten, uten at det står direkte.
Om Anna leser vi at hun var 84 år og at hun «alltid» var i templet.
Om Simeon leser vi at han kom denne dagen fordi Ånden hadde ledet ham til det.
De kom, og de fikk se barnet, moren og faren.

Det er alltid et gripende syn når en gammel mann eller kvinne tar et barn i armene sine.
Det kan være en bestefar eller oldefar; en som stort sett har sin levetid bak seg, og som så står der med framtiden i armene. Noen dager gammelt, noen uker eller måneder.
Man blir både poetisk og sentimental i et slikt øyeblikk. Som farfar til åtte vet jeg noe om det.
Simeon ventet på Israels trøst, leser vi, men da han sto med barnet i armene forsto at dette var mer enn det: Barnet var ikke bare Israels trøst, men «et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære». Verdens frelser var født. Det forsto gamle Simeon, han hadde sett ham, og han visste at nå kunne han «fare herfra i fred».
Lyrikeren og forkynneren Edin Holme skrev: «Den som han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser …».

Publisert på KPK i 2018.

«Det blir ikke grønnere»

En av mange tankevekkende striper fra tegneserien Knøttene: Espen står på et gatehjørne og skal gå over.

Lysene skifter flere ganger.
Til slutt kommer søsteren Sofie og sier: «Du kan gå over nå. Lyset blir ikke grønnere enn dette».
Mange av episodene i Knøttene ble tegnet med tanke på undervisning i søndagsskolen.
Kanskje denne også?
Budskapet er i hvert fall både klart og bibelsk: Gud har gitt grønt lys for at vi mennesker skal kunne komme til ham.
Det «grønne lyset» er i dette tilfellet budskapet om Jesu offerdød på Golgata, og den tomme graven.
Jesu død og oppstandelse er vårt signal om at veien til Guds nåde og frelse er åpen for alle.
Signalet lyser grønt; det betyr at vi kan passere.
Noen synes kanskje det høres for enkelt ut?
Kan det virkelig være slik?
Kanskje jeg bør vente på et enda tydeligere signal?
Det er det ingen grunn til å gjøre.
Lyset blir ikke grønnere enn dette.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Blir ikke trett, han som jeg»

Da Johnny Cash var soldat i Tysklandsbrigaden på 1950-tallet, var det svært vanlig at soldatene fikk utdelt amfetaminpiller for at de skulle holde seg våkne.

For ham, og for mange andre, førte det til et livslangt avhengighetsproblem.
I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at tretthet ikke først og fremst behøver å være et problem, det kan også være en ressurs.
Det er slik kroppen forteller at det er tid for å hvile.

En kjent, kristen sang sier om Jesus: «Han blir ikke trett, han som jeg».
Mannen Jesus ble også trett, så trett at han sov, selv når det var storm rundt ham.
Profeten Jesaja sier dette om det å være trett: «(Herren) gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke» (40,29).
I Herrens tjeneste snakkes det iblant om å være trett i tjenesten, men ikke av den.
Det er ikke noe galt i det å være trett – det finnes alltid en mulighet til å få ny styrke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nok for ei uke

Å få diagnosen cøliaki, kan by på en del utfordringer i kostholdet.

Ikke minst gjelder det forholdet til brød.
Mitt lokale bakeri tilbyr ferskt, glutenfritt brød hver onsdag. Med litt fornuftig håndtering er det stort sett nok til ei ukes brødmåltider.
Det er en liten vitenskap i seg selv som man må prøve seg fram i.
Mens jeg gjorde klar dagens lunsjmåltid, slo denne tanken meg: Nok for ei uke.

Da Gud skapte alle ting, delte han tilværelsen inn i uker á sju dager: «Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud» (2 Mos 10,9-10).
På hviledagen skulle man hente seg inn både fysisk og åndelig.
På den sjuende dagen kunne man få «nok for ei uke», kan man si.
Da kan man gå i Guds hus og dele de helliges samfunn.
Men samtidig trenger man både hvile og næring også i de seks arbeidsdagene.
Så langt kom jeg mens jeg laget lunsjen min i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Reisehåndboka

«Verdens mest solgte reisehåndbok», sto det i en annonse fra et reisebyrå.

Boka var Bibelen, og byrået solgte turer til Israel.
I bokhylla mi har jeg forholdsvis mange reisehåndbøker stående, om byer og land som jeg enten har besøkt eller kunne tenke meg å besøke. De har vært nyttige både med tanke på tips, historie og ren faktainformasjon.

Mer enn en guide til Israel er Bibelen en god reisehåndbok for det livet vi skal leve.
– Jeg har et ledig hjørne på 25 ganger 18 centimeter i kofferten min, sa en mann som skulle ut på en reise.
– Der skal jeg ha plass til en diktsamling, noen biografier, noen spennende fortellinger og en brevsamling, og enda litt til. Hvordan skal jeg få plass til det?
– Da foreslår jeg at du pakker ned Bibelen din, sa kameraten hans; han hadde tatt poenget.
«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti», sier salmisten (119,105).
Han kunne sagt «reisehåndbok».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

For mye å dra på?

Flyselskapet hadde skjerpet inn rutinene for hvor mye bagasje man kunne ta med, og hadde nærmest nulltoleranse for overvekt.

Rundt om i avgangshallen så man reisende som febrilsk gikk gjennom kofferter og bager og måtte gjøre noen sorteringer der og da.
Selv la jeg igjen et par sko, noen t-skjorter og noen bøker som jeg uansett hadde lest mens jeg var på denne turen.
Andre måtte legge igjen mye mer, kanskje også ting det smertet mer å kaste enn det jeg tok ut.
Alle hadde det til felles at vi hadde for mye å dra på.
Sånn kan nok livet oppleves iblant også: Vi har for mye å dra på.
Det kan være ting, det kan være erfaringer og det kan være holdninger.
I sjelesorgen snakker vi iblant om «glemselens hav».
Noen tror at det havet er omtalt i Bibelen, men det nærmeste vi kommer dette, er fra profeten Mika: «Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp» (7,19).
Syndene våre behøver verken Gud eller vi å dra på.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tegne Gud?

«Kan De tegne Gud?»

Den døve kvinnen hadde oppsøkt en frelsesoffiser som behersket tegnspråket.
Hun visste at hun var dødssyk, og nå var hun kommet i det som iblant blir kalt «sjelenød».
Hun ville gjerne bli frelst, og frelsesoffiseren fikk, via både tegnspråk og bibelord, vist kvinnen til Jesus og hans frelse.

Å «tegne Gud» høres krevende ut.
For hvordan ser Gud ut?
Den unge, svenske forfatteren Barbro Karlén sa det slik: «Gud ser ikke ut. Han bare ser».
Gud blir ofte bare symbolisert med et øye.
Det forteller at han ser.
Kvinnen Hagar innså dette da hun var på flukt, og erfarte at Gud talte til henne: «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: "Du er en gud som ser meg." For hun sa: "Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?"» (1 Mos 16,13).
Vi kan nok ikke «tegne Gud» i vanlig forstand, men vi kan vise hvem han er, og vi kan vite at han ser hver enkelt av oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bildet: Frelsesoffiseren Kelly Smevik (1932 - 2022) arbeidet blant døve hele sin tjenestetid (Foto: Frelsesarmeen)

Disippeløre og disippeltunge

Det står mye i Bibelen om den menneskelige tunge og bruken av den.

I dagligtalen snakkes det iblant om å ha «glatt» eller «sleip» tunge – det som formidles av en slik, har vi sjelden tillit til.
Profeten Jesaja taler om å ha «disiplers tunge» (50,4).Den har som oppgave å «styrke den trette med et ord».
Men for å ha en disippels tunge, trengs det også en disippels øre, heter det i neste vers.
Profeten stanser der, men det betyr vel at disippeltunge og disippeløre, henger sammen med disippelblikk og disippelhjerte?
Kanskje også disippelhender og disippelføtter?
Viktigere enn kroppsdelene blir da disippelskapet; det å være Jesu disippel.
I noen bibeloversettelser brukes ordet «læresvenner» om det å være disipler.
Språkhistorisk snakker vi om det samme: «Disippel» var et vanlig ord for å være i lære i et fag eller håndverk helt til for mindre enn 100 år siden.
Vi er alle Jesu elever.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Uten bagasje?

Han var godt kjent i det organisasjonsmiljøet vi begge tilhørte en tid.

Når vi andre kom til konferanser og møter med både bag og koffert, kom han med en bærepose.
I den hadde han toalettsaker og et enkelt skift.
I stedet for å bruke energi på å vaske brukt tøy, kastet han det og kjøpte nytt på gjenbruk eller loppemarked.
Det er sikkert de som synes at det å reise uten noen bagasje, er en spennende ting, både i praktisk og overført betydning.
Selv er jeg ikke der.
Enten jeg er på en fysisk reise fra et sted til et annet, eller en mer mental tur, er bagasjen både god og nyttig, enten vi snakker om klær, toalettartikler, bøker eller kart, eller vi snakker om verdier, kunnskaper eller referanser.
Har man ikke bagasje i utgangspunktet, får man det underveis, helt til den dagen, som Inger Hagerup beskriver i sitt dikt, at «alle passasjerer lar all bagasje stå».
Men der er vi ikke riktig ennå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rydde i skapene

Hun hadde i mange år arbeidet med arvesaker i en kjent, kristen organisasjon.

Da hun skulle pensjoneres, ble hun intervjuet av organisasjonens blad, og ble spurt om hva hun hadde lært av å arbeide med slike saker.
– Jeg har i hvert fall lært at det er viktig å rydde i skapene av og til, svarte hun.

Svaret ble sikkert oppfattet på flere måter.
Det lar seg ikke nekte at de fleste av oss samler opp mye «ting og tang» i løpet av livet.
Den dagen vi selv er borte, må noen gå gjennom dette og både rydde og kaste.
Da kan de både finne ting vi trodde vi hadde kastet og ting vi skulle ønske vi hadde kastet.
En annen type opprydding kan handle om oppgjør vi skulle tatt, det være seg med de nærmeste som med personer vi har mer avstand til.
Det finnes mange fortellinger om personer som etter sin omvendelse måtte ta noen runder med seg selv og andre for å be om tilgivelse.
De måtte rydde i skapene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Bare mennesker»

Det er et uttrykk som brukes ofte, men som kanskje ikke alltid er så gjennomtenkt: «Vi er jo bare mennesker».

Det er et uttrykk som kanskje kan forstås som en form for ydmykhet, men som også kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse.
Vi er jo «bare mennesker»; man skal ikke forlange all verden.
Men hvordan skal dette «bare» forstås?
Per Sivle skrev en fortelling som het «Berre ein hund».
Mange av oss husker den fra folkeskolens lesebok.
Har man hatt et dyr og blitt glad i det, vil man vegre seg mot å si «bare» om dyret sitt.

Jeg tror på en Gud som har skapt alt levende, både dyr og mennesker.
Jeg prøver å si til meg selv: Ingen er «bare» et menneske.
Bibelens skapelsesfortelling sier oss hvem og hva Gud brukte som modell da mennesket ble skapt: Seg selv (1 Mos 1,27).
Bibelen forteller oss også at for å frelse menneskene fra deres synd, sendte han sin egen sønn som soning.
Det er ikke «bare».

Publisert som «Dgens andakt» på KPK.

Bibelen utsolgt?

Det kommer nye oversettelser av Bibelen med jevne mellomrom.

Stort sett forsøker vel Bibelselskapet å ha et visst opplag også av tidligere oversettelser, men da jeg nylig etterlyste en bestemt utgave, fikk jeg beskjed om at den var utsolgt.
At en vare eller et produkt er utsolgt, er en del av hverdagen for de fleste av oss, men det at akkurat Bibelen – eller et nytestamente, som var det jeg var på jakt etter – er utsolgt, er litt overraskende og kanskje også tankevekkende.
I en tidligere bibeloversettelse kunne man lese i 1 Samuel 3,1 at «Herrens ord var dyrt i de dager» – i nyere oversettelser heter det at det kom sjelden budskap fra Gud.
Dette var mot slutten av den såkalte Dommertiden.
Både tanken på at Bibelen ikke skal være å få tak i, eller at det ikke kommer noe budskap fra Gud lenger, er vanskelig å ta inn over seg.
Vi trenger både Bibelen som bok og Guds ord som en kraft i våre liv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En bibel på kontoret

En profilert kristen journalist ble ansatt som politisk redaktør i en stor hovedstadsavis.

Da han oppdaget at det ikke fantes et eneste eksemplar av Bibelen i hele redaksjonen, gikk han til innkjøp av en såkalt predikantbibel og fikk trykket med gullbokstaver at den tilhørte avisas politiske redaksjon.
Da han sluttet i avisa noen år senere, ble Bibelen stående i bokhylla.

Både i avisredaksjoner og mange andre kontorer, offentlige som private, vil man ha nytte av å ha minst ett eksemplar av Bibelen i sine hyller.
Der finner man mange nyttige referanser, og Bibelen er opprinnelsen til mye av det mange tenker bare er et ordtak.
Store deler av verdenslitteraturen ville antakelig ikke kunne blitt skrevet om ikke forfatterne hadde hatt de bibelske referansene inne, det være seg til titler eller innhold.
Sjekk bare i «krim-hylla» neste gang du er i en bokhandel.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.