onsdag 13. desember 2023

Hvem var Lucia?

Av Nils-Petter Enstad

Datoen 13. desember er også er kjent som «Lucia-dagen».


Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog.

Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om Sta. Lucia.
Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia 300 år etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden i år 304. Da var Diokletians kristendomsforfølgelser på det mest intense. Keiseren selv abdiserte i 305. Den (mer eller mindre) historiske Lucia ble 18-20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange «jomfrumartyrer» som man finner blant de katolske kirkes helgener. Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus. Men dette hadde hun ikke fortalt til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann. Familien hennes var svært rik, og Lucia ville kunne ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet. Hun var med andre ord et ettertraktet gifte.
Hvordan dialogen innad i Lucias familie var, fortelles det ikke noe om, men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså hun at hun måtte respektere Lucias ønske om et liv i kyskhet. Forlovelsen ble derfor hevet.
Som hevn meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff skulle hun settes i et bordell.

Legendestoffet
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av.
På vei til bordellet skulle hun fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe.
Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerra. Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerra og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet. Det ble helt kokende olje over henne, men hun var like uskadd.
Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes.
Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt.
Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn.
Den går ut på at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene – noe som faktisk skjedde.
For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia - og nå er vi tilbake i legendene - til dem med mat og andre nødvendighetsartikler.
Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans med tente lys som hun satte på hodet sitt. Dermed hadde hun begge hendene fri, og samtidig har man også en opprinnelse til tradisjonen med Lucia-krans.
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for «lys».
De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at «jeg er verdens lys».
At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Folklore
Den nordiske Lucia-tradisjonen slik vi kjenner den i dag, er egentlig en blanding av ulike tradisjoner og sagn, med både kristne og hedenske innslag. I nordisk sammenheng oppsto den så sent som på 1850-tallet.
Det er en kjent sak at da kristendommen gjorde sitt inntog i Norden, blandet elementer av katolsk tro seg med gamle hedenske tradisjoner.
Lucia-tradisjonen, slik vi kjenner den i Norden, har hentet inspirasjon fra i hvert fall tre ulike kilder: For det første fortellingen om den kristne martyren Lucia, dernest den før-kristne tradisjonen om den nordiske vetten Lussi og endelig stjerneguttene, som ikke hadde noen tilknytning til noen av disse. Historisk var dette unge gutter tilknyttet katedralskolene, og gikk fra dør til dør og bad om å få fremføre stjernespillet – en dramatisering av «underet rundt Jesu fødsel».
Navnet Lussi kjenner vi igjen fra bakverket «lusse-katter», som også er en del av den nordiske Lucia-markeringen.

Blond?
At Lucia er en lyshåret jente er et rent nordisk påfunn.
Den historiske Lucia var fra Sør-Europa, og var neppe blond i håret. Men myten om det blonde håret sitter dypt i manges oppfatning.
Da den svenske varehuskjeden Åhléns i 2016 kjørte en annonseserie der Lucia var avbildet i skikkelse av en mørkhudet gutt, skapte det raseri i sosiale medier. Kjeden valgte etter kort tid å fjerne annonsen, først og fremst av hensyn til gutten selv, men også fordi bildet ble «delt» på plattformer som varehuskjeden ikke ville assosieres med.
Det kom snart fram at hat-kampanjen var initiert av høyre-ekstreme miljøer i Sverige, og hadde utgangspunkt i en lukket facebook-gruppe for disse miljøene.
Det samme skjedde fire år tidligere da en mørkhudet jente var Lucia i en Lucia-konsert som STV overførte fra Uppsala domkirke på Lucia-dagen.

Lucia-sangen
Sangen vi kjenner som «Lucia-sangen» er en napolitansk folkevise.
Melodien er kjent fra 1835.
Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

lørdag 9. desember 2023

Hva har skjedd med englesangen?

Denne teksten skrev jeg for mange år siden.
Ting skjer som gjør at den føles aktuell igjen og igjen - så også i år.

Hva har skjedd med englesangen?
Den som lød om fred på jord?
Den som lød på gjetermarken
fra et himmelsk lovsangskor?

Der hvor sangen lød fra engler
spiller andre orgel opp.
Toner som sprer død og smerte,
søndersliter Herrens kropp.

Der hvor krybben skjermet barnet
som ble lagt på høy og strå,
finner ingen trygghet lenger,
verken store eller små.

Det er ikke første gangen
mødre gråter, Betlehem.
Hva har skjedd med englesangen?
Fredens fyrste, skynd deg hjem.

Nils-Petter Enstad

lørdag 2. desember 2023

Høyt under taket

Man opplever ofte at noen etterlyser at det skal være høyt under taket.

Det brukes ikke minst om kristne miljøer.
Som redaktør for et kristent blad fikk jeg for mange år siden tilsendt et bilde fra en gudstjeneste i et av de landene som den gang var en del av Sovjetunionen.
Gudstjenesten ble holdt i en kirke, men kirken hadde bare vegger, ikke noe tak.
Min umiddelbare refleksjon var at her var det i sannhet «høyt under taket».
«Taket» var rett og slett himmelen selv.
Jeg har ofte tenkt på det bildet og på den menigheten.
Den kom sammen på et sted der kristne hadde samlet seg i mange år, også den gang kirkebygget hadde både vegger og tak. Nå var bygget en ruin, men kirken, menigheten, var fortsatt levende.
I en kjent salme heter det at kirken er et gammelt hus, «står om enn tårnene faller».
Hvorfor?
Jo, fordi det er menigheten som er Guds kirke – den som er «bygget av levende steiner».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK