Hjertespråket

Da min far lå på det siste, var han i perioder helt andre steder enn i sykehussenga.

Mens han lå slik, hendte det at han snakket indonesisk.
Det var et språk han hadde lært seg sent i livet, i forbindelse med noen år som misjonær i dette store øyriket.
I andre perioder, når han snakket norsk, brukte han sin barndoms dialekt fra Sunnfjord; et målføre han hadde brukt på mange tiår.
Kanskje er det hjertespråket som dukker opp i slike faser?
Det kan være barndommens språk eller et språk som av en eller annen grunn er blitt kjært og betydningsfullt for en?
Språket er en viktig identifikasjonsfaktor for de fleste av oss.
Mange kan ha blitt flinke til å snakke språket som de rundt en snakker, men det er ikke nødvendigvis hjertespråket.
På den første pinsedagen var dette noe av det som forundret folkemengden: «(…) vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2,11).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.